Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman

Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman er ei sånn bok som stadig dukket opp i feeden min på Instagram. Uten at jeg egentlig visste så mye boka, gjorde tittelen meg nysgjerrig nok til at jeg bestemte meg for å låne den på biblioteket. Boka er oversatt til norsk, og har fått en godt oversatt tittel, Eleanor Oliphant har det helt fint. Dette til tross, så ønsket jeg å lese den på engelsk. Hun vant The Costa award for boka i 2017.

Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Eleanor oliphant er ei ung kvinne som lever et enkelt, rutinemessig liv. Hun har jobbet i den samme bedriften siden hun ble ferdig med studiene sine, bor i samme leilighet, bruker samme antrekk hver dag, spiser det samme til lunsj daglig, og har det faktisk helt fint. Det er i hvert fall det hun svarer hvis noen spør. Det ærlige svaret ville nok ha vært noe annet, for egentlig har hun det slettes ikke så bra.

En sår og vakker fortelling om ensomhet og utenforskap. Historien forteller også om hvilken betydning det kan ha å bli sett av et annet menneske, og hvordan dette kan snu livet på hodet, på godt og vondt.

Selv om det finnes mange bøker om mennesker med en vanskelig oppvekst, eller om det å ikke være som alle andre, så berørte denne meg på en helt egen måte. Jeg tror rett og slett det var språket og nærheten i boka som gjorde at jeg likte den så godt. Dette var forfatterens debut, og jeg gleder meg til å se hva som kommer fra henne i framtida.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn er ei av de bøkene som «alle» trillet høye terningkast på i fjor. I tillegg til god omtale, ble boka nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris for 2018. Ikke overraskende var det venteliste på boka på biblioteket, men da det var min tur til å lese den, passet det egentlig ganske bra tidsmessig. Og det kan man kanskje kalle flaks, for jeg hadde mulighet til å lese boka i løpet av en lørdag, og trengte ikke ha større avbrytelser.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

I Kinderwhore møter vi jenta Charlotte. Charlotte har ei mor som alltid er hjemme. Vi skjønner fort at hun sliter med psykisk sykdom og rus, for hun sover hele tiden. Moren benytter seg av sterke medisiner for å holde seg i søvn, og Charlotte overlates i stor grad til seg selv.

Hvem faren til Charlotte er får verken hun eller vi vite, men innimellom tar moren med seg nye «fedre» hjem til henne. En kort periode har hun en «far» som gir henne glimt av trygghet og et godt liv, men etter kun et års tid er det over. Som tolvåring har hun en ny «far», en man som forbryter seg mot henne, og snur hele det ustabile livet på hodet. Hun oppdager morens piller, og finner på denne måten en måte å skru av egne følelser på.

Kan Charlotte bryte med de destruktive mønstrene hun har vokst opp med? Og kan hun noen sinne tilgi moren?

Kinderwhore er en utrolig sterk leseopplevelse, som sitter igjen i kroppen lenge etter at du har lagt fra deg boka. Jeg er veldig glad for at jeg hadde mulighet til å lese den i ett strekk, da den virkelig er vanskelig å legge fra seg. Ei bok for sarte sjeler er den kanskje ikke, og blir man trigget av å lese om overgrep mot barn, bør den nok leses med forsiktighet. For meg personlig var dette ei av de beste romanene utgitt på norsk i 2018 jeg har lest, og som jeg gjerne anbefaler videre!

Leseåret 2018

Godt nytt år! I dag er det første dagen i 2019, og jeg synes det er på sin plass å se tilbake på leseåret som har vært. Hva leste jeg egentlig? Var det noen positive overraskelser? Og var det noen skuffelser?

