En reise i fantasien

DubrovnikAt jeg elsker å reise er ingen hemmelighet. Å komme til nye steder og oppleve nye ting, kjenne nye lukter, smake nye smaker… Det er en fantastisk følelse. Dessverre strekker ikke alltid tid eller penger til, man får rett og slett ikke mulighet til å besøke alle land og alle steder man ønsker. Da er det jo fint man kan reise i fantasien! Og hva har man til å hjelpe seg der? Nettopp! Bøker!

Jeg vet ikke hva jeg forventet meg da jeg plukket med meg bookcrossing-boka Dubrovnik av Vigdis Hjort, men ganske sikkert noe annet enn den leseopplevelsen jeg faktisk fikk.

Dubrovnik er en vakker reiseskildring. Det vil si, det er jo egentlig to reiseskildringer: Én skildring fra forfatterens første reise til byen i 1977, og én som foregår i nåtid. Den inneholder ikke masse krig, elendighet og sorg, som jeg tror jeg forventet meg, men er fylt av vakre skildringer og betraktninger. Den legger først og fremst vekt på stemningene og opplevelsene til forfatteren. Ja, man får rett og slett følelsen av selv å være med på reisen. Og det er jo nettopp dét en god reiseskildring skal gjøre.

Denne boka blir definitivt kjøpt inn til biblioteket!

Prioritaire av Iselin C. Hermann

PrioritaireOi oi oi, for ei bok! For ei heit og dampende bok! Prioritaire fant meg via en BookCrossing-bokring. Det vil si, da den dumpet ned i postkassa mi i midten av august kunne jeg ikke en gang huske at jeg hadde sagt at jeg ønsket å være med på bokringen, men det var med nysgjerrighet jeg tok en sniktitt før jeg la den vekk og bestemte meg for at denne måtte pent vente, så som de andre skjønnlitterære bøkene jeg ønsket å lese.

Den unge, danske kvinnen Delphine Hav har på en kunstutstilling sett et maleri av den franske kunstneren Jean-Luc Foreur. Bildet gjør et så sterkt inntrykk på henne at hun sender et postkort til kunstneren for å takke:

«- någonstans under huden, där köttet börjar bli flytande, ser jag er tavla Sanse titre 2,22 x 2, så som den hängde i Gallerie Y i Paris.Eller kanske: färgerna, förskjutningarna, förloppen har satt sig i kroppen på mig.

Även om jag inte äger den, är bilden min.

Tack
Delphine Hav»

Dette er starten på en korrespondanse mellom Delphine og den franske, gifte kunstneren. En korrenspondanse fyllt av lengsel, savn, og ikke minst lidenskap.

Boka er ei vakker, lita bok. Orginalt er den skrevet på dansk, jeg leste den i svensk oversettelse. Noen norsk oversettelse har jeg ikke funnet. Skulle du komme over boka, ikke la deg avskrekke av å lese den på et annet skandinavisk språk: den er verdt det!

Selvmordstanker

Så hadde jeg lest en av disse insisterende bøkene. Jeg skrev tidligere om hvordan Leselama fikk meg til å hige etter denne boka, og deretter dukket den opp både her og der, blant annet leste forfatteren selv høyt fra boka da jeg var på Cappelens forlagsøte på Bibliotekenes hus.

Mitt møte med Erlend Loes bøker har vært veldig varierende. Jeg digget Naiv. Super. og ikke minst Doppler, men jeg ble nok mest irritert over Volovo Lastvagnar. Og nå som mitt samvær med Muleum endelig er over, hva tenker jeg da? Var dette et positivt eller skuffende møte?

Muleum av Erlend Loe Joda, Muleum var definitivt ingen skuffelse. Etter min mening er den på høyde med Doppler. Boka har på en underlig måte den spesielle atmosfæren Loe ofte skaper i sine bøker, og som er en av de tingene jeg setter pris på ved hans bøker.

Boka er skrevet i dagboksform, og er skrevet av jenta Julie. Julie har mistet sin familie i en flystyrt over Afrika. Mer eller mindre på oppfordring fra sin psykiater begynner hun å skrive dagbok. Dette er ikke en hvilken som helst dagbok, det er intet mindre en selvmordsdagbok. Man skulle kanskje tro at dette kunne være en veldig trist og deprimerende bok, men det er det ikke. Den har en snerten og kanskje til tider litt morbid humor, og fikk meg ofte til å trekke på smilebåndet. Ja, til tider fikk den meg til å le høyt! Så hvis du ikke har lest den enda: løp og kjøp!

