Barndomsminne.

Jeg husker en gang da jeg var fem år gammel. Jeg satt på mammas fang og vi leste i avisa. Mine foreldre leste egentlig alltid mye for min bror og meg som barn, så hvorfor vi satt og leste lokalavisa akkurat denne dagen vet jeg ikke. Dog, den detaljen er ikke så viktig. Jeg husker at avisa var slått opp på sida med tegneserier, og jeg kikket ned, og møysommelig leste jeg høyt «o-l-e-b-r-u-m-m». Pause. «Ole Brumm!» Jeg kunne lese! Jeg hadde skjønt det! Jeg hadde knukket den berømmelige lesekoden, og det var stort! Dette står fortsatt klart for meg, og jeg kan huske gleden ved å klare å lese selv.

Husker du da du knakk lesekoden?

8 kommentarer til «Barndomsminne.»

  1. Jeg lærte ikke å lese før jeg begynte på skolen, og må innrømme at jeg har vært litt småsjalu på alle som lærte å lese tidlig.

  2. Eg hugser ikkje akkurat når eller kordan det skjedde, men eg hugser *at* det skjedde, og det var traumatisk: eg hadde sånn tavle med alfabetet og klokke på. På eit eller anna tidspunkt hadde eg lært meg alfabetet, og tok fram telefonkataogen. Eg slo opp på mormor og morfar og slo nummeret dit på telefonen. Dette var medan det var 5-6-sifra telefonnummer, og retningsnummeret sto øvst på sida i staden for saman med nummeret. Så eg slo altså det 5-sifra nummeret og venta på mormors stemme i telefonen.

    Dessverre budde dei i ein annan kommune. Dessverre endte eg ikkje hos mormor, men hos eit FRAMAND MENNESKE! Det var frykteleg traumatisk og fælt, eg hylte ganske lenge etterpå, og det er sikkert også grunnen til at eg har snev av telefonfobi i dag.

  3. Eg kunne ikkje lese før eg begynte på skulen (foreldra mine hadde fått beskjed om at det var best at skulen tok seg av slikt).
    Første dagen på skulen skjedde to ting:
    1. Eg oppdaga at to andre i klassen alt kunne lese! Det var irriterande å ikkje kunne det.
    2.Vi fekk ABC-boka og blei introdusert til første bokstaven.
    Eg hadde jo ikkje tid til å ta ein bokstav om dagen, så vél heime frå skulen plaga eg mamma med bokstavmasing gjennom resten av ABC-boka og knekte koden samme dag. (Snakk om å vere overmoden.) Det er kanskje ikkje rart at læraren min ikkje trudde meg då eg neste skuledag sa at «no kan eg og lese», men eg blei grådig fornærma over å bli mistrudd.
    Målet i første klasse var å lese fort nok til å få med seg tekstinga på TV’en før jul – og det greidde eg.
    Ingen traumer her altså 🙂

  4. For meg gikk det å lære seg å lese i flere trinn. Dessverre er det bare enkelte av dem jeg fremdeles husker.

    Jeg husker ikke når det var jeg forstod at en bokstav står for en lyd. Er det ikke det som menes med «å knekke lesekoden»? I alle fall, jeg kan huske en periode der jeg trodde at bokstaver var forbundet med personer. Jeg visste at A var «min bokstav», men var litt usikker på hvordan de voksne kom fram til det.

    Det neste jeg husker er at jeg ligger på magen på stuegolvet hjemme. Jeg er tre eller kanskje fire år. Foran meg har jeg et ark med «gåter» som min far har laget til meg. «Gåtene» er rett og slett ord på tre bokstaver, og hvis jeg finner ut hva det står, tegner han svaret til meg. «BIL», «BÅT» og «MUS». Jeg tenker så det knaker, for noen av bokstavene har så rare fasonger. Når jeg til slutt finner ut at den siste bokstaven i «TOG» må være en G, får jeg en tegning av et lite lokomotiv, og blir kjempefornøyd!

    Etter hvert gikk versalene som en lek, men de små bokstavene forble et mysterium. Og det aller meste er jo skrevet med små bokstaver! Jeg regnet med at jeg nok måtte vente til jeg begynte på skolen før jeg kunne lese «ordentlig» tekst. Men så, en gang jeg var fem år og lå i senga og var syk, tok jeg opp en Emma-bok (jeg tror det var «Emma hos tannlegen», av alle ting), og oppdaget at jeg forstod det aller meste. Akkurat det har blitt en skjellsettende opplevelse i mitt liv. Jeg kunne lese små bokstaver, selv om jeg ikke var klar over det selv, og ingen hadde lært meg det.

    Norsktimene i første klasse ble ganske kjedelige.

  5. Arnt Richard Johansen: med «å knekke lesekoden» menes at man ikke bare klarer å sette lyd til bokstavene, men faktisk lage ord fra bokstavene man leser. Jeg klarte med andre ord å lese de faktiske ordene «Ole Brumm», ikke bare forme lydene. Din opplevelse med Emma-boka var nok da du oppdaget at du hadde knukket lesekoden. 🙂

  6. Ja, jeg jobba litt lengre med det, jeg hadde sett på måneden på kalenderen (april) og prøvd å forstå hvordan i alle dager det kan gå an at det der blei april.

    Mamma derimot husker at hun leide avsted på meg da jeg plutselig sa «varme pølser» i et litt uvant tonefall. Så det var det første fømilien så.

  7. Åh, dette bringer sterke minner tilbake. Jeg husker det veldig intenst. Det var vel ca. 2 måneder inn i 1.klasse. Jeg satt og kikket i et Donaldblad da jeg plutselig så hva Lilleulv sa til sin far. Første ordet var «Jeg». Fantastisk følelse.

  8. Husker ikke. Men det var i samme alder som deg. Min kommentar blir derfor: Jeg synes også at det heter «knukket»! Så det.

Legg igjen en kommentar til Arnt Richard Johansen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.