The Hunger Games: filmen

En av de nye filmene jeg har vært mest spent på i 2012 har vært filmatiseringen av boka The Hunger Games av Suzanne Collins, ei bok som var et svært godt eksempel på slukebok for min del. Nå har jeg vært og sett førpremieren i Stavanger, og jeg skal gjøre et forsøk på å dele noen av tankene mine rundt filmen uten å avsløre for mye for de av dere som ikke har sett den enda.

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg hadde høye forventninger til filmen, siden jeg er svært begeistret for boka. Og når forventningene er skyheøye, kan fallet bli tilsvarende hardt hvis de ikke innfris. Dette til tross, jeg er like hel. Men imponert er jeg heller ikke.

Selv jeg jevnt over synes skuespiller prestasjonene var greie, så mangler karakterene dybde. I boka kommer vi under huden på flere av karakterene, i filmen ble de langt mer overflatiske. Og dette kan man nok dessverre si om hele filmen: Den mangler dybde. Og dette er nok det jeg er aller mest skuffet over. At de endrer ting for å finne løsninger som funker bedre på film enn i bok, det kan jeg leve med, men når de fjerner elementer som gir karakterene og handlingen dybde, da gjør de noe feil. 

Skaperne av filmen har på mange måter holdt seg til store deler av boka, og jeg er blant annet glad for de hadde med Katniss’ farvell med Rue. De har dog fjernet en god del annet som var med på å vise hvor grusomme «Dødslekene» egentlig var, og Capitols usmakelige behandling av distriktene. En hel rekke virkemidler og bilder eksisterer bare ikke i filmen. Jeg må innrømme at jeg var redd for at dette kunne skje, da jeg fant ut at det skulle lages som ungdomsfilm. Man har blitt nødt til å tone det hele ned, og jeg synes ikke at utfallet har vært heldig. Noe av det som gir boka dybde, og som gjør den til en sterk leseopplevelse er rett og slett ikke med i filmen. I tillegg tror jeg nok enkelte ting kan virke forvirrende for de som ikke har lest boka, noe jeg er veldig spent å høre om fra de av dere som ikke har lest boka, men som allikevel velger å se filmen.

Selv om det er mye jeg savner i filmen, så var det ikke en ensbetydende negativ opplevelse. Enkelte scener er flotte, hovedhandlingen finnes der, og jeg tror man nok kan bli glade i karakterene. For meg var det en helt OK filmopplevelse, og jeg gleder meg faktisk til å se den igjen i morgen (i en langt bedre kinosal enn i dag).

Har du sett filmen? Er veldig spent på hvilke tanker andre gjør seg om den, så fortell meg det gjerne i en kommentar til dette innlegget.

I anledning Verdens poesidag presenterer jeg: Karin Boye

Kalenderen forteller meg at det er 21. mars. Det betyr at det er Verdens poesidag, og i år vil jeg markere dette med å skrive litt om en av mine yndlingsdiktere: Karin Boye. Jeg har tidligere postet dikt av henne her i bloggen, og oppfordrer dere til å gå tilbake og lese dem.

Karin Boye regnes for å være blant en av 1900-tallets mest leste lyrikere. Hun ble født 26. oktober 1900, og var Fritz Boye og Signe Boye sitt eldste barn. Fram til hun var 9 år bodde familien i Göteborg, for deretter å flytte til Stockholm i 1909, hvor hun startet på Åhlinska skolan. Boye startet å skrive dikt allerede i en alder av 10 år, og som 18-åring skrev hun en bok til morfarens 70-årsdag som inneholdt dikt og legender.

Etter at Karin Boye tok sin gymnasieeksamen i 1921, flyttet hun til Uppsala for å studere. Hun var der blant annet aktiv en studentgruppe som het The Poets’ Corner, og allerede året etter debuterte hun med diktsamlingen Moln.

I 1928 forlovet hun seg med Leif Björk, og de giftet seg sommeren etter. Det skulle bli et relativt kort ekteskap, og de ble separert allerede 1931, for å skille seg i 1934. Samme år flyttet hun sammen med Margot Hanel, som hun hadde truffet to år tidligere.

Karin Boye regnes for å være en av modernismens lyrikere, og hennes dikt har en personlig rytme i bunnen, uansett form, sier Göran Hägg (1996). Svensk lyrikk skal ha en slags obligatorisk naturmystikk, men denne mangler nesten helt hos Boye. Det er kjærligheten, døden og oppbruddet som er motivene , selv i naturbildene. Regelrette lignelser er sjeldne i hennes lyrikk, men personliggjøring er desto mer vanlige.

