South of the Border, West of the Sun av Haruki Murakami

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese noe skjønnlitterært av Haruki Murakami, men det har tatt lang tid før jeg kom så langt. South of the Border, West of the Sun plukket jeg opp fra bookcrossing-hylla på Gjesdal bibliotek i oktober 2015. Det skulle altså ta meg nesten tre år før jeg fikk somlet meg til å lese den.

I boka blir vi kjent med Hajime, som vokser opp i etterkrigstidens Japan. Han er enebarn, og byen han vokser opp i er liten. Han blir kjent med Shimamoto, som også er enebarn, og de knytter et nært vennskap. I tolvårsalteren bytter Hajime skole, og de mister etter hvert kontakten. Det skal gå over tjue år før de treffes igjen. Haijme er da i midten av tredveårene, gift, har to døtre og eier to jazzklubber. Dette til tross, følelsene dem imellom er ikke borte, og de to treffes i hemmelighet.

Siden jeg ikke hadde lest noe av Murakami tidligere, viddte jeg ikke hva jeg egentlig kunne forvente meg. Jeg tror dog ikke at boka var som jeg forventet meg… Hvis det gir mening? Dette mener jeg positivt, for jeg likte boka kjempegodt. Karakterene er troverdige, og historien uforutsigbar. At Murakami skriver godt ante meg etter å ha lest selvbiografien/løpeboka hans, og jeg er glad for at jeg endelig kom meg til å lese skjønnlitteratur av ham. Dette ga definitivt mersmak!

Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Slaveriets arv

Det er kanskje en overflatisk ting å si at det var bokas forside som fikk meg til å låne med meg boka Homegoing av Yaa Gyasi fra biblioteket, men sånn er det faktisk. Om jeg egentlig hadde noen forventninger er vanskelig å si, men jeg ble uansett ikke skuffet!

Denne romanen starter på 1700-tallet, og handler om to halvsøstre som vokser opp i hver sin landsby i det vestlige Afrika, i et område som i dag er Ghana. Først møter vi Effia, som er født i en landsby i Fanteland, under en stor brann. Effias far forlater sin første kone, Baaba, med babyen, slik at han kan sjekke avlingen, og se hvor store skader denne har fått. Baaba klarer ikke å amme babyen, og folk i landsbyen sier babyen er født av ilden, og at dette er grunnen til at Baaba ikke har noen melk. Effia blir derfor ammet av farens andre kone, som fikk en sønn bare tre måneder tidligere. Heller ikke dette lykkes, og Effia sliter med å ta til seg næring. Dette er starten på et dårlig forhold mellom mor og datter. Til tross for morens mishandling, som faren heldigvis klarer å sette en stopper for, vokser Effia opp til å bli en vakker kvinne. Selv om hun drømmer om å gifte seg med den kommende høvdingen, kommer det noe i veien for dette, og i stedet blir hun giftet bort til den britiske slavehandleren James Collins, og sammen får de en sønn.

Når vi møter Esi, Effias halvsøster, er hun 15 år gammel og befinner seg i et fangehull for kvinner, tilhørende Cape Coast Castle, men hun vokste opp i en landsby i hjertet av Asanteland. Selv om faren er en mektig kriger, har hun blitt tatt som slave, og sendes til USA for å bli solgt der.

Historien i boka fortsetter med å fortelle historien til de to søstrenes etterkommere, og gjennom 300 år blir vi kjent med generasjoner av ulike skjebner. Gjennom ulike etterkommere får vi oppleve vi de ulike utfordringene disse møter. Boka beskriver realistiske fordommer og til tider brutale hendelser, og spesielt kvinnene får kjenne utnyttelse på kroppen.

Boka gir et bilde av ulike personligheter, som vi blir mer eller mindre godt kjent med. Noen blir man gladere i enn andre, og atter andre føler man kanskje ikke at man blir like godt kjent med, og gjerne skulle ha visst mere om. Historien blir knyttet fint sammen til slutt, og jeg syntes ikke man satt igjen med noen løse tråder.

Jeg syntes boka var en fin leseopplevelse, tross alt, og gir et fint innblikk i svart historie. Dette er rett og slett en sterk debut av forfatteren, og jeg gleder meg til å lese flere bøker som eventuelt kommer fra hennes kant!

Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Årets påskekrim?

The Chalk Man er C. J. Tudors debutbok, og den kom ut på norsk under tittelen Krittmannen i år. Boka fikk terningkast 5 av Tom Egeland i VG, og var solgt til 39 land allerede før den kom ut!

I 1986 møter vi tolvåringen Eddie, som bor i en liten landsby sammen med foreldrene. Faren er en mer eller mindre mislykket freelanceskribent, og moren er lege og driver en abortklinikk. Ei gruppe kristenfundamentalister, demonstrerer mot klinikken. Eddie er en ganske vanlig gutt, som liker å henge sammen med den lille vennegjengen bestående av Fat Gav, Metal Mickey, Hoppo og Nicky. Nickey får vi etter hvert vite er datteren til byens prest, fader Martin, presten som også er leder for gruppa som demonstrerer mot Eddies mors abortklinikk.

Vi møter igjen Eddie som voksen mann og lærer i 2016. Han bor i huset han vokste opp i, etter at moren har flyttet sammen med en ny mann etter farens død. Her bor han sammen med leieboeren Chloe. Selv er han enslig, desillusjonert og drikkeferdig.

Det er kanskje vanskelig å si hvor historien egentlig starter. Var det med den fryktelige ulykken hvor «The Waltzer Girl (Tekopp-jenta på norsk) ble brutalt skadet, eller startet det egentlig med at Eddies kompis, Gav, fikk ei bøtte kritt i bursdagsgave?

Vennegjengen begynner å tegne krittfigurer som beskjeder til hverandre, og i begynnelsen er det hele en morsom lek. Når krittfigurene etter hvert leder vennene til liket av en ung jente, er ikke leken like morsom lenger. Tretti år etter har Eddie for lengst lagt det hele bak seg, men plutselig en dag får han et brev. Dette brevet inneholder kun en tegning av en krittmann og et stykke kritt. Det tar ikke lenge før Eddie forstår at leken slett ikke var over…

Boka skifter mellom 1986 og 2016, og vi blir fortalt to historier, men historiene handler om de samme menneskene, og knyttes sammen av hendelsene som skjedde i 1986. Langsomt nøstes trådene opp, og boka ender definitivt ikke på en måte som jeg hadde forventet. For alt er ikke alltid som det kan virke som i små, engelske landsbyer.

Jeg kan godt innrømme at jeg slukte denne boka, for selv om den på mange måter er en langsom historie, syntes jeg allikevel den var spennende, og den hodt på nysgjerrigheten min hele veien. Den hadde noen (i hvert fall for meg) uventede vendinger, og overrasket meg stadig. I tillegg likte jeg språket og atmosfæren i boka, og kan definitivt anbefale den som påskekrim i år!

Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

En uvanlig krim

Jeg oppdaget Myrkongens datter, eller The Marsh King’s Daughter (jeg har tross alt lest boka på engelsk), av Karen Dionne da den ble presentert av en kollega på en bokkafé. Nysgjerrigheten min ble såpass pirret at jeg endte opp med å låne den på biblioteket for litt siden, og jeg ble ikke skuffet!

Bokas hovedperson er Helena, og når vi møter henne er det ingen som kjenner til hennes fortid, ikke engang mannen hennes. Både fortiden og sin virkelig identitet har hun holdt skjult i mange år. Det er når den beryktede Jacob Holbrook, også kjent som «The Marsh King» (Myrkongen), dreper to fengelsvoktere og rømmer fra et høyrisikofengsel hun forstår at ikke bare står hennes eget liv i fare, men også døtrenes. Mannen er ingen ringere enn hennes far, og brått blir hun innhentet av fortiden.

Myrkongen kidnappet Helenas mor da hun bare var ei ungjente, og to år inne i fangenskapet blir Helena født. Hun vokser opp i en isolert verden, og møter ingen andre mennesker før hun har rukket å bli 12 år. Faren er en ekspert i sporfinning og vet alt om å overleve i ødemarken. Denne kunnskapen viderefører han til datteren, og han oppdrar henne til å drepe. Ingen er klar over at Myrkongen er bedre enn noen annen til å jakte og overleve i villmarka. Det finnes kun ett unntak, og det er Helena.

