Det skjønne er skjønt.

Jeg må innrømme det: Å omsider lese skjønnlitteratur igjen er deilg. Etter å ha lest sakprosa de siste månedene, er jeg utrolig glad over å nå kunne nyte litteraturen til fulle. Det å bare kose seg med boka og slippe å tenke så mye på om den er verdig en nominasjon eller ikke er rett og slett herlig.

Misforstå meg rett: Å sitte i en jury er definitivt spennende arbeid. Man lærer mye og oppdager nok litteratur man ellers kanskje ikke ville ha vurdert å lese. Det er allikevel veldig slitsomt, siden det er så intenst. Det er rimelig mange bøker som skal vurderes før man er i mål.

I dag er det ei uke igjen til Brageprisen deles ut. Jeg er veldig spent. Hvilken av de nominerte er det som stikker av med den gjeve statuetten i år?

For tiden leses Camillas Läckbergs kriminalroman Sjöjungfrun. Boka har enda ikke kommet ut på norsk, så jeg er ikke sikker på hva den komer til å hete på norsk. Jeg vill nok ha gjettet på «Havfruen», vi får se om jeg får rett… Boka starter slik:

«Han hade vetat att det förr eller senare skulle komma fram i ljuset igen. Nogåt sådant gick inte att gömma. Varje ord hade fört honom närmare det onämnbara, det förfärliga. Det som han under så många år hadde forsökt att förtränga.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *