Brødrene Løvehjerte er en av bøkene jeg leste som barn som jeg leste omigjen i voksen alder. Noe jeg syntes var så bra med denne boka var at jeg faktisk synes den er like bra nå som da.
Dette er ei veldig vakker bok. På mange måter kan man kalle den ei klassisk fantasybok, vi finner både kampen mellom det gode og det onde, et skummelt uhyre, svik, og vi befinner oss i en helt annen verden. Men den starter noe mer realistisk.
De fleste av oss husker sikkert Kavring som ligger syk i benken på kjøkkenet. Kavring Løve har tæring, og skal snart dø. For å trøste forteller broren Jonatan ham om landet Nangijala, stedet man kommer til etter at man dør. Alle forventer seg at det er Kavring som skal dø først, men slik går det ikke. En dag da moren er ute på jobb, oppstår det varm i bygården hvor Kavring og Jonatan bor, og Jonatan redder sin brors liv ved å hoppe ut av vinduet med ham. Dessverre dør Jonatan av fallet, og på denne måten er det han som kommer først til Nangijala.
I Nangijala er dessverre ikke alt som det skal være. Den onde Tengil truer med å ta over Kirsebærdalen, den vakre dalen brødrene Løvehjerte nå bor i. Men innbyggerne i Kirsebærdalen har ikke tenkt å gi opp sin frihet uten kamp…
Dette er etter min mening en av Astrid Lindgrens vakreste bøker, og jeg tror den kan falle i smak både hos store og små.