Mr Darcy’s Diary av Maya Slater

Posted on by .

Min hobby bookcrossing har ikke bare gjort at jeg har ramlet over bøker jeg kanskje ikke ville ha lest ellers, men det har gitt meg nye venner også. En av disse nye vennene heter Haugtussa på bookcrossing-sidene, og i 2013 fikk jeg Mr Darcy’s Diary av Maya Slater av henne i bursdagsgave, noe jeg syntes var veldig koselig. Jeg elsker Jane Austen, og Pride and Prejudice er blant mine favorittbøker. Utallige bøker er nok inspirert av denne, og Mr Darcy’s Diary er kan nok regnes som en heller useriøs «spin off» av orginalen.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Mr Darcy’s Diary er boka som tar for seg Mar Darcys historie, og Maya Slater lar oss virkelig komme inn under huden på mannen som nok er en helt for mange (kanskje spesielt etter «badescenen» i TV-serien BBC laget for en del år tilbake). Vi blir innlemmet i hans liv i London, hans vennskap med Mr Bingley, så klart, men også med Lord Byron (noe Jane Austen definitivt ikke skrev om i orginalen), og får vite mer om hans søster. Vi lærer å kjenne en mann som definitivt ikke bare er en helt, men som også helt klart har sine feil og mangler.

Boka var definitivt ganske humoristisk, og utrolig lettlest. Man skal definitivt ikke ta denne historien for seriøst, for det er den neppe ment å være. Jeg storkoste meg med boka, og moret meg over hans ekskapader og følte med ham når han var nedfor. Dette er uten tvil reinspikka underholdning!

Hvis jeg skal anbefale boka til noen, må det være folk som elsker Jane Austen, uten å ta verkene hennes for seriøst til å kunne more seg over slike «spin offs», eller folk som synes slike bøker er gøy. Man trenger ikke nødvendigvis å ha lest Pride and Prejudice på forhånd, men historien vil jeg anbefale å kjenne rimelig greit, for det refereres til episoder i orginalen, som man nok bør kjenne for å kunne forstå hva Mr Darcy snakker om. Uanett er boka lettlest og humoristisk, og en fin liten bok å lese hvis man trenger en adspredelse.

Like sant som jeg er virkelig av Hanne Ørstavik

Posted on by .

Jeg hadde egentlig lovet meg selv å aldri igjen lese ei boka av Hanne Ørstavik, men så dukket hun opp på pensum, og jeg var pent nødt. I fjor høst tok jeg et fag som heter «Litteratur og lesing», og Like sant som jeg er virkelig var ei av bøkene på pensum.

Like sant som jeg er virkelig er en historie om en ung psykologistudent, Johanne, som bor hos sin mor mens hun studerer, for å spare penger. Hun er kristen og er aktiv i Forbundet. Hun møter en ung mann, Ivar, som hun innleder et kjæresteforhold til, og de skal reise utenlands sammen. Morgenen hun skal reise oppdager hun at hun ikke får åpnet døra til rommet sitt, og hun begynner å tenke gjennom eget liv…

Selv om Like sant som jeg er virkelig heller ikke falt i smak hos meg, så var den ikke fullt så ille som jeg opplevde Uke 43. Språket er fortsatt ikke min kopp te, setningene går nærmest inn i hverandre, og jeg synes Ørstavik har med alt for mange unødvendige detaljer i beskrivelsene sine. Jeg tviler ikke på at hun har ment å bruke disse som virkemidler, men for meg personlig gjør de ingenting for å tilføre historien noe, og de blir heller et irritasjonsmoment.

Tema i Like sant som jeg er virkelig er et mor-datter-forhold. Det tar ikke lang tid før man forstår at dette forholdet er ganske dysfunksjonelt, og at Johannes mor er svært manipulerende og sjalu. Morens personlighet kombinert med at Johanne helt tydelig er en person med lav selvsikkerhet og som sliter psykisk, gjør at Johanne er svært kuet under sin mor. Dette blir aldri sagt rett ut, men det tar ikke lang tid før man som leser oppfatter at det er sånn det henger sammen.

