Kjenner du naboen din?

Ei av bøkene jeg har lest i forbindelse med Bokbloggerprisen 2016, er Du er så lys av Tore Renberg. Dette var vel igrunnen ei bok jeg hadde lyst til å lese uansett, så det passet meg bra at boka endte opp på kortlista for årets pris, og jeg var så heldig at det ikke var venteliste på boka da jeg skulle låne den fra biblioteket.


Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

I romanen Du er så lys møter vi Jørgen. Han er gift med Vibeke, har to barn, og elsker kona si. De bor i ei lita bygd, og selv om vi egentlig aldri får vite hvor dette er, vil jeg tippe at det foregår på Jæren. Litt fordi jeg kjenner igjen jærske trekk fra bygda, men også på grunn av bruk av jærske etternavn. Når dette er sagt, har egentlig ikke dette så mye å si, annet enn at vi befinner oss i ei lita bygd hvor «alle kjenner alle». Vi kjenner igjen dette med at man mener at man kjenner naboen sin godt, slik de gjør i mange norske småbygder.

Historien starter med at en ny familie flytter inn i Jørgen og Vibekes nabohus. Dette er en liten familie på tre, og faren, Steinar, er en karismatisk fyr som alle liker. Da Jørgen skal på sin årlige fortballtur til London, har kompisen blitt sjuk, og Steinar inviterer mer eller mindre seg selv med på turen i kompisens sted. Det er på denne turen at Jørgen skjønner at nok alt ikke er helt som det skal være med Steinar. Etter hvert får også Vibeke mistanke om noe er galt… Hvem er egentlig Steinar, og hva er det han skjuler?

Renberg skriver godt om det å ikke se det som skjer rett foran nesa vår. Om å anta og tro at man kjenner naboen, men absolutt ikke har greie på hva som egentlig skjer under overflaten. Boka er spennende, og for meg ble den en «page turner». Språket har et godt driv, og for min del opplevde jeg det også som nært. Det var med på å gjøre boka troverdig, for det mener jeg den absolutt er. Den beskriver hendelser som nok utspiller seg i hjem i ulike bygder i Norge, uten av naboen vet hva som skjuler seg innen hjemmets fire vegger. Og noen ganger tor man kanskje at man aner hva som skjer, selv om man ikke har den ringeste anelse.

Jeg kommer definitivt til å anbefale andre å lese Du er så lys.

Barneskrik ble dikt på do

For oss som har blogget om bøker og litteratur i en årrekke er Kristin Storrusten et kjent navn. Hun er kanskje best kjent som skribent for Bokmerker.org, men har også vært med på å lage den litterære podcasten Folk som liker bøker. Med en master i litteraturformidling er det kanskje ikke rart at hun havnet i stallen til Norsk Bibliotekforening, og heller ikke at hun var med i boka Les meg: håndbok i litteraturformidling, som kom ut i 2016. I august debuterer hun med egen bok, og kommer ut med diktsamlingen Barsel på Tiden. Jeg har vært så heldig at jeg har fått intervjue Kristin, og jeg møtte henne i Norsk Bibliotekforenings lokaler en ettermiddag i juli.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Du kommer ut med lyrikk, var det et bevisst valg av genre?

Nei, det var et veldig lite bevisst valg. Siden jeg alltid har likt å skrive var det nok ikke så mange som ble overrasket over at jeg kommer ut med bok, men at det ble lyrikk var kanskje ikke så forventet. Aller mest overrasket ble jeg nok selv. Selv om jeg hadde klart for meg en tematikk, laget jeg ikke noe tankekart eller slikt. Faktisk skrev jeg alt på mobiltelefonen. Jeg har fulgt den svenske bloggeren og forfatteren Sandra Beijer som fortalte om hvordan hun skriver på mobilen, så da tenkte jeg å prøve det også. Jeg har skrevet i notatfunksjonen, som jeg har redigert på datamaskinen etterpå.

