Av en annen verden

Mitt første møte med Toni Morrisons verk, var da jeg leste Sula da jeg studerte engelsk, for over 25 år siden. Siden har jeg lest andre verk av forfatteren, og hun har blitt en av mine favorittforfattere. God Help the Child kjøpte jeg meg i fjor, og ble lest på slutten av året.

«Det er ikke min feil. Så jeg kan ikke klandres. Jeg gjorde det ikke, og jeg aner ikke hvordan det skjedde. Det tok ikke mer enn en time fra de dro henne ut mellom beina på meg før jeg skjønte det var noe galt.»

Slik starter historien om kvinnen som kaller seg Bride. Det er moren, Sweetness, som mener at noe har gått alvorlig galt når hun føder et barn med så mørk hud at den nesten er blå. Selv er hun lyshudet, og hun synes det er så fornedrende at hun nekter å gi barnet det minste kjærtegn.

Nå er Bride blitt voksen, og hun er grunnleggeren av et suksessfullt kosmetikkfirma. Barndommen har satt sitt preg, og alt hun vil er å bli elsket. Når mannen hun har hatt et forhold til forlater henne, blir hun nok en gang dypt såret.

Dette er en roman som ikke bare handler om omsorgssvikt, og hva dette kan gjøre med et menneske, men også tar for seg samfunnets systematiske rasisme. Nok en gang glimrer Morrison med en svært god historie, og dette sammen med et fantastisk godt språk, gjør dette til en flott leseopplevelse.

[reklame/leseeksemplar]

Helt siden jeg leste Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, har jeg gledet meg til å lese forfatterens nye bok. Tidligere i høst kom Gul bok ut, og den hadde lang venteliste på biblioteket. Jeg ble veldig glad da jeg fikk et leseeksemplar fra Gyldendal, slik at jeg ikke måtte vente så lenge.

Året er 2010, og Mani er utdannet økonom. Han bor sammen med faren i en leilighet på Haugenstua i Oslo. Moren døde da han barn, og faren sliter med angst. De siste årene har han truffet kjæresten, Meena, i skjul. Sammen snakker de om at de skal gifte seg, bare familiene har truffet hverandre.

Mani kommer fra et miljø hvor det å jobbe i det private næringsliv og tjene gode penger er vel ansett, mens det å jobbe i «offentlig sektor» blir sett ned på. Selv om det egentlig er i det private Mani ønsker å bruke evnene sine, får han jobb i Oppvekstdepartementet i Y-blokka. Der skal han skal jobbe med statsbudsjettet. Han er skuffet over den lave lønna, og sliter med å møte kjærestens skyhøye forventninger.

Til tross for at lønna ikke er som forventet, er Mani stolt av jobben sin. Han føler han gjør en viktig jobb, og bærer adgangskortet med stolthet. Sammen med mange andre jobber han med «gul bok», et forarbeid til det endelige statsbudsjettet. Å jobbe på en arbeidsplass hvor majoriteten av de ansatte er etnisk norske middelklassemennesker, er både fremmed og eksotisk for Mani.

Nok en gang skriver Shakar godt om klassereise, kulturelle koder, og annerledeshet. Det som for oss etnisk norske kan framstå som vanlige kulturelle verdier, settes i perspektiv fra utsiden. Språket i Gul bok er godt, og østkantslang og ungdomsspråk brukes som virkemidler for å understreke både klasse- og kulturtilhørighet. Dette er definitivt ei bok jeg kan anbefale videre!

Room av Emma Donoghue er ei bok jeg har vært nysgjerrig på i en årrekke, helt siden jeg kikket på den i en bokhandel i London i 2011. I november 2018 stakk jeg innom Bookcrossing-hylla hos Oslo Visitor Centre, og siden boka stod der plukket jeg den med meg. I tillegg til å vinne Commonwealth Writers’ Prize i 2011, har den vært nominert til og vunnet en rekke litterære priser, blant annet var den på kortlista til Booker-prisen i 2010.

