Flow my tears, the policeman said av Philip K. Dick

Posted on by .

På begynnelsen av året ba jeg om tips til gode bøker gitt ut for første gang på orginalspråket i 1974, og på et science fiction- og fantasyforum ble jeg tipset om Flow my tears, the policeman said av Philip K. Dick. Jeg har tidligere lest The man in the high castle av samme forfatter, som jeg likte veldig godt. Dermed var også forventningene satt, og jeg startet spent å lese boka for en tid tilbake.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Boka beskriver en dystopisk versjon av 1988, hvor USA har blitt en politistat. Vi møter Jason Taverner, som er en Six (sekser). Det finnes kun en håndfull mennesker som er «Six» – de er et produkt av et topphemmelig eksperiment styresmaktene hadde gjennomført førti år tidligere. Disse menneskene er unaturlig vakre og oppvakte. Taverner er TV-stjerne i beste sendetid, og har millioner av fans. Så, en dag, våkner han opp i et slitent hotellrom, og oppdager at han ikke lenger har sine ID-kort. Det skal faktisk vise seg at alle opplysninger om ham, helt uventet, har forsvunnet totalt. Plutselig er han en mann uten identitet, og dette i en stat hvor alle inbyggere blir nøye overvåket.

All his identification cards were gone. Cards that made it possible for him to stay alive. Cards that got him through pol and nat barricades without being shot or thrown into a forced-labor camp.
- s. 25

Som nevnt tidligere, hadde jeg store forventninger til boka. Det er slettes ikke alltid slike forventninger blir innfridd, men her ble de det – heldigvis! Jeg liker Dicks språk, og hans orginalitet. Boka er intelligent skrevet, forfatteren forteller historien sin med en helt egen snert og vri. Stadig blir man overrasket over hvordan historien får en vending man overhodet ikke hadde ventet seg.

Når jeg tenker etter, er det egentlig ingen av karakterene i boka jeg liker noe serlig. Selv populære Jason Taverner forekommer meg som en oppblåst snobb, selvopptatt og med nesa litt i været. Han har stor tro på seg selv, kanskje fordi han er en såkalt «six»? Den karakteren jeg kanskje likte best i boka må være Kathy, den litt snåle jenta som lager falske identifikasjonspapirer, og som tar med seg Jason Taverner hjem. Hun framstår som litt sprø, og kanskje er det derfor jeg liker henne bedre enn de andre? Uansett, ingen av disse tingene får meg til å mislike boka, da jeg synes det er med på å sette stemningen i boka.

Boka kan kanskje minne litt om en psykologisk thriller. Man blir etterlatt med spørsmål om hva som er virkelig og hva som ikke er virkelig. Er det de narkotiske midlene de bruker som påvirker dem, eller finnes det faktisk mer enn én virkelighet?

Etter nok et vellykket med et av Philip K. Dicks verker, har jeg definitivt lyst til å lese mer av ham! Do Androids Dream of Electric Sheep? er definitivt ei bok jeg skal lese på et eller annet tidspunkt.

Steel world av B. V. Larson

Posted on by .

Det skal nok mye til for å ikke få med seg at jeg elsker science fiction. Det er definitivt en av mine favorittgenre, siden den er så mangfoldig. Jeg bestemte meg for å gi Steel world av B. V. Larson en sjanse, selv om jeg verken kjente til forfatteren eller bøkene hans fra før.

Boka kan kjøpes som e-bok bl.a. hos Kobo.

Boka kan kjøpes som e-bok.

B. V. Larson er en amerikansk forfatter, som har gitt ut flere science fiction-serier. Steel world er første bok i serien Undying Mercenaries, og er satt over hundre år i framtiden. Jorda er medlem av den intergalaktiske Empire, og selv om de har sverget troskap, må de også ha noe å handle med for ikke å bli utryddet. Dette har de løst ved å sende store arméer til andre planeter, for å gjøre andres «skittentøyvask», så og si.

I Steel world møter vi James McGill, en student tidlig i tjueårene, som elsker å spille dataspill, og som helst vil spille online heller enn å studere. En dag blir alt snudd på hodet: Moren har mistet jobben, og familien sliter økonomisk. Dermed kuttes også James’ studielån, og han mister mulighetene for videre studier. Dette tvinger ham til å finne noe annet å gjøre, og han verver seg til hæren. James’ første oppdrag som soldat foregår på planeten Cancri-9, eller Steel world, som de kaller den, en planet med to tvillingsoler og med et uvanlig høyt nivå metall. Dessverre går ikke angrepet så bra, og Jorda går inn i en lite hyggelig kamp for overlevelse.