Da hennes diktsamling De sju dödssynderna kom ut i 1941, hadde Karin Boye tatt sitt eget liv.

Diktet under er kanskje et av hennes mest kjente dikt. Du finner det i diktsamlingen För trädets skull som kom ut første gang i 1935.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? Varför skulle all vår heta längtan bindas i det frusna bitterbleka? Höljet var ju knoppen hela vintern. Vad är det för nytt, som tär och spränger? Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger. Ja nog är det svårt när droppar faller. Skälvande av ängslan tungt de hänger, klamrar sig vid kvisten, sväller, glider - tyngden drar dem neråt, hur de klänger. Svårt att vara oviss, rädd och delad, svårt att känna djupet dra och kalla, ändå sitta kvar och bara darra - svårt att vilja stanna och vilja falla. Då, när det är värst och inget hjälper, Brister som i jubel trädets knoppar. Då, när ingen r&¨dsla längre håller, faller i ett glitter kvistens droppar glömmer att de skrämdes av det nya glömmer att de ängslades för färden - känner en sekund sin största trygghet, vilar i den tillit som skapar världen.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie



Kilder:

  • Hägg, Göran (1996). Den svenska litteraturhistorien. Stockholm: Wahlström & Widstrand
  • Mehlin, May og Hans. Karin Boye – Tidsaxel. http://www.karinboye.se/om/biografi/tidsaxel.shtml [lesedato 2012-03-17]

¨

Treningsuka 12. – 18. mars

Denne uka har det blitt dårlig med trening. Da jeg våknet mandag morgen følte jeg overhodet ikke i form. Jeg løp på do. Jeg var kvalm. Og ikke minst: Jeg forbannet regelen som sa at man må ha jobbet i ny jobb i minst to måneder før man kan ta egenmelding. Med andre ord, jeg slepte meg på jobb, men to timer før dagens slutt innså jeg at jeg bare måtte komme meg hjem, jeg fikk heller jobbe de to timene inn igjen siden. Og jeg kom hjem i grevens tid, for å si det mildt.

Tirsdag følte jeg meg heldigvis langt bedre, men jeg har vært slapp og i ulage fram til og med fredag. Da sovnet jeg på sofaen på kvelden, og der sov jeg til jeg våknet i halv åtte-tiden lørdag morgen. Lys våken, og i langt bedre form. Der og da bestemte jeg meg for at denne lørdagen måtte jeg få trent.

Lørdagen bragte med seg perfekt løpevær. Jeg liker å løpe etter mørkets frambrudd, og det var helt stjerneklart og etter en dag med sol var det fortsatt varmt og vårlig i lufta. Egentlig aner jeg ikke hvor jeg løp, siden jeg løper på måfå, men jeg endte etter hvert opp i området Lura/Smeheia, hvor det er fint å løpe. Etter å ha løpt i 40 minutter kjente jeg dog at det begynte å bli tungt, og siden jeg ikke ante hvor jeg var, bestemte jeg meg for å legge inn partier med gange. Det tok heldigvis ikke lang tid før jeg var på rett spor igjen, og etter det gikk det på nærmest autopilot resten av veien. Hele turen ble på drøye 55 minutter, med tilsammen kanskje 10 minutter gange, inkludert siste biten av veien, hvor jeg går for å avkjøle musklene litt. Da jeg kom hjem ble det dessuten 5 minutter med situps, og deretter 5 minutter uttøying.

Søndagen møtte meg med strålende sol. Altfor fint til å sitte inne, og jeg fant ut at jeg ville gå meg en tur. Dermed ble det en gåtur på drøye 45 minutter, noe som var utrolig deilig. Det deilige vårværet ser ut til å få fram krokusen overalt! Og det kan man ikke klage på.

Siden jeg hadde gått tur på dagen, ble det bare en kort løpetur på kvelden. Da jeg kom ut regnet det, men bare litt, og det tok ikke lang tid før det ga seg, og det ble kjempefint løpevær. Selv om det bare ble 20 minutter, følte jeg at det var helt OK.

Tanker jeg gjør meg er blant annet at jeg har behov for nye løpesko. Selv om jeg forsøker å løpe på mjukere underlag mest mulig, blir det mye løping på asfalt. Både knærne og ryggen småklager når jeg kommer hjem etter å ha løpt. Jeg vurderer å dra til Løplabbet inne i Stavanger for å få hjelp til å finne riktige sko for meg. Det største problemet kan bli å finne noe i min størrelse, siden jeg har størrelse knøtt (dvs. 34/35).

