Dikt på en fredag

Posted on by .

Tilfeldigheter fascinerer meg. Som her og dagen, da jeg egentlig bare tilfeldig plukket ei bok fra dikthylla på biblioteket, og slo opp på ei tilfeldig side. Det første diktet som fanget øynene mine, var diktet du kan lese under. Jeg fant det på side 61 i samlingen Svalenes søvnløshet av Sandro Penna. Smak på diktsamlingens tittel. Er den ikke nydelig?

Penna (1906 – 1977) ble født i Perugia, Italia, men bodde det meste av livet i Roma. Han hadde aldri noen vanlig jobb, men skrev for det meste for aviser, og da nesten kun dikt. Han var åpent homofil, noe som satte preg på diktningen hans.

Samlingen er gitt ut i Solum forlags serie for verdenspoesi, Poema, og er en samling dikt hentet fra hans debutbok, Poesie, som kom ut i 1939. Diktene er gjendiktet fra italiensk ved Tommy Watz.

Du blir frisk igjen. Fjerne tog
kan høres – og i nattens løp
slipper byen den geskjeftige
nordavinden, og dupper av
et øyeblikk mens den venter
på en vind med klokkeklang.

Når jeg leser diktet kan jeg formelig kjenne en sterk lengsel. Jeg oppfatter at stemmen i diktet lengter etter noen. Denne «noen» har vært syk, og jeg-et i diktet lengter etter å møte du-et igjen. Det er fylt av håp også (slik oppfatter jeg vind med klokkeklang, i hvert fall). Håp og lengsel, og noe som snart skal falle på plass.

Dette er en vakker diktsamling, og jeg forstår det når forlaget sier om ham at han er «en mester i å fryse et tilsynelatende ubetydelig øyeblikk i et overveldende presist bilde», for det er akkurat slik jeg oppfatter det.

IMAG0129

Smakebit på en søndag

Posted on by .

Jeg leser omtrent hundre bøker for tiden (det føles i hvert fall slik). Dette til tross, akkurat nå forsøker jeg å lese ferdig The Kindly Ones, 9. album i Sandman-serien av Neil Gaiman. Jeg leser den i forbindelse med et såkalt «bokspiral» for Bookcrossing, så den skal snart sendes videre til neste på lista. Her er en smakebit, som er hentet fra relativt tidlig i historien.

The Kindly Ones, Neil Gaiman

– fra The Kindly Ones, The Sandman, av Neil Gaiman.

Flese smakebiter kan du finne hos Mari.

I anledning dagen: Jærens poesi

Posted on by .

FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) har valgt 21. mars til å være Verdens poesidag. I år har jeg vært så heldig at jeg har fått med meg lyriker Helge Torvund til å markere Verdens poesidag på bloggen. Torvund er i disse dager aktuell med diktsamlingen Skal me leggja ein vedstabel saman?, men har tidligere gitt ut en rekke diktsamlinger, samt at han er kjent fra Diktkammeret hos Dagbladet.

Du debuterte i 1977 med diktsamlingen Hendene i byen. Det ble sagt om denne at du var påvirket av latinamerikansk mellomkrigslyrikk. Kan du fortelle litt om dette?

Eg var svært oppteken av latinamerikansk litteratur på den tida. Det med «mellomkrigs» var mindre viktig, men den delen av lyrikken som Robert Bly faktisk oppdaga på Nasjonalbiblioteket i Oslo (!) var svært viktig for meg. Her hadde ein skapt ein syntese av surrealisme og den folkelege forteljartradisjonen og trua på magi. Samstundes som litteraturen oppretta ein klar sanseleg kontakt med omverda. Dette resulterte i prosaen i det ein kalla magisk realisme, eit paradoks som ein ikkje kunne uttale, som det ikkje gjekk an å seie. Eg hugsar at eg kalla meg «ekstatisk materialist» på den tida, og at ein filosofistudent sa: Det er umogeleg.

