Årets første DNF

Livet er for kort til å skulle lese bøker man ikke liker. Det er i hvert fall min mening. Å skulle slite seg gjennom ei bok bare for å ha lest den er lite hensiktsmessig, spesielt med tanke på alle bøkene der ute man faktisk har lyst til å lese, og som kanskje til og med faller bedre i smak. Derfor er jeg blant dem som DNF-er, eller «Did Not Finish», bøker som ikke fenger meg. Som regel gir jeg ei bok 50 – 100 sider, selv om jeg noen ganger legger dem vekk tidligere. Det kommer litt an på.

Den første boka jeg valgte å ikke lese ut i 2019 var Så mye hadde jeg av Trude Marstein. Etter drøye 100 sider fant jeg ut at det ikke var verdt det. Nok en gang har det vist seg at bøker «alle andre» liker, ikke nødvendigvis er min kopp te. Egentlig var det litt trist å legge vekk denne, for jeg hadde gledet meg til å lese den. I månedsvis hadde jeg ventet på boka på biblioteket, og jeg var ikke bare litt spent da det endelig ble min tur. Kanskje var forventningene så høye til denne boka, at fallhøyden ble ekstra stor?

Boka så mye hadde jeg av Trude Marstein, og en kopp kaffe. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Hvis jeg skal starte med det positive med boka, i hvert fall med utgangspunkt i den fjerdedelen jeg leste, så må jeg si at jeg synes Marstein har et flott språk. Det er ingen tvil om at hun mestrer det språklige. Dessverre er det slik at jeg trenger mer for å kunne si at jeg synes ei bok er god.

Det første jeg la merke til med boka var hovedkarakteren, Monika. Hun er egosentrisk og sytete, og virkelig ikke særlig sympatetisk. Ikke klarte jeg å like de andre karakterene heller, kanskje med unntak av Liv. Liv likte jeg, i hvert fall det lille jeg så av henne i boka. En annen ting var at jeg ikke klarte å relatere til noen av karakterene. Faktisk enda mindre enn jeg kunne relatere til Monika, og det sier sitt.

Disse tingene i seg selv er ikke nødvendigvis nok til å kunne si at «derfor liker jeg ikke boka», men i tillegg kjedet den meg. Selv om karakterene i boka levde livene sine, så følte jeg ikke at det skjedde noe. Jeg opplevde at den rett og slett manglet driv. En historie må, slik jeg ser det, ha en retning. Man må føle at den tar deg videre. Og det følte jeg ikke at denne historien gjorde. Tidligere har jeg lest bøker som i og for seg handler om ganske vanlige liv, og på sett og vis trivielle ting, men som allikevel har et slags driv. Det savnet jeg her.

Har du lest boka? Og hvis du har lest den, likte du den eller likte du den?

Girls Burn Brighter av Shobha Rao

Det var etter at jeg så at Girls Burn Brighter av Shobha Rao var nominert for både «Best Fiction» og «Best Debut Author» på Goodreads i 2018 at jeg bestemte meg for at dette var ei bok jeg ville lese. I utgangspunktet satte jeg meg på venteliste på biblioteket, men i romjula bestemte jeg meg for at jeg rett og slett ønsket å kjøpe boka.


Girls burn brighter av Shobha Rao. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

I Girls Burn Brighter møter vi Savitha og Poornima. Jentene kommer fra den lille landsbyen Indravalli i Karnataka, India, og de er født inn i fattigdom. De tilhører den laveste kasten, og lever uten strøm, og som så mange andre jenter har de måtte avslutte skole for å måtte jobbe. Vi forstår fort at de lever et hardt liv, og som kvinner er de langt mindre verdt enn menn. Hvis familien ønsker å gifte dem bort, må de betale medgift til den tiltenkte ektemannen. Vi følger de unge kvinnenes hverdagsliv, og får nærmest kjenne på kroppen hvordan deres liv som kvinner nederst på rangstigen er. Dette til tross, de to kvinnene utvikler et svært sterkt vennskap, og man forstår snart at dette utvikler seg til et sterkt vennskap som vil vare livet ut.

