Ungdom
Det er Joletid; det er Annandag.
Hjaa Gamlemor held dei sitt Danselag.
Dit flokkar seg Gut og Gjente.
Føret er fælt med Snø og med Slaps;
Vegane er berre Grugg og Graps;
men alle so er dei plente
Me veit kor det er i Ungdomens Tid;
etter all den kvardagsleg’ Sut og Strid
ein Leik so hjarteleg smakar.
Og Gleda er gjæv og Gleda er kjær;
dei hoppar som Folar og Rundkast slær
og spenner i Golv so det brakar.
Og Guten drikk seg eit lite mot;
so sullar dei fram paa dansande Fot
og held seg i varme Hendar.
Aa hei! ropar Guten og svinger sin Arm;
og Gjenta smyg etter so sæl og varm
og lær med dei kvite Tennar.
Og Gleda svell i den unge Barm;
gløymd er baade Strid og Sutir og Harm,
og Livet stormar og strøymer.
Hugen leikar og Augo lær,
Elsken gløder og Hjarta slær;
det er Stundir ein aldri gløymer.
Men vert det for mykje med Drykk og Braak,
og vaknar Sinnet med Slaasting og Staak,
daa kjem han, den vonde Mannen.
Og sìt i Kraai og flirer og glor.
Og daa gjeng det laus med Meinferd og Mord,
til dessmeir Hugnad for Fanden.
Daa fér ei Uferd so mang ein Gut,
og Gjenta kjem ut i Skam og i Sut,
og gleda vendast til Vaade.
Di skal me fagnast paa sømeleg vis
og all Tid gjeva vaar Herre Pris,
som unner oss Liv og Naade.
– fra Arne Garborgs Haugtussa