Finne ly av Aina Basso

Posted on by .

Da jeg fant ut at Aina Bassos nye bok, Finne ly, hadde handling lagt til Finnskogen, ble jeg gledelig overrasket. Finnskogen er en stor del av mitt indre landskap. Min mormor vokste opp i disse dype skogene på Østlandet, og jeg har selv tilbragt deler av mine barndoms somre der. Det var med spenning og forventning jeg satte i gang med boka en lørdag morgen på vei til jobb. Boka har jeg fått som leseeksemplar av Samlaget, etter å ha bedt pent om å få den. Dette var ei bok jeg rett og slett ikke kunne vente til den kom til biblioteket med å lese, og jeg leste den ut for et par uker siden.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Det var én ting jeg oppdaget nesten med det samme jeg startet med boka: Jeg så for meg Bekkebråten, hvor min mormor vokste opp. Jeg har tidligere postet diktet min mormor skrev om sin barndom HER. Mens Aina Bassos historie trådte fram, var det områder rundt Bekkebråten som speilet seg for mitt indre: Bekken vi likte å leke ved, skogene, stabburet på den andre siden av gården… Alt stod levende for meg underveis. Handlingen er dog en helt annen.

Året er 1849, og Hanna søker tjeneste hos en eldre enkemann og hans to sønner. Hanner er av romanfolket, og må holde tett om hvem hun er. Mannfolkene på den lille gården har nemlig svært lite til overs for det reisende folket, og Hanna ønsker trygghet. Etter hvert kjenner en dragning mot å finne sitt eget folk og friheten på landeveien igjen. Må tryggheten gå på bekostningen av det hun føler ligger i sin egen natur?

Nok en gang imponerer Aina Basso meg. Jeg har alltid likt språket hennes, det er så poetisk. Også i Finne ly briljerer hun med sine nydelige indre bilder. Det treffer meg rett i hjertet, og får meg til å ønske at jeg snart kan lese mer – nok en gang!

I boka Fange 59. Taterpige (min omtale HER) skrev Aina Basso om romfolket, et tema hun kommer tilbake til i denne boka. I Finne ly er handlingen lagt til omtrent hundre år etter forrige bok om romfolket, og hun viser at vilkårene på ingen måte har forbedret seg. Hva så med 2014? Vi ser stadig negativ omtale i mediene. For ikke mange dagene siden skrev for eksempel Stavanger Aftenblad om Vill vest på Sola camping: «Slåsskamp og slagsmål internt mellom britiske steinleggere. Izabela Wronska Woodruff selv mener den britiske grupperingen er britiske sigøynere som reiser rundt i landet. (…) Wronska Woodruff sier hun ikke ønsker romfolk inn på campingen, men sier at flere benytter seg av sanitærfasilitetene.» Med andre ord er Finne ly med sitt tema aktuell, selv om handlingen er lagt nesten 200 år tilbake i tid.

Man trenger absolutt ikke å ha lest Fange 59. Taterpige før man leser denne boka. Finne ly er frittstående, men jeg vil selvsagt anbefale å lese begge. For meg har begge vært «slukebøker» – slike jeg knapt klarer å legge fra meg. Og nok en gang gleder jeg meg til neste Aina Basso-bok!

Finne ly på andre blogger:
Les mye
Min bok- og maleblogg
Tine sin blogg

Råta av Siri Pettersen

Posted on by .

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe om Råta. Det var også det jeg sa til forfatteren, Siri Pettersen, da jeg spiste lunsj med henne da jeg var i Oslo i september. Siden Odinsbarn (som var på kortlista for bokblogprisen) har jeg blitt kjent med Siri, og jeg følte at det ikke var helt riktig å skulle skrive om boka. Og jeg skal heller ikke si så mye om boka, men jeg føler at jeg må si noe. Det føles nemlig feil å ikke si noe som helst, siden jeg har latt meg oppsluke totalt.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Da jeg var i Oslo i september, var Ragnhild fra Lattermilds bokblogg og jeg på The Whisky Bar for en matbit og noe godt i glasset. Jeg ble kjent med Ragnhild under et studieopphold i York, England, i 1995. Kveldens samtale dreide seg blant annet hva vi trodde skulle skje i Råta, som vi begge gledet oss til å lese. Hvor ville Hirka havne? Hvor håpet vi hun skulle havne? Både ragnhild og jeg håpet, og trodde, rett. Og det er jeg glad for!

Noe jeg legger merke til med Råta, i forhold til Odinsbarn, bortsett fra at handlingen på så mange måter er veldig annerledes, er at Siri uten tvil har utviklet seg som forfatter. Språklig er hun langt mer sikker i bok nummer to av Ravneringene, det er som om hun har modnet. Og det liker jeg. Faktisk er jeg veldig begeistret for Siris skrivestil, og jeg er glad for at hun ser ut til å ha funnet sin stemme.