Boka har fått tittelen Rom på norsk, men jeg har lest den på orginalspråken, engelsk.

Jack er som de fleste andre femåringer: Han liker å lese bøker, se på tv og spille spill med Ma. Allikevel er ikke Jack som andre barn, han har nelig levd hele livet sitt i Rom sammen med moren og en nattlig gjest som moren kaller «Old Nick». Ma var bare 19 år gammel da hun ble bortført, og de neste syv årene har hun levd i fangenskap. Etter to år fødte hun sønnen Jack, og sammen lever de på et tre ganger tre meter stort rom. Room (eller Rom) er den eneste verden Jack kjenner, men for Ma er det et fengsel. Til tross for den lille plassen, så gjør hun godt hun kan for å skape et normalt liv for sønnen sin. Etter beste evne forsøker hun at de spiser variert, hun gjør både fysiske og mentale øvelser med ham, og begrenser Jacks TV-titting.

Kort tid etter Jacks femårsdag får Mam vite at Old Nick har mistet jobben, og hun føler at for at hun og sønnen skal kunne overleve, er de nødt til å flykte. Hun klekker ut en listig, men skummel, plan for å rømme. På mirakuløst vis kommer de seg vekk fra Rom, men verden utenfor blir overveldende, spesielt for fem år gamle Jack. Boka er skrevet fra Jacks perspektiv, og det er med femåringens øyne vi opplever historien. Dette er med på å gjøre den unik. Språket er barnslig, men gjennom beskrivelser hva som skjer og observasjoner av dialog forstår vi som lesere hva som faktisk skjer.

Forfatteren sier i et intervju at det var Elisabeth Fritz-saken fra Østerrike som inspirerte henne til å skrive boka. Når man tenker på denne, og liknende, saker blir historien skremmende ralistisk. Selv om tematikken i historien kan få det til å gå kaldt nedover ryggen, så er dette også en historie fylt med kjærlighet, håp, en utrolig viljestyrke, og evne til å leve, til tross for fortvilede omstendigheter.

Dette er ei spennende bok fra start til slutt, og passer fint også for de av oss som egentlig ikke leser så mye krim.

Jeg har lenge tenkt jeg skulle lese noe av Linnéa Myhre, og hadde i utgangspunktet tenkt å lese Evig søndag. Det har jeg fortsatt ikke gjort, men da jeg fikk Meg, meg, meg av en annen bookcrosser, bestemte jeg meg for å heller lese den. Boka leste jeg i sommerferien, for jeg var stort sett hjemme i hele ferien min.

Veldig kort fortalt er dette er ei bok om ei ung kvinne som reiser sammen med kjæresten til USA, som jobber som musiker i USA. Hun finner ut at hun er gravid, noe hun takler ganske dårlig. I tillegg sliter hun fra før med psykisk sykdom og spiseforstyrrelser, og er besatt av å finne Britney Spears. Ei bok om å forsøke å finne seg sjøl i en kaotisk verden.

Det første som slo meg var at dette er typisk ei bok jeg godt kunne anbefalt kvinnelige lesere i tjueårene, men jo mer jeg tenker på boka, jo mer vokser den på meg. På ett eller annet vis tror jeg den først vekket et lite ubehag i meg, en følelse jeg kanskje ikke helt klarer å sette fingeren på. Og det at boka pirket borti ett eller annet gjorde at jeg først tenkte at boka ikke var noe for meg. Nå som det har gått nesten to måneder siden jeg leste den, og har fått dette på avstand, ser jeg at det faktisk gjør boka skikkelig god.

Linnéa Myhre har et veldig godt driv i språket sitt, til tider kanskje litt manisk. Dette synes jeg passer som passer godt til boka. Hovedpersonen sliter helt tydelig med sine greier, og dette tror jeg nok mange kan kjenne seg igjen i. Både folk som sliter med psykisk sykdom, og folk som kanskje tenker på seg selv som ganske normale.

Dette ga i hvert fall meg mersmak, og forhåpentligvis får jeg somlet meg til å lese Evig søndag om ikke så alt for lenge…