Kategori: bokbloggprisen

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg ble en skikkelig snakkis i fjor høst, og da jeg så den på BookCrossing-hylla på Oslo Visitor Centre, tok jeg den med meg. Egentlig trodde jeg ikke at jeg kom til å lese den på ei god stund, men siden den havnet på kortlista til Bokbloggerprisen 2020 måtte jeg jo lese den. Selve samlesingen rakk jeg ikke, siden den var allerede 22. mars til 11. april.

Tollak er en aldrende mann, og bor i det lille huset sitt oppe ved det gamle sagbruket i dalsiden. Der holder han til med Otto, gutten folket i bygda kalte «tosken», og som han og kona Ingeborg tok til seg da ingen andre ville ha ham. Her oppe suller han med sitt, og omgås egentlig ikke folk nede bygda. Men det ingen vet, er at Tollak bærer på en mørk hemmelighet.

Da jeg startet å lese boka, tenkte jeg først at jeg kanskje ikke kom til å like den. Hovedpersonen er en skikkelig ufyselig stabukk, og jeg klarte ikke å føle det minste snev av sympati med ham. Faktisk følte jeg en viss avsky gjennom hele boka. Dette til tross, Tore Renberg har klart å skape en troverdig og på sitt vis en interessant fortelling.

Noe som er med på å trekke opp boka, og ikke minst bygge opp under troverdigheten, er språket. Tore Renberg har valgt å skrive på nynorsk, og jeg er overbevist om at boka ikke hadde vært i nærheten så god, hadde den vært utgitt på bokmål.

Som du skjønner, endte jeg ikke opp med å mislike boka i det hele tatt. Faktisk likte jeg den veldig godt. Dette er definitivt ei bok jeg tror mange kan like, som jeg kan anbefale videre!

For de av dere som har fulgt bloggen min ei stund, så husker dere kanskje at jeg blogget om Kinderwhore av Maria Kjos Fonn for et par år siden. Da forfatteren kom ut med med ny bok i fjor, visste jeg at jeg ville lese den. Jeg lånte boka på biblioteket, og fikk et spark bak til å lese den da den ble kortlistet til Bokbloggerprisen. Vi samleser boka 26. juli til 15. august 2021, men jeg har jukset. Jeg leste boka i mars.

Elise har tilsynelatende alt: Et trygt og godt hjem, en familie med god råd, hun gjør det bra på skolen, og hun har en stemme som sølv. Alt ligger til en lysende karriere innenfor musikken. Allikevel lengter hun vekk, og alt hun vil er å ikke synes.

I det vi møter Elise, er hun 24 år og rusavhengig. Hun går hos «Anonyme Narkomane», og jobber med niende trinn: Å si unnskyld til mennesker hennes rusproblem har gått ut over. Vi møter ei ung kvinne som er sterkt preget av et liv med spiseforstyrrelser og narkotika.

Alt Elise har villet er å være vektløs og forsvinne. Hun teller kalorier, hun kaster opp, og hun slutter nesten helt å spise. Så treffer hun Joakim, som spiller i rockeband. Han introduserer henne for mer dop, og lærer henne hvordan hun skal røyke heroin.

Historien til Elise fortelles både i nåtid og fortid. Underveis får vi tilbakeblikk til barndom og ungdomstid. Vi ser hvordan hun i elleveårsalderen er i venninnas bursdag og tenker at den som spiser minst kake er best. Når hun er 16 får hun piller av dirigenten i koret for å slappe av, og han forfører henne. Men om det er disse ytre årsakene som gjør at hun tar den veien hun tar får vi egentlig ikke helt greie på. Boka setter ikke fokus på hvorfor, men hvordan.

Maria Kjos Fonn skriver knakende godt, men det er vondt å lese. Måten boka er skrevet på gjør at den virkelig kryper inn under huden på deg, og du føler med Elise. Forfatteren får både karakterer og historien til å virke troverdig.

Denne boka skuffet med andre ord ikke, og jeg håper forfatteren fortsetter med å skrive gode romaner.

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer kan jeg trygt si er årets mest ubehagelige leseopplevelse. Jeg er rimelig sikker på at selv om det bare er februar, kommer jeg ikke til å ha en liknende leseopplevelse igjen i år.

I begynnelsen likte jeg virkelig ikke språket. Det var repetativt, og på en måte seigt. I begynnelsen likte jeg faktisk ikke boka i det hele tatt. Jeg er fortsatt usikker på hva jeg egentlig synes. Det vil si, jeg ser at den er godt skrevet, og tar for seg et viktig tema. At den var ubehagelig å lese gjør den ikke nødvendigvis til ei bok jeg tenker jeg ikke liker, men det er noe ubestemmelig der jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Jeg misliker den ikke, men jeg synes det er vanskelig å si at jeg liker den, til tross for alt jeg synes er bra med den. Jeg vet ikke om det henger på greip?

Jeg fattet ganske tidlig at Sebastian slet psykisk, og det var tydelig at han var veldig usikker på seg selv. Det var mange blinkende og tydelige signaler i boka allerede fra starten av, og de ble etter hvert tydeligere og tydeligere. Det er mange ting han sier og gjør som ikke stemmer, ting som tyder på at alt ikke er som de kanskje kan synes å være ved første øyekast.

Historien fortelles fra første person synsvinkel, og jeg innrømmer glatt at jeg-personen til tider irriterte meg. Kanskje hun bare er ung og naiv, men ofte fikk jeg lyst til å ta tak i henne, riste henne og be henne om å åpne øynene og se hva som faktisk foregikk rundt henne.

