Leseåret 2019

Godt nytt år! Vi har nå kommet noen dager ut i januar allerede, men forhåpentlig er det fortsatt innenfor å ønske godt nytt år. Tenk, 2019 er over, og enda et tiår er bak oss. 2019 var på mange måter et utfordrende år for min del, men nå ser jeg fram til nytt år og nye muligheter.

Når jeg setter meg lesemål, forsøker jeg alltid å sette meg mål jeg kan klare. Siden jeg kun kan snakke for meg selv, så er det dette som funker for meg. Blir målene for vanskelige å nå, blir jeg demotivert, og det er jo ikke poenget. Målene mine for 2019 var ganske generelle lesemål, siden det er disse som i stor grad funker for min del, og jeg var spent på hvordan det ville gå. Så, la oss komme til poenget, hvordan gikk det nå med disse målene?

Bilde av Fyrverkeri. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Faktisk gikk leseåret 2019 over all forventning. Som vanlig hadde jeg et mål om å lese minst 50 bøker, noe jeg har hatt siden 2005, som også var året jeg begynte å skrive ned hva jeg leste. Den gangen hadde jeg en egen hjemmeside som jeg oppdaterte manuelt med kode. I dag er det heldigvis enklere, og for et par år siden gikk jeg over til å bruke Goodreads. I 2007 og 2018 leste jeg godt over målet på 50 bøker. I år så det faktisk mørkt ut i da kalenderen viste 1. januar og jeg fortsatt var et godt stykke unna å nå målet. I november deltok jeg på NaNoWriMo, og selv om jeg kun jobbet 80%, ble det veldig lite tid til lesing, når jeg skulle skrive minst 50 000 ord på en måned! Heldigvis ble desember en veldig god lesemåned, og jeg endte opp med en årstotal på 53 bøker.

En annen ting jeg ønsket, var å lese minst 15 bøker på norsk. Etter videregående studerte jeg engelsk, noe som unektelig har preget lesingen min siden den gangen. Jeg leste, og leser, mye på engelsk, og en periode leste jeg knapt litteratur på norsk i det hele tatt. Dermed tenkte jeg at 2019 skulle bli et år jeg i hvert fall fikk opp prosentandelen litt ved å lese mer enn hva jeg gjør normalt på mitt eget morsmål. Dette målet kan jeg vel si at jeg sprengte. Da vi forlot 2019, kunne jeg med stolthet se at jeg i løpet av året hadde lest hele 29 bøker på norsk! Og aldri i mitt liv har jeg lest så mye norsk samtidslitteratur som i 2019. I tillegg var 4 av disse 29 bøkene sakporsabøker, av totalt 8 sakprosabøker lest. Målet for 2019 var å lese 3 sakprosa bøker, og i tillegg til de 4 på norsk, leste jeg 4 på engelsk, og endte opp med 8 sakprosabøker totalt. Også et mål jeg endte med å sprenge helt.

Selv om jeg i utgangspunktet er veldig glad i dikt, leser jeg lite diktsamlinger. Dette ville jeg gjøre noe konkret med i 2019, og satte et mål på å lese minst 2 diktbøker. Jeg endte opp med å lese totalt 4, alle på norsk og alle kom ut i 2018. At alle kom ut i 2018 var faktisk en tilfeldighet jeg ikke var klar over før jeg satt meg ned for å skrive dette blogginnlegget.

Mitt siste mål for 2019 var å lese maks 5 bøker samtidig i det vi gikk over i 2020. Også her bestod jeg med glans, og var nede i kun 3 bøker samtidig i det rakettene lyste opp nattehimmelen. Med andre ord klarte jeg å nå alle lesemålene mine for 2019, noe jeg er svært fornøyd med. Hvordan var ditt leseår i 2019? Nådde du målene du hadde satt deg, eller gikk det skikkelig skeis?

Mine personlige lesemål for 2020

Et nytt år står for trappene, og det er tiden hvor jeg legger nye lesemål. Hvordan det gikk med målene jeg hadde satt meg for 2019 skal jeg komme tilbake til når jeg jeg summerer opp leseåret 2019. Siden jeg starter 2020 i ny jobb, kommer lesemålene mine for det nye året til å bære preg av at jeg skal jobbe som ungdomsbibliotekar. Det kommer derfor til å bli mange ungdomsbøker framover. Heldigvis er det noe jeg liker, så det blir nok bra.

