Leseåret 2011

I 2011 klarte jeg å lese hele 91 bøker med stort og smått. Langt flere enn jeg bruker i løpet av et år, men mye av det er selvsagt barnelitteratur, deriblant billedbøker. I tillegg fikk jeg på seinhøsten en betennelse i skulderen, som førte til at jeg måtte ta det litt roligere på jobb en kort periode. Da ble det lesing på jobb, noe jeg sjeldent har tid til ellers.

Leseåret 2011

Fine billedbøker

2011 har bragt meg mange fine billedbøker. Første bok jeg leste i år var Gi gass, Ine av Tore Renberg og Øyvind Torseter, og i tillegg til flotte illustrasjoner var teksten veldig morsom. Man kan rett og slett ikke la være å le av den! Nesa til onkel Knut av Constance Ørbeck-Nilssen med Ragnar Aalbus illustrasjoner var også fin. Det er noe eget med streken til Ragnar Aalbu, som alltid får meg til å smile.

Ei av billedbøkene som gjorde inntrykk i år var Glassklokken av Bjørn Arild Ersland og Lilian Brøgger. Ersland har det med å skape reaksjoner med sine billedbøker, noe han også viste med denne boka. I fjor leste jeg Det første barnet på månen av ham, ei bok jeg nok mener bestemt ikke er for de minste barna.

Lisa Aisato har etter hvert blitt en av mine favorittillustratører. I år leste jeg hennes Odd er et egg, hvor hun i tillegg til å illustrere har skrevet historien. Jeg tror kanskje jeg kan si dette er en av mine favoritter innen genren billedbok. Da jeg var på barne- og ungdomsbokkonferansen i Stavanger i februar, ble boka lest opp av en av byens unge håpefulle. Med de flotte illustrasjonene på storskjerm, ble dette en fin billedbokopplevelse.

Et nytt bekjentskap for meg i 2011 var belgiske Kitty Crowther. Jeg liker illustrasjonene hennes veldig godt, siden de forteller veldig mye. Bøkene inneholder forholdsvis lite tekst, men nettopp på grunn av illustrasjonene, bringer hun med bøkene sine søte historier som, etter min mening, egentlig passer for de fleste.

2011 var året jeg forelsket meg i Oliver Jeffers. Eller, snarere, jeg forelsket meg i hans bøker. Hans Lost and Found kom ut på norsk i år, med tittelen Mistet og funnet. Boka handler om en gutt, som plutselig en dag finner en pingvin utenfor døra si. Gutten tenker som så, at pingvinen har kommet bort, og han setter i gang et lite prosjekt med å få pingvinen hjem… Illustrasjonene er nydelig, og historien er varm og så og fin.

Noen bøker som gjorde inntrykk

Et av årets store temaer for ungdomsbøker har vært dystopier. Jeg kan godt innrømme at dette er en genre jeg finner tiltalende. Ofte fanger bøkene en spesiell, ekkel spenning, som jeg merkelig nok liker godt. Jeg liker at det grøsser nedover ryggen. De to ungdomsbøkene jeg tenker på først når jeg sier «dystopi» og legger til året 2011, er Høsten av Jan Henrik Nielsen og Matched : Cassias valg av Ally Condie. Begge er sterke og spennende bøker jeg kan anbefale på det varmeste.

Jeg har også begynt å lese tegneserien The Walking Dead av Robert Kirkman. Da jeg først satte i gang ble jeg rett og slett hekta. Jeg har så langt lånt albumene på biblioteket, så nå håper jeg de skal få album 15 innen jeg flytter… Hvis ikke, så må jeg kanskje fjernlåne?

Pomegranate soup av Marsha Mehran ga meg et spennende innblikk i persisk matkultur, samt at jeg lærte noe nytt om iransk historie. Boka er, så vidt jeg vet, ikke oversatt til norsk.

Jeg har så lenge jeg kan huske vært fascinert av vampyrer. Lenge før det ble «hipt». Et nytt bekjentskap var Dead, Undead, or Somewhere in Between av J.A. Saare, første bok i serien Rhiannon’s Law. Jeg leste førsteutgave av boka, men har skaffet meg den forbedrete utgaven, som jeg har planer om å lese i 2012, samt bok to i serien.

Omsider fikk jeg også lest The Graveyard Book av Neil Gaiman. Forfatteren er min favoritt, og boka skuffet ikke. En annen forfatter jeg liker godt, er John Ajvide Linqvist. I år fikk jeg lest to av bøkene hans: Menneskehavn og Lilla stjärna. Begge gode bøker, og jeg likte kanskje spesielt godt den første.

