The Man in the High Castle av Philip K. Dick regnes for å være en virkelig klassiker inne science fiction. Boka kom for første gang ut i 1962, og han vant blant annet Hugo-prisen for den i 1963.
Handlingen i boka er satt til datidens Amerika, men virkeligheten er en ganske annen enn den vi kjenner: Tyskland og Japan har vunnet andre verdenskrig, og verden er delt mellom de to vinnende maktene. Slaveri er gjeninnført, de få jødene som fortsatt lever gjør dette under skjult identitet, og det afrikanske kontinent er nærmest slettet med jorden. Det er en skremmende verden Dick presenterer oss for, men i en mer nøytral buffersone bor det en forfatter som har skrevet en bestseller. Denne boka er bannlyst i store deler av verden, da den presenterer en visjon av en annen virkelighet. Dette er med på å gi håp, og får mange til å stille spørsmål om andre og bedre verdner faktisk kan eksistere.
Jeg føler det er mye ved denne boka som gjør den til et lite stykke mesterverk. Philip K. Dick har klart å skape en dystopi som får det til å gå kaldt langt nedover ryggen på en. For ikke å snakke om språket: Bevisst bruker han språk og språklige virkemidler på en finurlig måte, og dette er med på å gjøre historien troverdig. Jeg har ingen problemer med å se at dette kunne ha vært vår egen virklighet hadde den andre verdenskrigen tatt en annen vending.
Denne boka passer ikke bare for oss som har sansen for science fiction, men den er også midt i blinken for de som har sansen for alternativ historie; De som liker å leke med tankene «Hva om … hadde skjedd» og «Hvis … hadde …» Jeg synes i hvert fall boka er virkelig fascinerende og den ga meg sann leseglede.
Nino, som egentlig heter Nils Norbert, har bodd alene sammen med sin far siden moren forlot dem da Nino var fem år gammel. Ninos far er oppfinneren og vitenskapsmannen Hermann Glass. Vi møter Nino mange år senere, han sitter på en grein høyt oppe i kirsebærtreet utenfor Villa Utsikten, og tenker på sommeren ett år tidligere. Da hadde det skjedd tre ting utenom det vanlige: Én kul ting, én trist ting og én merkelig ting. 
Jeg hadde virkelig gledet meg til å lese romanen som er kåret til Norges beste roman. Den blir stadig skrytt opp i skyene, og folk snakker stadig om hvor fantastisk bra den er. Pent omslag har den også, Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug, grønn jungel med en flott, blå sommerfugl på forsida. Skuffelsen ble derfor stor, for denne levde på ingen måte opp til forventningene.