Huset mellom natt og dag av Ørjan Nordhus Karlsson

Nyere norsk science fiction for voksne er ikke noe det finnes store mengder av, så da lesesirkelen jeg er med i bestemte seg for å lese Huset mellom natt og dag av Ørjan Nordhus Karlsson var jeg ganske spent. Først lånte jeg boka på biblioteket, men da jeg fant ut at den hadde kommet ut i heftet format, fant jeg ut at jeg gjerne ville kjøpe den.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Huset mellom natt og dag er en dystopisk framtidsroman, og handlingen er i hovedsak satt til Europa. Dette er første bok i en serie, og handler om Marko Eldfell, en tidligere biologisk modifisert soldat og dessertør. Han lever i skjul, og jages stadig av flere og flere, blant annet av de fryktede Maskene.

Dette er en skikkelig actionfylt bok, det skjer mye og den er veldig spennende. Språket er ganske røft og moderne, noe som passer boka godt. Språket er definitivt med på å skape atmosfæren i boka. Et konservativt språk nær riksmål hadde definitivt ikke passet her!

Hvis du ønsker deg ei bok med mye dybde, er nok ikke denne boka for deg. Dette er ren underholdning! For min del synes jeg det er helt greit. Det er faktisk ganske deilig å bli underholdt, og dette er ei bok man godt kan lene seg tilbake og slappe skikkelig av med. 
Jeg har store planer om å skaffe meg bok to også, og gleder meg til å følge Marko videre. Planen er å kjøpe den heftede utgaven når den kommer ut, men det kan hende at jeg blir nødt til å lese den før det…

Hålke av Helene Uri

I august var jeg så heldig å være en av to som ble trukket ut i Gyldendals lille konkurranse på Instagram om å få et forhåndseksemplar av Helene Uris nye bok Hålke, og på torsdag dumpet den ned i postkassa mi. Siden jeg hadde gledet meg til å lese denne, la jeg de andre bøkene til side for å konsentrere meg om denne.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Boka handler om et gammelt ektepar, Ebba og Karl, på over 70, som har vært gift i over 40 år. Det er januar, og det er kaldt og ikke minst speilblankt ute: De to gamle blir «fengslet» i sin egen leilighet, da kommunen ikke har strødd. En tur ut er livsfarlig, og det begynner å bli skrantent i matskap og kjøleskap, og de går tom for kaffe underveis. Å være innestengt i dagesvis påvirker definitivt de to gamle, og mye grums bobler opp til overflaten, både utroskap (Ebba) og vold (Karl).

Helene Uri skriver veldig godt. Hun har et konservativt språk som passer godt til handlingen i boka, samt at hun bevisst velger språkbruk ektefellene imellom som understreker personlighetene og dynamikken mellom de to. Språket er definitivt med på å gi de to den personligheten de har, og jeg liker hvordan Uri gir karakterene liv.

De er langt fra perfekte, men man blir allikevel glad i dem. Man kan spørre seg om hvorfor ikke Ebba, som helt klart er en sterk kvinne på mange måter: Hun har satset på karriere og hatt en velansett jobb som høyskolelektor, ikke kommer seg ut av et ekteskap med en brutal ektemann. Hva er det som får henne til å bli?

Av de to karakterene er det uten tvil Ebba vi blir best kjent med. Uri får oss til å virkelig krype under huden hennes, vi får ta del i tankene og føllsene hennes. Karl er litt mer fjern, men jeg synes ikke dette er en svakhet i boka. Selv om boka er skrevet i tredjepersons synsvinkel, er det på en måte gjennom Ebbas øyne vi opplever historien gjennom.

Kort sagt likte jeg boka godt. Den er velskrevet og troverdig. I tillegg likte jeg den lille uventede tvisten på slutten. Jeg har absolutt planer om å lese flere bøker av Helene Uri!

