Dikt på en fredag.

Til den nærværende time

Vær mig hilset min Veninde!
Maaske skal din Søster finde
Mig i Dødens kolde Arme;
Wibes Viser, Druens Varme,
Hun maaskee berøver mig,

Himlens Gunst mig dig tilbyder,
Vee mig! om jeg dig ei nyder,
Aldrig kiøber jeg tilbage
Een af de forsvundne Dage
Vel mig! om jeg nyder dig.

Bring mig Evands fulde Bæger,
Glæde omkring Randen leger,
Sorgen, som vort Liv forfølger,
Døer i Druens røde Bølger,
Bring mig fulde Bægere;

Bring mig al min Ungdoms Glæde,
Bring Elisa her tilstede,
At hun ømme Armer slynger
Om sin Elskers Hals, og synger
Wibes Sang for Elskere.

Men o Time! rask du svinger,
Dine hvileløse Vinger,
Du bortflyer – hvad mon hun giver,
Hun, som dig paa Flugten driver?
Hun maae give, hvad hun vil.

Vær mig hilset du, som kommer,
Thi mit Hiertes strænge Dommer,
Aldrig kalde skal med Klage
Hin forsvundne Stund tilbage,
Ogsaa dig jeg bruge vil.

av Jens Zetlitz

The Lady of Shalott, del 3.

Jeg tror mitt første møte med «The Lady of Shalott» må ha vært gjennom vår kjære Anne fra Bjørkely. Jeg elsket både bøkene og tv-seriene som barn. I den første serien møter vi Anne for første gang da hun snubler seg gjennom skogen, drømmende med ei bok i hånda. Det er faktisk intet mindre enn Alfred Tennysons dikt hun leser.


Link

Litt senere, når Anne har blitt litt eldre, står fortsatt diktet sterkt hos den foreldreløse jenta. Sammen med venninnene låner de en båt, og skal gjenskape ladyens båtferd ned elven. De av oss som så serien og/eller leste bøkene husker nok hvordan dét endte…


Link

The Lady of Shalott, del 2.

I går postet jeg Alfred Tennysons vakre dikt «The Lady of Shalott» her. Mange forfattere, kunstnere og musikere har nok latt seg inspirere av diktet, blant annet Loreena McKennitt har satt melodi til dette diktet:



Link

Den kjente maleren John William Waterhouse har avbildet the Lady of Shalott, der hun sitter i båten på vei ned til Camelot. Dette er antakelig den mest kjente avbildningen av diktet. Warerhouse er en av de store pre-rafaelittiske malerene, og nettopp «The Lady of Shalott» finnes i dag i Tate Gallery i London.


The Lady of Shalott

The Lady Of Shalott, del 1.

Et av mine absolutt favorittdikt er Alfred Tennysons «The Lady Of Shalott». Dette er fortellingen om ei prinsesse som på grunn av en forbannelse kun kan se verden via refleksjonen i et speil. En dag rir ridderen Lancelot forbi hennes tårn, og hun kan ikke la være å se på ham. På den måten blir forbannelsen satt ut i live, og i det hun setter seg i en båt og flyter nedover elven til Camelot, dør hun.

The Lady of Shalott

On either side the river lie
Long fields of barley and of rye,
That clothe the wold and meet the sky;
And through the field the road run by
To many-tower’d Camelot;
And up and down the people go,
Gazing where the lilies blow
Round an island there below,
The island of Shalott.

Willows whiten, aspens quiver,
Little breezes dusk and shiver
Through the wave that runs for ever
By the island in the river
Flowing down to Camelot.
Four grey walls, and four grey towers,
Overlook a space of flowers,
And the silent isle imbowers
The Lady of Shalott.

By the margin, willow veil’d,
Slide the heavy barges trail’d
By slow horses; and unhail’d
The shallop flitteth silken-sail’d
Skimming down to Camelot:
But who hath seen her wave her hand?
Or at the casement seen her stand?
Or is she known in all the land,
The Lady of Shalott?

Only reapers, reaping early,
In among the bearded barley
Hear a song that echoes cheerly
From the river winding clearly;
Down to tower’d Camelot;
And by the moon the reaper weary,
Piling sheaves in uplands airy,
Listening, whispers, » ‘Tis the fairy
The Lady of Shalott.»

There she weaves by night and day
A magic web with colours gay.
She has heard a whisper say,
A curse is on her if she stay
To look down to Camelot.
She knows not what the curse may be,
And so she weaveth steadily,
And little other care hath she,
The Lady of Shalott.

And moving through a mirror clear
That hangs before her all the year,
Shadows of the world appear.
There she sees the highway near
Winding down to Camelot;
There the river eddy whirls,
And there the surly village churls,
And the red cloaks of market girls
Pass onward from Shalott.