Helena bestemmer seg for å jakte på sin far. Hun vet at hvis noen kan få Myrkongen bak lås og slå igjen, så er det henne. Med dette starter en jakt på liv og død: Hvem vil triumfere? Mannen hun elsket som barn, eller henne selv?

Fortellingen skifter mellom fortid og nåtid, og vi blir på denne måten godt kjent med Helena og hennes oppvekst. På denne måten blir boka ikke bare en unik krim- eller spenningsbok, men også en anderledes oppvekstroman.

Jeg oppfattet boka som troverdig, og jeg likte den uvanlige vinklingen på historien. Den var virkelig spennende fra start til slutt.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2018
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2018

Historisk spenning basert på virkelige hendelser

I The underground railroad møter vi slaven Cora. Vi befinner oss i de amerikanske sørstatene på 1800-tallet, og Cora er 16 år. Hun lever i daglig frykt for harde straffer og ydmykelser. Når vennen Caesar første gang spør henne om hun vil være med på flukt forsøk sier hun nei. Hennes mor, Mabel, klarte å flykte å flykte da Cora var ti-elleve år gammel, noe som gjorde henne hjemløs. Det var også med på å gjøre henne sterkere, og tre uker senere har hun skiftet mening og sier ja til å flykte sammen med vennen.

De bestemmer seg for å rømme med den myteomspunne underjordiske jernbanen, som tar med seg rømte slaver nordover fra stat til stat. Med slavejegeren Ridgeway i hælene flykter de, og selv ikke på steder som virker trygge kan de slappe av. Hele tiden lever de med bevisstheten om at de kan innhentes og føres tilbake til plantasjen Randall. Til tider kan denne historien være brutal, men det er bare med på å understreke hvordan det faktisk var på den tiden, og noe som er med på å gjøre den til en troverdig historie.

Boka bygger på virkelige, historiske hendelser. Den underjordiske jernbanen var et nettverk av hemmelige ruter og trygge hus som hjalp slaver med å flykte fra sørstatene til frihet lenger nord i USA og i Canada. De fikk hjelp av hvite som var motstandere av slaveriet og andre allierte, som kvekere. Begrepet om den underjordiske jernbanen oppstod i USA på 1800-tallet, og fluktruten hadde sin storhetstid i perioden 1850 – 1860. Hvor mange som klarte å flykte via «jernbanen» er vanskelig å anslå, men de mener at over 100 000 klarte å finne friheten på denne måten. Den underjordiske virksomheten opphørte i 1863, under den amerikanske borgerkrigen.

The underground railroad er en spennende og svært realistisk fortelling, og man risikerer å lære en bit amerikansk historie man kanskje ikke kjente til fra før.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Sårt om å ikke være som alle andre

Etter å ha hørt mye postivt om denne boka, gledet jeg meg virkelig til å lese den. Dessverre skulle det vise seg at å få fatt i den på et norsk bibliotek ikke bare skulle være enkelt, men etter å ha klaget min nød på Facebook var det en snill bibliotekar som donerte sitt eksemplar til eget bibliotek, slik at jeg fikk fjernlånt boka.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

George er skrevet av forfatter Alex Gino. Gino er amerikansk, og har vært en LHBTQ+-aktivist siden midten av 90-tallet. Boka handler om ei jente, men når folk ser på henne ser de en gutt. Når klassen skal sette opp stykket Charlottes tryllevev, har George KJEMPELYST til å spille hovedrollen som Charlotte, men læreren sier at hun ikke engang får lov til å prøve seg, siden hun er en gutt. Med hjelp av bestevennen Kelly, legger George en lur plan. Ikke bare for å få lov til å spille Charlotte, men også for at alle skal kunne se hvem hun faktisk er!