Fyrverkeri. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Mine lesemål for 2018 satte jeg tidlig på året, og jeg øsnket å sette mål som var overkommelige. For hva er vel poenget med å sette mål man ikke kan nå? Og hvis man sprenger målene sine, som jeg faktisk gjorde i 2018, så er det vel et bonus? Antall bøker jeg skulle lese var 50, noe som igrunnen har vært mitt vanlige årsmål siden 2005. Man kan sikkert tenke at det er et enkelt mål å nå, men det har faktisk vært dårlige leseår, hvor jeg ikke engang har kommet halvveis. I tillegg skulle jeg lese minst 10 bøker på norsk, siden jeg har vært dårlig til å lese norske bøker lenge, minst 2 sakprosabøker, og ved årets utgang skulle jeg ikke lese mer enn 5 bøker samtidig. Det siste virket som litt av en jobb da jeg satte målet, for i januar 2018 leste jeg hele 17 bøker samtidig!

Kort oppsummert kan man si at 2018 var et flott leseår for min del. Jeg klarte å nå alle mål, og vel så det. I tillegg har det vært mange gode leseopplevelser, noe jeg har satt pris på. Det hjelper nok også på at jeg siden midten av august har hatt en ny jobb som både krever og inspirerer meg til å lese på fritiden (å lese på jobb er det definitivt aldri tid til).

Etter en liten leseinnspurt på tampen av året, endte jeg opp med å lese hele 70 bøker i 2018! Det er det meste jeg har lest på veldig mange år. Man kan si jeg er mer enn godt fornøyd med det. Av disse var faktisk hele 30 bøker på norsk, noe jeg ikke er rent lite imponert over meg selv for. Dessuten leste jeg 4 sakprosabøker, og da rakettene gikk av i natt var jeg nede i å lese 4 bøker samtidig. Så, mange klapp på skulderen til meg selv for god innsats. Ja, det må jo være lov å skryte litt av seg selv?

Som nevnt var det mange gode leseopplevelser i året som gikk. Det startet med at jeg leste ut Svøm med dem som drukner av Lars Mytting, ei bok som startet langsomt, men som etter hvert ble så spennende at jeg ikke klarte å legge den fra meg. Noe som egentlig passet godt. Jeg startet med boka på nyåret, på en koselig kafé i Seminyak, Bali, og avsluttet den på den lange reisen fra Bali og hjem til Oslo.

Svøm med dem som drukner, på kafé på Bali. Foto: Av en annen verden © 2018
På kafé, Bali. Foto: Av en annen verden © 2018

Å skulle velge favoritter for 2018 merker jeg er veldig vanskelig, siden det har så mange gode bøker. Det ble et gjensyn med Neverwhere av Neil Gaiman, som jeg har lest mange ganger, og som fortsatt er min klare favorittroman. Jeg har lest bøker av forfattere som jeg elsker, som Emma Newman, Nnedi Okorafor, Cecilie Enger, Tor Åge Bringsværd, Jane Austen, og Simon Stranger. Nye bokbekjentskaper har det også blitt, og flere svært positive. Blant dem må jeg nok nevne Tore Kvæven, som vant Brageprisen i år (bokomtale kommer), Brit Bildøen, som jeg har tenkt jeg skulle lese lenge, Chloe Benjamin, Matt Haig, David Levithan, Yaa Gyasi, Naomi Alderman, og Zeshan Shakar.

Hvis jeg skal trekke fram noen skuffelser, må det være All the Crooked Saints av Maggie Stiefvater, Fransk åpning av Vigdis Hjorth, og The Blind Assassin av Margaret Atwood. Alle forfattere jeg har lest bøker av tidligere, og elsket. The Blind Assassin av Margaret Atwood var i og for seg ikke en dårlig bok, og en helt OK leseopplevelse, men jeg hadde nok høye forventninger etter The handmaid’s Tale. De andre to var dessverre ikke gode bøker, etter min mening, noe jeg synes var trist, med tanke på hvor gode jeg vet forfatterene kan skrive.

Hvordan var ditt leseår i 2018? Nådde du målene dine, eller kom livet i veien?