Ellers er jo lyrikk en bred genre. Når noen spør meg om hva slags lyrikk jeg skriver, sier jeg at jeg ikke skriver på rim. Jeg bandt meg egentlig ikke til en bestemt genre i prosessen. I høst sendte jeg 18 ganske ulike dikt til forlaget, og håpet på det beste. Heldigvis ble jeg mottatt veldig positivt. Jeg forventet å få beskjed om hva jeg måtte kutte og hva som var svakt. Men jeg fikk egentlig bare beskjed om å skrive mest mulig. Så jeg skrev i vei, og fikk god hjelp fra redaktøren min Kjetil Strømme Jørve til å «plukke ned» diktene.

Du har full jobb og to barn. Hvordan fikk du tid til å skrive midt oppe i dette?

Min yngste datter ble født i mars i fjor, og hun skrek mye. Selv etter de typiske tre månedene fortsatte hun å skrike, og da hun omsider startet med å sove om kveldene og ikke skrek så mye, fikk jeg plutselig små luker av tid for meg selv. Jeg skrev mye på do, i dusjen, på bussen… Opprinnelig begynte jeg på en tegneserie, men det ble ikke noe av. Den største arbeidsmengden har vært de siste rundene for å få ferdig manus og omslag. Det har vært vilt. Fordelen har vært at noen har gitt meg en tidsfrist, og det er lettere for meg å jobbe i timevis når jeg vet at noen konkret trenger det jeg gjør. Jeg misliker egentlig det at man aldri vet om det kreative man gjør faktisk blir noe av. Språkvask derimot, det blir det noe av.

Hadde du en bestemt målgruppe du skrev for?

Ja, absolutt. Jeg har skrevet til folk som har fått barn, kanskje i størst grad kvinner. Men alle foreldre, egentlig. Dette med barsel er det egentlig ikke skrevet noe særlig om. Å få barn er som livet ellers – det har både gode og dårlige sider. Jeg er ikke redd for å skremme folk som ikke har barn selv, heller for at diktsamlingen skal oppfattes som for mørk. Det er jo mye humor i diktene også.

I diktene dine sier du ting som av noen kanskje ikke regnes som noe man bør si om å få barn, men tror du at du sier noe mange tenker når de har små barn?

Jeg kan ikke snakke for alle andre, men det er vanlig å synes det er tøft. Valget om å få barn er ikke noe man kan angre på. De fleste andre valg i livet kan man gjøre noe med, skille seg for eksempel, men barnet kommer ikke med returlapp.

Poesi har den store fordelen at det kan være mer tankebasert enn handlingsbasert. Jeg har forsøkt å skrive noe «ekte» innenfra. Dette har på et vis blitt et feministisk prosjekt, nemlig å skrive fram kvinnehistoriene som ikke blir skrevet ellers. Folk ser ikke de kvinnene som ikke kommer seg ut, som sliter med ammingen, og som kanskje ikke har det så lett.

Som mange vet er jeg veldig glad i Internett, og har vært aktiv på nettet i mange år. Jeg tenkte at mammaforumene ville være et bra sted å finne et fellesskap, men det var konkurransementalitet der. Det ble dessverre ikke et positivt fellesskap for meg, og jeg har blitt overrasket over hvor dømmende og beint frem misledende mange kan være.

Føler du at du utleverer deg selv i diktene dine?

Nei, egentlig ikke. Jeg er vant til å skrive mye på nettet, og er en utadvendt person som både snakker og skriver mye i offentligheten. Dessuten er jo dette skjønnlitteratur, altså fiksjon, selv om den er inspirert av det selvbiografiske. Noen av tingene er mine egne, andre er lånt fra andre, og noen er rett og slett diktet opp.

Takk til Kristin Storrusten for intervjuet. Boka hennes kommer som sagt ut i august, og jeg regner med at jeg skriver en bokomtale av diktsamlingen her på bloggen etter at boka har kommet ut.

Nok er nok!

I lengre tid har jeg forsøkt å lese Um sakne springe blome av Cathrine Blaavinge Bjørnevog. Boka er på kortlista for Bokbloggprisen 2016, og er samlesingsbok nå i april. Etter lengre tid med forsøk, gir jeg nå opp. Dette er rett og slett ikke min kopp te.

Det største hinderet for meg er språket i boka. Det er ikke talenært noe jeg kjenner godt til, og er verken bokmål eller nynorsk. For meg framstår det som et slags oppfunnet språk basert på norrønt og nynorsk, men er verken det ene eller det andre. Jeg får ingen virkelig mening ut av det.

