Berlinerpoplene: TV-serien.

Det begynner å bli lenge siden jeg leste Neshov-triologien av Anne B. Ragde. Jeg husker jeg syntes de første to bøkene var ganske fornøyelige, om enn ikke stor litteratur, men siste bok i serien var et hastverkarbeide. Jeg har skrevet om boka tidligere: Min bokomtale av Ligge i grønne enger. Nå har jeg sett NRK-serien på DVD, som jeg lånte på biblioteket, og her er noen av tankene mine om serien.

Noe av det første jeg reagerte på var språket. De som har lest bøkene vet godt at det hele skjer i Trøndelag. At Torunn, hovedpersonen i serien, ikke snakker trøndersk er naturlig, hun er Oslo-jente, men hva med alle de andre? De som er oppvokst på og bosatt på Neshov? Hvor er dialekten deres? Jeg syntes det var veldig underlig at også disse snakket Oslo-dialekt. Selv hammerfestværingen Bjørn Sundquist gjør et forsøk på å snakke Oslo-dialekt, men som ofte når finnmarkinger forsøker å snakke søring, så er det noe som ikke stemmer med tonefallet, og det høres veldig kunstig ut.

Når dét er sagt, synes jeg serien i og for seg var ganske OK. Med tanke på bøkene har de gjort en relativt god jobb, spesielt med Ligge i grønne enger. Selv om jeg også syntes denne delen av serien var noe skral, så er den tross alt ikke like dårlig som boka. De har klart å kutte vekk en del av «skrulleriene» til Erlend og Krumme: Det som jeg syntes gikk langt over streken av pstereotypi i boka var langt mer balansert i filmatiseringen.

Dette er definitivt ikke en serie jeg kommer til å se igjen, men helt OK tidsfordriv.

Berlinerpoplene, tv-serien

NRK sin julepresang til Jane Austen-elskere.

I kveld, klokka 23.20, viser NRK1 Jane Austens Emma. Dette er filmatiseringen fra 1996, med Gwyneth Paltrow i rollen som Emma Woodhouse.

Emma er en klassiker innen britisk litteartur, og handler om Emma, som sammen med sin far tilhører den lille byens mer dannede krets. Hun elsker å leke Kirsten Giftekniv, og forsøker å få sine single venner gift, bare ikke seg selv. Hun har egentlig alltid vært sin fars øyestein, så hun er nok litt borskjemt, og får ofte viljen sin.

Jeg veit det er en del som ikke er så begeistra for denne filmatiseringen av romanen, men jeg må innrømme at jeg liker den svært godt, så jeg har definitivt tenkt å sitte oppe og se den i kveld.

OPPDATERING:

Jeg har visst blingsa… Det kom visst også en annen utgave, som kom samme år. Dette er visst versjonen med Kate Beckinsale i hovedrollen, ikke Gwyneth Paltrow. Så feil kan man altså ta.

Pytt sann, jeg skal uansett se den. Og håper det ikke er en serie.

Intervju med skuespillerene fra Harry Potter-filmene.

I denne videoen kan du se intervjuer med Daniel Radcliffe (Harry Potter), Rupert Grint (Ron Weasley) og Emma Watson (Hermione Granger). David Yates, regissør av Harry Potter and the Deathly Hallows-filmene, er også intervjuet.

Videoen inneholder flere klipp fra Harry Potter and the Deathly Hallows, part 1.

Jeg har sett Harry Potter and the Deathly Hallows, første del.

Jeg har besøk av ei god venninne fra Oslo, og i går var vi på kino og så første del av Harry Potter and the Deathly Hallows på kino. Jeg ble ikke skuffa!

Som bøkene har naturlig nok også filmene blitt mørkere og mørkere, og jeg tror jeg trygt kan si at dette er den mørkeste av filmene så langt. En av tingene jeg hadde å utsette på boka, var at den brukte veldig lang tid på delen hvor de flytter fra sted til sted og gjemmer seg fra «Death Eaters». I filmen synes jeg dette var håndtert bedre, det var kraftig kuttet ned, og ble akkurat passe.

Filmen er, som tidligere nevnt, ganske mørk. De har allikevel fått med humor. I stor grad var det vel tvillingene, Fred og George, som strålte med en god porsjon galgenhumor. Helt slik vi kjenner dem. Men det var heller ikke fritt for en tåre eller to i øyenkroken.