Målene mine for 2020 blir:
– lese minst 50 bøker
– lese minst 15 bøker på norsk
– lese minst 5 ungdomsbøker av norske forfattere
– lese minst 2 diktbøker som passer for ungdom
– lese minst 2 sakprosabøker, hvorav én skal være for ungdom

Hvilke lesemål har du satt deg for 2020?

Åpen bok med bakgrunn av bærbusker med snø. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Mørke : Stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg

Mørke : Stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg er ei av disse bøkene som virkelig pirret nysgjerrigheten min. Bakpå boka kan man lese at forfatteren alltid har vært mørkeredd, men allikevel reiser hun til fjells alene på vinteren. Til Finse, intet mindre, langt uenfor allfarvei. Og dette skulle boka handle om, i tillegg til lysforurensning, stjerner, og annet interessant. Boka kom ut på Samlaget våren 2019.

Bilde av boka Mørke av Sigri Sandberg foran hytte og en bakgrunn av fjell med snø og trær med høstfarger. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Jeg tror at noe av årsaken til at jeg ble dratt til boka er mitt eget forhold til mørke. Mørkeredd er jeg ikke, men synes heller det er noe vakkert ved det. De tre årene jeg bodde i Finnmark, var det ikke mørketiden jeg likte minst, men sommeren. Blåtimen vi hadde cirka midt på dagen i mørketida (hvis vi hadde klarvær) var noe annet enn det vi tenker på som blåtimen her sørpå. Jeg var heldig og kunne se fjellene fra kontorvinduet, og det blålige lyset som la seg over snøkledte topper var nærmest magisk.

Sigri Sandberg har definitivt klart å sette i gang tankeprosesser hos meg. Tidligere i høst overnattet ei venninne og kollega på Fuglemyrhytta i Nordmarka. Hytta hadde fantastisk utsikt over Oslo, og hadde ikke innlagt strøm (kun solcellelamper). Om kvelden, etter at alt lys var slukket kunne vi se et teppe av lys som lå over byen. Og det er klart jeg ikke er uberørt når Sandberg kan fortelle om hvordan alt liv på planeten vår påvirkes av alt dette kunstige lyset. Visste du at 2/3 av Norges befolkning bor slik til at de ikke kan se Melkeveien fra der de bor? Jeg visste ikke det før jeg leste Sandbergs bok.

Bilde av utsikt over Oslo om natta, men et teppe av kunstig lys over byen. Foto: Av en annen verden © 2019
Fra Fuglemyrshytta så vi teppet av kunstig lys over Oslo.
Foto: Av en annen verden © 2019

Mørke er et godt eksempel på at sakprosa som ikke er biografisk ikke tenger være kjedelig. Denne boka var utrolig interessant om et tema som bør berøre oss mer. Jeg har allerede anbefalt boka til andre i jobben min som bibliotekar, med hell, og jeg kommer fortsatt til å anbefale den til flere!

Dei sju dørene av Agnes Ravatn

Jeg må nok innrømme at dette nok ikke er ei bok jeg ville ha plukket opp hvis det ikke var for at jeg fikk den tilsendt som leseeksemplar fra forlaget. Tidligere har jeg lest Fugletribunalet av samme forfatter, og var ikke overbegeistret. Dei sju dørene skulle, heldigvis, vise seg å være noe helt annet, og her gjør nok Agnes Ravatn det hun kan best: Å skrive humoristisk.

Boka "Dei sju dørene" av Agnes Ravatn i blomsterbed. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Dei sju dørene av Agnes Ravatn blir av noen kalt krim, men flere bibliotek har satt boka sammen med «vanlige» romaner. Jeg skal ikke mene som mye om genre her, for den kan både leses som krim og som samtidsroman, alt etter hva man ønsker å legge vekt på. Uansett er det først og fremst ei humoristisk bok, det er det ingen tvil om.