På tampen av året leste jeg ut The Help av Kathryn Stockett. Boka, som av underlig grunn har fått navnet Barnepiken på norsk, ga et godt inblikk av de svartes situasjon i de amerikanske Sørstatene på 60-tallet. Jeg har ikke fått skrevet noen omtale av boka enda, men jeg håper jeg får gjort det om ikke lenge.

Kjære gjensyn

Jeg har satt i gang med å lese omigjen The Sandman-serien av Neil Gaiman. Jeg bruker kalle dem tegneserier, siden jeg egentlig synes at «tegneserieroman» er en litt jålete definisjon, når det egentlig er tegneserier det er snakk om. Da jeg leste serien første gang for godt over ti år siden, gjorde den sterkt inntrykk, og jeg slukte den ganske kjapt. De er fortsatt slukbare, og holder fortsatt stand.

Jeg bestemte meg også tidligere i år for å lese omigjen Jane Austens bøker. Northanger abbey er en av mine favoritter, så det ble et fint gjensyn. Sense and Sensibility koste jeg meg med nok en gang. Kommer til å fortsette med prosjektet i 2012.

Årets skuffelser

2011 har hatt overraskende få skuffelser på bokfronten. Jeg vet ikke helt hva dette skyldes, men jeg velger å se positivt på det hele.

Ei bok jeg lenge har tenkt å lese, og som jeg hadde store forventninger til, var Wuthering Heights av Emily Brontë. Grunnen til at jeg sier jeg ble skuffet, var at jeg kun likte boka. Jeg elsket den ikke, slik jeg hadde forventet at jeg skulle ende opp med å gjøre, jeg likte den kun. Boka er bra, så absolutt, men den seiler nok ikke opp blant mine favoritter.

Dublin av Frode Grytten leste jeg i forbindelse med årets Dublin-tur, og jeg hadde gledet meg til å lese den. Det jeg har lest i serien «Forfatterens guide» tidligere har jeg likt godt, og det jeg har lest av Grytten tidligere har imponert, så forventningene var der på alle måter. Fallet ble høyt, og skuffelsen var ikke til å skjule. Boka kjedet meg, noe jeg trist måtte innse etter kort tid.

2011 oppsummert

Alt-i-alt har 2011 vært et godt leseår, på flere måter. Jeg har lest flere bøker enn normalt, flere bøker har jeg likt veldig godt. Dessverre var det mange bøker jeg likte godt jeg ikke har nevnt her, men en komplett liste over hva jeg har lest finner du HER. Du kan finne ut om jeg har skrevet omtale av boka ved å søke på bokas tittel oppe i søkefeltet.

Hvordan har ditt leseår vært? Har du hatt få eller mange skuffelser? Har det vært bøker som har imponert? Jeg er spent på hvilke tanker du eventuelt gjør deg om bøkene jeg har nevnt – kom gjerne med tilbakemelding i kommentarfeltet!

Kan tro jeg gleder meg!

Det begynner å bli veldig mange år siden jeg leste The Hobbit av J. R. R. Tolkien for første gang. Den har, selvsagt kan jeg vel kanskje si, blitt lest omigjen siden, og om et års tid kommer den endelig som film! Helt siden siste Lord of the Rings-film har nok mange av oss ventet i spenning, og nå er premieredato for Hobbiten: En uventet reise satt til 20. desember 2012. Bare et snaut år igjen!

Filmatiseringen er delt i to, noe jeg har blandede følelser omkring. På den ene siden er det jo stas at det blir masse film av boka, på den annen side lurer jeg på hvordan det vil funka. Boka i seg selv er jo ikke så veldig tjukk… Men det gjenstår å se, jeg tror jeg skal se positivt på det.

I likhet med Lord of the Rings er det Peter Jackson som står for regien, og vi møter igjen kjære skuespillere som Cate Blanchett (Galadriel), Andy Serkis (Gollum) og Ian McKellen (Gandalf). Som den unge Bilbo møter vi Martin Freeman, kjent fra blant annet Hot Fuzz, The Hitchhiker’s Guide to the Galax, The Office, og en rekke andre filmer og tv-serier. Dessuten gleder det meg å se at også Stephen Fry har fått en rolle i filmen, som Master of Laketown.

Jeg gleder meg veldig til å se filmen, og satser på at jeg rekker å lese boka nok en gang før jeg skal se den. Gleder du deg også?