Traktorer i Ukraina og giftesyke gamle menn.

A Short History of Tractors in UkrainianSå var jeg endelig i full gang med å lese skjønnlitteratur igjen. Og jeg nyter det til fulle! I går leste jeg ut A Short History of Tractors in Ukrainian av Marina Lewycka, som strengt tatt ikke er en historiebok om traktorer i Ukraina.

Dette er den fornøyelige historien om en familie som havnet i England etter andre verdenskrig. Far i huset bestemmer seg etter sin kones død for å gifte seg på nytt, med den mer enn 40 år yngre Valentina fra Ukraina, og med dette er det duket for konflikter.

«Så, hvorfor den underlige tittelen?» lurer du kanskje på. Jo, far i huset er ikke bare giftesyk, men han er dessuten ingeniør, og bestemmer seg for å skrive en bok, om nettopp traktorer i Ukraina. Gjennom hele boka leser han høyt fra sitt kommende verk. Aldri tidligere har jeg kunnet så mye om dette temaet som nå. (Men jeg tviler på at jeg vil huske stort om noen dager…)

Dette er en humoristisk og fornøyelig bok om en lettere skrullete familie, og er absolutt leseverdig.

Pride and Prejudice av Jane Austen

Jeg hadde mitt første møte med Jane Austen på en bitteliten bokhandel i Warsawa. Ja, du leste riktig: I Polen, av alle steder. Sommeren 1995 var jeg på Interrail i Øst-Europa, og siste by vi besøkte var da altså Warsawa. På en eller annen måte hadde vi snublet over en knøttliten bokhandel som solgte bøker på engelsk. En lang togtur tilbake til Norge lå foran oss, så funnet var nærmest perfekt.

Pride and PrejudiceTilfeldighetene skulle ha det slik at boka jeg valgte meg var Jane Austens Pride and Prejudice, eller Stolthet og fordom som den heter på norsk, og forelskelsen var total. Denne boka er nydelig! Noen vil kanskje rynke på nesa når man forteller at den handler om Elizabeth Bennet og hennes søstre og deres liv på den engelske landsbygda på tidlig 1800-tall. Deres hverdag består i stor grad av sang, piano og daglige visitter, og de har en mor som er veldig ivrig etter å få sine døtre godt gift. Så dukker Mr Darcy opp, og Elizabeth bestemmer seg for å mislike ham…

En av tingene jeg liker så godt med denne romanen er hvordan Jane Austen beskriver sin samtid og lar sin hovedperson være en kvinne som kjemper mot tradisjonelle fordommer og krav. Elizabeth takker ikke ja til et frieri som ville ha blitt ansett som en «god match», noe som unektelig skaper oppstandelse, spesielt hos hennes mor.

Pride and Prejudice rager fortsatt høyt blant de bøkene jeg liker best, og jeg tror jeg at hvis jeg skulle ha laget en liste over «100 bøker du må lese før du dør», ville denne ha havnet blant de ti på toppen.

The Queen’s Knickers av Nicholas Allan

The Queen's Knickers Jeg snublet over denne rare, lille barneboka i en bokhandel i England mens jeg bodde i Wales. (Faktisk i samme bokhandel som jeg kjøpte The Story of the Little Mole Who Knew It Was None of His Business). Det tok meg ikke lang tid før jeg skjønte at dette var ei bok jeg bare måtte ha, og jeg kan forsikre om at jeg heller ikke angret kjøpet i ettertid.