1000 piskeslag : fordi jeg sa det jeg tenkte av Raif Badawi

Som født og oppvokst i et av verdens mest demokratiske land er det lett å ta sin egen ytringsfrihet for gitt. Derfor er det viktig å huske på at ikke alle har det like godt som oss, og saudiske Raif Badawi ble dømt til 10 års fengsel og 1000 piskeslag for å ha skrevet kritikk av islam og det sudiske regimet på sin egen blogg. I denne boka er noen av bloggerens tekster samlet, og vi får et innblikk i hva Bawadi faktisk har blitt dømt for å ha skrevet.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Bawadis tekster var veldig interessant lesing, hans religionskritikk er på sin plass, og det at han faktisk får en hard straff for å ytre sine meninger er en virkelig tankevekker. Jeg synes det er så bra at tekstene er oversatt, for det gir oss et innblikk i et tankesett vi kanskje ikke er så kjente med fra før. Det er ingen tvil om at Bawadi selv er muslim, og dette viser hvor viktig det er å ikke skjære alle over én kam. Islam har også mange stemmer, og absolutt ikke alle er ekstreme fanatikere. Også blant muslimene finner vi de liberale som er imot det ISIS holder på med.

Jeg er glad for at jeg lånte denne boka på biblioteket (nærmest tilfeldig). Det er ei lita bok, og den er kjapp å lese. Dette er ei bok jeg håper mange vil lese!

Smakebit på en søndag

Helene Uri har akkurat kommet ut med ny bok, Hålke, og jeg er så heldig at den havnet i postkassa mi på torsdag. Selvsagt måtte jeg bare komme i gang med denne boka, og er jeg heldig rekker jeg å lese den ut i kveld eller i morgen. Dagens smakebit er hentet fra begynnelsen av boka.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Men Ebba er oppstemt. Hun har funnet løsningen. Svaret på spørsmålet hun kanskje ikke har stilt, men som har ligget der, like under uro og svak mistrivsel. Det er leiligheten som har skylden. Det er en lettelse å ha svaret. Det er en nødvendighet å ha et sted å plssere skyld og ansvar. Men etter hvert som Ebba fortsetter oppstigning fra drøm til dag, fortoner ideen om leilighetens forbannelse seg mer og mer tåpelig. En tanke som slett ikke er henne verdig, hun som i store deler av deler av sitt liv har vært en vitenskapens kvinne, en fornuftens talsperson.

Flere smakebiter finner dere som vanlig på bloggen Flukten fra virkeligheten.

Emma av Jane Austen

Jane Austens roman Emma kom ut for første gang i 1815, og er nok en av Jane Austens mest lettleste romaner. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange ganger jeg har lest romanen, men siden jeg har litt Jane Austen-dilla for tiden, ble denne lest omigjen nylig. Jeg tror jeg har lest den tre ganger nå, og vet at jeg leste den sist for fire år siden.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Boka handler om Emma Woodhouse, som er en skikkelig «Kirsten Giftekniv». Hun forsøker å gifte bort sine venner, men er veldig bestemt på at hun ikke skal gifte seg selv (hun må jo ta vare på sin gamle far). Den 15 år eldre Mr Knightley er familiens nabo og nære venn, og antakelig den eneste som tør å kritisere Emma og hennes oppførsel.

Harriet Smith er Emmas venninne, og født utenfor ekteskap. Emma tar henne under sin vinge, og ønsker å få henne gift med en av de mer velstående mennene i hennes sirkel. Dette medfører at Harriet takker nei til et frieri fra Robert Martin, noe som gjør Mr Knightley rasende…

Det er flere slike små «intriger» i boka, noe som gjør den ganske humoristisk på sitt vis. Emma er ei søt bok, og jeg kan vel ikke akkurat påstå at den er veldig krevende. For meg er den koselesing, selv om Jane Austen også i denne boka beskriver kvinnens situasjon. Den peker på tidens forventninger om at man gifter seg innom egen stand, at det strengt tatt er mannen som sitter med makten innen giftemål, og at en kvinne uten formue definitivt ikke kan gifte seg med hvem som helst.

Boka kan lastes ned som gratis e-bok fra Project Gutenberg, hvor man kan finne mange klassikere som har fallt i det fri.

