Volvo Lastvagnar av Erlend Loe

I høst leste jeg Doppler av Erlend Loe. En sær, men veldig fornøyelig bok, som jeg likte særdeles godt, og som jeg mer enn gjerne anbefaler videre. Gleden var derfor stor da jeg fant ut at han skulle gi ut en oppfølger til boka. I november kunne jeg dermed hente Volvo Lastvagnar på biblioteket, og med spenning gikk jeg løs på en ny periode med den underlige fyren ved navn Doppler.

Jeg syntes boka startet greit. Passe sært og passe morsomt. Desverre syntes jeg boka tapte seg etterhvert. Den har riktignok sine lysglimt, hvor jeg både humret og lo, men jeg er usikker på hvor mye disse veier opp for at jeg faktisk syntes den ble litt kjedelig og rett og slett irrieterende etterhvert.

Boka har veldig mange digresjoner. Ikke det at jeg synes digresjoner i seg selv er en dårlig ting, men jeg føler kanskje ikke at Loe helt har mestret kunsten å bruke disse i akkurat denne boka. Dessuten synes jeg kanskje historien kommer i skyggen for alle digresjonene, og handlingen blir på den måte noe tynn. Det kan nesten virke som om Loe har måtte fylle inn ekstra sider for å få boka tykk nok til å kunne kalles en roman?

En annen ting er hvordan forfatteren til stadighet henviser til seg selv. Jeg mistet veldig kjapt oversikten over hvor mange ganger han skrev «jeg (altså jeg som skriver dette)», «jeg (som skriver dette)» eller liknende. Han henviser på liknende måte seg til leseren som «du (som leser dette)». Dette er i seg selv ikke en dårlig måte å henvende seg til leseren på, men Loe burde nok ha begrenset bruken av dette. Ved å bruke det så ofte som han har gjort her, blir det heller et irritasjonsmoment.

Til tross for disse helt klare svakhetene vil jeg alikevel ikke fraråde noen å lese boka. Ikke minst vil jeg anbefale de som har lest Doppler å lese boka, om ikke annet så for å finne ut av Dopplers videre ferd på veien. Skulle du dog lure på om du skal lese enten Doppler eller Volvo Lastvagnar, velg da førstnevnte. Den er et gullkorn av ei bok som anbefales på det varmeste.

3 kommentarer til «Volvo Lastvagnar av Erlend Loe»

  1. Du sier at du irriterer deg over måten Loe skriver boka. Med digresjoner og henvisninger til seg selv og leseren. Jeg vil derfor si at Loe har vært heldig med boka, for det er nok nettopp det han ønsker. Jeg tror ikke Erlend Loe er så opptatt av å leve opp til forventninger. Han bryr seg ikke så mye om de som slakter bøkene hans. Tror jeg da..

  2. Erlend Loe er da en av de kjdeligste forfatterne vi har. Den «lune naivismen» kan være sjarmerende første gang , men så går man likosm grundig lei av det. Det er jo ikke vanlig at forfattere gjentar seg sjøl, tematisk og stilistisk, men da foretrekker jeg Ketil Bjørnstad…

  3. Begge de bøkene var dritbra etter min oppfatning. De er modige og stilen er ikke slitsom å lese, selv etter flere bøker. Han kommer til å fortsette å utvikle seg positivt. Vi som vokser opp med han kommer nok til å kjøpe utgivelsene hans med et lurt glimt i øyet resten av livet.

Legg igjen en kommentar til karl Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.