Jeg har også funnet ut at om treningstøyet ikke nødvendigvis må se fancy ut for min del, er det faktisk viktig at det er behagelig å ha på seg. Treningstøy som irriterer er utrolig distraherende og kommer i veien for flyten i løpinga.

Ja, og så ønsker jeg meg et slikt løpebelte jeg kan ha nøkler og vannflaske i. Jeg tror det hadde gjort seg å kunne innta vann underveis. Etter hvert kan det hende jeg ønsker meg andre ting også, men det er jo lenge til både bursdag (slutten av oktober) og jul, så det er ikke noe poeng i å lage liste riktig enda.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie
Dette bildet ble tatt på søndagens gårtur.

Smakebit på en søndag

Jeg forsøker å komme tilbake til lesemodus, men kjenner jeg fortsatt sliter. Målet er å bli ferdig med noen av de bøkene jeg holder på med, og jeg har faktisk fått lest litt i vampyr-boka Glass Houses, som jeg har hatt smakebit fra tidligere.

Smakebiten fra boka, som er skrevet av Rachel Caine, fikk meg til å smile stort. Forfatteren har vel kanskje fortsatt et noe gammeldags syn på biblioteker, sånn generelt, men dette avsnittet måtte jeg jo bare like! Du finner den på lokasjon 140.

Sitat

Flese smakebiter finner du hos Mari, som har bloggen Flukten fra virkeligheten.

Vår på Jæren

Det er noen uker siden sist vi hadde snø her i Sandnes, men i dag har vi hatt en fantastisk flott dag med sol og deilig temperatur. Tar jeg ikke helt feil, tror jeg de fleste hadde en skikkelig god vårfølelse i dag. Jeg hadde tatt med meg kameraet mitt, og tok bilde av disse flotte krokusene på vei til byen.

Krokus. Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Jeg skal til London, hurra!

Hipp hurra, årets første feriedager for min del skal brukes til å reise til London. Kan tro jeg gleder meg! Turen er kjøpt og betalt, heldigvis, for lommeboka er ganske tom for tiden (med doble boutgifter og alt). Heldigvis er jeg ikke en sånn person som liker å handle, å reise til London for meg er å oppleve byen, ånde inn storbyens atmosfære og bare kose meg. Treffe venner er også hyggelig. Som sagt: Jeg gleder meg!

Jeg har vært så mange ganger i London at jeg for lengst har mistet oversikten over hvor mange. De tradisjonelle severdighetene er ikke alltid like interessante, jeg gidder for eksempel ikke besøke Tower of London, og London Eye har jeg vært oppe i én gang (oppskrytt greie, men flott utsikt, bevares). Denne gangen jakter jeg på noe jeg ikke har gjort eller sett før, og har derfor plukket med meg disse to bøkene fra biblioteket:

Tittel: London
Serie: Gatelangs
Forfattere: Anne-Lucie Grange, Hélène Le Tac og Estelle Renard-Carraud
Forlag: Aschehoug
Utgitt år: 2012 (9. utgave)

Tittel: Walking London : thirty original walks in and around London
Forfatter: Andrew Duncan
Forlag: New Holland
Utgitt år: 2010

Planen er altså å gå så mye som mulig. Å gå er en fantastisk måte å oppleve en by på, man ser mer og blir bedre kjent (dessuten er det jo god mosjon). Jeg regner også med å fortelle om hvor bra bøkene var, eller ikke var, etter turen.

London, here I come!

London-bøker

Leserene har talt!

Egentlig skulle jeg skrive dette i går, men siden jeg var rammet av en skikkelig sjau omgangssjuke, ble det ikke slik. For ei uke siden spurte jeg dere om dere hadde lyst til å følge meg på veien til halvmaraton, med svaralternativene «ja», «nei» og «ingen mening/vet ikke».

Jeg har nå telt opp stemmene, og det har kommet inn hele 30 stemmer. Det var et overveldende flertall som hadde svart «ja», hele 25 sa de ønsket å lese om trening og resultater her i bloggen, mot bare 4 «nei», og 1 «ingen mening/vet ikke».

Så nå bare venter jeg på å være i god nok form til å ta løpeskoene på og sette igang igjen!

The Help: Boka og filmen

The Help av Kathryn Stockett, som har fått tittelen Barnepiken på norsk, var ei av de siste bøkene jeg leste i 2011. Historien i boka finner sted i en liten by i USAs sørstater under første halvdel av 1960-tallet. Den beskriver forholdet mellom svarte husjelper og deres de hvite fruene de jobber for. I boka møter vi først og fremst tre personer: Minny, Aibileen og Skeeter. Skeeter er en ung kvinne, som nylig har flyttet hjem etter avsluttede studier på college, og er den eneste i venninnegjengen som ikke har giftet seg og fått barn. Aibileen jobber for Skeeters venninne Elizabeth, og tar seg i stor grad av Elizabeths datter. Minny er aibeleens venninne, og jobbet tidligere for moren til Hilly, den tredje i Skeeters venninnetrekløver.