Boka er godt skrevet, og man forstår hvor utrolig priviligert man er som vokser opp i rike Norge. Selv om jeg har sett anmeldere (i hovedsak vestlige menn) som kritiserer forfatteren for å være ubalansert, tror jeg nok kanskje at det ikke nødvendigvis er så langt unna hvordan virkeligheten kan være for de aller fattigste kvinnene i India. Forfatteren har selv indisk bakgrunn, og jeg gjetter på at hun nok ikke tar alt fra løse lufta.

Dette er definitivt ei bok jeg kan anbefale, spesielt hvis du har litt interesse for India. Undertegnede er mer enn litt interessert i India, og jeg koste meg med den, selv om det definitivt ikke alltid var like hyggelige ting som vi fikk ta del i.

Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger

Siste bok ut i 2018, var Simon Strangers bok Leksikon om lys og mørke. Nok ei bok jeg hadde stått lenge på venteliste på hos biblioteket, og ei bok jeg hadde gledet meg til å lese. Jeg har tidligere lest De som ikke finnes, som jeg likte veldig godt. Boka vant Bokhandlerprisen 2018, og sammen med alle de andre godordene om denne nye boka, var jeg spent på hvordan jeg ville like den.

Boka Leksikon om lys og mørke, skrvete av Simon Stranger. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

I boka møter vi Henry Rinnan, skomakersønnen som ble en av Norges mest fryktede og forhatte menn under 2. verdenskrig. Vi møter også den jødiske familien som flytter inn i huset som under siste del av krigen var Rinnanbandens hovedkvarter. Boka beskriver både hva utenforskap og mobbing gjorde med Henry Rinnan, men også hvordan det å bo i huset hvor mennesker hadde blitt torturert og drept gjør med en jødisk familie.

Kapitlene i boka er delt inn som et leksikon, og fra A til Å blir historiene fortalt. For det er definitivt to historier vi blir fortalt, selv om de på sitt vis er vevd inn i hverandre. Om strukturen av boka funket? Tja. Både og. Noen ganger syntes jeg det funket bra, andre ganger syntes jeg det ble litt «tvungent». Med andre ord får Stranger det til med varierende hell. Om det noen sinne kunne ha funket er jeg ikke sikker på, og det er uten tvil en vanskelig oppgave å skulle skrive en roman med en slik form.

Jeg syntes selve fortellingen, eller fortellingene, er godt fortalt på mange måter, og Stranger har stort sett et godt språk (men jeg får fnatt av at han gjennom hele boka konsekvent skriver kafé med «c»).

Alt-i-alt likte jeg boka, og koste meg med å lese den den siste helgen av året. Det er kun de ovennevnte faktorene som gjorde at boka ikke nådde helt opp hos meg. Med andre ord, en forfatter jeg definitivt liker, men dette er nok ikke min favoritt av ham.

Når landet mørknar av Tore Kvæven

Sansynligheten for at jeg hadde plukket med meg denne boka fra biblioteket hadde neppe vært stor hvis ikke min kollega hadde snakket så varmt om den. Hennes entusiastiske omtale av boka, sammen med at den vant årets Bragepris, gjorde at jeg bestemte meg for å lese den. Og det kan jeg love deg at jeg ikke angret på!


Når landet mørknar. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Når landet mørknar av Tore Kvæven er lagt til den norrøne Vesterbygda på Grønland, og vi befinner oss på slutten av 1200-tallet. Vi følger med unggutten Arnar Vilhjalmson på hans første hvalrossjakt, og og etter jakta møter han ei jente som gjør uslettelig inntrykk på ham. Unggutten har store drømmer, og ønsker å bygge seg et skip og segle vestover mot Vinland. Dit vil han seile sammen med Eir, jenta han traff den gangen. For å nå drømmen er han villig til å trosse ikke bare sin egen høvding, men også sine egne guder og de lovene som gjelder i landet.