For de som ikke har lest science fiction tidligere, ville jeg neppe anbefalt denne som en første bok. Jeg har sett en del prise boka, men selv synes jeg den er midt på treet, altså helt OK. Det skjer mye, og den har flere spenningstopper, og kan vel kalles en «page turner». Noen dypere mening har den dog ikke – dette ser jeg på som ren underholdning.

Jeg synes ikke vi får noen dypere innsikt i karakterene i boka heller. Best blir vi nok kjent James McGill, og jeg kan ikke påstå jeg liker ham spesielt godt. Han er ganske kjepphøy, dessuten umoden. Det kommer kanskje aller tydeligst fram i hans møte med kvinnelige medsoldater. Her beskrives hvordan han betrakter dem, med detaljerte beskrivelser av utseendet. Noen dybde synes jeg dog ikke karakteren har. Han er ikke det jeg vil kalle dum, men han framstår som en ganske overflatisk person. Resten av karakterene får vi vite relativt lite om.

Boka er full av kampbeskrivelser, så hvis det er greia di, er dette definitivt ei bok verdt å lese. Og er man generell science fiction-elsker, er det også ei helt OK leseropplevelse, som sagt. Den er lettlest, med til tide et litt teknologisk språk (men ikke uoverkommelig, selv om du ikke er noe teknisk geni). Alt-i-alt koste jeg meg med boka som underholdning, til tross for små irritasjonsmomenter ved James McGill karakter.

Samlesing for bokbloggprisen: De usynlige av Roy Jacobsen

Posted on by .

Plutselig kom juli, og med dette siste bok ut for samlesing for Bokbloggprisen. Tredje bok som er nominert til bokbloggprisens romankategori, er De usynlige av Roy Jacobsen. Jeg har faktisk aldri lest noe av Roy Jacobsen før, og må nok innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg satte i gang.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Boka ble lest i eBokBib.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Hadde noen på forhånd fortalt meg at dette var ei bok hvor handlingen er lagt til ei øy nordpå, og hvor handlingen er ganske langsomt, hadde jeg antakelig gjespet og aldri giddet lese boka. Dette til tross, jeg kjedet meg faktisk ikke! Jovisst er det langsom handling, og de store hendelsene er det ikke mange av, men Roy Jacobsen gir et troverdig bilde og skriver vakkert om familien på Barrøy.

Når jeg tenker etter, kan det hende mine tre år boende i Finnmark også var med å prege leseropplevelsen. Riktig nok bodde jeg i en småby, på en langt større øy, men været vinterstid var merkbart: Jeg husker netter hvor stormvindene ristet i huset så det ristet både i det ene og det andre. Så når Jacobsen forteller om byggverk som flyr av gårde, om gavet som slår mot land som med gigantiske slegger, kan jeg se det hele for meg. Jeg kan kjenne vinden ta tak i kroppen og nærmest hive den avgårde.

Har jeg etter dette fått lyst til å lese andre bøker av Jacobsen? Det har jeg absolutt, selv om det neppe blir med det samme. At boka var på kortlista til P2-lytternes romanpris overrasker meg slettes ikke, men at Ravatens Fugletribunalet slo den, kan jeg ikke skjønne.

Nå er altså alle nominerte bøker til bokbloggprisen lest, og snart skal vi stemme. Det blir spennende! I mens kan du lese hva andre har skrevet om månedens bok HER.

Smakebit på en søndag

Posted on by .

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Dagens smakebit kommer fra en bookcrossing-bokringbok som jeg holder på med for tiden, nemlig Torka aldrig tårar utan handskar : del 1 – kärleken av Jonas Gardell. Så langt liker jeg boka godt, og jeg er spent på hvordan ting utvikler seg.

Dagens smakebit er hentet fra relativt tidlig i boka, og finnes på side 60 i utgaven jeg sitter med:

«För du är ju inte… det där som dom sa att du var…»
Hon stannar upp och klappar honom kärleksfullt på kinden och upprepar, som för att värkligen slå fast, nagla fast fakta.
«Rasmus! Det är du ju inte!»

Flere smakebiter finner du som vanlig hos Mari i bloggen Flukten fra virkeligheten.

The lies of Locke Lamora av Scott Lynch

Posted on by .

Jeg plukket med meg The lies of Locke Lamora av Scott Lynch på et Bookcrossing-treff for seks år siden, men det er først nå jeg har fått somlet meg til å lese den. Og gjett om jeg er glad for at jeg faktisk gjorde det, for dette har vært en virkelig god leseropplevelse!

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

The lies of Locke Lamora er første bok i «Gentleman Bastards»-serien, og kom ut for første gang i USA i 2006. Forfatteren, Scott Lynch, er født i Saint Paul, Minnesota, i USA i 1978. Det har siden kommet ut to bøker til i serien, og flere er planlagt utgitt.

