Framandkar av Tarald Stein

FramandkarNoe av det jeg ofte liker så godt med dikt er at de er visuelle, og ofte maler de vakre bilder i hodet mitt. Framandkar lager definitivt også bilder, men bildene her skiller seg sterkt fra de jeg ofte får av andre dikt.

Denne samlinga bør for det første leses fra perm til perm. De lager en historie, samtidig som hvert enkelt dikt godt kan stå på egne bein. Og det er en sterk historie vi blir fortalt gjennom disse diktene.

Denne historien er fyllt av en sår lengsel. Dette i seg selv er kanskje ikke så unikt, men her handler det om en person hvis biologiske kjønn er kvinne, men som lengter etter å kunne oppfylle drømmen om også biologisk få være sin egen kjønnsidentitet.

«Kvar månad er det noko
her inne som døyr
I 5 dagar ber eg
raude bind
som teikn på mi sorg»

– fra Framandkar, s. 26

Jeg synes denne diktsamlinga er godt skrevet. Den berører et tema som fortstt er tabubelagt, og som mange nok synes er vanskelig å forstå. Dette er en sårt tiltrengt litterær utgivelse, da dette er et tema det er skrevet lite om. Så stor takk til Tarald Stein for å dele sine tanker og følelser med oss!

Jeg vil avslutte med det som nok er mitt yndlingsdikt i denne samlinga:

«Eg lagar ei rift i verda
her eg står og er
berre meg»

– fra Framandkar, s. 38

Uke 43 av Hanne Ørstavik

Dette var ei bok med mye potensial. Det er ei bok som bare med små grep kunne ha gjort at jeg likte den kjempegodt. Dessverre var det ting ved den som gjorde at jeg bare så vidt orket å lese den ut!

Det at hovedpersonen i boka, Solveig, er en fryktelig irriterende person trenger ikke i seg selv gjøre boka dårlig. Jeg har lest bøker tidligere hvor hovedpersonen har gått meg på nervene, men hvor jeg har elsket selve boka. Solveig står for meg som en patetisk, selvopptatt og barnslig kvinne. Hun lever i sin egen verden, og har liten forståelse for andres syn. Nei, det er mye ved Solveig jeg virkelig ikke liker.

Dog, det er ikke dette som gjør at jeg ikke liker boka. Jeg syntes boka manglet driv. Den kunne ha kuttet ut flere detaljer og kjedelige beskrivelser. Å lese om at det tar så-og-så mange sekunder fra hun setter foten på trappa til hun låser opp døra, for så gå inn i gangen, ta av seg og henge opp jakka, gå opp trappa til andre etasje og gå på do, det synes jeg er overflødig mye beskrivelse av meningsløse handlinger i litterær sammenheng. En sekvens som rett og slett kunne ha vært kuttet ut, uten at innholdet i seg selv hadde blitt forringet.

Jeg synes det er trist. Det er mye tematikk i boka som kunne gjort den spennende, men jeg føler ikke at Ørstavik har klart det. Ikke for min del, i hvert fall. Jeg takler rett og slett ikke skrivestilen hennes. Neppe en forfatter jeg kommer til å lese noe mer av.

Leser så det freser…

Slik det ser ut på denne bloggen for tiden skulle man vel nesten tro jeg ikke leste bøker. Jeg kan berolige med at dette ikke er tilfellet. Jeg leser fortsatt masse, og tenker til stadighet at «denne boka må jeg blogge», men så kommer jeg aldri så langt. Det har kanskje noe med travle jobbdager og forestående korkonsert og lite overskudd til annet å gjøre. Jeg vil allikevel nevne noen riktig gode bøker jeg har lest i det siste.

Sementhagen av Ian McEwan:

Ei kort og utrolig sær bok. Handler om fire barn som en sommer mister foreldrene sine, og om hvordan de forsøker å leve alene denne sommeren. Vi ser det hele gjennom øynene til Jack, som også virker som en passe sær fyr.

The Wooden lakeThe Wooden Sea av Jonathan Carroll:

Jonathan Carroll minner meg på mange måter om min favorittforfatter Neil Gaiman. De er definitivt ikke identiske, men begge blander vår egen virkelighet med det fantastiske. Wooden Sea var kanskje også ei sær bok, men definitivt ei jeg vil anbefale.

Boka handler om politimannen Frannie McCabe. Som tenåring var han en irriterende og obsternasig villstyring, men har nå endt opp som en middelaldrende mann med kone og stedatter i en til vanlig rolig by. En dag dukker det opp en invalid hund på politistasjonen, som han tar vare på. Kort tid etter dør hunden, og så starter plutselig en rekke underlige hendelser å skje…

InterWorld av Neil Gaiman & Michael Reaves:

Gutten Joey er av typen som kan gå seg vill i sitt eget hus. En dag skal han forsøke å finne veien hjem, men ender plutselig opp i en parallell verden. Nok en fantastisk bok av Neil Gaiman.