Boka tar for seg det å være barn og transperson, og hvordan det kan være å oppleve å ikke bli trodd. Den handler også om hvor viktig det faktisk er å få lov til å være seg selv. George forsøker på et tidspunkt å fortelle moren at hun er jente, men hun tror faktisk ikke på henne. Det er tydelig at det er svært sårt for George å vite at hun er jente, men oppleve at alle tror hun er gutt. Ikke helt vet hun hva hun skal gjøre heller… Jeg synes boka gir et fint bilde på hvordan det er å være noe helt annet enn det man tror, og å føle at man ikke kan være seg selv 100 %.

Noe jeg mener trekker ned er spesiesismen man finner i boka. Det finnes flere eksempler på dette, men der hvor det kanskje kommer klarest fram er i kapittel tre, altså tidlig i boka, hvor George besøker bestevennen Kelly. Faren holder på å rydde, og like før George skal gå hjem, skjer følgende:

Jeg er fullstendig klar over at de aller fleste nok ikke vil reagere på dette (de fleste av oss er spesisister i mer eller mindre grad), men for meg personlig syntes jeg ikke det er så kjekt. Visste du at griser faktisk er renslige dyr? Og at de er like intelligente som en treåring?

Ser man bort ifra dette, så likte jeg boka. Den er ei slik bok man egentlig blir ganske varm i hjertet av. Målgruppa for boka er barn i alderen 8 – 12 år, og så vidt meg bekjent er det ikke noen planer om å oversette den til norsk. Det synes jeg er synd, siden den fyller et hull i barnelitteraturen. Vi trenger mangfoldige bøker, og absolutt flere barnebøker som tar for seg transpersoner!

Dette er ei bok jeg mener bør leses av alle som jobber med barn, og selvsagt også av barn selv. Og så får vi krysse fingrene for at den blir oversatt til flere språk etter hvert…

Tenk å sveve over din egen by…

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om Bobla her, siden Siri Pettersen er en bekjent av meg, men jeg synes ikke det blir riktig å la være. Det at jeg kjenner forfatteren litt har hatt null påvirkning på min mening om boka, som jeg lånte på biblioteket.

Denne boka er rett og slett et lite mesterverk! Jeg ble sugd inn i historien om Kine med det samme, og det var vanskelig å legge den fra seg. Språket er ekte og direkte, noe som passer godt med tanke på at dette er ei bok for mellomtrinnet. Og selv om jeg strengt tatt ikke er i selve målgruppa, hadde jeg stor glede av den, og syntes det var vanskelig å legge den vekk.

Kine er ei jente som ikke er som de andre i klassen. Hun bor i en liten by hun synes er en skikkelig møkkaby, og klassekameratene hennes kaller henne Bobla. Etter det hun mener er verdens verste skoledag, stikker hun av fra timen. Hun løper til kirkegården, det atedet i byen hun trives best, og der finner hun ei mystisk glasskule. Inni kula finnes det er rar tøydukke, og hun tar den med seg hjem. I løpet av natta vokser den til ei boble,og plutselig finner hun ut at hun kan stenge seg inne i den. Her føler hun seg trygg, og når hun finner ut at den kan fly, føler hun en enorm frihet…

Boka berører blant annet tema som utenforskap, å føle at man ikke hører til, og mobbing. Den er til tider sår og trist, men også morsom. Jeg både lo og gråt underveis. Nok en gang har Siri Pettersen skrevet ei bok som har truffet meg rett i hjertet. Gleder meg allerede til neste bok, uansett når den måtte komme!

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Kjenner du naboen din?

Ei av bøkene jeg har lest i forbindelse med Bokbloggerprisen 2016, er Du er så lys av Tore Renberg. Dette var vel igrunnen ei bok jeg hadde lyst til å lese uansett, så det passet meg bra at boka endte opp på kortlista for årets pris, og jeg var så heldig at det ikke var venteliste på boka da jeg skulle låne den fra biblioteket.


Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

I romanen Du er så lys møter vi Jørgen. Han er gift med Vibeke, har to barn, og elsker kona si. De bor i ei lita bygd, og selv om vi egentlig aldri får vite hvor dette er, vil jeg tippe at det foregår på Jæren. Litt fordi jeg kjenner igjen jærske trekk fra bygda, men også på grunn av bruk av jærske etternavn. Når dette er sagt, har egentlig ikke dette så mye å si, annet enn at vi befinner oss i ei lita bygd hvor «alle kjenner alle». Vi kjenner igjen dette med at man mener at man kjenner naboen sin godt, slik de gjør i mange norske småbygder.