Min personlige leseutfordring for 2019

Først må jeg komme med en innrømmelse: Jeg er ofte veldig dårlig til å gjennomføre litterære utfordringer. Selv de jeg setter for meg selv. Det vil si, hvis jeg setter opp lister over bøker jeg skal lese, eller helt bestemte temaer, så funker det sjelden. Mer generelle utfordringer, derimot, kan funke. Som at jeg skal ha lest et visst antall bøker, så-og-så mange bøker på norsk, og liknende. I tillegg må målene være realistiske og gjennomførbare. Det er dette jeg har i mente når jeg setter opp mine årlige utfordringer for meg selv, og her er mine personlige utfordringer for 2019:

– lese minst 50 bøker
– lese minst 15 bøker på norsk
– lese minst 3 sakprosabøker
– lese minst 2 diktbøker
– lese kun 5 bøker samtidig på slutten av 2019

For at dette faktisk skal være gjennomførbart, kan ei og samme bok fint falle innunder flere kategorier. Hvis jeg for eksempel leser ei sakprisabok på norsk, vil den telle både som bok på norsk og sakprosabok.

Har du satt deg noen lesemål for 2019? Og hvis du har, hva er de?

Kopp med teksten "So many book, so little time". Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato

Denne boka var vel desembers store snakkis. Selv om Maja Lunde er en forfatter jeg burde ha lest for lengst, har jeg ikke lest noe av henne tidligere. Lisa Aisato, derimot, har jeg vært fan av i åresvis. Jeg forstod kjapt at dette var ei bok jeg ville lese, og satte meg på venteliste på biblioteket.

Snøsøsteren. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato er i utgangspunktet en kalenderbok inndelt i 24 korte kapitler. Heldigvis kan den fint leses i én jafs, hvis man ønsker det, noe jeg endte opp med å gjøre. Den handler om gutten Julian, hvis søster døde sommeren som var. Det nærmer seg jul, og alt tyder på at foreldrene er så fulle av sorg at det ikke blir noen julefeiring i år. Så møter han Hedvig. Hedvig er nok den mest livsglade Julian har møtt, og hun hjelper Julian til å komme seg videre i sorgprossessen.

Sjelden jeg gråter av bøker, men med denne må man være rimelig kald for å la være! Maja Lundes ordkunst og Lisa Aisatos vakre illustrasjoner rører deg langt inn i hjerterota. Jeg ville ikke blitt overrasket om denne boka blir en juleklassiker!

Omsorg av Kristin Buvik Sivertsen

Det var i ett eller annet nyhetsbrev jeg leste om Omsorg av Kristin Buvik Sivertsen. Boka kom ut i fjor, men som så mange andre hadde den gått helt utenfor radaren min. Nyhetsbrevet kunne fortelle meg at denne boka, skrevet av en debutant, hadde vunnet en pris, noe som gjorde meg nysgjerrig nok til å låne den med meg hjem fra biblioteket.

Bilde av boka Omsorg. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Jeg sleit virkelig med å komme meg inn i boka, og vurderte å gi den opp, selv om jeg så at den var velskrevet. Heldigvis fortsatte jeg, og endte opp med å virkelig like den!

Leser du bakpå boka, kan du bli lurt til å tro at dette er ei krimbok. Det kan jeg først som sist avkrefte at den er. Handlingen er i hovedsak lagt til en omsorgsbolig, hvor det har skjedd et mistenkelig dødsfall. Hovedpersonen er en nyutdannet politibetjent, som gjennom avhør av boligens ansatte og beboere forsøker å kartlegge hva som egentlig har skjedd. Og det er disse avhørene vi får lese i boka.

Kort sagt kan man si at boka handler om psykiatri, og da kanskje spesielt psykiatriens helsevesen. Veldig interessant lesing, og svært godt språk.

Denne kan jeg absolutt anbefale videre!