Mens Odinsbarn berørte temaer som redsel for det fremmede og det som er annerledes, religionskritikk, og identitet, er et av de store temaene i Råta grådighet. Identitet er dog et tema som fortsatt berøres – for hvem er man hvis man ikke er den man trodde man var?

Om jeg var begeistret da jeg leste Odinsbarn var jeg om mulig enda mer begeistret da jeg leste Råta – jeg synes bok to rett og slett er bedre enn forløperen! Nå må jeg bare vente i spenning på bok nummer tre. Det kan bli lenge å vente, minst et helt år!

Innleggene som aldri ble

Posted on by .

De siste par månedene har jeg knapt skrevet i bloggen. Selv om jeg har lest og tenkt jeg skal skrive om bøkene jeg har lest, har jeg ikke funnet overskudd. Jeg ville skrive om Torka aldrig tårar utan handskar Jonas Gardells trilogi, som på norsk har fått navnet Tørk aldri tårer uten handsker. Bøkene med viktige tema som homofil kjærlighet, aids, og svensk homohistorie. Bøkene hvor den hvite elgen går igjen som et symbol på annerledeshet og følelsen av å være uønsket. Tre viktige bøker.

Jeg ville skrive om Broken av Daniel Clay, hvor løgnen til ei tenåringsjente skaper sommerfugleffekt, og ødelegger livene til en hel familie. Jeg ville skrive om Blå er den varmeste fargen, den nydelige og triste tegneserien av Julie Maroh, som handler om lesbisk kjærlighet. Planen var å fortelle om inntrykket jeg fikk av sakprosaboka Året uten sommer av Erika Fatland.

Disse, og andre, bøker skulle jeg har skrevet om. Noen ganger har jeg startet på innlegg, men jeg har enten ikke funnet energien eller inspirasjonen på å skrive dem ferdig. Og nå begynner det å bli så lenge siden jeg leste disse bøkene, som jeg har likt og ønsket å fortelle om, så jeg slår det fra meg, og lar det bli med tanken. Så skal jeg heller forsøke å skrive om det jeg leser framover. Håper jeg.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Smakebit på en søndag

Posted on by .

Denne bloggen har nærmest ligget død de siste par månedene. Jeg har hatt lite overskudd til blogging, og egentlig til en del annet også. Det er nok en kombinasjon av mye jobbing og ting som har skjedd privat. Jeg har startet på et par-tre innlegg, men ikke helt klart funnet ordene. Derfor tenkte jeg at jeg skulle vise livstegn ved å poste en liten smakebit fra boka jeg leser nå: Finne ly av Aina Basso. Smakebiten finnes på side 15:

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014


Eg fyller to bøtter i bekken som renn mellom trea, ei i kvar neve. Det skumplar over på vegen tilbake, renn kaldt nedetter hendene. Eg tømmer dei i stampen. Svarten drikk lenge, før han rettar seg og lyttar, høyrer noko eg ikkje høyrer. Ei tid står still.

Som vanlig er det Mari som er vert for smakebitene, som faktisk leser samme bok som meg. Hun har heldigvis valgt en helt annen smakebit enn meg.

Jeg nærmer meg halvveis i boka. har ikke orket å lese så mye som planlagt i dag, siden jeg er nedsørpa i forkjøllse. (Jeg har ikke tid for dustete forkjølelser!) Men nå skal jeg lage meg en kopp te og lese videre. Jeg må bare snyte meg først…

Flow my tears, the policeman said av Philip K. Dick

Posted on by .

På begynnelsen av året ba jeg om tips til gode bøker gitt ut for første gang på orginalspråket i 1974, og på et science fiction- og fantasyforum ble jeg tipset om Flow my tears, the policeman said av Philip K. Dick. Jeg har tidligere lest The man in the high castle av samme forfatter, som jeg likte veldig godt. Dermed var også forventningene satt, og jeg startet spent å lese boka for en tid tilbake.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Boka beskriver en dystopisk versjon av 1988, hvor USA har blitt en politistat. Vi møter Jason Taverner, som er en Six (sekser). Det finnes kun en håndfull mennesker som er «Six» – de er et produkt av et topphemmelig eksperiment styresmaktene hadde gjennomført førti år tidligere. Disse menneskene er unaturlig vakre og oppvakte. Taverner er TV-stjerne i beste sendetid, og har millioner av fans. Så, en dag, våkner han opp i et slitent hotellrom, og oppdager at han ikke lenger har sine ID-kort. Det skal faktisk vise seg at alle opplysninger om ham, helt uventet, har forsvunnet totalt. Plutselig er han en mann uten identitet, og dette i en stat hvor alle inbyggere blir nøye overvåket.