Robert Bly oppdaga denne poesien i Noreg fordi den ikkje hadde fått noko merksemd i USA. Den vart sannsynlegvis noko undertrykt og fortrengt, då ein kanskje kunne ana eit revolusjonært sprengstoff i tilnærminga. Mange av dei latinamerikanske forfattarene var jo òg revolusjonære, radikale. Det høvde godt med mitt syn på den tida, i og med at eg var anarkist, og var med i ei gruppe anarkistar på Blindern. I dag kan eg framleis kalla meg ekstatisk, men nå er eg meir oppteken av materialitet, at verda skal skildrast konkret i diktinga, og skeptisk til den reine materialisme. Framleis er dei elementære odane til Pablo Neruda noko av det beste eg veit om av dikt.

Hvordan vil du si at det jærske påvirket diktningen din disse årene, da du bodde i Oslo?

Ser ein på dikta mine frå den tida, handlar dei mykje om byen. Hendene i byen, og Taxameter og utepils. Men alt det usagte vert sagt på klingande jærsk. Det ligg der i bakgrunnen og fargar sjølvsagt min måte å oppleva på, min måte å sjå på og min måte å bruka språket på.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013

Helge Torvund leser om vinden på Varhaug.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2013

Hvordan har det å flytte tilbake til Jæren påvirket diktningen din?

I og med at kvardagen eg har rundt meg, landskapet, arkitekturen, vegane og vindaugo alltid har påverka heilt direkte det eg skriv, er påverknaden iaugefallande. I dikt etter dikt skildrar eg lyset og jærlandskapet. Ja, det vil seie; i følgje dei nye severdigheits-skilta på Eige, så er ikkje Ogna ein del av Jæren, så nå veit eg verken ut eller inn.

Hva er dine store inspirasjonskilder i dag?

Først og fremst er det den opplevde, sansa kvardagen rundt meg. Og med sansa meiner eg då alle sansar som ein måtte ha, og så lar eg desse jamma med fantasiens orkester på kunsthistoriens podie. Zenbuddhistisk kunst og litteratur, Neruda. Musikk! Keith Jarrett. Zenbuddhistisk bambusfløyte. Verdslyrikken. Det er lett å bli inspirert av ting når ein er vaken og merksam og full av skapande energi.

Det har den siste tiden vært mye debatt rundt Kulturrådets innkjøpsordning. Tror du innkjøpsordningen har hatt noe å si for norsk
lyrikk?

Ja, utan tvil. Enkelt sagt, så har det vore vilje her i landet til å seie: OK, me er eit lite språksamfunn, men det har vist seg ved fleire høve oppover i soga vår, at poetane har vore viktige når det røynde på. Vil me ha poetar, må me altså leggja til rette for det med innkjøp og stipend. Sjølv har eg hatt anna og krevjande arbeid ved sida av i over tjue år. Men innkjøpsordninga har, trass i at den som alt anna har meir enn ei side, vore viktig for å utvikla vekstvilkår for ein eigen norsk litteratur. Me skal hugse på at mange av våre store prosaforfattarar òg debuterte med diktsamlingar, og såleis fekk ei viss kjensle av å verta verdsett og teken vare på. Eg tru det er ei ordning som har vore mykje, mykje viktigare enn det dei som vil tulke med ho har innsett.

Er det noen norske lyrikere du mener bør få langt større oppmerksomhet?

Her har eg lyst å vri litt på spørsmålet og gjera det mindre individfoksuert: Korleis kan poesien få større merksemd? Det er lett å sjå korleis mange ting er avhengige av eldsjelar. Eg var hovudmeldar av lyrikk i Dagbladet i sju år, og då fekk lyrikken større plass der. Eg skreiv mange meldingar og skreiv òg meir generelle artiklar om poesi, songlyrikk, utanlandske poetar. Slikt er krevjande, men det går når ein brenn for det.

Spørsmålet er; kva kan ein gjera for å leggja rammene og vilkåra til rette for at poesien får merksemd meir uavhengig av eldsjelene? I eit slikt perspektiv er innkjøpsordninga, stipend og prisar viktige. men på den andre sida; poesi er eld, og vil alltid brenna klårast gjennom eldsjelene. Alt det desse gjer, på biblioteka, på bloggane, i avisene og på sosiale media vil vera av betydning. Poesien lever. Og poesien lever eit vilt liv som ikkje kan setjast på regel og formel og lov.