Tre vegar til havet av Brit Bildøen

Første gangen jeg hørte om Tre vegar til havet av Brit Bildøen, var da den ble presentert på Bokdagene på Bibliotekenes hus tidligere i høst. Bokdagene er dager hvor forlagene kommer og presenterer nye bøker for bibliotekarer og bibliotekansatte. Brit Bildøen leste fra tidlig i boka, hvor ei dame går med en død katt i en trillekoffert… Med andre ord, jeg skjønte fort at dette var ei bok jeg hadde lyst til å lese!

Tre vegar til havet. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Tre vegar til havet foregår i tre parallelle historier. Boka
starter med at vi møter ei kvinne «i eksil». Hun jobber på en fuglestasjon på kysten sammen med hunden Isa, og etter hvert får vi også vite at hun jobber som oversetter. Vi forstår fort at noe har skjedd tidligere, og hun er i ferd med å bygge seg opp igjen etter dette. Denne historien fortelles i førstepersons synsvinkel.

I den andre historien, som fortelles i tredjepersons synsvinkel, møter vi ei kvinne som vi fort forstår ikke har det så godt. Dette er et menneske som av en eller annen grunn har tippet over. Hun utfører handlinger hun nok aldri hadde trodd hun skulle komme til å begå, men som avmaktsfølelsen får henne til å gjøre.

Den tredje historien, i likhet med den andre historien, fortelles også i tredje persons synsvinkel. Kvinnen vi møter her er midt i noe hun nok føler er en kamp for livet. Hun og mannen har fått avslag på ny søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet etter fire år, på grunn av alder. Dette blir som et slag i magen for henne, da hun vet at de er like før å få tildelt barn fra Kina. Med dette starter en kamp mot staten og en avgjørelse hun føler er urettferdig og diskriminerende.

Etter hvert forstår man at disse tre historiene henger sammen, og man får innsikt i hva sinne og avmakt kan få noen som i utgangspunktet er både ressurssterke og «normale» til å gjøre.

Selv om jeg personlig ikke kan relatere meg til verken ønsket om å få barn eller en kamp mot et statlig organ, var det ikke vanskelig for meg å bli glad i bokas hovedperson. Hun framstår som ekte og troverdig. Man klarer virkelig å kjenne på alle følelsene som karakteren i boka går gjennom.

Brit Bildøen skriver godt. Boka har et flott språk og et godt driv, noe som det gjorde det vanskelig å legge den fra seg. Jeg har på følelsen av at dette nok blir en av mine favoritter for 2018, selv om året på ingen måte er omme.

Jeg har Sju dagar i august stående på hylla, og gleder meg til å lese den en gang jeg får tid!

Läsarna i Broken Wheel rekommenderar av Katarina Bivald

Läsarna i Broken Wheel rekommenderar (eller Leserne i Broken Wheel anbefaler, som boka heter på norsk) av Katarina Bivald plukket jeg med meg på Bookcrossing-konventet i Oslo i april 2017. Jeg hadde tidligere hørt tittelen, men visste egentlig ingenting om boka. Det var nok tittelen som gjorde at jeg fikk lyst til å lese den, for hvilken bokelsker vil vel ikke lese om andre som er glad i bøker?

Läsarna i Broken Wheel rekommenderar. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

I boka Läsarna i Broken Wheel rekommenderar møter vi 28-årige Sara Lindqvist fra Haninge utenfor Stockholm. Hun er lidenskaplig opptatt av bøker og jobber i bokhandel. I to år har hun brevvekslet og bokbytting med Amy Harris på 65 fra Broken Wheel i Iowa. Etter at Sara mister jobben, blir de enige om at hun skal komme og besøke Amy. Sara finner fort ut at ting ikke kommer til å bli slik hun har tenkt seg, for Broken Wheel, for når hun endelig ankommer, er Amy død.