Et tips jeg fikk for lettere å forstå språket, var at jeg burde lytte til forfatteren lese høyt fra boka. Jeg fant flere klipp på YouTube, blant annet ett som varer i 9 minutter. Etter å ha lyttet til klippet hele to ganger, en gang uten og en gang med boka, følte jeg at jeg var like langt. Selv ikke etter dette forstod jeg hva som ble sagt i teksten. Fortsatt framstod det som gresk for meg. Og etter å ha lest ca 50 sider, de første sidene sågar flere gangee, har jeg bestemt meg for at nok et nok. Jeg har for mange andre bøker jeg skal lese og ikke nok overskudd til å streve meg gjennom en tekst som ikke gir meg noe.

Har du lest boka? Fikk du noe ut av den?

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Smakebit på en søndag

Ei av bøkene jeg leser for tiden er Vår verden er dugg, som jeg leser i forbindelse med SFF-lesesirkelen jeg er med i. Jeg ramlet over et lite utdrag fra tidlig i boka, som jeg følte jeg bare måtte dele:

«Vi velger selv hvem vi tror på og hvem vi ikke tror på. Men lytt like mye til hjertet som til hodet, Tarak. Jeg har gjort mine valg. Og du må gjøre dine
Jeg husker jeg så på ham. Lenge. Tok inn det gamle, rynkete fjeset. Det nesten skallete hodet, med hvite krøller rundt ørene.
«Jeg tror på deg, bestefar,» sa jeg endelig.
Og så omfavnet vi hverandre.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Flere smakebiter finner du hos Mari.

Smakebit på en søndag

Jeg leser som vanlig flere bøker på én gang, og ei av bøkene jeg leser for tiden er Reading Lolita in Theran av Azar Nafisi. Jeg må si at jeg er overrasket over godt jeg liker boka, og her er en liten smakebit fra den:

Over the many years I have known Mahshid, she has rarely alluded to her jail experiences, which left her with a permanently impaired kidney. One day in class, as we were talking about our daily terrors and nightmares, she mentioned that her jail memories visited her from time to time and she had still not found a way to articulate them. But, she added, everyday life does not have fewer horrors than prison.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Flere smakebiter finner du hos Mari.

Løpeturen som nesten regnet vekk

Etter at jeg startet å løpe, har jeg funnet at det gjør mye godt for min mentale helse, og i det siste har jeg kanskje ikke vært like god på å komme meg ut som jeg burde. Da jeg sola som skinte i dag tidlig, gledet jeg meg virkelig til å komme meg ut for løpetur i ettermiddag, så jeg kan ikke nekte for at skuffelsen var stor da det øste ned da jeg kom ut døra og skulle sette i gang med dagens løpeøkt.

Selv om været var øs pøs, kunne jeg ikke la det stoppe meg, og jeg sette i gang. Jeg er veldig fornøyd med at jeg kom meg ut, men turen ble definitivt ikke helt som jeg hadde håpet. Resultatet ble kun 3,51 km på 31:21, med andre ord en gjennomsnittsfart på 8:56, som er rimelig treigt. Ikke akkurat futt og fart. Men jeg kom meg ut! Og dét er det viktigste akkurat nå…

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Kliss klass løpesko
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Jeg tror jeg gir opp…

I forbindelse med Bokbloggerprisen forsøker jeg å lese Bøddel av Torgrim Sørnes. Selv om jeg var håpefull i begynnelsen av boka (med åpningssetningen «Den 26. august 1728, tidlig om morgenen, myrdet Mathias Fliegenring sitt eget barn med en sløv bordkniv.»), må jeg innrømme at jeg er i ferd med å gi opp. Tema skulle tilsi at dette var noe som kunne fenge meg, men etter snart 40 sider er jeg altså i ferd med å gi opp. Boka kjeder meg. Dessverre. Det er noe med måten den er skrevet på. Her er et lite sitat, hentet fra side 30:

Én ting var at sjørøverne nå var borte – dels som følge av endrede politiske konstellasjoner rundt Østersjøen, dels fordi de hadde blitt hengt uten pardon alle sammen – i tillegg hadde kong Christian V kommet med en ny straffelov.

