Neopangea – en framtidsfabel av Eirik Newth

NeopangeaJeg ble ferdig med Neopangea mens jeg satt på toget til Hamar på fredag. Det tok meg lang tid å sluke denne boka, for sluke den gjorde jeg. Den er rett og slett fabelaktig!

Jeg har vært fascinert av SciFi helt siden jeg var lita, og allerede da denne boka kom ut i fjor bestemte jeg meg for at dette var ei bok jeg rett og slett måtte lese, og da jeg omsider fikk gjort dette i forrige uke angret jeg ikke et sekund!

Neopangea handler om brødrene Jan og Theo, to brødre hvis foreldre holdes fanget i en ukjent leir. Brødrene må klare seg alene, helt til de blir hentet av den underlige professor Monteverdi, som tilbyr dem å reise inn i framtida for å hente deres kusine, og for dette lover han at foreldrene skal frigis.

Slik starter en forunderlig reise gjennom tid og rom, og en stor del av bokas handling foregår i Neopangea, vår egen verden slik den kan framstå om 250 millioner år. Vi møter verden slik den kan være etter lang tid med evolusjon og utvikling, og bare dette gjør denne historien fascinerende.

Denne boka passer for alle nysgjerrige sjeler i alle aldere.

40 postkort av Ingeborg Arvola

40 postkort«Mamma!

Ikke tro jeg skriver fordi jeg bryr meg.

Dusten jeg delte rom med glemte postkortene sine. Førti stykker! De hadde påklistra frimerker. Det virket dumt å kaste dem.»

Dette er starten på Ingeborg Arvolas bok 40 postkort, utgitt med støtte fra Leser søker bok. Boka handler om ei veldig sinna jente som skriver postkort hjem til moren sin. Bak de sinte ordene skjuler det seg alikevel mye mer enn det som faktisk står der. Moren er pilleforbruker, og jeg-personen har lidd av omsorgssvikt. Til tross for at hun hele tiden kjefter på moren sin og hevder at hun ikke liker henne, så ligger det et sårt savn bak ordene. Et savn etter å bli elsket og tatt vare på av moren sin, som hun nok er veldig glad i, tross alt.

Dette er ei intens og sterk bok, og selv om man selv kanskje ikke opplever å ha det slik selv, er det lett å selv føle jentas smerte og savn. Definitivt ei bok som er et must for alle bibliotek.

Sommeren med Isabel av Gayle Friesen

Sommeren med Isabel Denne boka handler om Anna, 15 år og bestevenn med Zoe. Zoe er sterk, uredd og hun liker utfordringer. Det er sommerferie, og som tidligere somre er planen at Anna og Zoe skal på sommerleir. Som lederaspiranter kommer dette til å bli den beste sommeren noen sinne!

Men ting går ikke som planlagt, Zoe utsettes for en ulykke og bekker armen (på tre steder!) og kan ikke reise på sommerleir. Anna blir nødt til å reise alene, selv om hun egentlig ikke har lyst. På sommerleiren blir Anna kjent med Isabel, ei ganske crazy jente som ikke bryr seg mye om de uskrevne reglene om å følge «gruppa». Ute av Zoes skygge og med nyoppdagede sider ved seg selv trives faktisk Anna ganske bra. Men så kommer Zoe alikevel, med armen i gips og ute av stand til å være det midtpunktet hun er vant til. Det blir nok også et sjokk å oppleve den nye Anna, som ikke lengre bare glir inn i Zoes skygge uten protester. Det er med andre ord duket for konflikt!

Boka handler i stor grad om å tørre å skille seg ut fra mengden, og å være seg selv. Om hvor ubarmhjertige tenåringer kan være mot hverandre, og hvor viktig gruppetilhørighet ofte er for jenter på 15 år. Men den handler også om vennskap og hva en god venn er.

Dette er helt klart en bok med ungdom som målgruppe, så den er lett å komme seg gjennom, men også definitivt verdt å lese.

