Jeg gråter litt inni meg…

Som en kompis av meg så fint sa det: Jeg gråter litt inni meg når jeg leser om det. Og hva er årsaken? Jo, vår alles kjære Anne-Cath. Vestly har Alzheimer.

Dagbladet skriver blant annet følgende om saken:

«Anne-Cath Vestly fikk diagnosen Alzheimer for litt over to år siden. Sønnen forsto tidlig at noe var galt, men sier det var tøft da diagnosen kom.

– Vi så tegnene for tre-fire år siden. Det begynte ganske uskyldig med at hun glemte hvor hun hadde lagt lommeboka og nøklene. Men så gjentok dette seg flere ganger daglig. Etter hvert fikk hun et uttrykk i ansiktet vi ikke kjente igjen. Da forsto vi at noe var galt, sier han.

(…)

En stund etter at hun fikk diagnosen, mistet Anne-Cath. taleevnen. Hun utviklet afasi som en del av sykdommen. I dag prater hun ikke, men kommuniserer ved kroppsbevegelser, og små ordlyder.

(…)

I 2004 ga Anne-Cath. Vestly ut sin siste bok «Monrad og mormor i den store klubben». Sønnen forteller at det var så vidt hun klarte å fullføre boka på grunn av sykdommen.»

Også Nettavisen skriver om saken.

Da jeg var student ved universitetet var jeg så heldig å få møte Anne-Cath. Vestly. Jeg var student ved Historisk-Filosofisk fakultet, og Filologisk forening hadde et arrangement med forfatteren. Hun leste blant annet høyt fra en av sine bøker, og etterpå var jeg så heldig at jeg fikk utvekslet noen ord med henne. Det var et stort øyeblikk.

Vi husker vel alle den morsomme lille damen som på barne-tv leste fra sine bøker, og som aldri så ut til å finne brillene sine, selv om vi jo alle kunne se at hun hadde satt dem på hodet! Hun var så morsom og koselig. Også opplesningene i barnetimen på radio var noe spesielt når det var Anne-Cath. Vestly som stod for seansen. Det er nok få forfattere som bringer tilbake like mange gode minner fra barndommen.

Å nå lese om sykdommen og hva det gjør med henne gjør meg ufattelig trist. Jeg er nok blant de som kommer til å sørge når hun går bort… Og selv om sannsynligheten for at hennes familie kommer til å lese dette er særdeles liten vil jeg allikevel si det: Dere er i mine tanker nå. Jeg håper tiden framover ikke blir alt for tung. Og jeg er sikker på at en stor del av det norske folk sender sine varmeste tanker til dere, og har medfølelse i denne tunge tiden.

13 kommentarer til «Jeg gråter litt inni meg…»

  1. Absolutt veldig trist, ja. Anne-Cath. Vestly er jo heile Noregs mormor!
    Noko meir koseleg barndomsminne enn henne trur eg nesten ikkje eg har. Det må i så fall vere mi eiga mormor!

  2. Da jeg gikk på ungdomsskolen skulle vi lære om intervju og to av guttene i klassen intervjuet Anne Cath Vestly. Husker jeg syntes det var imponerende at de hadde snakket med henne.

    Flott av familien hennes at de står frem og forteller om sykdommen i media. Det er desverre altfor mye tabu rundt demenssykdommer fortsatt.

    Mamma’n min er 60 år og bor på sykehjem pga langt fremskreden alzheimer/tempo frontal demens. Så fokus på demenssykdommer er kjempeviktig for meg. Og at kjente ansikter dukker frem gir saken et større fokus.

  3. Jeg føler med sønnene til Anne-Cath. Vestly vedr. hennes Alzheimers sykdom. Jeg vet veldig godt hva de går igjennom da vi i vår familie fikk vår far med slik sykdom. Alzheimers har kun en vei, men det går langsomt. Uheldigvis er den arvelig og det sies at 50% av etterkommere får sykdommen. Jeg er eldst i en søskenflokk på 4 – og jeg har ikke store forhåpninger om at jeg IKKE får den samme diagnosen. Selv har jeg 2 sønner som jeg har informert og jeg har fortalt dem om hva som kan ventes. Jeg har fortalt dem at jeg elsker dem over alt på denne jord og også mine 3 pike-barnebarn. Jeg vil ikke ha noe usagt. Jeg lever i dag så godt jeg kan. Går tur og spiller golf og går ikke og tenker på slike ting i det daglige, men jeg VET at det ER der. Ja. Ja. En gjør bare så godt en kan. Jeg ønsker familien Vestly alt godt. Hilsen Karin

  4. Dette visste jeg ikke. Faren min på 71 år har Alzheimer. Han har vanskelig for å få sagt de mest dagligdagse ting. Jeg skal fortelle ham om Anne Cath. Kanskje det kan være en liten trøst for ham.

  5. Ja, men du verden så mye fint hun fikk gjort, mens hun kunne! Det er godt å tenke på, og en påminnelse til oss alle om å være til stede her og nå, mens vi kan.

  6. Det beste med det hele, er vel at Vestly-familien her er så åpen rundt alt som skjer. Alzheimer er fortsatt ganske tabubelagt, føler jeg, og vanskelig å snakke om, ikke minst for de som lider av det selv, som sakte men sikkert ser livet og hverdagen (ikke minst!) forsvinne mellom fingrene.

    Ann-Cath er vår alles mormor. Når hun en gang forsvinner ute av huset i skogen sammen med indianerne, blir det litt tommere.

  7. Ble lei meg da jeg leste dette i dag. Hun bor jo i Mjøndalen her jeg bor nå og jeg har sett henne flere ganger de siste årene. Første gang jeg traff på henne var postkontoret en dag. En liten dame med rullator som lurte på hvor kø-lapp automaten var . Jeg har jo lest alle bøkene og sett henne på tv, og føler jo at jeg kjenner henne. Hun er jo alle norske barns barns «mormor». Fikk nesten lyst til å gi henne en stor klem. Kjempetrist er det at hun har fått Alzheimer, men så flott at familien er så åpen om det. Sender dem alle sammen mange gode tanker!

  8. Så utrolig trist å lese. Anne-Cath har liksom vært der hele veien. Jeg bodde en gang like i nærheten av henne og traff henne innimellom på butikken. Da hilste hun blidt på alle, selv om hun ikke kjente oss. Så koselig! Hun har gjort masse godt og blir neppe glemt de første hundre årene i hvert fall.

  9. Jeg er oppvokst i samme bydel i Oslo som Anne-Cath bodde (samem sted som Lothiane :)), og på det lokale biblioteket henger (hang?) det et bilde av oss, fra ungdomskubben spilte «Mormor og de 8 ungene» for henne på 70-års dagen hennes. Jeg var selvfølgelig Mormor. Det er 18 år siden, men jeg husker det som om det var i går.

    Alzheimers er en fryktelig sykdom, enten du heter Anne Catharina eller Terry Pratchett, fordi den rammer alle pårørende i like stor og kanskje større grad som den faktisk syke.

  10. Vår kjære AnneCath har vært syk i veldig mange år. Jeg har vært nabo med henne i mange år og vet at denne sykdommen har sittet i henne lenge. AnneCath er vel det største litteraturikonet Norge har fostret.

Legg igjen en kommentar til Karin Danielsen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.