Tor Åge Bringsværd ble født i Skien nøyaktig for 70 år siden, altså 16. november 1939. Han er, etter min mening, en av Norges dyktigste og mest allsidige forfattere, og det har vært en stor ære å få intervjue ham til bloggen min.
Først vil jeg gratulere deg så mye med dagen! Har du noen spennende planer for bursdagen din?
Nei. Men jeg tror mange andre har!
Du har tidligere jobbet mye sammen med forfatter Jon Bing. Har du et spesielt kjært minne fra denne tiden?
Jeg leker med Jon fremdeles. Helt siden 65-66 har vi møtt hverandre hver tirsdag og jobbet sammen med et eller annet. Akkurat nå har vi avsluttet arbeidet med årets julehefte om ingeniør Knut Bergs nye eventyr. Det er en gammel, nynorsk tegneserie som Fonna forlag har gitt ut siden førtitallet, men så ble det stopp i mange år, og for tre år siden ba de Jon og meg om å fortsette serien. Vi har nå laget tre julehefter om denne norske Lyn Gordon-skikkelsen. Og tegneren heter Knut Wæstad og har tegnet Fantomet tidligere.
Du har et forfatterskap som spenner vidt, fra barnelitteratur til science fiction. Har du selv en favorittgenre?
Nei, ikke som forfatter. Men som leser har jeg alltid hatt en forkjærlighet for myter, eventyr og legender.
Er det noe du liker spesielt godt ved å skrive for barn?
Den språklige utfordringen! Barn er akkurat like lure og kloke som voksne. Men de har færre opplevelser og et mindre ordforråd. Derfor må alle voksne floskler og tillærte Blindern-ord vaskes bort. Man må ned på et språklig grunnfjell. Og det liker jeg. Dette er erfaringer jeg også tar med meg når jeg skriver for voksne. Jeg anstrenger meg for å bruke et nakent “menneskespråk”. Derfor er det for eksempel ingen i mine romaner som er ambivalente. De er bare rett og slett i tvil.
Du har også et nært forhold til Milnes Ole Brumm, og var med på å oversette bøkene på nytt for noen år tilbake. Hvorfor ble bøkene oversatt på nytt?
Rett og slett fordi vi tidligere bare hadde hatt forkortede utgaver her i landet. Hvert kapitel var tilpasset minuttene i Barnetimen for de minste. Og oversettelsen var full av feil og misforståelser. Bøkene fortjente bedre. Fremdeles er det jo mange som tror at Brumm bare svarer “Ja takk. Begge deler.” Men sjekk originalen eller den nyere norske oversettelsen, så ser du at han egentlig forstår seg godt på kunsten å prioritere. Jeg kunne nevnt mye mer, men er redd jeg bare ville hisse meg opp.
Du har også vært i den ordentlig Hundremeterskogen. Følte du at den var slik du forestilte deg etter å ha lest bøkene?
Det var en opplevelse å stå på stedet hvor Brumm og Kristoffer Robin tar farvel med hverandre. (Jeg la ned blomster der!) Og det var en fin følelse å stå på den virkelige Brumm-brua og kaste pinner…
Du har også skrevet ei bok om London, som faktisk er min favorittreiseskildring. Kan du fortelle litt om ditt forhold til byen?
Det er en gammel kjærlighetshistorie. Jeg falt for byen ved første besøk, og siden har jeg vært der utallige ganger. Jeg liker at London ikke bare er en stor metropol (for jeg er faktisk ikke så glad i storbyer), men byen er en diger samling av små landsbyer. (Og landsbyer liker jeg best!) Så jeg liker å kunne besøker bokhandler og teatre i sentrum – og så siden vende hjem til “min landsby”, hvor man hilser vennlig og gjenkjennende på meg i matbutikken og hvor den lokale pub vet hva jeg liker. I London kan man være tilreisende og likevel føle seg hjemme! Og når det gjelder bokhandler: I London kan jeg gå inn i en bokhandel og finne bøker jeg ikke visste eksisterte, og komme ut med en hel pose bøker jeg ikke visste at jeg hadde lyst på. I Norge er bokhandlene sørgelig like. Her er det de samme bøkene overalt.
Hvordan kom du egentlig på dette med kartozoologi? Og kan du kanskje si kort hva det er for de av leserene som ikke vet hva det går ut på?
