Utrenskning av Sofi Oksanen.

UtrenskningTidligere i år vant Sofi Oksanen Nordisk Råds Litteraturpris for romanen Utrenskning. Med sine 33 år var hun da den yngste som har blitt tildelt denne gjeve prisen. Til tross for dette var det ikke på grunn av prisen jeg valgte å sette meg på venteliste for å få lånt boka fra biblioteket, men fordi den er et tilbakevendende diskusjonstema i lunsjen på jobb. Og jeg glad for at jeg satte meg på lista!

Romanens orginaltittel er Puhdistus, og dette er også navnet på et teaterstykke som ble satt opp i Helsinki i 2007, og som var opprinnelsen til boka. I en samtale med Rakesh Satyal forteller hun at blant annet en historie om en egen slektning inspirerte henne til å skrive boka. Ei gammel mor og hennes datter, som bodde på den estiske landsbygda, fant en dag en såret soldat i hagen. Dette var under andre verdenskrig og tyskerene trakk seg ut av Estland i det sovjetregimet tok over styreingen. Den tyske soldaten hadde blitt etterlatt av truppen sin, og ba om hjelp. De bestemte seg for å hjelpe soldaten, og bygget et skur til ham i hagen, hvor han lå og ble bedre. Desverre var det noen i bygda som tystet på dem, og KGB tok dermed datteren inn til forhør. Kun datteren, ikke den gamle kona. Da datteren kommer hjem så hun ut til å være i fin fysisk form, men hun snakket aldri igjen. Oksanen sier at hun etterpå lurte på hva som kan ha skjedd for at noen slutter å snakke? Jenta var jo ikke stum, hun sluttet bare å snakke… Slik ble altså spiren til Utrenskning sådd, og i dag er rettighetene til boka solgt til 25 land.

Utrenskning har egentlig to parallelle historier: Zaras historie og Aliides historie. Zara er ei ung jente som har vokst opp i Øst-Russland. En dag får hun besøk av sin gamle venninne Oksanka. Oksanka ankommer i fine strømper og kjører flott bil. Oksanka har nemlig fått jobb på hotell i vesten, forteller hun, kanskje Zara også kunne tenke seg å jobbe på hotell? Zara synes det er fristende med jobb og penger, og etterhvert reiser hun til Tyskland for å søke lykken. På denne måten dras hun inn i en situasjon hun aldri kunne ha forestilt seg, og når Aliide i 1992 finner henne på gårdsplassen sin i begynnelsen av boka er Zara på flukt fra noen menn.

Gårdsplassen lå grå og fuktig etter bygen, det skalv i de våte greinene på bjørketrærne, bladene var flate av regnet, gresstråene svaiet og det falt dråper fra spissene. Og under trærne lå det noe. En bylt. (…)

Bylten rørte seg ikke, og den hadde ingen andre kjennemerker enn størrelsen. Aino på nabågården hadde sett et lysfenomen over den samme bjørka i sommer da hun var på vei for å besøke Aliide og hadde ikke tort å komme fram til huset, men gikk hjem igjen og ringte til Aliide, sto det bra til der borte, hadde det vært en ufo utenfor hos henne. Aliide hadde ikke lat merke til noe uvanlig, men Aino var sikker på at ufoene hadde vært der akkurat som hos Meelis. Han hadde ikke snakket om annet enn ufoer etter det. Bylten så likevel ut til å være av denne verden, den var mørk av regnet, den passet i terrenget, den var på størrelse med et menneske. (s. 11)

Aliide bor sammen med søsteren Ingel på en gård i vestre Estland. En søndag etter kirketid oppdager de den kjekke unge mannen Hans ved kirkegården. Aliide blir forelsket ved første øyekast, men også søsteren fatter interesse for den flotte mannen. Og Hans har kun øyne for Ingel. Aliide fylles av sjalusi, og later som om hun er lykkelig på søsterens vegne når hun gifter seg med sin Hans. Aliide bærer kjærligheten sin inni seg selv, og forteller ingen om hva hun egentlig føler. Under andre verdenskrig verver Hans seg som soldat på tysk side, og han ser på seg selv som frihetskjemper for et fritt Estland. Når kommunistene igjen tar makten over Estland må Hans derfor gå i skjul, og Aliide og Ingel blir innhentet til brutale forhør på kommunehuset. Etter dette treffer Aliide seg et av partimedlemmene i det kommunistiske partiet, som hun gifter seg med. Ikke lenge etter deporteres Ingel og datteren Linda til Sibir, etter å ha blitt angitt blant annet av Aliide. Aliide og mannen Martin overtar så gården, hvor Hans holdes skjult. Aliide elsker Hans, og gjør alt i sin makt for å fortsatt holde ham skjult.

Etter hvert spinner Oksanen disse kvinnenes historier sammen, og vi får ganske tidlig vite hvilket bånd som egentlig binder dem sammen. Selv om hun gjør det på en måte som hopper fram og tilbake på tidslinjen, så er det allikevel oversiktig og ikke det minste vanskelig å henge med. Boka er ikke direkte tung å lese, selv om den innholdsmessig har mye som skal fordøyes. Det fantastisk vakre språket gjør at man nærmest får lyst til å sluke det hele, og jeg tror ikke det kun er den gode oversettelsen som er grunnen til dette.

Oksanen gir oss med denne boka innblikk i en del av Estlands historie de ferreste av oss i vesten kjenner til. Historien har hun selv lært ved muntlig overføring, og hun sier selv at hun ønsker å formidle denne til oss ved å skrive den i romanform. Det finnes i dag få, om noen, skriftlige kilder til Estlands historie som en del av Sovjetunionen. Historien er fyllt av frykt for angiveri, for å bli beskyldt for handlinger man ikke nødvendigvis har begått: Det er nok at medlemmer av komunistpartiet tror du er skyldig. Nærmest alt man gjør kan bli mistenkliggjort, og avhørsmetodene var grusomme. Spesielt kvinner ble avhørt på en svært krenkende måte.

Å ha lest denne boka har gitt meg mersmak på å lese andre bøker skrevet av Sofi Oksanen, noe jeg nok også kommer til å gjøre etter hvert. Dette var ei virkelig flott bok!

4 kommentarer til «Utrenskning av Sofi Oksanen.»

  1. Jeg har akkurat fullført denne boken og ble fanget av stemningen i boken. Både forholdet mellom jenta og mormorens søster og glimtene tilbake i historien var fascinerende lesing!

  2. Leste «Baby Jane» av Oksanen i fjor og syntes den var ytterst merksnodig, og dermed likte jeg den godt. «Stalins kyr» syntes jeg var tung å komme inn i. «Utrenskning» har jeg ikke lest.

Legg igjen en kommentar til HPL Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.