Aller først vil jeg komme med en liten advarsel: Har du ikke lest denne boka enda, vent! Misforstå meg rett, les den, men vent til andre, og siste bok, har kommet, ellers blir du kanskje som meg, frustrert over at fortsettelsen av historien ikke har kommet enda.
Har du fortsatt ikke fattet det får jeg si det rett ut: Denne boka var knakende bra. Jovisst har det tatt meg evig lang tid å lese den, men det er virkelig ikke Kristine Toftes feil. Kristine Tofte skriver nemlig bra. Språket er kanskje til tider litt tungt for oss som ikke er nynorskbrukere til daglig, og det har vært setninger underveis som har fått meg til å stoppe opp og undre «kan man virkelig skrive dét?» Allikevel må jeg ta den lange lesetiden på min egen kappe, for i sommer har jeg vært noe ufokusert og hatt problemer med å samle meg nok til å sette meg ned og konsentrere meg om lesingen. Når man da er en snegleleser i utgangspunktet sier det seg selv at det tar mye tid å lese drøye 550 sider.
Song for Eirabu : slaget på Vigrid er første av to bøker som handler om «tre kongerike, to unge søstrer og ein spådom om verdas ende.» (Fra baksiden av boka). Vi følger søstrene Ragna og Berghitte og deres skjebner. De er døtre av smeden Sakse og redde og usikre Kjellaug. Til tross for at mora framstår som ei spak kvinne, ser vi fort at disse to jentene langt ifra er kuede og uselvstendige. Vi merker fort at dette er to sterke jenter – hver på sitt vis. Faren har lært dem opp i sverdkamp, og spesielt Ragna er god med sverdet.
Det er mye ved denne boka som gjør den til en typisk fantasy-bok, den gir nok mer eller mindre det man venter av genren. Vi har spådommen, heltene, overgangen fra barn til voksen… Generelt sett er det kanskje mye ved denne boka som «er sagt før», mye er ikke spesielt unikt, men så er heller ikke dét poenget med ei sånn historie. De fleste historier kan man ofte kjenne igjen, selv om de kommer i ulik drakt. Er historien god, som denne, så er det ikke først og fremst dens unikhet som spiller noen rolle, men hvordan den er fortalt. Og Kristine Tofte forteller godt. Vi blir revet med, og den har en jevnt stigende spenningskurve som topper seg på slutten av boka. Det er veldig mye som blir hengende i lufta til slutt, derfor er det nesten trist at vi må være tålmodige og vente på fortsettelsen.
En annen ting jeg liker ved boka er at personene ikke er endimensjonale, som mange personer i slike fortellinger lett kan bli. De er ikke bare gode eller kun onde. De kan være usikre, redde, sinte, glade… De har et vidt følelsesspekter og viser mange menneskelige sider. Til tross for sin styrke kan de også vise sårbarhet.
Nå venter jeg bare i spenning på neste bok, og håper det ikke blir alt for lenge til den kommer ut.
Alice in Wonderland, eller Alice i Eventyrland, som den heter på norsk, er ei herlig barnbok, og nå kommer den snart ut som film. 12. mars 2010 er satt som premieredato ifølge 