Hvis jeg skulle velge ett ord for å beskrive denne romanen, ville det være «episk». Dette er en historie som beveger seg langsomt, samtidig som den er fylt av spenning. Med sine beskrivelser av naturen og landskapet der vi befinner oss i historien, minnet den meg om romaner fra romantikken, som Frankenstein av Mary Shelly.

Personlig syntes jeg boka var vanskelig å legge vekk, jeg følte at jeg måtte vite hva som skjedde videre. Språket er poetisk, og jeg mener Kvæven skriver virkelig godt. Definitivt ei bok som fortjente Brageprisen, og som jeg håper flere vil lese!

Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman

Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman er ei sånn bok som stadig dukket opp i feeden min på Instagram. Uten at jeg egentlig visste så mye boka, gjorde tittelen meg nysgjerrig nok til at jeg bestemte meg for å låne den på biblioteket. Boka er oversatt til norsk, og har fått en godt oversatt tittel, Eleanor Oliphant har det helt fint. Dette til tross, så ønsket jeg å lese den på engelsk. Hun vant The Costa award for boka i 2017.

Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Eleanor oliphant er ei ung kvinne som lever et enkelt, rutinemessig liv. Hun har jobbet i den samme bedriften siden hun ble ferdig med studiene sine, bor i samme leilighet, bruker samme antrekk hver dag, spiser det samme til lunsj daglig, og har det faktisk helt fint. Det er i hvert fall det hun svarer hvis noen spør. Det ærlige svaret ville nok ha vært noe annet, for egentlig har hun det slettes ikke så bra.

En sår og vakker fortelling om ensomhet og utenforskap. Historien forteller også om hvilken betydning det kan ha å bli sett av et annet menneske, og hvordan dette kan snu livet på hodet, på godt og vondt.

Selv om det finnes mange bøker om mennesker med en vanskelig oppvekst, eller om det å ikke være som alle andre, så berørte denne meg på en helt egen måte. Jeg tror rett og slett det var språket og nærheten i boka som gjorde at jeg likte den så godt. Dette var forfatterens debut, og jeg gleder meg til å se hva som kommer fra henne i framtida.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn er ei av de bøkene som «alle» trillet høye terningkast på i fjor. I tillegg til god omtale, ble boka nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris for 2018. Ikke overraskende var det venteliste på boka på biblioteket, men da det var min tur til å lese den, passet det egentlig ganske bra tidsmessig. Og det kan man kanskje kalle flaks, for jeg hadde mulighet til å lese boka i løpet av en lørdag, og trengte ikke ha større avbrytelser.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

I Kinderwhore møter vi jenta Charlotte. Charlotte har ei mor som alltid er hjemme. Vi skjønner fort at hun sliter med psykisk sykdom og rus, for hun sover hele tiden. Moren benytter seg av sterke medisiner for å holde seg i søvn, og Charlotte overlates i stor grad til seg selv.

Hvem faren til Charlotte er får verken hun eller vi vite, men innimellom tar moren med seg nye «fedre» hjem til henne. En kort periode har hun en «far» som gir henne glimt av trygghet og et godt liv, men etter kun et års tid er det over. Som tolvåring har hun en ny «far», en man som forbryter seg mot henne, og snur hele det ustabile livet på hodet. Hun oppdager morens piller, og finner på denne måten en måte å skru av egne følelser på.

Kan Charlotte bryte med de destruktive mønstrene hun har vokst opp med? Og kan hun noen sinne tilgi moren?

Kinderwhore er en utrolig sterk leseopplevelse, som sitter igjen i kroppen lenge etter at du har lagt fra deg boka. Jeg er veldig glad for at jeg hadde mulighet til å lese den i ett strekk, da den virkelig er vanskelig å legge fra seg. Ei bok for sarte sjeler er den kanskje ikke, og blir man trigget av å lese om overgrep mot barn, bør den nok leses med forsiktighet. For meg personlig var dette ei av de beste romanene utgitt på norsk i 2018 jeg har lest, og som jeg gjerne anbefaler videre!

Leseåret 2018

Godt nytt år! I dag er det første dagen i 2019, og jeg synes det er på sin plass å se tilbake på leseåret som har vært. Hva leste jeg egentlig? Var det noen positive overraskelser? Og var det noen skuffelser?