I seg selv synes jeg tema er interessant nok, og det at Johannes karakter ikke tiltaler meg, så dette er definitivt ikke årsakene til at jeg ikke liker boka. Det er rett og slett Ørstaviks skrivestil som krasjer hos meg. Jeg ser på dette som en smaksak, og kan godt se at andre kan like bøkene hennes, men for min del kommer jeg neppe til å lese noe av henne igjen.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

Eat, pray, love av Elizabeth Gilbert

Posted on by .

Eat, pray, love av Elizabeth Gilbert var ei av bøkene som jeg plukket med meg da jeg var på «bookcrossing convention» i Oxford i fjor. Den lå på bordet med alle de gratis bøkene, og jeg plukket med meg en hel haug bøker, og jeg innrømmer glatt at jeg nok kanskje tok med meg litt mange bøker hjem igjen. Årets leseutfordring for meg er derfor å forsøke å komme meg gjennom en del av bookcrossing-bøkene jeg har liggende ulest.

Som jeg skrev forrige søndag, har jeg vært syk. Halvannen sjukemelding har medført mye tid i senga, og mye tid til lesing, og Eat, pray, love er ei av bøkene jeg leste i løpet av sjukemeldingsperioden min.

Egentlig hadde jeg ganske mange fordommer mot boka, jeg var overbevist om at den var både full av klisjéer og at den var rimelig «fluffy» eller «rosa». Etter å ha sett filmen tenkte jeg dog jeg skulle gi den en sjangse, og jeg ble faktisk positivt overrasket, for den var helt annerledes enn hva jeg forventet meg.

Boka handler om Elizabeth Gilberts reise på halvannet år, og er delt inn i tre deler: Eat, hvor hun bor i Roma, Pray, hvor hun oppholder seg på et ashram i India, og Love, hvor hun bor på Bali i Indonesia i fire måneder. Alle de tre delene er forskjellige, og hvert av stedene påvirket henne på hver sin måte. Jeg likte veldig godt hvordan hun beskriver stedene hun er på, ikke bare kan det være rent sceniske beskrivelse av bygninger, omgivelser eller natur, men hun forteller også om historikk, kultur og hverdagsliv. Midt i delen hvor hun bor i Roma og forteller om livet sitt der, ble jeg så inspirert at jeg bestilte meg en tur alene til denne vakre italienske byen i august, når eg har min siste ferieuke – kan tro jeg gleder meg!

Dette er ei bok man virkelig kan drømme seg vekk i. Jeg har ei stund hatt lyst til å besøke både India og Bali, og etter å ha lest boka ble lysten ikke mindre. Yoga er noe jeg har holdt på med de siste årene, og selv om jeg har hatt lyst til å besøke et ashram tidligere, ble kanskje lysten enda større etter å ha lest denne!

Som dere kanskje skjønner, ble dette ei skikkelig slukebok for meg, og jeg koste meg veldig med å drømme meg bort. Akkurat hva jeg trengte for å ikke kjede vettet av meg mens jeg var sjuk!

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Elizabeth Gilbert har også holdt forelesninger på TedTalks, for de av dere som er interessert i det:
Elizabeth Gilbert på TedTalks.

Smakebit på en søndag

Posted on by .

Jeg har de siste dagene vært ganske dårlig. Hva årsaken er, men jeg har løpt på do i ett. Slapp av, jeg skal ikke gå i flere detaljer, men jeg har i hvert fall ikke hatt energi til stort. I går orket jeg knapt gå i butikken! Noe jeg heldigvis har orket, er å lese! Og nå leser jeg Eat, Pray, Love av Elizabeth Gilbert.

Dagens smakebit er hentet fra kapittel 12, s. 41 i min utgave av boka.

