Da jeg fikk vite at neste bok ut i bokbloggturnéen var ei bok som befant seg i universet til Alvetegnet-serien må jeg innrømme at jeg virkelig gledet meg til å lese den. Jeg har tidligere lest de andre bøkene i serien, og likte dem kjempegodt, så det var med spenning jeg åpnet boka etter å ha fått den i posten.
At Mørkeboka av Sigbjørn Mostue er spennende er det liten tvil om. Men dette er ingen vanlig spenningsbok. Boka er interaktiv, på den måten at man kan gå inn på websider referert til i boka, og på den måten lese blogginnlegg, artikler, se filmsnutter og liknende. Dette er med på å gjøre boka morsommere å lese, og jeg kan se dette tiltale ungdom som liker at det skjer noe mer. Selv er jeg kanskje litt gammeldags, og selv om jeg syntes det var litt gøy å sjekke ut ymse websider ble det litt mye. Jeg syntes rett og slett det tok litt mye tid. En annen ting er at dette kun fungerer så fremt man har tilgang til Internet. Skulle man befinne seg på hytta uten en gang å ha strøm, eller på en flyreise, vil ikke dette fungere.
Filene man kunne laste ned var stort sett helt OK, bortsett fra ett sted, hvor formatet var laget for Word. Dette undret meg, ikke bare fordi personen som skulle ha lagt ut dette dokumentet var bibliotekar (bibliotekarer bruker ofte være flinke til dette med platformuavhengighet), men også fordi Word-dokumenter generelt ikke har et godt format, men den diskusjonen skal jeg ikke ta her.
Jeg vet ikke om det er fordi jeg selv er bibliotekar, eller om dette gjelder for lesere generelt, men det var bibliotekaren i boka som for meg fremstod som minst troverdig. At hun kalles «seniorbibliotekar» (hva nå enn dét skulle være, det er ikke en tittel jeg er kjent med) er én ting, verre var det at artikkelen hun hadde skrevet var nærmest totalt blottet for referanser. Det fantes knapt en kildehenvisning i teksten, og litteraturliste var utelatt helt. Ingen bibliotekar med respekt for seg selv ville ha funnet på noe slikt, etter minst tre år med nøye opplæring i referansehenvisninger og litteraturlister skal det mye til for at vi «glemmer» slikt. Nei, dette var skuffende, Mostue!
Noe jeg derimot liker godt med boka er alle de litterære referansene. Både til Ibsens Peer Gynt, norske folkeeventyr og til og med julesanger! Slikt er alltid stas.
Alt-i-alt ei spennende og absolutt leseverdig bok, men dessverre ikke på høyde med de andre bøkene i serien.
Les også gårsdagens omtale av Aud og Lille Søsters omtale i morgen.
