Kategori: bokomtale

Dette var ei bok med mye potensial. Det er ei bok som bare med små grep kunne ha gjort at jeg likte den kjempegodt. Dessverre var det ting ved den som gjorde at jeg bare så vidt orket å lese den ut!

Det at hovedpersonen i boka, Solveig, er en fryktelig irriterende person trenger ikke i seg selv gjøre boka dårlig. Jeg har lest bøker tidligere hvor hovedpersonen har gått meg på nervene, men hvor jeg har elsket selve boka. Solveig står for meg som en patetisk, selvopptatt og barnslig kvinne. Hun lever i sin egen verden, og har liten forståelse for andres syn. Nei, det er mye ved Solveig jeg virkelig ikke liker.

Dog, det er ikke dette som gjør at jeg ikke liker boka. Jeg syntes boka manglet driv. Den kunne ha kuttet ut flere detaljer og kjedelige beskrivelser. Å lese om at det tar så-og-så mange sekunder fra hun setter foten på trappa til hun låser opp døra, for så gå inn i gangen, ta av seg og henge opp jakka, gå opp trappa til andre etasje og gå på do, det synes jeg er overflødig mye beskrivelse av meningsløse handlinger i litterær sammenheng. En sekvens som rett og slett kunne ha vært kuttet ut, uten at innholdet i seg selv hadde blitt forringet.

Jeg synes det er trist. Det er mye tematikk i boka som kunne gjort den spennende, men jeg føler ikke at Ørstavik har klart det. Ikke for min del, i hvert fall. Jeg takler rett og slett ikke skrivestilen hennes. Neppe en forfatter jeg kommer til å lese noe mer av.

Neil Gaiman skuffet meg ikke denne gangen heller. Stardust er rett og slett ei nydelig bok! Nok en gang klarte han å fange meg i sitt nett av ord og få meg til å ønske at «denne boka må aldri ta slutt!»

Tristan Thorn bor i den lille landsbyen Wall i England. Som så mange unge menn, har han tapt sitt hjerte til en av byen unge kvinner: Victoria Forester. En kveld følger han henne hjem, men hun er både kald og avvisende. Tristan er villig til å gjøre hva som helst for Victoria, og langt i øst ser de ei stjerne falle. Victoria sier at hvis han henter stjerna til henne, lover hun henne hva han måtte ønske, om det måtte være hennes hånd. Og med dette løftet legger Tristan ut på et eventyr inn i en annen verden.

Det er ikke bare Gaimans vakre historier som fanger meg når det gjelder hans bøker, men også språket hans. Det føles nærmest magisk. Sånn var det også med Stardust. Magisk historie og magisk språk. Nå er jeg klar for å se filmatiseringen.

OK, jeg må bare innrømme det: Jeg synes ikke Åsne Seierstad er en stor skribent. Når det er sagt, vil jeg alikevel berømme henne. Hun er modig! Og hennes bok De krenkede er et godt eksempel på hennes mot.

Boka skildrer en konflikt som er nærmest usynlig i media: krigen i Tsjetsjenia. Uten støtte fra Norge dro hun inn i et land hvor alt var usikkert, uten å kunne vite om hun ville komme tilbake. Et land hvor journalister stod i sterk fare for å aldri reise ut igjen. Alikevel gjorde hun det. Og med det bragte hun ei historie tilbake til oss, ei historie vi neppe ville ha blitt fortalt hadde hun ikke gjort som hun gjorde.

Seierstad har brukt personlige historier fra krigen, noe som er med på å skape ei levende bok. Man kan rett og slett ikke unngå å bli berørt. Dermed blir man alikevel grepet, til tross for at språket kanskje ikke er det beste. For en gangs skyld er det ikke språket i fortellingen som står sentralt, men selve budskapet. Et budskap som burde bli hørt.

Denne boka grovt sett delt i tre, og handler om tre forskjellige kvinner: Maria, Alma og «kona til Sebjørn». Man kan si at tema i boka er ønsket om å bli sett. Maria ønsker å bli sett som renholdsarbeider, og at folk skal sette pris på arbeidet hun gjør. Alma ønsker å bli sett av sine klassekammerater, og kanskje aller helst av Artur. Kona til Sebjørn ønsker å bli sett av familien sin, og at de skal verdsette hennes omsorg for dem. Det som knytter disse tre kvinnene sammen er strengt tatt Sebjørn. Maria er dattera hans, Alma jobber som ekstrahjelp i butikken hans, og… Ja, og resten sier seg jo selv.

Boka fikk gode kritikker da den kom ut: «Forfriskende og hemningsløst om tenåringskåthet og opprør.» sa Dagbladet, og Dag og Tids anmelder kunne meddele at «no har ho meg. Etter å ha lese den nye romanen, Få meg på, for faen, melder eg meg inn i fanklubben.» Og så vidt jeg har sett er kritikerene i det store og hele enige: de digger boka.

Og her sitter jeg da, og lurer på hva som er så fantastisk med boka. Skulle sexscenene i boka imponere meg? Nei, de gjorde ikke det. Jeg synes kort sagt hele boka er litt… Tja, patetisk? Jeg synes den mangler dybde. Jeg er ikke ute etter at alle bøker skal ha et større meningsbærende budskap, men jeg sitter igjen med en følelse av at potensialet på sett og vis er der. Det er noe underliggende gjennom hele boka som aldri kommer fram, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det er.

Nei, dette var skuffende greier, dere…

En kompis av meg i USA har et eget radioprogram sammen med ei venninne. På et av disse programmene ble det snakket om Post office av Charles Bukowski, og jeg skjønte fort at dette var noe jeg måtte se nærmere på.

Post office handler om Henry Chinanski, også kalt Hank. Hank er en av samfunnets tapere. Han jobber på postkontoret, og på den måten tjener han penger til et liv fylt av fyll, one-night stands og hesteveddeløp. Dette kunne få de fleste til å tro av boka er deprimerende, men Bukowski har klart kunststykket med å skrive ei ganske morsom bok om å leve på kanten av normene. Språket er mer maskulint enn hva jeg er vant med, noe jeg syntes var riktig forfriskende. Nakent og rett på sak, ikke noe rosa sukkerspinn.

Det er så herlig med bøker man virkelig faller for! Ser ut til å bli flere av disse i år…