Volvo Lastvagnar av Erlend Loe

I høst leste jeg Doppler av Erlend Loe. En sær, men veldig fornøyelig bok, som jeg likte særdeles godt, og som jeg mer enn gjerne anbefaler videre. Gleden var derfor stor da jeg fant ut at han skulle gi ut en oppfølger til boka. I november kunne jeg dermed hente Volvo Lastvagnar på biblioteket, og med spenning gikk jeg løs på en ny periode med den underlige fyren ved navn Doppler.

Jeg syntes boka startet greit. Passe sært og passe morsomt. Desverre syntes jeg boka tapte seg etterhvert. Den har riktignok sine lysglimt, hvor jeg både humret og lo, men jeg er usikker på hvor mye disse veier opp for at jeg faktisk syntes den ble litt kjedelig og rett og slett irrieterende etterhvert.

Boka har veldig mange digresjoner. Ikke det at jeg synes digresjoner i seg selv er en dårlig ting, men jeg føler kanskje ikke at Loe helt har mestret kunsten å bruke disse i akkurat denne boka. Dessuten synes jeg kanskje historien kommer i skyggen for alle digresjonene, og handlingen blir på den måte noe tynn. Det kan nesten virke som om Loe har måtte fylle inn ekstra sider for å få boka tykk nok til å kunne kalles en roman?

En annen ting er hvordan forfatteren til stadighet henviser til seg selv. Jeg mistet veldig kjapt oversikten over hvor mange ganger han skrev «jeg (altså jeg som skriver dette)», «jeg (som skriver dette)» eller liknende. Han henviser på liknende måte seg til leseren som «du (som leser dette)». Dette er i seg selv ikke en dårlig måte å henvende seg til leseren på, men Loe burde nok ha begrenset bruken av dette. Ved å bruke det så ofte som han har gjort her, blir det heller et irritasjonsmoment.

Til tross for disse helt klare svakhetene vil jeg alikevel ikke fraråde noen å lese boka. Ikke minst vil jeg anbefale de som har lest Doppler å lese boka, om ikke annet så for å finne ut av Dopplers videre ferd på veien. Skulle du dog lure på om du skal lese enten Doppler eller Volvo Lastvagnar, velg da førstnevnte. Den er et gullkorn av ei bok som anbefales på det varmeste.

Nattsøsteren av Unni Lindell

For en tid tilbake leste jeg Nattsøsteren av Unni Lindell. Jeg leser egentlig ikke så mye krim, men etter å ha hørt både positiv og negativ kritikk av boka, bestemte jeg meg for å lese den, bare for å se hva jeg synes selv.

Jeg har ingen planer om å krype rundt grøten. Boka var rett og slett elendig. For det første har ikke forfatteren gjort skikkelige undersøkelser rundt enkelte ting hun skriver om. I boka skriver hun blant annet om livemiljøet. Dessverre beskriver hun et livemiljø som ikke stemmer overens med livemiljøene som faktisk finnes. For noen få år siden var jeg selv en del av livemiljøet i Oslo, men jeg kan ikke si at jeg så noen som helst likheter mellom Lindells livemiljø og det miljøet jeg kjenner selv. Isteden for å ha undersøkt miljøet og funnet ut hvordan det faktisk er, vil jeg påstå at hun heller er med på å fyre opp under fordommene som allerede finnes der ute. Lindell er en av Norges veldig populære forfattere, derfor synes jeg det er ekstra trist at hennes beskrivelse av et miljø hun tydelig ikke vet noe som helst om, kanskje kan være med på å skape vanskeligheter for unge mennesker som kan hende sliter med skeptiske foreldre fra før. Jeg kan forestille meg en mor som blir skremt av Lindells beskrivelse av miljøet, og samtidig vet at hennes sønn eller datter holder på med live. Ikke usannsynlig vil hun tro at man faktisk løper rundt i skogen og ofrer høner og smører seg inn med blod, selv om dette er så langt fra virkeligheten man kan komme.

At boka bærer preg av slett research er én ting, en annen ting er at jeg faktisk synes hun skriver dårlig. Ofte synes jeg hun lar ting henge igjen litt i løse lufta, slik at boka på en måte får tråder som blir hengende igjen i løse lufta. Generelt hadde jeg inntrykk av at det rett og slett var dårlig flyt i språket, noe som gjør boka litt slitsom å lese.

Kort sagt er dette en bok jeg vil anbefale venner og kjente å holde seg unna.

Myren av Arnaldur Indriðason

Myren er en kriminalroman skrevet av den islandske forfatteren Arnaldur Indriðason. Boka starter med at en gammel mann blir funnet drept i sin leilighet. Politiet finner et bilde av en barnegrav i en skrivbordsskuff, samt en lapp på offeret med en mystisk beskjed.

Hovedpersonen i boka er politietterforskeren Erlendur. Han er på mange måter en typisk krimhelt: En einstøing med dårlig helse, som bruker endel ukonvensjonelle metoder. Myren er strengt tatt en ganske typisk krimbok, men den er godt skrevet og med et spennende plott. Personene i boka fremstår også som troverdige, noe som også er et pluss for denne typen litteratur.

En annen ting jeg liker ved boka er hvordan den beskriver det islandske samfunnet, folket og klimaet. Jeg har alltid hatt lyst til å reise til Island, men etter å ha lest denne boka fikk jeg bare enda mer lyst…

Alrnaldur Indriðason fikk Glassnøkkelprisen, en høytstående krimbokpris, for denne romanen i 2002.

Til odel og eie – Jørgen Gunnerud

I går ble jeg ferdig med boka Til odel og eie, ei norsk krimbok skrevet av Jørgen Gunnerud.

Boka handler om KRIPOS-etterforskeren Knut Moen som i en sak blir sendt til hjembygda på Hadeland flere år etter at han hadde forlatt den lille bygda. Han blir, sammen med en gruppe etterforskere fra KRIPOS i Oslo, sendt til den lille bygda ved Randsfjorden for å etterforske et tilsynelatende selvmord på gården Vik, søndre…

Gunneruds krim beskriver et bygdesamfunn slik det er i dag på en ujålete og rettfrem måte, og jeg tror at mange som selv har bodd på et lite sted som beskrevet i boka kan kjenne seg igjen. Som krim synes jeg nok personlig ikke at den er så veldig spennende, den har ikke de helt høye spenningskurvene som jeg forventer av en krimbok, men Gunnerud har et godt språk og en god fremdrift, så jeg synes alikevel den var verdt å lese.