Boka handler om litteraturprofessor Nina Wisløff, som er i ferd med å miste hjemmet sitt, jobben gir ikke lenger like mye mening, og hun har et litt anstrengt forhold til datteren. Dagen etter at Nina og datteren har avlagt leieboren, Mari, et besøk, hvor datteren oppfører seg ganske ufint, forsvinner Mari sporløst, og det tar ikke lang tid før politietterforskningen stanser opp. I det stille begynner Nina selv å nøste opp tråder, noe som skal vise seg å få langt større virkninger enn hun nok først hadde trodd, i det hun i sin nysgjerrighet avdekker det som har vært godt skjulte familiehemmeligheter.

Jeg storkoste meg med denne boka, til tross for at jeg strevde med å egentlig like noen av karakterene. Det er ikke ofte jeg leser bøker med så markant, og til tider ganske mørk, humor, men jeg liker det virkelig! Språket er dessuten svært godt, noe som også trekker boka opp. Dette er definitivt ei bok jeg kan anbefale videre, både til krimlesere og de som normalt ikke leser krim til vanlig.

Ungen av Aina Basso

Jeg har fulgt Aina Bassos forfatterskap siden hun debuterte med Ingen må vite i 2008, og jeg har lest og likt alle romanene hun har skrevet. Da den nye boka hennes dumpet bed i postkassa mi fra forlaget ble jeg veldig glad, og jeg gledet meg til å lese den. Boka ble i hovedsak lest på en togtur fra Sandnes til Oslo tidligere denne måneden, og skuffet heldigvis ikke.

Bilde av boka Ungen av Aina Basso, sammen med en kopp kaffelatte av havremelk. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Ungen handler om Anna, ei kvinne i midten av tredveåra som har mistet husposten hos grossereren etter at han gikk konkurs. Hun flytter inn hos Puline på Grønland, som hun kjenner fra da de jobbet på fabrikken sammen. Å skaffe seg nytt arbeid er vanskelig, og de bestemmer seg for å ta til seg pleiebarn for å tjene noen ekstra slanter. Å ta til seg disse ungene virker som lettjente penger, men når hovedfokuset er å overleve, blir det kanskje ikke like stort fokus på å ta godt vare på ungene.

Noe av det jeg liker så godt med Aina Bassos bøker, er det grundige forarbeidet hun har foretatt. Romanene har stort sett rot i virkelige hendelser, og når jeg leser bøkene er det som om jeg reiser med en tidsmaskin og ender opp i tida Basso skriver om. Og slik var det definitivt med Ungen også. Forfatteren har tatt utgangspunktet i barnedrapssaken som kom opp for lagretten i Kristiania i 1901, den såkalte «Pleiemødre-Sagen». Det var lett å forestille seg Oslo på den tiden, og jeg kjente nærmest armoden på kroppen. Lettelse og takknemlighet for at jeg lever i 2019 og ikke 1900 er også følelser jeg sitter igjen med.

Basso har et usedvanlig godt språk og levende skildringer, så boka havner definitivt i bunken for årets norske favoritter. Dessuten er den drivende spennende, og vanskelig å legge fra seg. Dette er uten tvil en roman jeg kommer til å anbefale videre, både i jobb og privat!

Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg

En av trendene i norsk samtidslitteratur de siste årene har vært barn. Ofte om forholdet mellom mor og barn. I høst kom det endelig ei skjønnlitterær bok som skulle handle om noe jeg rent personlig kunne relatere mer til, nemlig ønsket om å ikke få barn. Jeg satte meg på venteliste på biblioteket, og gledet meg til at boka skulle komme til biblioteket.


Hånd som holder boka Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg. Bakgrunn er skog i høstfarger. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Hovedpersonen i boka Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg er 35 år, har vært samboer med Philip i flere år, og ønsker seg ikke barn. Dette er noe hun har vært klar på fra før de ble sammen, og Philip har vært enig. Men så annonserer deres nærmeste venner at de venter barn, samtidig som det skjer en del andre ting, som får Philip til å mene at kanskje vil han ha barn allikevel?

Denne boka traff meg rett i hjertet. Jeg er 45 år, og har aldri ønsket meg barn. Flere ganger i boka hadde jeg lyst til å gi jeg-personen en klem, eller jeg ble sint på Philip. Forfatteren setter lys på at vi fortsatt lever i et samfunn hvor det nærmest er forventet at man skal ønske seg barn, spesielt hvis man er kvinne. Populærkulturen er full av mødre, men sjelden portretteres kvinner som er frivillig barnfri og lykkelige over valget de har tatt.