Sometimes a troop of damsels glad,
An abbot on an ambling pad,
Sometimes a curly shepherd lad,
Or long-hair’d page in crimson clad
Goes by to tower’d Camelot;
And sometimes through the mirror blue
The knights come riding two and two.
She hath no loyal Knight and true,
The Lady of Shalott.

But in her web she still delights
To weave the mirror’s magic sights,
For often through the silent nights
A funeral, with plumes and lights
And music, went to Camelot;
Or when the Moon was overhead,
Came two young lovers lately wed.
«I am half sick of shadows,» said
The Lady of Shalott.

A bow-shot from her bower-eaves,
He rode between the barley sheaves,
The sun came dazzling thro’ the leaves,
And flamed upon the brazen greaves
Of bold Sir Lancelot.
A red-cross knight for ever kneel’d
To a lady in his shield,
That sparkled on the yellow field,
Beside remote Shalott.

The gemmy bridle glitter’d free,
Like to some branch of stars we see
Hung in the golden Galaxy.
The bridle bells rang merrily
As he rode down to Camelot:
And from his blazon’d baldric slung
A mighty silver bugle hung,
And as he rode his armor rung
Beside remote Shalott.

All in the blue unclouded weather
Thick-jewell’d shone the saddle-leather,
The helmet and the helmet-feather
Burn’d like one burning flame together,
As he rode down to Camelot.
As often thro’ the purple night,
Below the starry clusters bright,
Some bearded meteor, burning bright,
Moves over still Shalott.

His broad clear brow in sunlight glow’d;
On burnish’d hooves his war-horse trode;
From underneath his helmet flow’d
His coal-black curls as on he rode,
As he rode down to Camelot.
From the bank and from the river
He flashed into the crystal mirror,
«Tirra lirra,» by the river
Sang Sir Lancelot.

She left the web, she left the loom,
She made three paces through the room,
She saw the water-lily bloom,
She saw the helmet and the plume,
She look’d down to Camelot.
Out flew the web and floated wide;
The mirror crack’d from side to side;
«The curse is come upon me,» cried
The Lady of Shalott.

In the stormy east-wind straining,
The pale yellow woods were waning,
The broad stream in his banks complaining.
Heavily the low sky raining
Over tower’d Camelot;
Down she came and found a boat
Beneath a willow left afloat,
And around about the prow she wrote
The Lady of Shalott.

And down the river’s dim expanse
Like some bold seer in a trance,
Seeing all his own mischance —
With a glassy countenance
Did she look to Camelot.
And at the closing of the day
She loosed the chain, and down she lay;
The broad stream bore her far away,
The Lady of Shalott.

Lying, robed in snowy white
That loosely flew to left and right —
The leaves upon her falling light —
Thro’ the noises of the night,
She floated down to Camelot:
And as the boat-head wound along
The willowy hills and fields among,
They heard her singing her last song,
The Lady of Shalott.

Heard a carol, mournful, holy,
Chanted loudly, chanted lowly,
Till her blood was frozen slowly,
And her eyes were darkened wholly,
Turn’d to tower’d Camelot.
For ere she reach’d upon the tide
The first house by the water-side,
Singing in her song she died,
The Lady of Shalott.

Under tower and balcony,
By garden-wall and gallery,
A gleaming shape she floated by,
Dead-pale between the houses high,
Silent into Camelot.
Out upon the wharfs they came,
Knight and Burgher, Lord and Dame,
And around the prow they read her name,
The Lady of Shalott.

Who is this? And what is here?
And in the lighted palace near
Died the sound of royal cheer;
And they crossed themselves for fear,
All the Knights at Camelot;
But Lancelot mused a little space
He said, «She has a lovely face;
God in his mercy lend her grace,
The Lady of Shalott.»

Dikt på en fredag.

Ungdom

Det er Joletid; det er Annandag.
Hjaa Gamlemor held dei sitt Danselag.
Dit flokkar seg Gut og Gjente.
Føret er fælt med Snø og med Slaps;
Vegane er berre Grugg og Graps;
men alle so er dei plente

Me veit kor det er i Ungdomens Tid;
etter all den kvardagsleg’ Sut og Strid
ein Leik so hjarteleg smakar.
Og Gleda er gjæv og Gleda er kjær;
dei hoppar som Folar og Rundkast slær
og spenner i Golv so det brakar.

Og Guten drikk seg eit lite mot;
so sullar dei fram paa dansande Fot
og held seg i varme Hendar.
Aa hei! ropar Guten og svinger sin Arm;
og Gjenta smyg etter so sæl og varm
og lær med dei kvite Tennar.