Historien starter med at en ny familie flytter inn i Jørgen og Vibekes nabohus. Dette er en liten familie på tre, og faren, Steinar, er en karismatisk fyr som alle liker. Da Jørgen skal på sin årlige fortballtur til London, har kompisen blitt sjuk, og Steinar inviterer mer eller mindre seg selv med på turen i kompisens sted. Det er på denne turen at Jørgen skjønner at nok alt ikke er helt som det skal være med Steinar. Etter hvert får også Vibeke mistanke om noe er galt… Hvem er egentlig Steinar, og hva er det han skjuler?

Renberg skriver godt om det å ikke se det som skjer rett foran nesa vår. Om å anta og tro at man kjenner naboen, men absolutt ikke har greie på hva som egentlig skjer under overflaten. Boka er spennende, og for meg ble den en «page turner». Språket har et godt driv, og for min del opplevde jeg det også som nært. Det var med på å gjøre boka troverdig, for det mener jeg den absolutt er. Den beskriver hendelser som nok utspiller seg i hjem i ulike bygder i Norge, uten av naboen vet hva som skjuler seg innen hjemmets fire vegger. Og noen ganger tor man kanskje at man aner hva som skjer, selv om man ikke har den ringeste anelse.

Jeg kommer definitivt til å anbefale andre å lese Du er så lys.

Barneskrik ble dikt på do

For oss som har blogget om bøker og litteratur i en årrekke er Kristin Storrusten et kjent navn. Hun er kanskje best kjent som skribent for Bokmerker.org, men har også vært med på å lage den litterære podcasten Folk som liker bøker. Med en master i litteraturformidling er det kanskje ikke rart at hun havnet i stallen til Norsk Bibliotekforening, og heller ikke at hun var med i boka Les meg: håndbok i litteraturformidling, som kom ut i 2016. I august debuterer hun med egen bok, og kommer ut med diktsamlingen Barsel på Tiden. Jeg har vært så heldig at jeg har fått intervjue Kristin, og jeg møtte henne i Norsk Bibliotekforenings lokaler en ettermiddag i juli.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Du kommer ut med lyrikk, var det et bevisst valg av genre?

Nei, det var et veldig lite bevisst valg. Siden jeg alltid har likt å skrive var det nok ikke så mange som ble overrasket over at jeg kommer ut med bok, men at det ble lyrikk var kanskje ikke så forventet. Aller mest overrasket ble jeg nok selv. Selv om jeg hadde klart for meg en tematikk, laget jeg ikke noe tankekart eller slikt. Faktisk skrev jeg alt på mobiltelefonen. Jeg har fulgt den svenske bloggeren og forfatteren Sandra Beijer som fortalte om hvordan hun skriver på mobilen, så da tenkte jeg å prøve det også. Jeg har skrevet i notatfunksjonen, som jeg har redigert på datamaskinen etterpå.

Ellers er jo lyrikk en bred genre. Når noen spør meg om hva slags lyrikk jeg skriver, sier jeg at jeg ikke skriver på rim. Jeg bandt meg egentlig ikke til en bestemt genre i prosessen. I høst sendte jeg 18 ganske ulike dikt til forlaget, og håpet på det beste. Heldigvis ble jeg mottatt veldig positivt. Jeg forventet å få beskjed om hva jeg måtte kutte og hva som var svakt. Men jeg fikk egentlig bare beskjed om å skrive mest mulig. Så jeg skrev i vei, og fikk god hjelp fra redaktøren min Kjetil Strømme Jørve til å «plukke ned» diktene.

Du har full jobb og to barn. Hvordan fikk du tid til å skrive midt oppe i dette?