Flere ganger treffer jeg-personen andre som skal kommentere på det at hun ikke har barn, siden hun er i midten 30-årene. Folk som mener at «du burde få en du også» (s. 119), eller folk som mener at man går glipp av noe hvis man ikke får barn. Dette tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.

Linn Strømsborg skriver dessuten knakende godt, så dette er ei bok jeg føler har mangla i livet mitt. Ja, dette er ei bok jeg kommer til å kjøpe etter hvert, og ei bok jeg håper mange vil lese, både folk med og uten barn.

Håkon av Åsmund H. Eikenes

Håkon av Åsmund H. Eikenes var ei av bøkene Samlaget presenterte for bibliotekarer under Bokdagene på Bibliotekenes hus i våres. Forfatteren leste fra boka, og jeg visste at dette var ei bok jeg måtte lese. Da den dukket opp som kulturfondbok på biblioteket, var det derfor naturlig å låne den med meg hjem. Jeg leste boka da jeg var på ferie i Dublin i august.

Håkon av Åsmund H. Eikenes. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Boka handler om Håkon, en ung mann i starten i 30-årene. Når vi treffer ham er han samboer med Arve, som har vært kjæresten hans i 7 år. Det tar ikke lang tid før vi forstår at ikke alt som det bør være i forholdet, og at Arve ikke akkurat går under det vi kaller en «kjernekar». Håkon treffer så Thomas, en ung og kjekk mann med krøller, som han har et sidesprang med. Og når han er en tur på byen en lørdag, treffer han Stig, som han kliner med. Det hele forvirrer Håkon, som er veldig usikker på seg selv, og han blir etter hvert stilt ovenfor valget mellom de tre mennene.

Jeg må innrømme at jeg syntes denne boka var et friskt pust av ei skeiv bok. Mitt inntrykk er at bøker med hvor hovedpersonene er LHBTQ+-karakterer, veldig ofte handler om å komme ut. Denne, derimot, handler rett og slett om helt vanlige forhold mellom homofile menn. Vi trenger flere slike!

Språket fløt godt, og jeg nærmest slukte den. Dette er definitivt ei bok jeg kan anbefale til andre å lese, både skeive og rette.

De som er elsket av Victoria Hislop

Å lese ei bok av Victoria Hislop er ikke det jeg i utgangspunktet prioriterer til vanlig, og i hvert fall ikke oversatt til norsk. Da det dukket opp en sjanse til å være med på Lesepanelet hos forlaget Vigmostad & Bjørke, tenkte jeg «hvorfor ikke?» og sendte av gårde en søknad. Som en av de heldige som fikk delta, sendte de meg et eksemplar av boka, som jeg nå har lest.

De som er elsket av Victoria Hislop. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Hadde det ikke vært for at jeg visste jeg skulle skrive min mening om boka, hadde jeg neppe kommet meg forbi prologen, som ikke talte til meg. Jeg syntes rett og slett boka startet ganske kjedelig. Heldigvis bedret det seg da bokas egentlige fortelling startet.

Vi møter Themis, som etter at moren har blitt innlagt på psykisk sykehus og faren har reist til sjøs, vokser opp hos bestemoren sammen med tre andre søsken. Themis er 14 år idet Tyskland okkuperer Hellas, og de fire søskene er splittet i synet på den okkuperende makten. I likhet med en av brødrene tilhører Themis venstre siden, og under borgerkrigen etter at tyskerne har forlatt Hellas slutter hun seg den kommunistiske hæren. Hun kjemper for det hun tror på, og møter en mann hun forelsker seg i. Etter at hun har blitt tatt til fange og sendt i fengsel på øya Makronisos, oppdager hun at hun er gravid, og bestemmer seg for å gjøre alt for å beholde barnet.

Som jeg nevnte over, bruker jeg normalt ikke å lese bøker som originalt er skrevet på engelsk oversatt til norsk, og det følger alltid en god dose skepsis med de gangene jeg gjør det. Heldigvis var denne boka godt oversatt, og jeg syntes det fløt lett å lese boka. At historien som utspant seg i Hellas var spennende hjalp selvfølgelig også. Man kan trygt si at jeg lærte mye nytt om gresk historie, så selv om jeg nok ikke vil si at denne boka er stor litteratur, var den verdt tiden jeg brukte på den. Ting som trekker ned var at den noen ganger var litt forutsigbar og det dukket opp en klisjé her og der (heldigvis ikke så mange at det ble plagsomt).