Lynch har med denne boka virkelig disket opp med en orginal historie. Vi møter Locke Lamora og gjengen hans, og befinner oss i byen Camorr. Locke ble som barn kjøpt av Father Chains, en prest for Crooked Warden, tyvenes gud. Når Chains dør, tar Locke over lederskapet, og på dette tidspunktet er guttegjengen mestere i svindel og forkledning. Dette skaper bakgrunnen for eventyret Lynch tar oss med på, og for et eventyr!

Er det noe boka virkelig ikke mangler, så er det driv. Det er mange spenningstopper i løpet av boka, spesielt på slutten. Jeg måtte til tider ta meg selv i å nesten holde pusten i spenning! Historien mangler på ingen måte «action», og jeg syntes den ofte tok uventede retninger. Slikt kan man like!

Språket i boka kan vel kanskje kalles fargerikt. Det er en del banning, men det passer godt inn med de andre elementene som utgjør bokas byggeklosser. I tillegg er det en del beskrivelser, relativt detaljerte sådanne, av kampscener. Med andre ord kan man vel trygt si at dette ikke er for sarte sjeler? Dette synes jeg faktisk er et godt eksempel på at fantasy ikke nødvendigvis er for yngre lesere, her er jeg rimelig sikker på at målgruppa er voksne fantasylesere.

Jeg har definitivt planer om å lese flere bøker i serien. Når eksakt dette blir, vet jeg ikke, men jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å kose meg med disse også. Bok nummer to i serien heter Red seas under red skies, noe jeg synes lover godt…

På norsk har boka fått navnet Løgneren Locke Lamora og er utgitt på Cappelen Damm i 2009. Jeg har ikke sett noen informasjon om at de andre bøkene i serien kommer ut på norsk.

Les hva andre bloggere mener om boka:
* Betraktninger
* Knirk

Samlesing for bokbloggprisen: Urd av Ruth Lillegraven

Posted on by .

OK, så var samlesingen av Urd av Ruth Lillegraven i mai. Som du kanskje skjønner, så leste jeg ikke Urd i mai, men jeg fikk lest den ut for litt siden. Og jeg skjønner hvorfor denne er nominert til bokbloggprisen, for denne var virkelig noe utenom det vanlige.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

For de som ikke har fått det med seg, så er altså Urd ei diktsamling. Da jeg først lånte den med meg fra biblioteket i høst, bladde jeg egentlig bare igjennom den, og leste et dikt her og et dikt der. Det funket egentlig fint det også, men jeg fikk uten tvil mer ut av den da jeg leste boka fra perm til perm. For selv om mange av diktene står stekt og fint alene, så bretter det seg ut en fin historie når du følger diktene kronologisk.

De to kvinnene vi blir kjent med er det lett å like, og jeg ble nok kanskje spesielt glad i Seselja. Det er ikke vanskelig å la seg fascinere av livet hun levde. Troverdigheten står det ikke på, jeg tror gjerne det fantes slike kvinner: Kvinner som bodde alene på en gard på vestlandet. Kvinner som klarer seg sjøl, som skaffer seg til livets opphold ved foreksempel å sy, som Seselja gjør. Det kan ved første øyekast kanskje ikke virke sånn, men det er ingen tvil om at denne kvinnen er et sterkt menneske!

Cecilie klarer jeg nok ikke å identifisere meg med eller la meg fascinere av i like stor grad, men også henne ser jeg er et fint menneske. En moderne kvinne som gjør så godt hun kan.

Line fra Lines bibliotek sa i et intervju at Urd hadde fått henne til å gråte. Hvor ofte er det diktsamlinger får oss til å gråte, undrer jeg? Men Urd er en slik. Det var flere ganger tårene lå på lur i øyekroken, oftest da jeg leste om Seselja.

Lillegraven skriver så vakkert. Hun fanger så mye i denne historien. Her er det de vanlige kvinnene som trekes fram. Ofte er det kanskje aktivistene som trekkes fram, og de vanlige kvinneskjebnene glemmes. Jeg er taknemlig for at Lillegraven trekker fram to ganske vanlige, men allikevel bemerkelsesverdige, kvinneskjebner. Hun viser oss at også disse kvinnene er viktige – for hva ville vi ha vært uten dem? Hva ville bygda til Seselja vært uten hennes egenskaper? Jo, jeg berøres av Seseljas ensomhet, som også beskrives så fint, men jeg berøres også av den styrken hun faktisk har.

Skal du lese én diktsamling i år, kan valget godt falle på Urd. Jeg tror ikke du vil angre!

Les hva de andre bokbloggerne synes om boka HER.