Daniel Radcliffe sier seg ferdig med Harry Potter.

Daniel Radcliffe, den (nå) unge mannen som spiller vår alles helt fra Harry Potter-bøkene kommer ikke til å ta på seg flere roller som den unge trollmannen når han er ferdig med Deathly Hallows-filmene. Dette kan VGnett fortelle oss:

Radcliffe har spilt den populære karakteren siden han var 11 år, og den 19. november er det premiere på den første av de to siste filmene. Filmene som er basert på den siste boken om Harry Potter er nemlig delt i to. Nå mener Radcliffe det egentlig er nok Potter.

– Jeg tviler på at jeg ville takket ja til en film til. Ti år er lenge å arbeide med en karakter, sier han.

For å være ærlig håper jeg det uansett ikke kommer flere Harry Potter-bøker. Jovisst er jeg svært glad i de sju som har kommet, men nok er nok. Det handler om å gi seg mens leken er god!

Phenomena-bok 7, Frostens datter, kommer kanskje til neste høst?

Den 7. boka i Ruben Eliassens serie Phenomena var forventet i salg 8. september i år, men har fortsatt ikke kommet ut. Haugen bok forteller at ny lanseringsdato er satt til 20. august 2011, så fansen må nok fortsette å smøre seg med tålmodighet et års tid til.

Navnet er Frostens datter. Bok 6, Trollmannen hadde en avslutning som var så spennende at jeg nå virkelig gleder meg til å lese Frostens datter, som etter sigende skal være siste bok ut om alvebarna Alk og Ilke.

Harry Potter and the Deathly Hallows: film-trailer

Jeg vet fortsatt ikke om jeg er så begeistret for at de bestemte seg for å lage to filmer av den siste boka om Harry Potter. Uansett, jeg gleder meg til høsten og til å se den første av de to. Her er en railer for både første og andre del:

The Lunatic Café av Laurell Hamilton.

The Lunatic Café av Laurell Hamilton er fjerde bok i serien om vampyrjegeren Anita Blake. I The Lunatic Café har Anita Blake vært sammen med Richard Zeeman ei stund. Richard er tilsynelatende en skikkelig likandes fyr, som jobber som lærer. Men noen vanlig fyr er han nok ikke, han er nemlig en varulv. I denne boka lærer Anita å kjenne mer av Richards «monsterside».

En av gjengangspersonene i serien, Edward, ber i denne boka Anita om hjelp til å identifisere to «hamskiftere» som er med i en snuffilm. Samtidig ønsker Marcus, som er flokkleder for områdets hamskiftere, at hun skal hjelpe ham og resten av flokken med å finne ut av hva som har skjedd med sju forsvunnede hamskiftere.

Jeg skal ikke påstå at disse bøkene er stor litteratur, og de er til tider preget av et svært muntlig og repetitivt språk, men allikevel liker jeg dem. Jeg liker faktisk (den til tider dårlige) humoren som preger bøkene. Med andre ord: Disse bøkene leser jeg ene og alene for underholdningens skyld. Men det er da vel greit, det også?

The Lunatic Café

American Gods av Neil Gaiman

Det begynner å bli lenge siden sist jeg leste American Gods av Neil Gaiman. Hvis jeg ikke husker helt feil må det ha vært i 2002. Jeg hadde antakelig ikke kommet til å plukke den opp igjen nå, hadde det ikke vært for «One Book, One Twitter», som jeg har har skrevet om tidligere. Det jeg antakelig husker best fra sist gang var hvordan jeg ønsket at boka aldri skulle slutte, for jeg likte den så godt. Nå kan jeg ikke si annet at jeg tror den var minst like bra denne gangen.

Hovedpersonen i American Gods er Shadow. Shadow sitter i fengsel, og har sonet tre år. Nå skal han slippe ut fr god oppførsel, og har mye å se fram til: Han har ei kone som venter på ham og som han elsker, og han har en jobb på treningsstudioet til kompisen sin. Få dager før Shadow egentlig skal slippe ut, blir han hentet til fengselsdirektørens kontor, som har én god, og én dårlig nyhet: Den gode er at han skal få slippe ut allerede samme kveld. Den dårlige nyheten er grunnen til dette: Han skal få reise i sin kones begravelse. Verden raser sammen for Shadow, og det er uten glede han samler sammen tingene sine og forlater fengselet.

