Dikt på en fredag

Her forleden dag gikk jeg amok i dikthylla på biblioteket, og lånte med meg masse diktbøker hjem. Diktbøker er gjerne slike som jeg leser litt her og litt der, og ikke nødvendigvis perm til perm, og jeg liker å ha litt å snuse i. Ei av bøkene som ble med meg hjem var New York-notater av José Hierro. Kjenner du meg i det minste bittelitt, vil du neppe bli overrasket, siden du da sikkert har fått med deg at jeg var i New York i sommer.

José Hierro var en spansk poet, født i 1922. Cuaderno de Nueva York kom ut i 1998, bare fire år før han døde, og boka sies å være betraktet som et av høydepunktene i Hierros forfatterskap, og mottok flere priser for utgivelsen. Diktet jeg ønsker å dele finnes på side 63, og har ingen tittel:

Vi var, de var
sunket hen i tiden.
Vekk dem, lengsel.
Vek dem, vår.

Hent skyggene hjem,
bring dem deres rike.
Gi dem liv, gi dem tilbake
sannheten som de eide.

Måtte vinen spørre dem
på sitt gyldne språk,
måtte de gi svar tilbake
med brennende ord,

med ord av skygge,
med sus av vind,
med ange av skog
som tier seg selv.

New York-notater
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013

Dikt på en fredag

diktDagens dikt er hentet fra Nokre gutar kjem ikkje heim i kveld skrevet av Mona Vetrhus. Dette er Vetrhus’ debut, og den ble utgitt på Oktober forlag i 2012.

eg vil ha rolege morgonar
morgonar med blåmeis utfor glaset
langsame vêrmeldingar på radioen
eg henger handkleet beint på knaggen
sett skoa skeivt på rett måte

Mona Vetrhus ble født i 1975 og vokste opp i Uskedalen, ei lita bygd i Kvinnherad kommune på Vestlandet. Hun bor nå i Oslo, noe jeg synes diktene i denne samlingen bærer preg av. Ei fin, lita diktsamling, dette.

Dikt på en fredag

Jeg tror våren må være en av mine favorittårstider. Det er så deilig å endelig kjenne sola som varmer, og se jorda komme til liv. Nesten overalt spretter det fram snøklokker og krokus. Man kan bli glad av mindre! Derfor synes jeg det i dag er på plass å dele dette flotte diktet av en av mine favorittdiktere, Olav H. Hauge. Diktet finner du i diktsamlingen Det er den draumen (s. 44).
Krokus. Foto: Elin Bekkebråten Sjølie (c) 2013
I NATT HAR GRASET VORTE GRØNT
I natt har graset vorte grønt.
Ein fugl freistar å syngja,
skodda ris,
og soli kjem yver snøfjelli.
Frå morgonar for lenge sidan
slær gleda veikt på sitt koparskjold.

Her maler Hauge fine vårbilder, jeg kan nærmest føle snøen som smelter i det sola står opp bak fjellet, og jeg kjenner lukten av fuktig jord som dukker fram…

Det er forøvrig mange andre fine dikt i Det er den Draumen, og jeg anbefaler alle å plukke den med seg neste gang de er på biblioteket en tur!

Helt vanlige mirakler av Mona Høvring

Noen ganger liker jeg å ligge i senga om kvelden og lese lyrikk høyt for meg selv. Jeg er generelt lite glad i å lese dikt for andre, men å lese enkelte for meg selv blir noe annet, og til tider gir de diktene mer dybde enn ellers, uten at jeg helt kan forklare dét. Helt vanlige mirakler av Mona Høvring er ei bok jeg innimellom har lest høyt fra til meg selv, noe jeg synes den funket veldig godt til.

Boka kom til meg via bookcrossing, og jeg har lest den innimellom andre ting jeg har lest. Jeg visste ingenting om Høvring da jeg plukket med meg boka, men har seinere funnet ut at hun i debuterte i 1998 med diktsamlingen IIK!! Ein dialog. Senere har hun gitt ut flere bøker (både dikt og romaner), og Helt vanlige mirakler kom ut i 2006. Fra denne diktsamlingen har diktet «Fersken, Plomme, Pære» blitt nominert til årets dikt av programmet Ordfront på NRK P2.