Bortenfor bøkene av Ellen Bergheim

Bortenfor bøkeneNoen ganger er jeg «lettvin», som Maren bruker si. Som i går, da jeg var på biblioteket og fant en ny tegneserie med navn Bortenfor bøkene. Jeg innrømmer det gjerne: det var tittelen som gjorde det. En tegneserie kan ikke hete Bortenfor bøkene og bare bli stående. Det sier seg selv, jeg måtte låne den!

Denne tegneserien handler om ei jente som reiser til hytta med sine foreldre. En morgen drar hun på skitur, og på denne turen kommer hun over et merkelig, lite hus oppe i et tre. I huset bor det en snakkende katt, som forteller at den egenlig ikke bor alene, men at den eldre dama hun bor med har gått seg vill i ei bok. Jenta plukker opp boka, som ligger på gulvet, leser i den sammen med katten, og plutselig befinner hun seg i en krigsherjet verden.

Bortenfor bøkene har en enkel strek, men jeg synes alikevel tegningene var veldig fine. Jeg liker også idéen bak historien, men synes nok kanskje den kunne både vært lengre og mer utfyllende. Men definitivt en god idé og en søt historie.

The Wiz Biz av Rick Cook

The Wiz BizJeg må innrømme at det er en stund siden jeg leste The Wiz Biz som er skrevet av Rick Cook, men jeg har alikevel lyst til å anbefale denne boka. Det er ikke så ofte jeg anbefaler fantasybøker, til tross for at dette er en genre jeg er veldig glad i selv.

The Wiz Biz er ikke som annen fantasy jeg har lest. Den er nok litt smånerdete, for hovedpersonen i boka, som kalles Wiz, er egentlig en programmerer som jobber for et IT-selskap i vår egen verden. Wiz får livet snudd på hodet den dagen han plutselig blir hentet inn i en helt annen verden. Den nye verdenen er det man kan kalle en standard fantasy-verden, med drager og magi, men hvor vår moderne teknologi ikke eksisterer. Wiz har det ikke så lett med å tilpasse seg denne, og ingen kan forklare ham hvorfor han har blitt hentet over, da trollmannen som utførte ritualet nå er død.

Etter hvert oppdager Wiz at magi kan brukes på en måte som er litt lik programmering, og siden dette, som mange andre fantasy-fortellinger, handler om kampen mellom det gode og det onde, får det store konsekvenser for både Wiz’ nye liv og verdenen han nå lever i. «The Dark League» har lenge sittet med mye makt, men nå får de plutselig en ny og ukjent «trollmann» å kjempe mot.

Boka er veldig humoristisk skrevet, og jeg tror at spesielt smånerdete fantasyelskere som meg selv vil ha stor glede av å lese den.

Svendsens catering av Kyrre Andreassen

Svendsens CateringKyrre Andreassen debuterte i 1997 med novellesamlingen Det er her du har venna dine, som fikk gode kritikker. Jeg har selv ikke lest denne, men i går ble jeg ferdig med boka Svendsens catering av samme forfatter.

Svendsens catering ble nominert til Ungdommens kritikerpris for bøker utgitt i 2006. Ungdommens kritikerpris er en pris for skjønnlitterær samtidslitteratur, og blir delt ut av elever i videregående opplæring.

Johannes Svendsens eneste ønsker i livet er en stabil «business» innen catering og å ha et relativt normalt familieliv. Etter at det gamle firmaet som han hadde hatt ansvar for gikk dukken etter et skandaleoppdrag, hvor alle gjestene ble matforgifta, slår idyllen sprekker. Ekteskapet skranter, og han kjemper etterhvert med å stable en ny bedrift på beina. Nei, livet smiler ikke akkurat til Johannes.

Personlig likte jeg overhodet ikke bokas hovedperson. Kort sagt fant jeg ham særdeles usympatisk. Han er blottet for empati og framstår som særdeles negativ og selvmedlidende. Til tider ble jeg nesten sliten av alle de negative tankene hans.

Til tross for dette føler jeg at det er ei god bok. Forfatteren klarer å fenge leseren , og språket er folkelig og veldig «drammensk», noe som er med på å gi den perosnlighet. Kort sagt, en leseverdig bok, både for yngre og eldre lesere.