Når Skeeter besøker venninnene sine, observerer hun hvordan de svarte hushjelpene blir behandlet, og hun bestemmer seg for å skrive om det hele. Etter mye om og men får hun med seg Aibileen og Minny med på prosjektet, som ikke er helt uten farer. De svarte husjelpene setter mye på spill med å fortelle sine historier, men de tar allikevel risikoen for å få fortalt sin side av det hele.

Jeg må innrømme at boka i starten ikke grep meg i særlig grad, men det skulle ikke ta lang tid før jeg var hekta. Boka gir en troverdig skildring av noe jeg godt kan tenke meg faktisk skjedde Mississippi i en turbulent tid. De svarte i USA var i ferd med å kjempe for sine rettigheter, og selv om ting ikke skjedde like kjapt i Sørstatene, så merket man også der at noe var i gjære. Dessuten synes jeg innblikket i hvordan de svarte hushjelpene opplevde sin situasjon var veldig interessant.

Forfatteren har i boka brukt språklige virkemidler for å understreke de forskjellige synsvinklene. Skeeters tanker er skrevet på et ganske standarisert engelsk, mens de svarte hushjelpenes tanker har fått mer aksent og dialekt. Jeg rynket litt på nesa over dette først, jeg er jo generelt ikke begeistret for dialektskriving, men etter hvert syntes jeg det funka greit. Det kunne definitivt vært verre.

Kort sagt likte jeg boka kjempegodt, så da jeg skulle se filmen i går kveld var det ikke fritt for noen små sommerfugler i magen. Jeg var spent på hvordan de hadde løst det hele. Heldigvis har de løst oppgaven, slik jeg ser det, på en fin måte, i hvert fall stort sett. Jeg kunne kanskje tenkt meg å se mer av Skeeters tanker, men alt-i-alt var filmen forholdsvis tro med boka, og jeg hadde neppe reagert på enkelte småting om jeg ikke hadde lest den først. Filmen portretterer kvinnene i bokas ånd, og har fått med seg de viktigste poengene, selv om det kanskje var et par ting jeg gjerne skulle sett dem berøre også i filmen. Kanskje spesielt med tanke på Constantine, hushjelpen i Skeeters familie. Det var en del detaljer rundt hennes datter som er endret i filmen, og som jeg synes var litt viktig i boka. Dog, som jeg sa, hadde jeg ikke lest boka først, hadde jeg nok heller ikke reagert på disse tingene.

Med andre ord, filmen får stemplet «godkjent» av meg, og jeg likte det er absolutt en jeg trygt kan anbefale å se. Dog, skal du velge om du kun skal se filmen eller lese boka, holder jeg, som jeg så ofte gjør, en knapp på boka. Den gir enda mer dybde, selv om filmen ligger tett opptil. Dette er nok en film jeg godt kan se igjen, om enn ikke helt enda.

The Help

Smakebit på en søndag

LangdistanceløbDe som har vært innom her i løpet av uka, burde ha fått med seg at jeg har begynt å løpe igjen. Siden jeg i denne omgang gjør det litt mer seriøst, og har satt meg som mål å løpe halvmaraton, har jeg plukket med meg et par løpebøker fra biblioteket, og denne uka har jeg stort sett lest i Langdistanceløb av Sean Fishpool. Derfor kommer også dagens smakebit derfra.

Tidligere var det almindeligt, at løberne sultede sig selv for kulhydrater i ugen op til et maraton, og proppede sig i de siste dagene i håb om at fylde musklernes glykogendepoter maksimalt. I dag anbefaler sportsforskerne imidlertid, at man i ugen op til løbet spiser en balancert kost, der indeholder op til 70% kullhydrater.

Min smakebit ble hentet fra side 30, og det er som vanlig Mari som er vert for alle søndagens smakebiter, og jeg anbefaler å ta turen innom bloggen hennes for å få med deg de andre smakebitene.

Dikt på en fredag

«Du må ikke sove»

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Skrevet av Arnulf Øverland, og finnes i samlinga Den Røde Front, som kom ut i 1937. Anbefaler å høre gjennom videoen under, og lytte til kommentarene hans. Man kan vel si at diktet, eller oppropet, er like aktuelt i dag, som den gang?