All his identification cards were gone. Cards that made it possible for him to stay alive. Cards that got him through pol and nat barricades without being shot or thrown into a forced-labor camp.
– s. 25

Som nevnt tidligere, hadde jeg store forventninger til boka. Det er slettes ikke alltid slike forventninger blir innfridd, men her ble de det – heldigvis! Jeg liker Dicks språk, og hans orginalitet. Boka er intelligent skrevet, forfatteren forteller historien sin med en helt egen snert og vri. Stadig blir man overrasket over hvordan historien får en vending man overhodet ikke hadde ventet seg.

Når jeg tenker etter, er det egentlig ingen av karakterene i boka jeg liker noe serlig. Selv populære Jason Taverner forekommer meg som en oppblåst snobb, selvopptatt og med nesa litt i været. Han har stor tro på seg selv, kanskje fordi han er en såkalt «six»? Den karakteren jeg kanskje likte best i boka må være Kathy, den litt snåle jenta som lager falske identifikasjonspapirer, og som tar med seg Jason Taverner hjem. Hun framstår som litt sprø, og kanskje er det derfor jeg liker henne bedre enn de andre? Uansett, ingen av disse tingene får meg til å mislike boka, da jeg synes det er med på å sette stemningen i boka.

Boka kan kanskje minne litt om en psykologisk thriller. Man blir etterlatt med spørsmål om hva som er virkelig og hva som ikke er virkelig. Er det de narkotiske midlene de bruker som påvirker dem, eller finnes det faktisk mer enn én virkelighet?

Etter nok et vellykket med et av Philip K. Dicks verker, har jeg definitivt lyst til å lese mer av ham! Do Androids Dream of Electric Sheep? er definitivt ei bok jeg skal lese på et eller annet tidspunkt.

Steel world av B. V. Larson

Posted on by .

Det skal nok mye til for å ikke få med seg at jeg elsker science fiction. Det er definitivt en av mine favorittgenre, siden den er så mangfoldig. Jeg bestemte meg for å gi Steel world av B. V. Larson en sjanse, selv om jeg verken kjente til forfatteren eller bøkene hans fra før.

Boka kan kjøpes som e-bok bl.a. hos Kobo.

Boka kan kjøpes som e-bok.

B. V. Larson er en amerikansk forfatter, som har gitt ut flere science fiction-serier. Steel world er første bok i serien Undying Mercenaries, og er satt over hundre år i framtiden. Jorda er medlem av den intergalaktiske Empire, og selv om de har sverget troskap, må de også ha noe å handle med for ikke å bli utryddet. Dette har de løst ved å sende store arméer til andre planeter, for å gjøre andres «skittentøyvask», så og si.

I Steel world møter vi James McGill, en student tidlig i tjueårene, som elsker å spille dataspill, og som helst vil spille online heller enn å studere. En dag blir alt snudd på hodet: Moren har mistet jobben, og familien sliter økonomisk. Dermed kuttes også James’ studielån, og han mister mulighetene for videre studier. Dette tvinger ham til å finne noe annet å gjøre, og han verver seg til hæren. James’ første oppdrag som soldat foregår på planeten Cancri-9, eller Steel world, som de kaller den, en planet med to tvillingsoler og med et uvanlig høyt nivå metall. Dessverre går ikke angrepet så bra, og Jorda går inn i en lite hyggelig kamp for overlevelse.

For de som ikke har lest science fiction tidligere, ville jeg neppe anbefalt denne som en første bok. Jeg har sett en del prise boka, men selv synes jeg den er midt på treet, altså helt OK. Det skjer mye, og den har flere spenningstopper, og kan vel kalles en «page turner». Noen dypere mening har den dog ikke – dette ser jeg på som ren underholdning.

Jeg synes ikke vi får noen dypere innsikt i karakterene i boka heller. Best blir vi nok kjent James McGill, og jeg kan ikke påstå jeg liker ham spesielt godt. Han er ganske kjepphøy, dessuten umoden. Det kommer kanskje aller tydeligst fram i hans møte med kvinnelige medsoldater. Her beskrives hvordan han betrakter dem, med detaljerte beskrivelser av utseendet. Noen dybde synes jeg dog ikke karakteren har. Han er ikke det jeg vil kalle dum, men han framstår som en ganske overflatisk person. Resten av karakterene får vi vite relativt lite om.

Boka er full av kampbeskrivelser, så hvis det er greia di, er dette definitivt ei bok verdt å lese. Og er man generell science fiction-elsker, er det også ei helt OK leseropplevelse, som sagt. Den er lettlest, med til tide et litt teknologisk språk (men ikke uoverkommelig, selv om du ikke er noe teknisk geni). Alt-i-alt koste jeg meg med boka som underholdning, til tross for små irritasjonsmomenter ved James McGill karakter.