En av grunnene til at jeg liker denne diktsamlingen så godt, er at den er så «fresk». Den har et skikkelig fraspark, og er uredd. Språket er til tider (eller ganske ofte) på kanten, og forfatteren virker uredd.

Det er også en del dikt i boka jeg tolker på min helt personlige måte. Jeg aner ikke om det er det samme som forfatteren hadde i baktankene da hun skrev boka, men det er ikke viktig. Det er mine bilder, selv om det på sett og vis er hun som skaper dem. Nermere vil jeg ikke gå inn på det, du får heller lese boka og se hvilke bilder du lager deg selv.

Et av diktene jeg likte godt i boka er «Jenter med papirfly», som befinner seg på side 51, og jeg velger å avslutte denne bokomtalen med dette som smakebit:

Vinden, den roa seg, og vi var salt
på saltplantasjene,
vi mista trua
på framtida som hadde vært,
og på fortida som skulle komme.

Men glimtvis befant vi oss høyt oppe,
og vi forestilte oss andre verdner
der drømmen var retrospektiv og intakt,
i slike stunder var vi
syndere som holdt sammen.

Helt vanlige mirakler

Dikt på en fredag

Dagens fredagsdikt har jeg hentet fra diktsamlinga Gartnerløs skrevet av Cecilie Løveid. Boka er nok en gang ei jeg plukket med meg tilfeldig fra biblioteket.

Cecilie Løveid debuterte med romanen Most i 1972, og hun har skrevet litteratur innen mange genre, som prosa, lyrikk, drama og bøker for barn og unge.

AMASONE
A K Dolven

Amasonedronningen har tegnet et perfekt øyenbryn.
Hvordan skal hun få tegnet det andre like perfekt,
det skal jo tegnes i en helt annen retning men med
samme hånd?
I mange dager går hun fortvilet omkring.

Himmelen er blå igjen. Den skal fylles med buelinjer.
Hun tar en bue og skyter.
Pilen skal ramme i hjerteroten hvor det en gang var et
hjerte
hvor hun trodde det var et hjerte hvor hjertet satt.

Amasonedronningen kårer sin
etterfølgerske samme natt.
Så tegner hun det andre øyenbrynet dirkete på sin
etterfølgerske.

Dikt på en fredag

Med ujevne mellomrom tar jeg turen bortom dikthylla på biblioteket og velger meg ut tilfeldige bøker som jeg låner med meg hjem. Når man gjør slikt på måfå sier det seg nok kanskje selv at det blir med varierende hell, men som oftest synes jeg resultatet er positivt, og jeg kommer over ting jeg ikke ville oppdaget ellers.

Nå sist kom jeg over ei bok hvor jeg fant diktet under, noe som passer godt når man har bodd i Hammerfest. Diktet er hentet fra samlinga Mens lyset endrar flatene av Eva Jensen.

SNØKVITANLEGGET PÅ MELKØYA

Kraner kneisar og duvar. Master.
Rørgater. Massive bygg. Steinmassar.
Søyler og tankar. Skip.
Snøkvit kviler glitrande av lys.
Blodårer av stål.
Svart regn.

Dikt på en fredag

Ramlet tilfeldigvis over diktboka for barn og ungdom Ho som ror av Marit Kaldhol på jobb, og fant dette flotte diktet:

HO VIL SLEPE HÅRET ETTER SEG

ho vil ikkje vite
ho vil kle seg naken sleppe kroppen
ned i eit hjørne av havet

ho vil ikkje sjå
ho vil dukke ned under tareskogen
vende hovudet mellom brune blad

ho vil ikkje finne
steinane på botnen
ho vil flyte i salte straumar
slepe håret etter seg

Dikt på veggen

I Stavanger er det en gate som kalles «Den Fargerike Gata». Hvis du besøker den (noe jeg virkelig anbefaler) vil du forstå hvorfor. Jeg har besøk av Leisha Camden denne uka, og i dag var vi og ruslet i Stavanger. Da kom jeg over dette lille diktet på en vegg i Den Fargerike Gata, som jeg bare må dele:

Veggdikt