Min yngste datter ble født i mars i fjor, og hun skrek mye. Selv etter de typiske tre månedene fortsatte hun å skrike, og da hun omsider startet med å sove om kveldene og ikke skrek så mye, fikk jeg plutselig små luker av tid for meg selv. Jeg skrev mye på do, i dusjen, på bussen… Opprinnelig begynte jeg på en tegneserie, men det ble ikke noe av. Den største arbeidsmengden har vært de siste rundene for å få ferdig manus og omslag. Det har vært vilt. Fordelen har vært at noen har gitt meg en tidsfrist, og det er lettere for meg å jobbe i timevis når jeg vet at noen konkret trenger det jeg gjør. Jeg misliker egentlig det at man aldri vet om det kreative man gjør faktisk blir noe av. Språkvask derimot, det blir det noe av.

Hadde du en bestemt målgruppe du skrev for?

Ja, absolutt. Jeg har skrevet til folk som har fått barn, kanskje i størst grad kvinner. Men alle foreldre, egentlig. Dette med barsel er det egentlig ikke skrevet noe særlig om. Å få barn er som livet ellers – det har både gode og dårlige sider. Jeg er ikke redd for å skremme folk som ikke har barn selv, heller for at diktsamlingen skal oppfattes som for mørk. Det er jo mye humor i diktene også.

I diktene dine sier du ting som av noen kanskje ikke regnes som noe man bør si om å få barn, men tror du at du sier noe mange tenker når de har små barn?

Jeg kan ikke snakke for alle andre, men det er vanlig å synes det er tøft. Valget om å få barn er ikke noe man kan angre på. De fleste andre valg i livet kan man gjøre noe med, skille seg for eksempel, men barnet kommer ikke med returlapp.

Poesi har den store fordelen at det kan være mer tankebasert enn handlingsbasert. Jeg har forsøkt å skrive noe «ekte» innenfra. Dette har på et vis blitt et feministisk prosjekt, nemlig å skrive fram kvinnehistoriene som ikke blir skrevet ellers. Folk ser ikke de kvinnene som ikke kommer seg ut, som sliter med ammingen, og som kanskje ikke har det så lett.

Som mange vet er jeg veldig glad i Internett, og har vært aktiv på nettet i mange år. Jeg tenkte at mammaforumene ville være et bra sted å finne et fellesskap, men det var konkurransementalitet der. Det ble dessverre ikke et positivt fellesskap for meg, og jeg har blitt overrasket over hvor dømmende og beint frem misledende mange kan være.

Føler du at du utleverer deg selv i diktene dine?

Nei, egentlig ikke. Jeg er vant til å skrive mye på nettet, og er en utadvendt person som både snakker og skriver mye i offentligheten. Dessuten er jo dette skjønnlitteratur, altså fiksjon, selv om den er inspirert av det selvbiografiske. Noen av tingene er mine egne, andre er lånt fra andre, og noen er rett og slett diktet opp.

Takk til Kristin Storrusten for intervjuet. Boka hennes kommer som sagt ut i august, og jeg regner med at jeg skriver en bokomtale av diktsamlingen her på bloggen etter at boka har kommet ut.

Nok er nok!

I lengre tid har jeg forsøkt å lese Um sakne springe blome av Cathrine Blaavinge Bjørnevog. Boka er på kortlista for Bokbloggprisen 2016, og er samlesingsbok nå i april. Etter lengre tid med forsøk, gir jeg nå opp. Dette er rett og slett ikke min kopp te.

Det største hinderet for meg er språket i boka. Det er ikke talenært noe jeg kjenner godt til, og er verken bokmål eller nynorsk. For meg framstår det som et slags oppfunnet språk basert på norrønt og nynorsk, men er verken det ene eller det andre. Jeg får ingen virkelig mening ut av det.

Et tips jeg fikk for lettere å forstå språket, var at jeg burde lytte til forfatteren lese høyt fra boka. Jeg fant flere klipp på YouTube, blant annet ett som varer i 9 minutter. Etter å ha lyttet til klippet hele to ganger, en gang uten og en gang med boka, følte jeg at jeg var like langt. Selv ikke etter dette forstod jeg hva som ble sagt i teksten. Fortsatt framstod det som gresk for meg. Og etter å ha lest ca 50 sider, de første sidene sågar flere gangee, har jeg bestemt meg for at nok et nok. Jeg har for mange andre bøker jeg skal lese og ikke nok overskudd til å streve meg gjennom en tekst som ikke gir meg noe.

Har du lest boka? Fikk du noe ut av den?

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017