Tusen takk for at du vil markere Verdens poesidag med bloggen!

Du skal ha takk for at du ville markere Verdens poesidag på bloggen din.

Samlesing for bokbloggprisen: Fugletribunalet av Agnes Ravatn

Posted on by .

Mars er måneden for samlesing av Agnes Ravatns roman Fugletribunalet i forbindelse med Bokbloggprisen.

Jeg hadde store forventninger til Fugletribunalet, siden «alle» skryter av den. I tillegg har Ravatn stukket av med både P2 lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris for boka. Jeg fikk papirboka fra forlaget, men siden jeg skulle ta med meg boka på reise, bestemte jeg meg for å låne e-boka fra Ryfylkebibliotekene også.

Boka handler om Allis, som etter en offentlig sexskandale flytter inn hos Bagge for å jobbe som hushjelp. Hun har forlatt mann og jobb i byen, for å starte med blanke ark. Til tross for at Bagge helst vil ha henne litt på avstand (han er bestemt på at hun skal spise de tre daglige måltidene etter ham), fascineres hun av denne einstøingen i førtiårene, og etter hvert skal de også komme nærmere hverandre.

I begynnelsen av boka lurte jeg veldig på hva slags bok dette var. Ja, jeg syntes rett og slett den var dørgende kjedelig. «Jeg leser Fugletribunalet og håper det tar seg opp snart. Jeg vil så gjerne like denne boka!» twitret jeg, og krysset fingrene for at noe skulle skje snart. Det skulle ta ca 50 sider før «noe» begynte å skje. Jeg var veldig glad for at boka omsider fikk litt liv, selv om jeg nok fortsatt ikke syntes den var helt optimal. Selv om Ravatn har et nydelig språk, er det noe som mangler innholdsmessig for min del. Jeg mener ikke at ei bok absolutt skal inneholde en masse «action» for at jeg skal like den, men den må gi meg noe. Joda, jeg ser spenningen mellom de to, Allis og Bagge, og det er spenningen mellom dem og det flotte språket, som fikk meg til å ende opp med å synes at boka var «helt OK», men den trege starten og den til dels forventede slutten (i hvert fall for min del), dro den kraftig ned, og den havnet derfor «midt på treet».

Noe som irriterte meg kraftig da jeg leste e-bokutgaven, var at det var veldig mye særskriving. Et av de verste eksemplene var «skrive bords skuffen» (lokasjon 46-47), men da jeg sjekket opp samme avsnitt i papirutgaven, fant jeg ut at alt var OK der. Jeg sjekket videre opp andre særskrivingsfeil fra e-boka opp mot papirutgaven, og fant fort ut at ingen av dem befant seg i papirutgaven! Dette har jeg veldig vanskelig for å forstå: Hvorfor er det slik at papir- og e-bokutgave avviker så sterkt språklig? Er det noen som har en god forklaring på dette? Jeg synes det er helt feil at man som e-bokleser skal få et dårligere produkt enn den som velger papirutgaven!

Ønsker du å se hva de andre bokbloggerne mener om boka, kan du finne lenker til disse HER.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Fugletribunalet av Agnes Ravatn.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Odd and the Frost Giants av Neil Gaiman

Posted on by .

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014 Da jeg var i Oslo for å delta på Norcon 27, hadde jeg ikke med meg verken PC eller nettbrett, kun mobiltelefon og lesebrett. Dermed fikk jeg lest en hel masse både på reisen til og fra Oslo, samt mellom slagene og på kveldene. Dermed ble det tid til å lese Odd and the Frost Giants, ei lita barnebok av Neil Gaiman.