Fyrverkeri. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Mine lesemål for 2018 satte jeg tidlig på året, og jeg øsnket å sette mål som var overkommelige. For hva er vel poenget med å sette mål man ikke kan nå? Og hvis man sprenger målene sine, som jeg faktisk gjorde i 2018, så er det vel et bonus? Antall bøker jeg skulle lese var 50, noe som igrunnen har vært mitt vanlige årsmål siden 2005. Man kan sikkert tenke at det er et enkelt mål å nå, men det har faktisk vært dårlige leseår, hvor jeg ikke engang har kommet halvveis. I tillegg skulle jeg lese minst 10 bøker på norsk, siden jeg har vært dårlig til å lese norske bøker lenge, minst 2 sakprosabøker, og ved årets utgang skulle jeg ikke lese mer enn 5 bøker samtidig. Det siste virket som litt av en jobb da jeg satte målet, for i januar 2018 leste jeg hele 17 bøker samtidig!

Kort oppsummert kan man si at 2018 var et flott leseår for min del. Jeg klarte å nå alle mål, og vel så det. I tillegg har det vært mange gode leseopplevelser, noe jeg har satt pris på. Det hjelper nok også på at jeg siden midten av august har hatt en ny jobb som både krever og inspirerer meg til å lese på fritiden (å lese på jobb er det definitivt aldri tid til).

Etter en liten leseinnspurt på tampen av året, endte jeg opp med å lese hele 70 bøker i 2018! Det er det meste jeg har lest på veldig mange år. Man kan si jeg er mer enn godt fornøyd med det. Av disse var faktisk hele 30 bøker på norsk, noe jeg ikke er rent lite imponert over meg selv for. Dessuten leste jeg 4 sakprosabøker, og da rakettene gikk av i natt var jeg nede i å lese 4 bøker samtidig. Så, mange klapp på skulderen til meg selv for god innsats. Ja, det må jo være lov å skryte litt av seg selv?

Som nevnt var det mange gode leseopplevelser i året som gikk. Det startet med at jeg leste ut Svøm med dem som drukner av Lars Mytting, ei bok som startet langsomt, men som etter hvert ble så spennende at jeg ikke klarte å legge den fra meg. Noe som egentlig passet godt. Jeg startet med boka på nyåret, på en koselig kafé i Seminyak, Bali, og avsluttet den på den lange reisen fra Bali og hjem til Oslo.

Svøm med dem som drukner, på kafé på Bali. Foto: Av en annen verden © 2018
På kafé, Bali. Foto: Av en annen verden © 2018

Å skulle velge favoritter for 2018 merker jeg er veldig vanskelig, siden det har så mange gode bøker. Det ble et gjensyn med Neverwhere av Neil Gaiman, som jeg har lest mange ganger, og som fortsatt er min klare favorittroman. Jeg har lest bøker av forfattere som jeg elsker, som Emma Newman, Nnedi Okorafor, Cecilie Enger, Tor Åge Bringsværd, Jane Austen, og Simon Stranger. Nye bokbekjentskaper har det også blitt, og flere svært positive. Blant dem må jeg nok nevne Tore Kvæven, som vant Brageprisen i år (bokomtale kommer), Brit Bildøen, som jeg har tenkt jeg skulle lese lenge, Chloe Benjamin, Matt Haig, David Levithan, Yaa Gyasi, Naomi Alderman, og Zeshan Shakar.

Hvis jeg skal trekke fram noen skuffelser, må det være All the Crooked Saints av Maggie Stiefvater, Fransk åpning av Vigdis Hjorth, og The Blind Assassin av Margaret Atwood. Alle forfattere jeg har lest bøker av tidligere, og elsket. The Blind Assassin av Margaret Atwood var i og for seg ikke en dårlig bok, og en helt OK leseopplevelse, men jeg hadde nok høye forventninger etter The handmaid’s Tale. De andre to var dessverre ikke gode bøker, etter min mening, noe jeg synes var trist, med tanke på hvor gode jeg vet forfatterene kan skrive.