Later in the day, I found a library. Dear me, how I love a library. Because we are in Rome, this library is a beautiful old thing, and within it there is a courtyard garden which you’d never have guessed existed if you’d only looked at the place from the street. The garden is a perfect square, dotted with orange trees and, in the center, a fountain. This fountain was going to be a contender for my favorite in Rome, I could tell immediately, though it was unlike any I’d seen so far. It was not carved of imperial marble, for starters. This was a small green, mossy, organic fountain. It was like a shaggy, leaking bush of ferns.

Nå skal jeg straks sette meg og lese igjen, men først skal jeg ta turen innom Maris blogg for flere smakebiter!

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Smakebit på en søndag

Posted on by .

Ei av bøkene jeg leser for tiden er The Vagrant, som er første bok i en serie skrevet av Peter Newman. Boka faller definitivt innenfor genren framtidsdystopi, og kan sikkert dyttes inn i fantasy- og science fiction-boksene også.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Dagens smakebit er hentet fra første kapittel, og selv om den på ingen måte avslører noe som helst, så synes jeg den fanger stemningen i boka ganske godt…

The Vagrant makes his way towards the city gates, famous for always being open. The Demagogue, demonic caretaker of the city, claims this is because New Horizon admits anyone, a lie to conceal their dysfunction. The great engines that control the gates are silent, critical parts stolen or broken long ago.

Flere smakebiter kan du finne på bloggen Flukten fra virkeligheten.

Planetfall av Emma Newman

Posted on by .

Jeg hadde gledet meg lenge til å lese Planetfall av Emma Newman, og spesielt etter at jeg hørte utdrag fra boka i fjor høst. Emma Newman seilte fort opp som en av mine favorittforfattere etter å ha lest de tre første bøkene i Split Worlds-serien (bok fire kommer til høsten!), samt ei novellesamling av henne. Å så skulle lese science fiction av henne pirret virkelig nysgjerrigheten min – ville hun klare dét også? Og jeg kan jo si det først som sist: Jeg ble ikke skuffet!

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Planetfall er satt til ei framtid hvor jorda er overbefolket og ei gruppe mennesker har satt kursen mot en ny planet for å finne et nytt og bedre liv. Omtrent tusen satte ut på de som kan kalles en pilgrimsreise, inkludert bokas hovedperson, Renata «Ren» Ghali, som fulgte sin kjæreste og lederen av gruppa Lee Suh-Mi. Når de ankommer den nye planeten, finnes de en bygning som allerede er der, som de kaller «Guds by». Historien i boka utspiller seg ca tjue år etter ankomsten, og starter med at et fremmed menneske plutselig ankommer byen: En ung mann som ligner på Suh. Sung-Soo, som viser seg å være den forsvunnene Suhs barnebarn, kommer gående alene til fots, men med hans ankomst begynner også den tjue år gamle idyllen å slå sprekker… Det er umulig å gå inn i detaljer uten å avsløre for mye, så jeg skal ikke si så mye mer om selve handlingen.

Selv om jeg liker at boka berører flere interessante tema (samfunnskritikk og psykisk sykdom, blant annet), så er det først og fremst det gode språket, Emma Newmans levende karakterer og at fortellingen er så godt fortalt som gjør at jeg virkelig elsker denne boka. Jeg ble ufattelig glad i Ren, selv om hun har sine feil og mangler. Det var mer enn én gang jeg hadde så inderlig lyst til å ta tak i henne og gi henne en god klem!

Vi holder for tiden på med å nominere bøker til Hugo-prisen, og jeg innrømmer det: Planetfall kommer til å være én av mine nominasjoner i kategori roman.

Leseåret 2015

Posted on by .