En annen ting jeg la merke til var at vi aldri egentlig ble kjent med jeg-personen. Selv om vi ser det hele gjennom hennes øyne, får vi vite veldig lite om henne. Jeg kan for eksempel ikke huske at navnet hennes blir nevnt en eneste gang gjennom boka. Vi får vite at hun er en kvinne i starten av tjueårene som jobber i barnehage, at moren er den eneste tilstedeværende forelderen, hun sier at hun ikke vet hvor faren bor, og at hun har boen få venninner. Stort annet får vi egentlig ikke vite.

Dette er neppe ei bok jeg vil trekke fram og anbefale for hvem som helst. Den krever sitt av leseren, jeg ble i hvert fall merkbart psykisk sliten av å lese den. Hadde det ikke vært for at den samleses denne måneden i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, hadde jeg neppe kommet til å lese den ut. Og jeg kommer nok aldri til å lese den igjen.

Du kan se hva andre bokbloggere mener om boka HER.

Plutselig kom juli, og med dette siste bok ut for samlesing for Bokbloggprisen. Tredje bok som er nominert til bokbloggprisens romankategori, er De usynlige av Roy Jacobsen. Jeg har faktisk aldri lest noe av Roy Jacobsen før, og må nok innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg satte i gang.

Hadde noen på forhånd fortalt meg at dette var ei bok hvor handlingen er lagt til ei øy nordpå, og hvor handlingen er ganske langsomt, hadde jeg antakelig gjespet og aldri giddet lese boka. Dette til tross, jeg kjedet meg faktisk ikke! Jovisst er det langsom handling, og de store hendelsene er det ikke mange av, men Roy Jacobsen gir et troverdig bilde og skriver vakkert om familien på Barrøy.

Når jeg tenker etter, kan det hende mine tre år boende i Finnmark også var med å prege leseropplevelsen. Riktig nok bodde jeg i en småby, på en langt større øy, men været vinterstid var merkbart: Jeg husker netter hvor stormvindene ristet i huset så det ristet både i det ene og det andre. Så når Jacobsen forteller om byggverk som flyr av gårde, om gavet som slår mot land som med gigantiske slegger, kan jeg se det hele for meg. Jeg kan kjenne vinden ta tak i kroppen og nærmest hive den avgårde.

Har jeg etter dette fått lyst til å lese andre bøker av Jacobsen? Det har jeg absolutt, selv om det neppe blir med det samme. At boka var på kortlista til P2-lytternes romanpris overrasker meg slettes ikke, men at Ravatens Fugletribunalet slo den, kan jeg ikke skjønne.

Nå er altså alle nominerte bøker til bokbloggprisen lest, og snart skal vi stemme. Det blir spennende! I mens kan du lese hva andre har skrevet om månedens bok HER.

Mars er måneden for samlesing av Agnes Ravatns roman Fugletribunalet i forbindelse med Bokbloggprisen.

Jeg hadde store forventninger til Fugletribunalet, siden «alle» skryter av den. I tillegg har Ravatn stukket av med både P2 lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris for boka. Jeg fikk papirboka fra forlaget, men siden jeg skulle ta med meg boka på reise, bestemte jeg meg for å låne e-boka fra Ryfylkebibliotekene også.

Boka handler om Allis, som etter en offentlig sexskandale flytter inn hos Bagge for å jobbe som hushjelp. Hun har forlatt mann og jobb i byen, for å starte med blanke ark. Til tross for at Bagge helst vil ha henne litt på avstand (han er bestemt på at hun skal spise de tre daglige måltidene etter ham), fascineres hun av denne einstøingen i førtiårene, og etter hvert skal de også komme nærmere hverandre.

I begynnelsen av boka lurte jeg veldig på hva slags bok dette var. Ja, jeg syntes rett og slett den var dørgende kjedelig. «Jeg leser Fugletribunalet og håper det tar seg opp snart. Jeg vil så gjerne like denne boka!» twitret jeg, og krysset fingrene for at noe skulle skje snart. Det skulle ta ca 50 sider før «noe» begynte å skje. Jeg var veldig glad for at boka omsider fikk litt liv, selv om jeg nok fortsatt ikke syntes den var helt optimal. Selv om Ravatn har et nydelig språk, er det noe som mangler innholdsmessig for min del. Jeg mener ikke at ei bok absolutt skal inneholde en masse «action» for at jeg skal like den, men den må gi meg noe. Joda, jeg ser spenningen mellom de to, Allis og Bagge, og det er spenningen mellom dem og det flotte språket, som fikk meg til å ende opp med å synes at boka var «helt OK», men den trege starten og den til dels forventede slutten (i hvert fall for min del), dro den kraftig ned, og den havnet derfor «midt på treet».

Noe som irriterte meg kraftig da jeg leste e-bokutgaven, var at det var veldig mye særskriving. Et av de verste eksemplene var «skrive bords skuffen» (lokasjon 46-47), men da jeg sjekket opp samme avsnitt i papirutgaven, fant jeg ut at alt var OK der. Jeg sjekket videre opp andre særskrivingsfeil fra e-boka opp mot papirutgaven, og fant fort ut at ingen av dem befant seg i papirutgaven! Dette har jeg veldig vanskelig for å forstå: Hvorfor er det slik at papir- og e-bokutgave avviker så sterkt språklig? Er det noen som har en god forklaring på dette? Jeg synes det er helt feil at man som e-bokleser skal få et dårligere produkt enn den som velger papirutgaven!

Ønsker du å se hva de andre bokbloggerne mener om boka, kan du finne lenker til disse HER.