I England har de dronning, og alle har jo sett de fine kjolene, hattene og kåpene hun har på seg. Men har noen, for eksempel på et skolebesøk, noen sinne sett underbuksene hennes? Denne boka handler rett og slett om akkurat dét: underbuksene hennes («knickers» er engelsk for «underbukser» for de som ikke vet eller har skjønt det). Men å si at dette egentlig er ei fagbok kan man ikke, for den er full av underlige underbukser, tegnet på mange festlige måter i rare situasjoner. Rett og slett ei humorbok, med andre ord. Og kan kanskje muligens minne litt om boka om den tidligere nevnte muldvarpen med bæsjen på hodet, hvis man legger godviljen til. Uansett, den er hysterisk morsom. Jeg har ikke sett den her hjemme, verken på engelsk eller norsk, men skulle du ha mulighet, les den! Du vil ikke angre! (Med mindre du da ikke har sansen for slik barnslig humor, men da kan du bare skylde deg selv…)

Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans av Werner Holzwarth

Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans Mitt første møte med denne lille krabaten hadde jeg våren 1999, da jeg studerte engelsk ved Cardiff University i Wales. Vår professor i «20th Century Children’s Litterature» hadde en dag med seg boka The Story of the Little Mole Who Knew It Was None of His Business, som den heter på engelsk, og leste den høyt for oss, til i hvert fall min store glede. Jeg ble så inspirert at jeg gikk hen og kjøpte min egen utgave på engelsk. Og siden har jeg lest den opptil flere ganger, både på engelsk og norsk.

Boka handler om en liten muldvarp som en dag stikker hodet opp av hullet sitt, og i det han gjør dét fåt han intet annet enn en bæsj deisende i hodet. Muldvarpen synes dette er riktig så frekt, og med stor besluttsomhet setter han ut for å finne synderen.

Dette er en veldig morsom bok, og selv om den kanskje kan fremstå som litt triviell, så er den faktisk også litt pedagogisk: Man kan nemlig lære om hva slags type bæsj forskjellige dyr har! Dette blir fortalt på en lekende og morsom måte, og illustrasjonene, som er laget av Wolf Erlbruch, er gode og illustrerende, og passer veldig godt sammen med språket i historien.

To ungdomsbøker…

Etter at jeg leste ut den siste boka om Harry Potter, har jeg lest ut et par ungdomsbøker. Av disse likte jeg helt klart Svarte vinger av Lise Knudsen best. Den andre boka var Pendel av Hilde Berit Evensen. Det betyr ikke at jeg ikke likte Pendel, for det gjorde jeg, men Svarte vinger var etter min smak og mening et par hakk bedre.

Svarte vinger Svarte vinger handler om Dea, som spiller piano. Nei, hun spiller ikke, hun lever og ånder piano. Hun er et kjempetalent og drømmer om å bli pianist. Hun sliter alikevel med dårlig selvtillit. Hun føler at foreldrene ikke lar henne øve så mye som hun trenger, hun føler seg ensom, hun føler at hun har glidd vekk fra sin beste venninne… Dea sliter også med angst, men nekter å innse dette selv.

Man kan kanskje si at boka handler mye om Deas tanker og følelser, men den er skrevet på en vakker og poetisk måte. Dessuten hadde jeg stor sans for referansen til Brontës Jane Eyre. Bøker som snakker vakkert om andre bøker, det synes jeg er fint.

Pendel Pendel handler om Jon Ei, han går første året på videregående og er forelska i Kathrine og spiller fotball. Han er god til å spille fotball. Jon er en reflektert ung mann, og han har på en underlig måte blitt påvirket av pendelen de snakket om i fysikktimen, og gjennom hele boka brukes pendelen som et symbol.

Jon merker tidlig at det er noe bak Kathrines blikk, noe han ikke klarer å sette fingeren på. Kathrine bærer på en hemmelighet, og dette er skyggen i hennes blikk…

Begge bøkene er innom alvorlige temaer, på ulike måter, og jeg synes begge definitivt er leseverdige.

Harry Potter and the Deathly Hallows av J. K. Rowling

Harry Potter and the Deathly Halows Så var det over. Etter å ha ventet i åtte år på slutten sitter man her og kikker ned på boka man leste ut for et par dager siden. Man har for siste gang kastet seg over en helt ny bok om vår helt. For siste gang har man slukt en vanvittig tjukk bok bare i løpet av noen ganske få dager. For siste gang har man lurt «hvem dør i denne boka her?»

Jeg tror det spørsmålet jeg har fått flest ganger er «Hvem døde?» Mitt svar er og blir: «Les boka selv!» Og har man ikke lest de seks foregående, ja da er det bare å sette i gang. Bøkene om Harry Potter er noe jeg synes alle bør ha lest. Jeg sier som jeg sa til journalisten fra Budstikka som intervjuet meg: Bøkene er sinnsvakt spennende og har hele tiden et driv. I tillegg er de fulle av referanser, så for den våkne leser kan man finne mange morsomheter eller finurligheter som forfatteren har lagt inn. Men det var ikke det jeg skulle snakke om her, jeg skulle snakke om den siste boka om Harry Potter.