Mansfield Park av Jane Austen

Jane Austens roman Mansfield Park var på ingen måte den første romanen jeg leste av denne briljante forfatteren, jeg leste den faktisk første gang først i 2005 (hele 10 år etter mitt første ordentlige møte med Jane Austens forfatterskap). Nå har jeg lest boka omigjen, og jeg må innrømme at jeg likte boka om mulig enda bedre enn da jeg leste den første gang.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Bok og kaffe i fanget…
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Mansfield Park, som kom ut i juli 1814, handler om Fanny Price, og vi følger hennes oppvekst og liv. Fannys far, som tidligere var i marinen, er alkoholisert, og han sliter med å forsørge sin store familie. Dette fører til at Fanny blir sendt til sine rikere slektninger som barn, noe som slettes ikke var uvanlig på Jane Austens tid, og Fanny vokser opp på godset Mansfield Park sammen med sine søskenbarn.

Mange forbinder Jane Austen med romantikk, men Mansfield Park er et godt eksempel på at Austen kan leses feministisk. Her viser hun hvordan kvinner ble forventet å gifte seg, og at menn ofte tenkte at de ikke visste sitt eget beste. Spesielt som en kvinne uten formue måtte du forvente deg å gripe første og beste tilbud om ekteskap.

At kvinner ble sett på som mindre viktige enn menn synes kanskje spesielt godt i boka når Fanny reiser hjem sammen med broren for å besøke familien hun ikke hadde sett på lenge: Faren enser knapt hennes tilstedeværende, og bryr seg mer om å snakke med sønnen enn datteren han ikke har sett på mange år:

With an acknowledgment that he had quite forgot her, Mr. Price now received his daughter; and, having given her a cordial hug, and observed that she was grown into a woman, and he supposed would be wanting a husband soon, seemed very much inclined to forget her again.

Fanny shrank back to her seat with feelings sadly pained by his language and his smell of spirits; and he talked on only to his son (…)

Det er flere tema man kan lese inn i Mansfield Park, historien speiler Jane Austens samtid. Blant annet snakker hun om den engelske marinen, noe som nok var naturlig etter engelskmennenes tap mot Frankrike i slaget ved Trafalgar i 1805. Jeg skal ikke gå mer inn på det her, men vil bare si at jeg likte boka veldig godt.

Selv om jeg likte Mansfield Park veldig godt, er det nok ikke den romanen av Jane Austen jeg ville anbefalt en person som aldri har lest Austen før. Boka er ikke spesielt lettlest, og har en del tyngre tema. Men for de av oss som er Jane Austen-fans, vil jeg si at boka er et «must».

Har du lest Mansfield Park? Og hvis så, likte du boka?

Oppdatering: Det er mulig å laste ned boka gratis som e-bok HER, siden den er fallt i det fri.

Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap av Romain Puértolas

Det var tittelen på boka som gjorde meg nysgjerrig på den. Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap rett og slett hørtes ut som ei morsom bok. Dermed reserverte jeg papirboka på biblioteket. Og så fikk jeg lungebetennelse, og orket ikke hente den da jeg var ferdig med The House We Grew Up In av Lisa Jewell. Istedet lånte jeg boka i eBokBib, og det skulle vise seg at det jeg tenkte på da jeg så tittelen skulle stemme…

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap minner meg på sett og vis om Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson: Begge bøker er godt fortalte skrøner om to litt uvanlige reiser. For å være ærlig, liker jeg nok Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap best av de to, den går ikke fullt så langt som Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant.

Her følger vi fakiren som reiser til Frankrike for å kjøpe seg ny spikerseng på Ikea. Han har ingen andre penger enn en hundreeuroseddel. Det vil si, denne seddelen er falsk, er kun kopiert på én side, og fakiren har festet en tråd i den, slik at han lett kan lure den tilbake. I det han ankommer flyplassen i Paris, får han fatt i ei drosje, og får ham til å kjøre seg til Ikea. Drosjesjåføren tenker han er lur, og kjører fakiren til den Ikea-butikken som er lengst unna, men småsvindleren av en fakir lurer også drosjesjåføren (noe han selvsagt eter hvert oppdager, og dermed har fakiren hisset på seg denne mannen). Framme på Ikea viser det seg at han må vente til neste dag for å få den nye senga, og han bestemmer seg for å overnatte der. I løpet av natta kommer lederen av butikken, og han gjemmer seg i et skap, blir låst inne i dette, og dermed starter fakirens underlige reise gjennom halve verden…

Dette er ei virkelig humoristisk bok, og svært lettlest. Hvis du er ute etter noe som gir større mening, er nok ikke dette boka for deg, for dette er virkelig pur underholdning. Den passet perfekt til meg som lå under dyna med lungebetennelse, og ikke orket stort.