På vei hjem blir flyet Shadow reiser i omdirigert og må lande på en annen flyplass. Shadow får plass på et annet fly som skal ta ham hjem, men det har skjedd en feiltakelse: I setet som ombordstigningskortet hans sier han skal sitte i, 17D, sitter det allerede noen. Damen viser ham sitt ombordstigningskort, og også der står det 17D. Dermed blir han flyttet til et ledig sete, og havner ved siden av en mann på 1. klasse. Det skal etterhvert vise seg at det ikke er noen tilfeldighet at Shadow havner ved siden av denne mannen, som kaller seg Wednesday. Wednesday tilbyr Shadow å jobbe for seg, og selv om Shadow først takker nei, blir han siden nødt til å takke ja allikevel: Det viser seg nemlig at kompisen også er omkommet, i samme bilulykke som Shadows kone. Dermed har ikke Shadow noen jobb å komme tilbake til allikevel.

Og det er her historien virkelig starter. Shadow og Wednesday legger ut på en reise gjennom USA, et land som «ikke er så bra for guder». For vi møter mange guder og mytiske figurer langs veien: Dette er guder og mytiske figurer som menneskene bragte med seg til USA da de kom til landet som immigranter, fordi de trodde på dem. Og dette er sentralt i boka: Guder og mytiske vesner eksisterer fordi noen tror på dem, det er når menneskene slutter å tro at også gudene forsvinner. Men også nye guder har kommet til. Amerikanerene er så oppslukt av media, teknologi, kjendiser, forbudte stoffer og så videre, at de har skapt disse nye gudene. Og nå syder det under oerflaten, og det manes til kamp mellom de gamle og de nye gudene…

American Gods er ei intelligent og svært velskrevet bok. Den er full av mytologiske referanser, og om du ikke kjenner dem fra før, tror jeg du definitivt kommer til å lære noe nytt etter å ha lest denne. Om ikke annet får man lyst til å sette seg mer inn i mytologi fra alle verdenshjørner!

American Gods har vunnet både Hugo- og Nebula-prisen.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

The Laughing Corpse av Laurell K. Hamilton.

The Laughing CorpseThe Laughing Corpse av Laurell K. Hamilton er andre bok i serien om vampyrjegeren Anita Blake. Jeg har tidligere skrevet om første bok i serien, som jeg leste tidligere i sommer. Siden jeg i grunnen likte den første, hadde jeg gledet meg til bok nummer to.

Boka var, dessverre, ikke på langt nær like spennende som den første. Jeg skal ikke påstå at den var kjedelig, for det var den absolutt ikke, men den manglet noe av drivet vi fant i den første boka. Ting gikk til tider litt treigt. Det var også et par momenter jeg ikke likte overhodet…

Det første jeg vil nevne av det som irriterte meg veldig var hvordan Anita Blake tidlig i boka nærmest tar det for gitt at et av likene er etter en mann, siden det andre helt klart er en kvinne:

Okay. «Something tore her apart, just like the…man in the bedroom.»
«How do you know it’s a man?»
«Unless they had company, it has to be a man. They didn’t have a visitor, did they?»
– s. 25

Grunnen til at jeg reagerer på dette er fordi det blir sagt på en måte som gjør at det er et faktum. Det første liket av to voksne personer i et hjem er en kvinne, ergo må det andre være en mann. Selv om boka kom ut i 1994 burde ikke dette være noe man tar for gitt. Hvorfor kan det ikke like gjerne være en kvinne? Det er ingenting ved selve liket som tilsier verken det ene eller det andre, så vidt jeg forstår (det er virkelig ille tilberedt). Selv i 1994 fantes det kvinner som bodde sammen, selv med barn.

En annen ting jeg må pirke på skjer litt tidligere i boka. En kvinne er stum – selv ikke når hun ler kommer det en lyd. Dette blir mer eller mindre forklart med at hun er døv. De av oss som kjenner noen som er døv, eller bare har tilbrakt tid med døve for den del, vil vite at døve langt ifra er stille. Døves latter kan være like høylytt og hjertelig som en hørende persons. Her burde kanskje forfatteren undersøkt, selv om dette er en serie.

Når det er sagt, så fant jeg romanen underholdende. Jeg er selvsagt skuffet over at den ikke var like bra som første bok i serien, men den var heller ikke så dårlig at jeg stopper her. Jeg kommer til å lese neste bok, og så tar jeg det derfra. Hvis det viser seg at det er en trend, og at kvaliteten blir dårligere og dårligere for hver bok, så skal man ikke se bort ifra at jeg avslutter og dropper å lese resten av serien. Som man sier på engelsk: To be continued!