Dette er ei bok man fint kan anbefale til lesere som for eksempel liker Lucinda Riley, eller liknende «dameromaner». Jeg ser jo at kjærlighet, historisk handling, og familiære forhold tiltaler mange. Om jeg kommer til å lese flere bøker av Victoria hislop er vanskelig å si. Det er nok ikke noe jeg kommer til å prioritere med det første, men aldri si aldri!

Rikka på ordentlig og forever av Maiken Nylund

Min tidligere kollega Maiken Nylund har endelig kommet ut med boka si! Da jeg fant ut at Maiken sin bok Rikka på ordentlig og forever kom ut i våres, ble jeg glad, og visste at denne måtte jeg lese. Siden Maiken er en bekjent av meg, og en tidligere kollega, kan jeg neppe kalle meg inhabil, men jeg mener samtidig at det jeg har å si om boka er min ærlige mening.

Rikka på ordentlig og forever av Maiken Nylund. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Rikka på ordentlig og forever handler om å være 10 år, og midt i mellom alt. Foreldrene er skilt, og har fått barn med nye partnere. Rikka må reise fram og tilbake mellom foreldrene, og besøker faren annenhver helg. Hos faren har hun ikke eget rom, men må sove på et rom som ellers er kontor. I starten av boka forteller Lise at hun er forelska i Tom, som er naboen til Rikka. Rikka synes det er teit at Lise er forelska. Lise ber Rikka om å spleise henne og Tom, og når hun ringer på hos Tom er det Toms mamma som åpner, og hun tar et valg som bare blir galt, og Lise blir sint på henne, uten at Rikka får forklart hva som egentlig skjedde… Og midt i dette må hun reise for å besøke faren!

Jeg synes Maiken virkelig fanger hvordan det er å være 10 år, og å være skilsmissebarn. Det er ikke enkelt å føle at man er midt mellom to familier. Og når man i tillegg blir uvenner med sin beste venn, er det slettes ikke lett å været ti år.

For min det ble det et fint møte med Rikka, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med henne i kommende bøker!

Søsterklokkene av Lars Mytting

På vei hjem fra Bali i januar 2018, slukte jeg Svøm med dem som drukner av Lars Mytting, så da jeg fant ut at han kom ut med ny bok i fjor høst, visste jeg at dette var ei bok jeg måtte lese! Boka var jeg så heldig å få fra en annen bookcrosser, ellers hadde jeg måtte stå lenge i kø på biblioteket. Det tok litt tid før jeg faktisk fikk lest den (jeg leste den ut i februar), men bedre sent enn aldri.

Søsterklokkene av Lars Mytting og kaffe. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Handlingen i Søsterklokkene er lagt til ei lita bygd i Gudbrandsdalen på slutten av 1800-tallet. I bygdas kirke henger to klokker, Søserklokkene, som ble støpt til minne om tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne, som var sammenvokst fra hoftene og ned. En ny prest har flyttet inn på prestegården, og tar med seg moderne tanker og planer om å bygge ny kirke. På prestegården gjør Astrid fra Hekne tjeneste, og snart utvikler det seg et nært vennskap mellom nypresten og Astrid, noe ikke alle er like begeistret for. Midt i dette kommer en en fremmed mann fra Tyskland til bygda med planer feremmede for innbygerne i den lille bygda. Det er duket for et aldri så lite drama!

Lars Mytting evner å dra oss inn i denne historiske romanen, som er svært velskrevet. Vi blir glad i karakterene, til tross for deres svakheter. Jeg liker virkelig det innblikket vi får i livet i en liten dal på den tiden. Det er tydelig at Lars Mytting både kjenner folket og stedet han skriver om. Samtidig er det en dynamikk mellom karakterene som er almenne, og som ikke er direkte knyttet til 1880-tallet.

Så vidt jeg har forstått er Søsterklokkene første bok i en trilogi, og det er definitivt tråder som vil kunne nøstes opp senere. Jeg gleder meg!