Helt siden jeg leste Pride and Prejudice på en togreise hjem fra Warsawa i Polen, etter å ha vært flere uker på interrail sommeren 1995, har jeg elsket Jane Austens romaner. Hver roman har jeg lest minst to ganger, og jeg har dessuten lest noen av de kortere historeiene hennes også. Da jeg så at Gill Hornby kom ut med boka Miss Austen, hvor hun fabulerer over hva som skjedde med brevene Cassandra, Jane Austens søster, brente til forvirring og fortvilelse for ettertidens akademikere, visste jeg at denne boka bare måtte jeg lese. Heldigvis rakk jeg å låne med meg boka hjem fra biblioteket før de stengte i forbindelse med koronakrisen.
I denne romanen møter vi Jane Austens søster Cassandra. Året er 1840, og det har gått 23 år siden søsteren døde. Cassandra har reist til landsbyen Kintbury for å besøke familievennene Fowles. Hun vet at det på denne prestegården befinner det seg flere brev med familiehemmeligheter, og hun ønsker ikke at disse skal havne i feil hender! Spesielt hemmelighetene om hennes søster ønsker hun å holde skjult, men det finnes også hemmeligheter om henne selv.
Cassandra finner fort brevene, og gjennom disse og Cassandras egne minner, blir vi med på en reise i søstrene Jane og Cassandras liv. Det blir beskrevet et kjærlig forhold mellom Cassandra og hennes geniale, men kompliserte søster. Å være ugift kvinne på denne tiden var ikke enkelt, og hadde man ikke egen formue, var man prisgitt hjelp fra andre. Var man heldige hadde man andre nære familiemedlemmer eller slektninger som kunne hjelpe, hvis ikke var man dømt til et liv i fattigdom.
Denne boka har virkelig fanget atmosfæren i Jane Austens eget forfatterskap, synes jeg. Den tar tiden på kornet, og viser at forfatteren i aller høysete grad vet hva hun skriver om. Det er kanskje ikke så rart, når man vet at hun tidligere har skrevet biografien Jane Austen : the girl with the golden pen. Miss Austen er spådd å bli et større TV-drama, og har fått strålende kritikker av blant annet The Guardian, The Observer, The Times, og flere andre. Per april 2020 er boka ikke oversatt til norsk, men man kan alltids håpe at det skjer etter hvert.
Miss Austen er boka for de anglofile, for de som liker historisk drama, eller for de som rett og slett vil kose seg med noe godt sammen med en kopp te. Og for Jane Austen-fans er den et absolutt «must» å lese.