Jeg skal forsøke å lese litt til, så får jeg se om jeg fortsetter med boka eller ikke.

Er du slik at du gjennomfører ei bok du har startet på, uansett, eller klarer du å legge den vekk hvis du ikke liker den?


Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Det er søndag i dag, så stikk over til Maris blogg og les smakebiter!

Når det gjør vondt å lese

Jeg har brukt ufattelig lang tid på å komme meg gjennom Arv og miljø av Vigdis Hjorth. Årsaken er ikke, som noen kanskje kan tro, at jeg ikke liker boka, men rett og slett fordi dette har vært ei vond bok å lese.

Arv og miljø er ei bok full av symbolikk som skaper en dirrende spenning. Det er drømmer, hendelser, og ting som peker mot noe som har skjedd. I litt over første halvdel av boka ligger det hele tiden under overflaten og ulmer, til vi møter nærmest en eksplosjon av en spenningstopp som drar «det unevnelige» fram i lyset. På denne måten har Vigdis hjorth, sammen med et knakende godt språk, skapt et lite kunstverk av ei bok.

Noe koselig lesing syntes jeg ikke boka var. Vi blir servert et skikkelig familiedrama med arvetvist, svik og turbulens. Jeg har fått høre at boka skal være til dels selvbiografisk, men jeg må innrømme at dette var noe jeg som leser ikke bet meg merke i. Det var ikke slik at jeg satt og tenkte «stakkars Vigdis» mens jeg leste boka. Med andre ord kan den helt fint leses uten å kjenne til noe som helst av Hjorths bakgrunn.

Boka er på kortlista for Bokbloggerprisen 2016. Den er også nominert til årets Nordisk råds litteraturpris, samt en rekke andre priser.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Smakebit på en søndag

Jeg traff Peadar Ó Guilín på EasterCon påsken 2013. Vi stod og ventet på bussen som skulle ta oss til hotellet vi bodde på, og kom i prat. Den gangen ante jeg ikke at han var forfatter, det fant jeg først ut senere. Han har gitt ut bøker tidligere, men The Call er den første ungdomsboka han har gitt ut, og den kom ut i fjor. Her er en liten smakebit fra boka, og den er hentet fra begynnelsen.

So they tell her. About the Three Minutes and what has happened to her older brother. And she laughs, because that’s her nature and the whole situation is absurd. It’s one of her dad’s stupid pranks! Of course it is.

But they keep the horrible story going and the fear builds up and up inside her until she screams at them, hysterical, horrified, ‘You’re lying! You’re lying!’ She falls, her awkward left leg giving way.

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari.


Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Mr Mercedes av Stephen King

Den første boka jeg leste i 2016 var Finders Keepers av Stephen King. At dette var andre boka i en trilogi visste jeg ikke før jeg nærmet meg slutten av boka (bøkene kan med andre ord leses enkeltstående), og det var da jeg skjønte at jeg gjerne ville lese første bok for å finne ut mer om forhistorien til Finders Keepers, som det ble referert til underveis. Med andre ord er Mr Mercedes første bok i krimtrilogien om den pensjonerte politimannen Bill Hodges.

Å være den som leser mest krim skal jeg ikke skryte på meg, og stort sett har jeg mine faste «gå til-forfattere» innen genren. I tillegg har jeg vel kanskje alltid tenkt på Stephen King som en skrekk-/grøsser- og fantasyforfatter, siden det er innen dette jeg har lest bøker av ham tidligere (bortsett fra boka hans om å skrive). Med andre ord hadde jeg egentlig ikke så mange forventninger til hvordan krimen hans skulle være.

Jeg kan vel bare si det først som sist: Stephen King takler krimgenren godt. Selv om vi som lesere tidlig i boka vet hvem morderen Mr Mercedes er, er det ikke her spenningselementet ligger. Spenningen ligger i hvordan Bill Hodges løser saken, hvordan han sakte men sikkert nøster seg fram til en løsning. Dessuten digger jeg språket, og for ikke å snakke om detaljene. At King er svært bevisst på språk og detaljer er det liten tvil om.

Nå gleder jeg meg til å lese siste boka i trilogien, og jeg har skumle planer om å få lest den i løpet av 2017!

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017