Boka, som ble gitt ut i forbindelse med World Book Day i 2008, handler om gutten Odd. Så langt i livet har han ikke hatt mye flaks. Faren døde på et vikingtokt (og ikke på en særlig ærefull måte), han fikk foten sin knust da han skulle forsøke å felle et tre for første gang, og vinteren vil ingen ende ta. En natt stikker han av fra landsbyen han bor i, til farens tømmerhoggerkoie. Ute i skogen møter han tre dyr som oppfører seg underlig, og etter hvert skjønner han at disse dyrene ikke er som andre dyr…

Dette er ei leken barnebok, og Neil Gaiman bruker her norrøn mytologi som utgangspunkt. Vi møter norrøne guder og opplever æsenes hjemby, Åsgård. På en morsom måte viser Gaiman at det ikke alltid er rå makt som gjelder, man at selv man er liten og svak, kan man komme langt med kløkt.

Jeg koste meg veldig med denne lille boka, selv om den kanskje passer best for et litt yngre publikum. Boka har også kommet ut på norsk, med tittelen Odd og frostkjempene, og ble utgitt på Kagge forlag i 2011.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Samlesing hos Knirk: Neil Gaimans Neverwhere

Posted on by .

Jeg elsker boka Neverwhere av Neil Gaiman! I en årrekke har det vært min absolutte favorittbok, og da Knirk lurte på om flere ville være med på samlesing av boka, syntes jeg det var en super anledning til å lese den nok en gang. Dette er absolutt ei bok jeg kan lese gang på gang på gang på gang…

For de som tenker på fantasy som historier à la Ringenes herre, vil nok møtet med Neil Gaimans verden by på en overraskelse. Selv om vi møter på magi og mytiske vesner, er det ingenting ellers som minner hobbiter på vandring. Misforstå meg rett, jeg er veldig glad i klassisk fantasy også, men Neil Gaiman har en egen evne til å veve sammen fantasi og vår egen verden. På en helt egen måte får han det som ellers kan minne om drømmer til å virke troverdig. Noen ganger er det nesten så jeg lurer på om det faktisk er Neil Gaimans verden som er virkelig… Eller, om ikke annet, så skulle jeg kanskje ønske at den var det! I hvert fall noen ganger.

Denne historien om skotske Richard Mayhew som flytter til London og plutselig havner i en verden under London, i London Below, ble i utgangspunktet skrevet av Neil Gaiman og Lenny Henry som tv-serie for britiske BBC. I dag finner vi historien i flere format – hørespill, tegneserie, og selvsagt roman.

Neverwhere er på ingen måte eneste historie inspirert av Londons intrikate undergrundsystem, men i motsetning til de fleste andre handler ikke denne boka om londonere som plutselig finner noe som har befunnet seg «under nesa deres» hele tiden. Richard er en utenforstående, som nærmest snubler ufrivillig over en verden som skiller seg fra det London han kjenner på flere måter enn at det befinner seg under bakkenivå.

Jeg har faktisk laget en bokomtale av boka tidligere, i videoutgave. Den kan du se HER. Derfor kommer jeg ikke å gå mer inn i detaljer. Se heller videoen.

Hvis du vil se hva Knirk og de andre mener om boka i denne samlesingen, så må du besøke bloggen til Knirk.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Bok og kaffe før flyavgang til Oslo på torsdag…
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Dikt på en fredag

Posted on by .

Når du leser dette, sitter jeg antakelig med nesa dypt ned i bibliotekstatistikken. Sånn har det vært i det siste – lange arbeidsdager og en innleveringsfrist som puster meg i nakken. Derfor tenkte jeg det kunne være koselig med denne lille regla, som jeg fant i ei billedbok på biblioteket. Boka heter Kattene fra sommerøya og er skrevet av Edith Unnerstad. Dette er kanskje ei bok mest for de som er glad i katter, med flotte puseillustrasjoner av Ewa Östergren.

Her danser vi, her svanser vi
i månens milde skinn, mjau mjau.
Her svetter vi, her spretter vi
med raste, lette trinn, mjau mjau.
Hver liten katt i denne natt
med poten om en annens hals, mjau mjau
er med på dans med fest og glans
til vår Amadeus’ vals, mjau mjau.

Kan du se for deg kattene som danser rundt, mens menneskene sover? Det kan jeg!

Boka er oversatt av Olaf Coucheron, og ble utgitt på Damm i 1990.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2003
…og kattene sover gjerne om dagen.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2003