Jeg kan glatt anbefale Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap som ei bok du kan ta med deg på stranda i sommer, eller hvis været er dårlig, under et pledd i sofaen. Teen burde kanskje droppes, i fare for at den spruter til alle kanter når du ler høyt underveis.

The House We Grew Up In av Lisa Jewell

Etter å ha lest The Truth About Melody Browne, hadde jeg lyst til å lese flere bøker av Lisa Jewell. Jeg endte derfor opp med å få fjernlånt The House We Grew Up In, siden mitt eget bibliotek ikke har noen Lisa Jewell-bøker på engelsk. Timingen for når jeg fikk boka passet bra, den kom like før jeg skulle slås ut av lungebetennelse! Boka ble derfor lest innimellom soving og hostekuler…

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Boka, som har fått tittelen Barndomshjemmet på norsk, handler om familien Bird som bor i et stort hus i det engelske distriktet Cotswolds. Familien består av fire barn, en eksentrisk mor, og en litt lavmælt far. De framstår som en harmonisk og lykkelig familie, helt til en dag hvor noe dramatisk skjer som skal forandre alt og etter hvert rive familien i stykker…

Selv om denne boka på mange måter er ganske lett å lese, så tar den for seg alvorlige temaer som psykisk sykdom, utenforskap, og annerledeshet. Den handler om at man takler sorg på ulik måte, om at ting ikke alltid er slik de kan se ut til på overflaten, forhold mellom søsken, og hvordan en familie kan påvirkes av én enkelt hendelse.

For meg passet det godt å lese denne mens jeg var sjuk. Jeg orket ikke å gjøre annet enn å ligge under dyna, så å kunne lese ei god bok mellom søvnøktene passet godt. Den var akkurat passe krevende, og jeg likte den veldig godt.

The Truth About Melody Browne av Lisa Jewell

Jeg stiftet bekjentskap med Lisa Jewells forfatterskap for første gang da jeg studerte bibliotek- og informasjonsvitenskap. Ei klassevenninne av meg likte henne, og anbefalte meg å lese noe av henne. Den første boka jeg leste av henne var A Friend of the Family (som jeg så vidt jeg har klart å finne ut ikke er oversatt til norsk), og noen år senere leste jeg 31 Dream Street (norsk tittel Adresse: 31 Dream Street). The Truth About Melody Browne er den tredje boka jeg leste av forfatteren, og kanskje den boka av henne med mest tyngde så langt. Denne har jeg ikke funnet noen norsk oversettelse av.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

The Truth About Melody Browne er historien om Melody Browne, som lider av hukommelsestap. Etter sin niende fødselsdag brenner huset hun bor i ned, og hun husker ingenting fra før hun ble reddet ut av flammene av sin far. Når vi møter henne er hun i midten av tredveårene, bor midt i London (riktignok i en kommunal leilighet), sammen med sin søttenårgamle sønn. Hun forlot barndomshjemmet og foreldrene da hun var femten og gravid, og har klart seg på egenhånd siden.

Ved en tilfeldighet møter hun en kjekk mann på en buss, som ber henne med ut på en date. Dette er hennes første date på årevis, og han tar henne med på en forestilling med en hypnotisør. De har fått seter langt foran scenen, og hun ender opp med å bli dratt opp på scenen som «frivillig». I det hypnosen avsluttes, segner hun om, og i det hun kommer til seg selv igjen, begynner hun plutselig å huske små scener fra barndommen i korte glimt. Med dette begynner en reise hvor hun sakte, dag etter dag, husker mer og mer av barndommen, og et puslespill begynner å ta form.