Først må jeg ønske alle et riktig godt nytt år! Jeg har ikke vært så god på blogging i 2015, av ulike årsaker. Blogging skal være lystbetont, og det har ikke vært så mye overskudd etter alt det andre jeg holder på med, men jeg har i det minste lest litt og her kommer en aldri så liten oppsummering av mitt leseår 2015.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Selv om jeg ikke hadde satt meg et lesemål for 2015, så skal jeg ærlig innrømme ønske at jeg hadde lest litt flere bøker i løpet av året. Jeg ble ferdig med til sammen 38 bøker, men høstens valgkamp, samt at jeg tok et fag, gjorde nok at jeg ikke fikk lest like mye som jeg ellers ville ha gjort.

Det er ikke hvert år jeg finner en ny favorittforfatter, men i 2015 gjorde jeg faktisk det. I forkant av at jeg skulle reise på science fiction- og fantasy-conevntionen Octocon i oktober, startet jeg å lese bøkene hennes. Dette skjedde like etter EasterCon, og jeg leste Split Worlds-bøkene som har kommet ut og novellesamlingen hennes, og likte alt sammen. Spesielt godt likte jeg Split Worlds, og jeg gleder meg til bok fire kommer ut i begynnelsen av august! Hun kom også ut med en science fiction-bok i november, Planetfall, som er en av bøkene jeg leser nå. Jeg var så heldig å få hilse på henne på Octocon, og var ganske «star struck» og rimelig skjelven da jeg hilste på henne. Må dog si at hun er like fin mot fansen som hun framstår på nett og podcast!

En annen høydare i 2015 var å lese avslutningen på Ravneringene-trilogien, Evna. Jeg fikk leseeksemplaret midt i valgkampen, men klarte selvsagt ikke å vente med å sette i gang med å lese den, og ble definitivt ikke skuffet!

Jeg har igrunnen hatt mange gode leseropplevelser i løpet av året. Det blir nok litt i overkant å skulle nevne alle bøkene jeg likte godt, men jeg vil allikevel trekke fram noen. My Real Children av Jo Walton har jeg faktisk blogget om (kunne skrevet mye mere, men…), så det kommer neppe som en overraskelse at jeg vil trekke fram denne. Så er det bøkene av Emma Newman, som jeg nevnte over. Kalifens gave av Tor Åge Bringsværd likte jeg også veldig godt, og det er ikke uten grunn at han er en av mine favoritter. Ancillary Justice av Ann Leckie vant Hugo-prisen i 2014, og vel fortjent! Novellene til Ingvild H. Rishøi var også et hyggelig møte. The Martian av Andy Weir var den siste boka jeg leste ut i 2015, og jeg koste meg glugg. Skikkelig humoristisk! Det eneste jeg kanskje ikke var så begeistret for var slutten, men det ar greit.

Når det er sagt har det også vært noen nedturer. Unnskyld av Ida Hegazi Høyer var den første. Den var irriterende, og jeg klarte ikke å finne den troverdig. Dødsskipet av Yrsa Sigurðardóttir var også en skuffelse, spesielt siden jeg har likt de andre bøkene jeg har lest av henne. At jeg ikke likte Like sant som jeg er virkelig av Hanne Ørstavik kom ikke som en overraskelse. Jeg leste den i forbindelse med faget jeg tok i høst, og jeg visste vel egentlig at jeg nok ikke ville like boka. Noe jeg jo heller ikke gjorde, som sagt. Årets Hugo-vinner hadde jeg derimot høye forventninger til da den dukket opp på kortlista. The Three-Body Problem av kinesiske Liu Cixin hadde bevare meg vel mye potensiale, men jeg syntes den ble ALT for gjentagende. I tillegg hadde den lange vitenskaplige utredninger, noe forsåvidt The Martian også hadde, men den store forskjellen var at The Martian klarte å gjøre det morsomt. The Three-Body Problem var dessverre ikke morsom. Den ble rett og slett for langtekkelig.

Alt-i-alt et godt leseår, med andre ord, med noen få nedturer, en god del oppturer, og møter med nye forfattere. Nå gleder jeg meg til leseåret 2016, og mitt mål er kun ett: Å få lest flere bøker enn i 2015. Klarer jeg det, mon tro?