Dette er en lettlest feelgood-roman. Den inneholder en god «dæsj» kjærlighet, både til bøker og til mennesker. Jeg kan vel ikke påstå at den er spesielt dyptgående, men ei fin underholdningsbok man godt kan ha med seg på tur. Eller kose seg med i jula.

The Immortalists av Chloe Benjamin

Jeg tror det var fordi jeg hadde sett The Immortalists av Chloe Benjamin «poppe opp» flere ganger på Instagram, at jeg lånte den på biblioteket. Boka kom ut på norsk i år, og har fått navnet De udødelige. I utgangspunktet visste jeg ikke så mye om boka, men hadde hørt den skulle være bra. Hvilke forventninger jeg hadde er jeg faktisk usikker på, men det tok ikke lang tid før jeg ble dratt inn i fortellingen.

The Immortalists. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

I The Immortalists møter vi de fire søsknene Simon, Klara, Daniel og Varya Gold. Det er sommeren 1969, og i New York City tar Daniel søsknene med til en spådame, som de har hørt kan forutse når de skal dø. En og en går de inn til henne, og hver og en får de vite sin egen dødsdato. Dette er starten på historien i boka, og vi følger så søsknene og deres liv en for en.

Det store spørsmålet som stilles i denne historien er «hva gjør du hvis du vet når du skal dø?» Hvilke livsvalg tar du? Velger du å tro på det du blir fortalt? Blir du redd for at noe skal skje deg, eller bestemmer du deg for å leve livet fullt og helt, og tar risikofyllt valg? Hva de forskjellige søsknene velger er ulikt: Homofile Simon reiser til San Francisco for å leve som den han faktisk er, Klara følger drømmen om å bli tryllekunstner, Daniel velger et trygt liv som lege, og Varya vier sitt liv til studier og forskning.

Boka kan sies å ha fire deler, en del for hvert søsken. Selv om fokus i hver del blir den enkelte, og vi ser verden gjennom deres øyne, er de andre søsknene naturlig nok en del av de andres historier. Boka flettes på denne måten fint sammen og gir et godt bilde med ulike synsvinkler.

Om The Immortalists blir den beste boka jeg har lest i 2018, kan jeg ikke si noe om enda (året er tross alt ikke omme, og jeg må se nærmere på hva jeg har lest). At jeg elsket boka, kan jeg derimot med hånden på hjertet innrømme. Boka har et godt driv, en orginal historie og et godt språk. Den er rett og slett vanskelig å legge fra seg!

Har du lest boka? Likte du den?

Barnet av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg da jeg lånte med meg Barnet av Kjersti Annesdatter Skomsvold hjem fra biblioteket. Av ukjente grunner har jeg ikke lest noe av forfatteren tidligere, selv om jeg lenge har hatt lyst. At det ble Barnet som ble mitt første møte med forfatterens verker er egentlig ganske tilfeldig, da den ble med meg hjem fra biblioteket.

Bilde av boka Barnet. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Hvis jeg skal si hva Barnet handler om i ett ord, ville jeg sagt at den handler om livet. Egentlig trodde jeg den handlet om å få barn, noe som er litt morsomt med tanke på at jeg ikke har barn selv. Jovisst handler den om å få barn, men selv om dette er ei lita bok, handler den om så mye mere! Den handler om å miste noen man er glad i, om å finne kjærligheten, og om å mestre sin egen hverdag og utfordringene livet kaster til oss.

Språklig sett er boka et lite stykke mesterverk, etter min mening. Det er tydelig nøye gjennomtenkt, og forfatteren viser at hun er god på å bruke bilder. Samtidig er den lett å lese, med god flyt gjennom hele boka.

Selv om livet som beskrives i boka er ganske langt unna hvordan mitt eget liv er, og jeg personlig ikke klarer å identifisere meg med det, så var dette ei bok jeg virkelig likte. Boka forteller en realistisk og troverdig historie, og man blir lett berørt av den. Definitivt ei bok jeg kan anbefale andre å lese!