Tro, håp og kjærlighet.

I dagens nettutgave av Dagbladet får vår alles kjære Tore Renberg hard medfart. Overskriften roper intet mindre ut med «Mannen som knabbet 80-tallet».

«Men i alle dager!» tenkte jeg da jeg så overskriften, og kikket nærmere på artikkelen.

«Så, her har vi det. Dette er altså 80-tallet, gravd opp som en glemt sivilisasjon et sted i Stavanger: Tro, håp og kassegitarkjærlighet. «Optimistgenerasjonen». Gode disipler av lærveskelærerne, alle sammen.

(…)

80-tallet truer med å bli kjent for noe det aldri var. Det er ganske enkelt nesten full skjæring mellom virkelighet og epokebilde. Ikke noe galt om klassen til Yngve og Jarle på Stavanger Katedralskole i 1989. Og ikke et vondt ord om ungdom med tro på verdens framtid, eller gleden over Murens fall. Men dette var ikke 80-tallet. Spør hvem som helst som var ungdom det tiåret. Hvor som helst i Vesten. Alle vet at det går en dyp kløft mellom troen og framtidshåpet i 1989, og det som var 80-tallet, på den andre siden.

Selvsagt spente 80-tallet vidt. Det gikk fra eksaltert pastell og Pat Sharp på Sky TV, til mørk synth og Bresjnevs furete fjes. Men framtidstro og nyidealisme var aldri en sentral del av tiden. Hvis det fantes noen tidsånd, pekte den 180 grader den andre veien. 80-tallet var fullt opp av undergangstoner og absurd apokalypse. Å vokse opp som 80-tallsgenerasjon var som å manøvrere midt mellom to høylytte undergangsscenarier.»

– fra artikkelen i Dagbladets nettutgave

Med andre ord: Dagbladet kritiserer bokas (og filmens) framstilling av 80-tallet. Og de spør seg «Kan bøker og filmer forandre fortida?»

Tja.

Selv leste jeg boka og så filmen, som tidligere nevnt, med stor fryd. Stryk det. Med stor, gjenkjennende fryd! For jeg synes virkelig Renberg har tatt det hele på kornet. Det er sånn jeg husker det.

Så var det dette med optimismen og framtidshåpet. Er dette virkelig sentrale tema i boka (og filmen)? Jeg må innrømme at jeg ble litt paff over artikkelforfatterens konklusjon, for personlig har jeg ikke opplevd det slik. Jeg lurer på om artikkelforfatter og jeg har lest samme bok? Og sett samme film? For boka (og filmen) handler da vel først og fremst om kjærlighet, gjør den ikke?

3 kommentarer til «Tro, håp og kjærlighet.»

  1. «Med andre ord: Dagbladet kritiserer bokas (og filmens) framstilling av 80-tallet.»

    Bør presisere at det ikke er Dagbladets syn, men snarere en uavhengig statsviter og forsker ved NUPI, Henrik Thune.

  2. Tja, jeg regner med at det som står i en av avisas artikler er noe som avisa står inne for, og dermed er et syn avisa er enig i. Jeg bruker ikke legge nevneverdig merke til hvilken skribent som står bak artikkelen.

  3. Det aner meg at hvordan man opplevde 80-tallet kommer an på hvor man opplevde det hen. Jeg husker 80-tallet som svartkledd. Pastell var noe jeg så på ungene fra landet som ble intervjuet i Halvsju.

Legg igjen en kommentar til roffe Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.