Hodejegerne av Jo Nesbø

HodejegerneNormalt er jeg veldig begeistret for Jo Nesbøs krim. Bøkene om Harry Hole er meget bra, og jeg likte dem fra første gang jeg leste ei som pensum på bibliotek- og informasjonsvitenskap. Vel vitende om at Hodejegerne strengt tatt var en annerledes krimroman enn hva vi har fått servert fra Nesbø tidligere, ble jeg alikevel skuffet.

Hodejegerne handler om Roger Brown, hodejeger og kongen på haugen, som han beskriver seg selv. Han er gift med rikmannsdatter og gallerieier Diana Strom-Eliassen. Sammen lever de et lukrativt liv i en gigantisk enebolig på Oslos beste vestkant. For å kunne finansiere dette livet opererer Roger derfor som en meget utspekulert kunsttyv på si’, selvsagt i all hemlighet.

På en vernisage på Dianas Galleri E blir han introdusert for nederlanske Clas Greve, tilsynelatende den perfekte kandidat for en toppstilling i elektronikkfirmaet Pathfinder, som Roger jobber på oppdrag for. På sitt første intervju med Greve finner han ut kandidaten er i besittelse av et meget verdifullt maleri. Får han solgt dette, vil det være løsningen på alle hans finansielle problemer. Å bryte seg inn hos Greve er for Roger ingen kunst, men på vei inn skjer det noe som gjør at det hele tar en uventet venning…

Det er to essensielle ting jeg savner i Hodejegerne i forhold til tidligere krimromaner av Nesbø: det gode språket i Hole-bøkene og den drivende spenningen. At direkte språkfeil får meg til å stusse er i seg selv ingen god ting, og når jeg synes handlingen ofte stamper litt og til tider er direkte kjedelig, da sier det seg selv at skuffelsen er stor. Den blir nok spesielt stor siden jeg er så vant til at Nesbø virkelig leverer når det gjelder Hole-bøkene. Det kan kanskje se ut som om han ikke egentlig har vært ferdig, men at forlaget har presset på for å få utgitt «den store sommerkrimen». Jeg får håpe at Nesbøs neste bok blir i velvant Hole-kvalitet, skulle det bli krim eller noe helt annet.

Hodejegerne ligger for tiden som nummer to på ukas bokliste for skjønnlitteratur.

4 kommentarer til «Hodejegerne av Jo Nesbø»

  1. Fikk nok litt dårlig start med Jo nesbø jeg for første (og hittil eneste) Harry Hole boka jeg har prøvd meg på startet med en laaaaang beskrivelse av bakfyll…..jeg leverte den på biblioteket igjen og har holdt meg unna ham siden, men hører mye pent så kanskje jeg skulle gi ham en sjanse til..? *tenkepå*

  2. Bare elsker bøkene om Harry Hole, og måten Jo Nesbø skriver på, men Hodejegeren, vel det positive må vel være at den tok seg litt opp på slutten, og det er vel det..

    Språket var «dårlig» tung oppbyging av handlingen, mye rot.. nei boken tiltalte ikke meg, leste den kun ferdig fordi jeg hater halvleste bøker..

  3. Jeg er enig i mye av det du legger frem, men likevel likte jeg boka. Nei, den var ikke i gammel Harry Hole-stil, og det rett og slett fordi bøkene om Harry Hole er enestående. Ingen ting kan overgå dem, ikke en gang Roger Brown. Men det som faktisk imponerte med boka, var at alt tyder på at Jo Nesbø har hatt det morsomt mens han skrev den. Dette er en lettere versjon av suksessforfatteren, og jeg liker det. Akkurat fordi det ikke handler om fyll, politiet og løsing av kompliserte kriminalgåter. Nei, Jo Nesbø får oss til å sympatisere med Roger Brown, en mann med kriminelle handlinger på samvittigheten. Og det synes jeg han mestrer fantastisk! Så ikke døm boken etter Harry Hole-kriteriene, for dette er ingen bok om den alkoholisterte politimannen. Det er noe annet. Noe nytt, lekent og spennende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.