Hvordan var ditt leseår i 2018? Nådde du målene dine, eller kom livet i veien?

Min personlige leseutfordring for 2019

Først må jeg komme med en innrømmelse: Jeg er ofte veldig dårlig til å gjennomføre litterære utfordringer. Selv de jeg setter for meg selv. Det vil si, hvis jeg setter opp lister over bøker jeg skal lese, eller helt bestemte temaer, så funker det sjelden. Mer generelle utfordringer, derimot, kan funke. Som at jeg skal ha lest et visst antall bøker, så-og-så mange bøker på norsk, og liknende. I tillegg må målene være realistiske og gjennomførbare. Det er dette jeg har i mente når jeg setter opp mine årlige utfordringer for meg selv, og her er mine personlige utfordringer for 2019:

– lese minst 50 bøker
– lese minst 15 bøker på norsk
– lese minst 3 sakprosabøker
– lese minst 2 diktbøker
– lese kun 5 bøker samtidig på slutten av 2019

For at dette faktisk skal være gjennomførbart, kan ei og samme bok fint falle innunder flere kategorier. Hvis jeg for eksempel leser ei sakprisabok på norsk, vil den telle både som bok på norsk og sakprosabok.

Har du satt deg noen lesemål for 2019? Og hvis du har, hva er de?

Kopp med teksten "So many book, so little time". Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato

Denne boka var vel desembers store snakkis. Selv om Maja Lunde er en forfatter jeg burde ha lest for lengst, har jeg ikke lest noe av henne tidligere. Lisa Aisato, derimot, har jeg vært fan av i åresvis. Jeg forstod kjapt at dette var ei bok jeg ville lese, og satte meg på venteliste på biblioteket.

Snøsøsteren. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato er i utgangspunktet en kalenderbok inndelt i 24 korte kapitler. Heldigvis kan den fint leses i én jafs, hvis man ønsker det, noe jeg endte opp med å gjøre. Den handler om gutten Julian, hvis søster døde sommeren som var. Det nærmer seg jul, og alt tyder på at foreldrene er så fulle av sorg at det ikke blir noen julefeiring i år. Så møter han Hedvig. Hedvig er nok den mest livsglade Julian har møtt, og hun hjelper Julian til å komme seg videre i sorgprossessen.

Sjelden jeg gråter av bøker, men med denne må man være rimelig kald for å la være! Maja Lundes ordkunst og Lisa Aisatos vakre illustrasjoner rører deg langt inn i hjerterota. Jeg ville ikke blitt overrasket om denne boka blir en juleklassiker!

Omsorg av Kristin Buvik Sivertsen

Det var i ett eller annet nyhetsbrev jeg leste om Omsorg av Kristin Buvik Sivertsen. Boka kom ut i fjor, men som så mange andre hadde den gått helt utenfor radaren min. Nyhetsbrevet kunne fortelle meg at denne boka, skrevet av en debutant, hadde vunnet en pris, noe som gjorde meg nysgjerrig nok til å låne den med meg hjem fra biblioteket.

Bilde av boka Omsorg. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Jeg sleit virkelig med å komme meg inn i boka, og vurderte å gi den opp, selv om jeg så at den var velskrevet. Heldigvis fortsatte jeg, og endte opp med å virkelig like den!

Leser du bakpå boka, kan du bli lurt til å tro at dette er ei krimbok. Det kan jeg først som sist avkrefte at den er. Handlingen er i hovedsak lagt til en omsorgsbolig, hvor det har skjedd et mistenkelig dødsfall. Hovedpersonen er en nyutdannet politibetjent, som gjennom avhør av boligens ansatte og beboere forsøker å kartlegge hva som egentlig har skjedd. Og det er disse avhørene vi får lese i boka.

Kort sagt kan man si at boka handler om psykiatri, og da kanskje spesielt psykiatriens helsevesen. Veldig interessant lesing, og svært godt språk.

Denne kan jeg absolutt anbefale videre!