Stardust av Neil Gaiman

StardustNeil Gaiman skuffet meg ikke denne gangen heller. Stardust er rett og slett ei nydelig bok! Nok en gang klarte han å fange meg i sitt nett av ord og få meg til å ønske at «denne boka må aldri ta slutt!»

Tristan Thorn bor i den lille landsbyen Wall i England. Som så mange unge menn, har han tapt sitt hjerte til en av byen unge kvinner: Victoria Forester. En kveld følger han henne hjem, men hun er både kald og avvisende. Tristan er villig til å gjøre hva som helst for Victoria, og langt i øst ser de ei stjerne falle. Victoria sier at hvis han henter stjerna til henne, lover hun henne hva han måtte ønske, om det måtte være hennes hånd. Og med dette løftet legger Tristan ut på et eventyr inn i en annen verden.

Det er ikke bare Gaimans vakre historier som fanger meg når det gjelder hans bøker, men også språket hans. Det føles nærmest magisk. Sånn var det også med Stardust. Magisk historie og magisk språk. Nå er jeg klar for å se filmatiseringen.

Ikke akkurat Tolkien for nybegynnere.

The Children of HúrinI går ble jeg ferdig med The Children of Húrin av J. R. R. Tolkien. Selv om jeg personlig hadde stor glede av boka, er det ikke ei bok jeg vil anbefale en som aldri har lest noe av Tolkien tidligere. Jeg vil definitivt ikke anbefale den til en som ikke har det minste kjennskap til Tolkiens verden Middle-earth. For de av oss som har lest The Hobbit og Lord of the Rings, derimot, er dette ei «må leses»-bok.

The Children of Húrin er en episk fantasyroman som kom ut i fjor. Fortellingen ble skrevet av J. R. R. Tolkien i flere utkast, men han ble ikke helt ferdig før han døde i 1973. Det er hans sønn, Christopher Tolkien, som har gått gjennom og satt sammen manuskriptene til et komplett verk.

Fortellingen starter med historien om Húrin og hans bror Huor, som kommer til den bortgjemte byen Gondolin. Etter å ha oppholdt seg der i ett år, måtte de sverge en ed på å aldri fortelle hvor byen befant seg før de fikk lov til å reise videre til Dor-lómin, hvor Húring giftet seg med Morwen Edhelwen og fikk barna Túrin og Lalaith. Lalaith dør en tidlig død, og Húrin reiser ut i krigen. Ikke lenge etter får de en datter til, nemlig Nienor. Og det er i stor grad Túrin og Nienor fortellingen dreier seg om. Dette er en historie om hendelser som skjedde lenge før The Hobbit og Lord of the Rings.

På mange måter føler jeg at den gir meg det jeg føler at erkefantasy skal gi meg: der er alver, drager, mot og eventyr. Det er nok mye av grunnen til at jeg virkelig koste meg med boka. På den annen side følte jeg at den krevde en viss kjennskap til Tolkiens verden. Man kan kanskje kalle den fantasy for viderekommende? Leseverdig? Så absolutt! Men start kanskje med The Hobbit før du gir deg i kast med denne.

De krenkede av Åsne Seierstad

De krenkedeOK, jeg må bare innrømme det: Jeg synes ikke Åsne Seierstad er en stor skribent. Når det er sagt, vil jeg alikevel berømme henne. Hun er modig! Og hennes bok De krenkede er et godt eksempel på hennes mot.

Boka skildrer en konflikt som er nærmest usynlig i media: krigen i Tsjetsjenia. Uten støtte fra Norge dro hun inn i et land hvor alt var usikkert, uten å kunne vite om hun ville komme tilbake. Et land hvor journalister stod i sterk fare for å aldri reise ut igjen. Alikevel gjorde hun det. Og med det bragte hun ei historie tilbake til oss, ei historie vi neppe ville ha blitt fortalt hadde hun ikke gjort som hun gjorde.

Seierstad har brukt personlige historier fra krigen, noe som er med på å skape ei levende bok. Man kan rett og slett ikke unngå å bli berørt. Dermed blir man alikevel grepet, til tross for at språket kanskje ikke er det beste. For en gangs skyld er det ikke språket i fortellingen som står sentralt, men selve budskapet. Et budskap som burde bli hørt.