Jeg nærmest løp til postkassa da jeg kom hjem søndag kveld etter å ha vært i Nord-Trøndelag for å ha workshop. Jeg fisket pakkelappen opp av postkassa og forbannet at det var søndag. Mandag morgen våknet jeg, og kjente til min misnøye at nesa var tett, halsen sår og at jeg hadde vondt i kroppen. Alikevel dro jeg meg selv avgårde til bussen, og fikk hentet den lenge etterlengtede boka. Vel hjemme igjen var det bare å krype under dyna med te, lakris, lommetørklær, nesespray og en fin, tykk og vakker bok.

Det tok meg ca fire dager å lese boka på 607 sider. Det vil si ca 150 sider i snitt per dag, noe som er langt mindre enn mange andre. Men hva gjør vel det? Jeg er overbevist om at jeg på den måten får med meg flere detaljer enn enkelte andre, og dessuten kan jeg nyte den lengre.

Mitt første inntrykk da jeg var ferdig med boka var at jeg følte meg tom. Jeg følte meg veldig usikker på om jeg likte den eller ikke. Jeg er faktisk fortsatt usikker på hva jeg egentlig synes. Det vil si, det er klart jeg likte den. Den er til tider genial! Den har partier som er så spennende at jeg nesten glemmer å puste! Når jeg tenker etter nå er nok det jeg likte aller minst med boka epilogen. Til slutt i boka finnes den en epilog som forteller hva som skjer 19 år senere. Totalt unødvendig, etter min mening. Jeg har full forståelse for at Rowling har en masse idéer og planer for hva som skjer etter det store oppgjøret, men jeg synes faktisk hun kunne latt være å skrive det inn i boka. La heller leserene lage sine egne historier om hva som skjer siden.

Konklusjonen blir vel da at boka er ei god bok, og etter min mening årets «må leses» (men les for all del de seks første før du leser bok nummer sju), og at «manglene» ved boka egentlig ikke er så store, og noe man absolutt kan leve med.

Ser hodet mitt stort ut med denne? av Randa Abdel-Fattah

Ser hodet mitt stort ut med denne? Amal går på videregående skole, og det er mens hun ser en episode av tv-serien Friends hun skjønner det: Det er nå hun er klar for å begynne med hijab. Hun veier mye for og imot før hun endelig bestemmer seg, og første skoledag etter ferien begynner hun å gå med det omdiskuterte hodeplagget fast.

Å gå med hijab er ikke bare enkelt, og selv om dette på mange måter er en roman som skildrer en helt vanlig tenåring som forelsker seg, henger med sine beste venninner og gjør det som alle andre tenåringer holder på med, gir den også et innblikk i hvordan det er å være muslim og gå med hijab, hvilke fordommer hun møter og hvordan hun takler en hverdag med faste bønnetider, ramadan og andres holdninger og fordommer.

Allerede fra første skoledag møter hun motforestillinger. Amal velger å ta et møte med skolens rektor helt på starten av dagen, og hun, som mange av Amals klassekammerater, tror dette er noe foreldrene hennes har tvunget henne til å gjøre. Vi som lesere føler sammen med Amal frustrasjonen i følge av det å ikke bli trodd, noe som egentlig er beskrivede for hele boka. Vi får hele tiden kjenne hennes frustrasjoner og gleder, og alle som selv har vært tenåringer vil nok kjenne igjen mange av hennes tanker og følelser.

Jeg synes personlig dette er en viktig bok, spesielt i dagens multikulturelle samfunn, da den nok gir oss noe mange andre tenåringsbøker ikke gjør. Mens jeg tror at mange muslimske jenter vil kjenne seg godt igjen i Amal, vil vi andre få et helt annet inntrykk enn hva vi til vanlig får. Jeg tror at denne boka kan være med på å bryte ned fordommer, noe som er veldig viktig i samfunnet vi tross alt lever i.

Så, dette er en bok jeg mener alle bibliotek må ha, og alle som jobber på skoler med muslimske jenter bør lese.