Kategori: faglitteratur og sakprosa

Publisert

Bokhandleren i Kabul = sakprosa?

I serien «Bøkene som endret Norge» har i dag Dagbladet.no kommet til nummer 16 på lista: Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad. Dette er nok definitivt den av hennes bøker som har gjort den største salgssuksessen, og selv i dag skaperer den til tider oppstyr. Nå spør Dagbladet.no «Er suksessboka hennes sakprosa?»

Nettavisa skriver blant annet følgende:

«Boka, som er basert på hennes fire måneder lange opphold som gjest hos en middelklassefamilie i Kabul, innbrakte henne Bokhandlerprisen samme år, og har plassert henne blant Norges mestselgende forfattere gjennom tidene.

(…)

«Bokhandleren i Kabul» er en viktig bok i etterkrigstidas prosahistorie ved sin eventyrlige salgssuksess og gjennom all diskusjonen den har utløst. Den har vært rost for innlevelse og dokumentasjon og blitt hardt kritisert for mangelen på det samme.

(…)

På omslaget av den norske utgaven finnes et fotografi som virker riktig autentisk. Den leseren som ikke hopper over forordet, får ganske klar beskjed om at svaret er «sant»: «Til grunn for det jeg skriver, ligger virkelige historier.»»

Dagbladet.nos største kritikk mot boka er nok Seierstads manglende kildehenvisninger. For skriver man fakta må man kunne henvise til kilder, det vet selv skolebarn, sier avisa.

««Jeg kan ikke få understreket nok at alt i denne boken er sant ut ifra det jeg har sett, og jeg kan stå for hvert eneste avsnitt,» sier [Seierstad] for eksempel til VG 30.8.2003. Rett nok har det lenge vært på moten å relativisere sannhetsbegrepet. Men å hevde at «det som er sant for meg er ikke sant for deg», holder ikke når det er tale om journalistikk og dokumentarlitteratur.»

At hun selv hevder at det hun har skrevet er strengt tatt ikke nok. Hun må kunne bygge opp under sine påstander. Jeg skjønner med andre ord Dagbladet.nos spørsmålstegn.

Publisert

Dagbladet.no setter søkelys på sakprosa

Jeg henger visst litt etter, men Dagbladet skal kåre folkets sakprosafavoritt. Samtidig skal Dagbladet i løpet av sommeren kåre de 25 viktigste norske sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Eller kanskje er det jeg som blander disse to? Jeg er slettes ikke sikker.

«- For en som tenker at bøker kan forandre liv og samfunn er det spennende å se hvilke som har vært de viktigste over tid, sier kulturkommentator i Dagbladet Hege Duckert.

Hun har vært et av jurymedlemmene i Dagbladets kåring av de 25 viktigste norske sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Listen vil bli offentliggjort i Dagbladet i løpet av sommeren.»

– fra Dagbladet.no

Uansett om jeg blander eller ikke, jeg synes egentlig det er spennende å se hvilke bøker som blir valgt. Og selvsagt synes jeg det er litt festlig at de selv mener at «Det er et umulig prosjekt.»

Jeg regner med at fortsettelse følger…

Publisert

Manglende anmeldelser.

I dagens nettutgave av Dagsavisen kan vi lese overskriften Elsket og neglisjert. Artikkelen forteller oss at en av de bestselgende norske forfatterne før jul i fjor var Lars Monsen, med sin bok Nordkalotten 365. Egentlig handler dette om manglende anmeldelser av sakprosabøker. Og artikkelforfatteren sier:

«Flere aviser har som mål å anmelde hver eneste norske skjønnlitterære debutant, men det skal mye til for at en sakprosabok blir vurdert. Bestselgerlista er full av eksempler: «Så fort livet kan snu», Jens O. Simensens bok om Dagfinn Enerly, fikk én anmeldelse, Espen Olafsen og Per Arne Dahls «Hva skal vi med stjerner nå?» fikk én anmeldelse, mens Vendela Kirseboms «Vendelas beauty bible» ikke ble anmeldt noen steder. Tallene er basert på søk i de 29 største avisene.

Nå er det ikke slik at all tekst som er presset inn mellom to permer fortjener spalteplass, men fordi avisene neglisjerer den underholdende sakprosaen, forsvinner en mulighet til å si noe vesentlig. Anmeldelsene er et av de få stedene i avisene der det er rom for analyse og refleksjon. Her kan skribenten vurdere et produkt, diskutere hvilke meninger og tanker det formidler og plassere det hele i en sammenheng. «

Jo visst, jeg kan være enig med journalist Jørgen Alnæs om at det er underlig, og at også denne type litteratur burde får mer spalteplass (selv om jeg også vet at blant annet Dagens Næringsliv jevnlig anmelder sakprosa, dog kun i papirformat). Jeg vil dog også påpeke at det ikke bare er anmeldelser av populær sakprosa som glimrer med sitt fravær: anmeldelser av barne- og ungdomslitteratur er heller ikke noe det vrimler av.

Jeg har med stor interesse fulgt med når Eli Frisvold med argusøyne har fulgt avisene og telt opp hvor mange anmeldelser de utpekte aviser har hatt av barne- og ungdomslitteratur gjennom en viss periode, og at det er magert råder det liten tvil om. Det er med andre ord ikke særlig bedre stilt der.

Jeg undres dog – ville noen ha skrevet en slik artikkel om nettopp dét? Ville noen ha skrevet an artikkel i en av landets ledende aviser om mangelen på anmeldelser av barne- og ungdomslitteratur? Jeg bare spør…

Publisert

Trond Kirkvaag ute med selvbiografi

I går ble Trond Kirkvaags bok, hvor han blant annet snakker om sitt forhold til faren Rolf, lansert, og boka er allerede mye omtalt av pressen. Kom ikke nærmere : jeg og far er en selvbiografi hvor han skildrer sin oppvekst i Oslo på 50-tallet.

Jeg har selv ikke lest boka, men overskriftene noen av våre norske nettaviser skiltet med i forbindelse med utgivelsen var blant annet:

«Familietragedie av bergmanske proposjoner«
– Dagbladet

«Minner uten filter«
– Aftenposten

«Alt om min far«
– Dagsavisen