Det hele begynte 18. mars 1974, sånn ca. 7000 fot over Nordsjøen. Jeg var på vei til Island for å lage et radioprogram om spiritisme, spøkelseshus og oppblomstring av gammel åsatro. Det var gjerne den slags jeg drev med den gang. (I hvert fall en gang i måneden.) Sammen med Ingrid Sahlin-Sveberg virret jeg på Norsk Rikskringkastings regning omkring i Norden på jakt etter uforklarlige fenomener. Nok om det. Der satt jeg altså i en Boeing 727-maskin fra Icelandaír Flugfelag, stirret sløvt ned i en turistbrosjyre for Reykjavik og lette på kartet etter hotellet vi skulle bo på. Jeg har alltid vært glad i kart. Lenge før jeg begynte i første klasse, hendte det ofte at jeg tok med meg min tantes gamle skoleatlas på sengen. Det var fra 1930-tallet, så grensene gikk litt annerledes – og mange land fantes ikke lenger, eller hadde fått nye navn. Men det gjorde ingenting. Jeg reiste verden rundt på liksom. Ikke på tommeltotten, men ved hjelp av pekefingeren… Jeg lot den vandre over fjell og røde streker. Senere i livet hadde jeg en periode hvor jeg tapetserte et helt toalett med kart fra forskjellige øyer jeg hadde besøkt. Så kart har alltid osv. Nok om det – og tilbake til flyet på vei mot Reykjavik. Der satt jeg altså og lette på et altfor lite kart etter hotellet vi skulle bo på. – og så plutselig spratt det (billedlig talt, naturligvis) en diger fisk rett i fjeset på meg! Sagt på en litt mer forståelig måte: Gatemønstret tegnet en fisk – med et stort, klart øye. Jeg sjekket straks flere andre kart – på noen var fisken synlig og i fin form, på andre var den nærmest blind! Samme ettermiddag besøkte jeg den. Gikk rundt den. Fotograferte den fra alle vinkler. Snakket med folk som bodde på den. (Fant øyet, som viste seg å være en liten lekeplass. Fisken hadde med andre ord et godt øye til barn!) Og hva fant jeg vel ikke lenger nede? Jeg fant at Den britiske ambassaden faktisk lå og bet fisken i halen! Og NB: Dette var på den tiden – eller rettere sagt: det var midt under den hissige torskekrigen mellom islendinger og engelskmenn. (Hvor islandske fiskere til og med avfyrte rifleskudd mot engelske krigsskip, en ild som heldigvis ikke ble besvart…) Alt dette fant jeg naturlig nok såpass inspirerende at jeg noen dager senere skrev dokumentar-novellen ”Den store fisken i Reykjavik”. Den er i årenes løp blitt trykt mange steder, og hver gang har jeg forsøkt å friste mine medmennesker til å bli med på denne leken, oppfordret leserne til å lete på sine egne kart (gjerne over hjemstedet) etter andre dyr, fugler og fisker. Men ingen dyrevenner meldte seg. Ikke før 28 år senere. Ting tar tid – og i Norge kan ting av og til gå veldig langsomt. For selv om unnfangelsen skjedde i 1974, så er det altså ikke før i 2003 at kartozoologien har sin virkelige og offisielle fødsel. To åndelige fettere tok nemlig kontakt – og fordi tilfeldighetene er våre venner, meldte de seg så og si samtidig. Så da var vi tre, og det er et akkurat passe antall for å stifte en forening: Norsk kartozoologisk forening, hvor vi er tre likeverdige generalsekretærer. Vi har også gitt ut bøker sammen. For eksempel bør ingen som har tenkt seg til København reise før de har lest vår guide. Den heter ”Det dyriske København” og bør fremdeles finnes på bakrommet i enhver respektabel bokhandel.
Var dette kort nok?
Hvor ble det egentlig av Bløtkakemannen?
Akkurat nå sitter han neddopet av gammelmannsmedisiner på aldersheimen, er jeg redd for. Men jeg har hørt rykter om at en del yngre mennesker har til hensikt å bortføre ham og få ham skikkelig på beina igjen. For Bløtkakemannen vil absolutt være Bløtkakemannen igjen, selv om han kanskje må bruke rullator.
Hva tror du Bløtkakemannen hadde gjort i dag, hvilke kriser ville han ha forsøkt å løse, og hvordan?
Bløtkakemannen ville vært enormt opptatt av klimaspørsmål. Han ville motarbeidet å strekke digre kabler i luften over våre vakreste fjorder, han ville protestert mot oljeboring i Lofoten – rett og slett fordi han ønsker å beskytte den siste store torskestammen i verden. Den siste! Og han ville vært rasende mot alle som bruker øks i regnskogen. Trærne er verdens lunger, dreper vi regnskogen, vil vi før eller siden slutte å puste! Jeg tror også han ville vært opptatt av dyrevern. Faktisk tror jeg at han egentlig liker dyr og trær bedre enn mennsker. Men dette må jeg nok spørre ham mer inngående om…
Tor Åge Bringsværd og Tigris
Tusen takk for intervjuet, Tor Åge! Og igjen: Gratulerer så mye med dagen din i dag!