The Lovely Bones

Ganske nylig leste jeg boka The Lovely Bones skrevet av Alice Sebold. Boka handler om 14-åringen Susie Salmon, som blir brutalt voldtatt og drept av en nabo, som også viser seg å være seriemorder.

Nå kan det kanskje høres ut som om dette er en kriminalroman, men det er det faktisk ikke. Boka handler ikke først og fremst om etterforskningen av saken, og allerede fra starten av vet vi hvem som står bak den grufulle handlingen. Nei, dette er en bok som handler om familien Salmon, deres sorg og hvordan livet deres blir påvirket av Susies død.

Det er Susie selv som forteller. Hun befinner seg etter døden i sin himmel, og kan se ned på jorda og følge menneskene som lever der.

Det er en vakkert skrevet bok, og jeg må innrømme at den fenget meg fra første side. Definitivt en forfatter jeg kunne tenke meg å lese mer av!

Årets påskekrim var en fornøyelse!

Ulykkesfuglen Jeg nevnte i mitt forrige innlegg at jeg skulle lese Camilla Läckbergs Ulykkesfuglen i påskeferien. Som sagt, så gjort. På bare noen dager slukte jeg denne krimboka (og dette mens jeg var på ferie i Dublin og foretok meg en hel masse andre ting enn å lese også). Camilla Läckbergs beste så langt, etter min mening.

Marit Kaspersen blir funnet død etter å ha forulykket i en bilulykke. Tilsynelatende har hun kjørt i fylla, men Patrik Hedström, som kjenner Marit, vet at hun aldri rører alkohol. I tillegg viser obduksjonsrapporten spor etter teip rundt munnen, samt spor som tyder på at dette slettes ikke var en ulykke, men et drap.

Det tar ikke lang tid før de oppdager at Marit har levd sammen med sin nye partner, Kerstin. Utad har de fremstilt seg selv som to venninner som av økonomiske grunner har bodd sammen, men i virkeligheten har de i de siste fire årene vært kjærester. Deres nærmeste familie har riktignok forstått hvor landet faktisk har ligget, og man skjønner fort at Marits eksmann har vært svært sjalu siden hun forlot ham.

På samme tidspunkt spilles realityserien «Fucking Tanum» inn i Fjälbacka. I denne serien blir deltakerne på et vis integrert i Tanumhedes dagligliv, da de må jobbe på lik linje som innbyggerne i det lille samfunnet. På kveldene flyter alkoholen fritt, og det er duket for en rekke intriger. Det tar ikke lang tid før serien får en dramatisk vending: En av deltakerne blir funnet død i en søppeldunk…

Igjen viser hun sin styrke som krimforfatter. Jeg simpelt hen elsker måten hun beskriver sine personer i bøkene, både politimannen Patrick Hedström, som er bøkenes mest sentrale person, og noen av bipersonene som kun dukker opp i denne romanen.

En av bipersonene i denne romanen er Jonna. Jonna er deltaker i «Fucking Tanum», og er selvskader. Läckberg beskriver Jonna på en realistisk måte: Hun blir fremstilt som en intelligent jente, men som skader seg fysisk for å døyve en indre smerte, noe som er et typisk trekk hos de fleste selvskadere. Hun kommer dessuten fra et hjem hvor det ikke har manglet på ressurser, da begge foreldrene er leger i høye og godt betalte stillinger. Noe hun derimot nok har manglet i oppveksten er nærhet og kjærlighet fra foreldrene, noe som viser seg som et stort savn hos Jonna. Dette er som sagt ikke en sentral person eller historie i boken, men er med på å gi den det «lille ekstra» som gjør boka så bra.

Hvis du bare skal lese én krimbok i år, vil jeg anbefale å lese denne. Og skulle jeg gitt den et terningkast, tror jeg den ville falt på en sterk femmer. Tror jeg.

Volvo Lastvagnar av Erlend Loe

I høst leste jeg Doppler av Erlend Loe. En sær, men veldig fornøyelig bok, som jeg likte særdeles godt, og som jeg mer enn gjerne anbefaler videre. Gleden var derfor stor da jeg fant ut at han skulle gi ut en oppfølger til boka. I november kunne jeg dermed hente Volvo Lastvagnar på biblioteket, og med spenning gikk jeg løs på en ny periode med den underlige fyren ved navn Doppler.