Filmen hadde god flyt, og jeg satt som fjetret fra start til slutt. Dette er en film jeg tror fansen er svært fornøyd med!

Bilde: Offisiell filmplakat.

Daniel Radcliffe sier seg ferdig med Harry Potter.

Daniel Radcliffe, den (nå) unge mannen som spiller vår alles helt fra Harry Potter-bøkene kommer ikke til å ta på seg flere roller som den unge trollmannen når han er ferdig med Deathly Hallows-filmene. Dette kan VGnett fortelle oss:

Radcliffe har spilt den populære karakteren siden han var 11 år, og den 19. november er det premiere på den første av de to siste filmene. Filmene som er basert på den siste boken om Harry Potter er nemlig delt i to. Nå mener Radcliffe det egentlig er nok Potter.

– Jeg tviler på at jeg ville takket ja til en film til. Ti år er lenge å arbeide med en karakter, sier han.

For å være ærlig håper jeg det uansett ikke kommer flere Harry Potter-bøker. Jovisst er jeg svært glad i de sju som har kommet, men nok er nok. Det handler om å gi seg mens leken er god!

Harry Potter and the Deathly Hallows-filmen kommer snart!

Første del av filmatiseringen av Harry Potter and the Deathly Hallows har Norgespremiere 19. november i år. I Oslo legges premierebillettene ut en gang i månedsskiftet oktober/novemer, hvordan det er her i Hammerfest vet jeg ikke. Må dog innrømme at å gå på selve premieren her ikke frister, sist var det for mye fnising og snakking blant publikum under filmen. Og da mener jeg ikke fnising på grunn av morsomme filmscener, men på grunn av å være fjåsete. Da er det bedre å se den litt senere. Men jeg skal definitivt se den, jeg gleder meg!

Knerten gifter seg.

Anne-Cath. Vestlys bok om Knerten kunne vi se på kinolerretene i fjor, og 24. september har oppfølgeren premiere. I Knerten gifter seg møter Knerten bjørkepinnen Karoline, Mor utsettes for en bilulykke og Lillebror drømmer om en ny, fin sykkel, som bare er hans…

The Time Traveler’s Wife: filmen.

The Time Traveler's WifeJeg hadde lenge gått og ventet på at filmen The Time Traveler’s Wife skulle settes opp på kino. Det begynner å bli lenge siden jeg leste boka, men da jeg fant ut at den skulle bli film, ventet og ventet jeg på at den skulle komme på kino. Desverre ble den aldri satt opp på kino i Norge, men gikk rett på DVD (merkelig nok), og i går fikk jeg endelig sett filmen.

Noen av mine kollegaer (og tidligere kollegaer) samlet oss i biblioteket for å se filmen. Der har vi et rom vi kan sette opp projector og henge opp lerret, så det ble nesten litt som å være på kino. Bortsett fra at i tillegg til snacks kunne vi kose oss med noe godt i glasset. Og jeg må nok si at i denne sammenheng overskygget det sosiale filmen.

På det norske bokomslaget (jeg leste riktignok boka i engelsk utgave) står det følgende:

Denne storslagne kjærlighetshistorien handler om Clare og Henry, som har kjent hverandre siden Clare var 6 år og Henry 36. De gifter seg når Clare er 22 og Henry 30. Henry reiser i tid. Uten forvarsel forsvinner han til fortiden eller fremtiden. Reisene kan være opplevelsesrike, men også skremmende og farlige. Henrys forflyttinger i tid er en hemmelighet som bare Clare kjenner til. Deres liv sammen er intenst og annerledes, preget av dyp kjærlighet. Men kjærligheten er utsatt for store prøvelser. Er den likevel så sterk at den kan overvinne tid og rom?

Selv om det er ei god stund siden jeg leste boka, husker jeg at jeg likte den svært godt. Derfor ble jeg skuffet over at filmen kun var middels. At det er en rekke ting i boka de ikke får med seg i filmen er slikt jeg kan leve med, men jeg kan definitivt ikke huske boka som romantisk klissete. Filmen hadde definitivt klissefaktor. Til tider kvalmende. Men den hadde også noen morsomme scener, som dro den litt opp igjen. Derfor vil jeg ikke si at filmen var dårlig, den var sånn midt på treet. Og det passet selvsagt godt å se den med andre bibliotekarer på et bibliotek.