Og Gleda svell i den unge Barm;
gløymd er baade Strid og Sutir og Harm,
og Livet stormar og strøymer.
Hugen leikar og Augo lær,
Elsken gløder og Hjarta slær;
det er Stundir ein aldri gløymer.

Men vert det for mykje med Drykk og Braak,
og vaknar Sinnet med Slaasting og Staak,
daa kjem han, den vonde Mannen.
Og sìt i Kraai og flirer og glor.
Og daa gjeng det laus med Meinferd og Mord,
til dessmeir Hugnad for Fanden.

Daa fér ei Uferd so mang ein Gut,
og Gjenta kjem ut i Skam og i Sut,
og gleda vendast til Vaade.
Di skal me fagnast paa sømeleg vis
og all Tid gjeva vaar Herre Pris,
som unner oss Liv og Naade.

– fra Arne Garborgs Haugtussa

Dikt på en fredag.

Det er langt mellom venner

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

av Kolbein Falkeid

Fyll mitt beger…

I kveld har jeg vært på Valkyrien Allstars-konsert. Jeg burde ha lagt meg for lengst, men trenger å lande litt først. Konserten var flott, og de sang mange flotte sanger. Blant annet en av mine favoritter: «Fyll mitt beger på ny«. Teksten er orginalt Lord Byrons dikt «Fill the goblet again»:

Fill The Goblet Again
A song

Fill the goblet again! for I never before
Felt the glow which now gladdens my heart to its core;
Let us drink!—who would not?—since, through life’s varied round,
In the goblet alone no deception is found.

I have tried in its turn all that life can supply;
I have bask’d in the beam of a dark rolling eye;
I have lov’d!—who has not?—but what heart can declare
That Pleasure existed while Passion was there?

In the days of my youth, when the heart’s in its spring,
And dreams that Affection can never take wing,
I had friends!—who has not?—but what tongue will avow,
That friends, rosy wine! are so faithful as thou?

The heart of a mistress some boy may estrange,
Friendship shifts with the sunbeam—thou never canst change;
Thou grow’st old—who does not?—but on earth what appears,
Whose virtues, like thine, still increase with its years?

Yet if blest to the utmost that Love can bestow,
Should a rival bow down to our idol below,
We are jealous!—who’s not?—thou hast no such alloy;
For the more that enjoy thee, the more we enjoy.

Then the season of youth and its vanities past,
For refuge we fly to the goblet at last;
There we find—do we not?—in the flow of the soul,
That truth, as of yore, is confined to the bowl.

When the box of Pandora was open’d on earth,
And Misery’s triumph commenc’d over Mirth,
Hope was left,—was she not?—but the goblet we kiss,
And care not for Hope, who are certain of bliss.

Long life to the grape! for when summer is flown,
The age of our nectar shall gladden our own:
We must die—who shall not?—May our sins be forgiven,
And Hebe shall never be idle in Heaven.

– av George Gordon Lord Byron

Dikt på en fredag.

Spirits of the Dead

Thy soul shall find itself alone
‘Mid dark thoughts of the grey tomb-stone;
Not one, of all the crowd, to pry
Into thine hour of secrecy.

Be silent in that solitude,
Which is not loneliness- for then
The spirits of the dead, who stood
In life before thee, are again
In death around thee, and their will
Shall overshadow thee; be still.

The night, though clear, shall frown,
And the stars shall not look down
From their high thrones in the Heaven
With light like hope to mortals given,
But their red orbs, without beam,
To thy weariness shall seem
As a burning and a fever
Which would cling to thee for ever.

Now are thoughts thou shalt not banish,
Now are visions ne’er to vanish;
From thy spirit shall they pass
No more, like dew-drop from the grass.

The breeze, the breath of God, is still,
And the mist upon the hill
Shadowy, shadowy, yet unbroken,
Is a symbol and a token.
How it hangs upon the trees,
A mystery of mysteries!

av Edgar Allan Poe

Dikt på en fredag.

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild-

Natten her
er ikke bare et stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og allting skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

av André Bjerke

Vakre tekster skaper vakre bilder…

Bjørn Eidsvågs «Mysteriet deg» surrer og går hos meg for tiden. Om det enten er i øret eller bare inne i hodet, så er den der nesten hele tiden. Den har en vakker tekst som skaper fine bilder som går som en film når jeg lukker øynene.

«Men jag tänker på dom underbara ögona dina
på dina vackra händers perfekta fasong.
Och vad dom gör med mig när dom möter mina,
som en fjäril blir fri från sin tråkiga kokong.»

– fra Bjørn Eidsvågs «Mysteriet deg»


Link til sangen.