Jeg syntes boka startet greit. Passe sært og passe morsomt. Desverre syntes jeg boka tapte seg etterhvert. Den har riktignok sine lysglimt, hvor jeg både humret og lo, men jeg er usikker på hvor mye disse veier opp for at jeg faktisk syntes den ble litt kjedelig og rett og slett irrieterende etterhvert.

Boka har veldig mange digresjoner. Ikke det at jeg synes digresjoner i seg selv er en dårlig ting, men jeg føler kanskje ikke at Loe helt har mestret kunsten å bruke disse i akkurat denne boka. Dessuten synes jeg kanskje historien kommer i skyggen for alle digresjonene, og handlingen blir på den måte noe tynn. Det kan nesten virke som om Loe har måtte fylle inn ekstra sider for å få boka tykk nok til å kunne kalles en roman?

En annen ting er hvordan forfatteren til stadighet henviser til seg selv. Jeg mistet veldig kjapt oversikten over hvor mange ganger han skrev «jeg (altså jeg som skriver dette)», «jeg (som skriver dette)» eller liknende. Han henviser på liknende måte seg til leseren som «du (som leser dette)». Dette er i seg selv ikke en dårlig måte å henvende seg til leseren på, men Loe burde nok ha begrenset bruken av dette. Ved å bruke det så ofte som han har gjort her, blir det heller et irritasjonsmoment.

Til tross for disse helt klare svakhetene vil jeg alikevel ikke fraråde noen å lese boka. Ikke minst vil jeg anbefale de som har lest Doppler å lese boka, om ikke annet så for å finne ut av Dopplers videre ferd på veien. Skulle du dog lure på om du skal lese enten Doppler eller Volvo Lastvagnar, velg da førstnevnte. Den er et gullkorn av ei bok som anbefales på det varmeste.

Nattsøsteren av Unni Lindell

For en tid tilbake leste jeg Nattsøsteren av Unni Lindell. Jeg leser egentlig ikke så mye krim, men etter å ha hørt både positiv og negativ kritikk av boka, bestemte jeg meg for å lese den, bare for å se hva jeg synes selv.

Jeg har ingen planer om å krype rundt grøten. Boka var rett og slett elendig. For det første har ikke forfatteren gjort skikkelige undersøkelser rundt enkelte ting hun skriver om. I boka skriver hun blant annet om livemiljøet. Dessverre beskriver hun et livemiljø som ikke stemmer overens med livemiljøene som faktisk finnes. For noen få år siden var jeg selv en del av livemiljøet i Oslo, men jeg kan ikke si at jeg så noen som helst likheter mellom Lindells livemiljø og det miljøet jeg kjenner selv. Isteden for å ha undersøkt miljøet og funnet ut hvordan det faktisk er, vil jeg påstå at hun heller er med på å fyre opp under fordommene som allerede finnes der ute. Lindell er en av Norges veldig populære forfattere, derfor synes jeg det er ekstra trist at hennes beskrivelse av et miljø hun tydelig ikke vet noe som helst om, kanskje kan være med på å skape vanskeligheter for unge mennesker som kan hende sliter med skeptiske foreldre fra før. Jeg kan forestille meg en mor som blir skremt av Lindells beskrivelse av miljøet, og samtidig vet at hennes sønn eller datter holder på med live. Ikke usannsynlig vil hun tro at man faktisk løper rundt i skogen og ofrer høner og smører seg inn med blod, selv om dette er så langt fra virkeligheten man kan komme.

At boka bærer preg av slett research er én ting, en annen ting er at jeg faktisk synes hun skriver dårlig. Ofte synes jeg hun lar ting henge igjen litt i løse lufta, slik at boka på en måte får tråder som blir hengende igjen i løse lufta. Generelt hadde jeg inntrykk av at det rett og slett var dårlig flyt i språket, noe som gjør boka litt slitsom å lese.

Kort sagt er dette en bok jeg vil anbefale venner og kjente å holde seg unna.