Gode Grisen Gautes lille gråtebok av Merete Morken Andersen

Gode Grisen Gautes lille gråtebokDe som mener at en billedbok kan leses på ti minutter vil jeg protestere høylytt til! Okei, man kan kanskje gjøre det, men da tror jeg man går glipp av mye…

Gode Grisen Gautes lille gråtebok er en sånn bok man definitivt bør ta seg tid med. Ikke bare er bildene nydelig tegnet av Hilde Kramer, men ser man litt nøye etter kan man få med seg de fiffige henvisningene til blant annet andre bøker. Jeg tror det skal et våkent øye med for å se at på et av bildene sitter grisen Gaute ikke bare å leser Trond Viggo Torgersens bok Kroppen vår opp-ned, men bokhylla er fylt med mange bøker som starter på bokstaven «G». Dét er ikke tilfeldig. Det er mye i boka som starter på «G». Foruten intertekstualitet og vakre tegninger er det ei søt bok om savn, vennskap, og det nyttige ved å kunne lese bøker.

Tidligere har jeg også lest Flinke fuglen Fies lille flyttebok, som også er av samme illustratør og forfatter, og jeg tror jeg kanskje kan komme til å lese flere av deres bøker. De er rett og slett en fryd for øyet.

Få meg på, for faen av Olaug Nilssen

Denne boka grovt sett delt i tre, og handler om tre forskjellige kvinner: Maria, Alma og «kona til Sebjørn». Man kan si at tema i boka er ønsket om å bli sett. Maria ønsker å bli sett som renholdsarbeider, og at folk skal sette pris på arbeidet hun gjør. Alma ønsker å bli sett av sine klassekammerater, og kanskje aller helst av Artur. Kona til Sebjørn ønsker å bli sett av familien sin, og at de skal verdsette hennes omsorg for dem. Det som knytter disse tre kvinnene sammen er strengt tatt Sebjørn. Maria er dattera hans, Alma jobber som ekstrahjelp i butikken hans, og… Ja, og resten sier seg jo selv.

Boka fikk gode kritikker da den kom ut: «Forfriskende og hemningsløst om tenåringskåthet og opprør.» sa Dagbladet, og Dag og Tids anmelder kunne meddele at «no har ho meg. Etter å ha lese den nye romanen, Få meg på, for faen, melder eg meg inn i fanklubben.» Og så vidt jeg har sett er kritikerene i det store og hele enige: de digger boka.

Og her sitter jeg da, og lurer på hva som er så fantastisk med boka. Skulle sexscenene i boka imponere meg? Nei, de gjorde ikke det. Jeg synes kort sagt hele boka er litt… Tja, patetisk? Jeg synes den mangler dybde. Jeg er ikke ute etter at alle bøker skal ha et større meningsbærende budskap, men jeg sitter igjen med en følelse av at potensialet på sett og vis er der. Det er noe underliggende gjennom hele boka som aldri kommer fram, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det er.

Nei, dette var skuffende greier, dere…

Minst av Arne Berggren

MinstJeg tror nok Minst må være en av mine favorittbarnebøker. Første gang jeg hørte om boka var under et besøk av en skolebibliotekar da jeg studerte bibliotek- og informasjonsvitenskap. (At denne bibliotekaren nok har hatt en del å si i forhold til å i det hele tatt ville søke på stilling som skolebibliotekar er en annen historie). Saken var den at hun leste et utdrag høyt for oss voksne studenter, og jeg kan ikke huske å noen gang ellers har sett en hel forelesningssal ligge over stolene og vri seg i latter…

Martin er lillebror, og selv om han stort sett synes det er gjevt å ha en storebror som Jonas, så er det noen ganger fælt å alltid være minst. Burre er familiens katt, en gammel katt med mye personlighet, som katter bruker å ha. Så en dag må Burre til dyrlegen…

Minst tar med andre ord ikke bare opp det å være lillebror og minst, men også det å være liten og miste noen man er glad i. Boka er spekket med god humor og herlige beskrivelser, og personlig synes jeg den passer like godt for barn på over 30 år, som for barn på 6.

Post office av Charles Bukowski

Post OfficeEn kompis av meg i USA har et eget radioprogram sammen med ei venninne. På et av disse programmene ble det snakket om Post office av Charles Bukowski, og jeg skjønte fort at dette var noe jeg måtte se nærmere på.

Post office handler om Henry Chinanski, også kalt Hank. Hank er en av samfunnets tapere. Han jobber på postkontoret, og på den måten tjener han penger til et liv fylt av fyll, one-night stands og hesteveddeløp. Dette kunne få de fleste til å tro av boka er deprimerende, men Bukowski har klart kunststykket med å skrive ei ganske morsom bok om å leve på kanten av normene. Språket er mer maskulint enn hva jeg er vant med, noe jeg syntes var riktig forfriskende. Nakent og rett på sak, ikke noe rosa sukkerspinn.

Det er så herlig med bøker man virkelig faller for! Ser ut til å bli flere av disse i år…