Denne boka likte jeg veldig godt. Mange kategoriserer nok Jewell under genren «chick lit», men akkurat denne boka ville jeg nok ikke plassert på den hylla. Boka tar for seg tema som utenforskap, og om å vokse opp med en dysfunksjonell mor, men også om å finne trygghet og omsorg steder der mange har fordommer om at det ikke finnes. Det er både en historie om å finne seg selv, men også en historie som viser at man ikke trenger å falle inn under det som blir ansett som «normalt» for å kunne ha en fungerende, om enn annerledes, familie.

Jeg liker måten Lisa Jewell skriver på. Språket er lett og ledig, selv om hun tar for seg alvorlige tema. Hun får oss til å bli glad i karakterene med alle sine feil: De framstår som mennesklige. Noen av dem er kanskje mer eller mindre rare i samfunnets øyne, men man blir uansett glade i dem.

Dette blir absolutt ikke siste boka av Lisa Jewell jeg leser. Jeg kan sågar innrømme at jeg er i gang med en ny allerede!

Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami

Jeg har faktisk aldri lest noe av Haruki Murakami før. Tro det eller ei. Jeg vet ikke hvorfor, men «det bare blidde sånn». En gang, for en sånn 10 år siden, lånte jeg ei av bøkene hans på biblioteket, men jeg fikk aldri somlet meg til å lese den. Da jeg for en tid tilbake plukket med meg Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping fra biblioteket, var det i og for seg ikke forfatteren som gjorde utslaget, men tema. De av dere som har fulgt bloggen min stund, bør ha fått med seg at jeg løper. Egentlig startet jeg med løping i 2012, da jeg hadde fått det for meg at jeg skulle løpe halvmaraton allerede samme høst. Vel, det gikk ikke så bra, jeg gikk på en smell og la joggeskoene på hylla. I januar i fjor, derimot, startet jeg opp igjen, og har siden det tatt det i små steg, og ikke gapet over for mye om gangen. Dermed løp jeg mitt livs første arrangerte løp 3. mai 2015, Wings for Life, og 10 km under Stavanger maraton, og hentet inspirasjon fra boka Løpehjerte, som jeg blogget om. 8. mai i år løp jeg igjen Wings for Life, og jeg er igjen påmeldt 10 km under årets Stavanger maraton. Hovedårsaken til at jeg plukket med meg Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami fra biblioteket var altså at jeg hadde lyst til å lese mer om løping. Ikke nødvendigvis noe løpeteknisk, men noe jeg kunne hente inspirasjon fra. Dermed falt valget på denne.

Det skulle ikke ta lang tid før jeg skjønte at dette var ei bok jeg virkelig likte. Greit nok at forordet av Frode Grytten fikk meg til å smile, men det var Murakami selv som fikk meg til å forelske meg i den. På en lett og ledig måte vimser han avgårde i teksten, og snakker om løping. Og om skriving, selv om hovedfokus definitivt er på løping. I tillegg er det mye av det han skriver jeg kjenner meg igjen i! Som når han skriver om hva han tenker når han løper:

Jeg blir støtt spurt om hva jeg tenker på mens jeg løper. De som spør er gjerne mennesker som aldri har prøvd å løpe langt selv. Jeg må alltid tenke meg nøye om. Hva er det egentlig jeg tenker når jeg er ute og løper? For å være helt ærlig, har jeg problemer med å huske detaaljer.

(…)

Når jeg løper, så løper jeg bare. Det er som om jeg befinner meg i et vakuum.

Selv om Murakami har hovedfokus på løping og hvordan han opplever dette i boka, så er dette også ei selvbiografisk bok: Han skriver mye om seg selv og om sitt liv. Biografier er ikke noe jeg leser mye av, men denne boka hadde en fin balanse mellom selvbiografiske elementer og løping, og jeg koste meg veldig.

Man trenger slettes ikke være løpeinteressert for å ha glede av den. Murakami skriver godt, og boka er godt oversatt, så hvis man er Murakami-fan, tror jeg nok denne er et «must» å lese. Jeg hadde i hvert fall stor glede av boka, og kommer definitivt til å lese flere bøker av forfatteren.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016