Jeg har sett det flere ganger på nettet nå, blant annet i VG. Hadde det ikke vært for at jeg hadde sett det mange andre steder hadde jeg nok vært skeptisk, men siden også andre steder, som f. eks Yahoo news, sier det samme, velger jeg tro det er sant:
Vår kjære Dubledore, headmaster på Hogwarts og en ellers sympatisk kjærnekar i Harry Potter-bøkene, er skeiv. Dette var stas.
I går sendte Stjernesøkeren meg en melding på MSN Messenger. Hun kunne fortelle at fantasyforfatteren Robert Jordan nå var død.
Robert Jordan, som egentlig het James Oliver Rigney, har skrevet de populære fantasybøkene Wheel of Time (Tidshjulet på norsk), og det har så langt kommet 11 bøker i serien. Mange stiller seg spørrende til hva som kommer til å skje med resten av historien, siden serien ikke var avsluttet. I følge Jordans blog skal dog hans kone kjenne til slutten, slik at planene om å avslutte tolvte og siste bind i serien skal gjennomføres. Den siste boka har arbeidstittelen Memory of light.
For de av dere som ikke har fått det med dere: Den norske oversettelsen av Harry Potter and the Deathly Hallows kommer ut 1. desember. Som nevnt tidligere blir den norske tittelen Harry Potter og dødstalismanene.
Jeg har en anelse om hva som kommer til å blir manges julegavevalg i år…
Når man våkner mandag morgen etter å ha drømt bizarre drømmer om helgens festival tar jeg det som et tegn på at det var vellykkede dager. Også søndag var en dag full av program for min del.
Jeg startet med å overvære æresgjestintervju med Philip Newth. Gjesten ble intervjuet av ingen ringere enn sin egen sønn, Eirik. De hadde en god og humoristisk tone, og timen fløy avgårde. Både far og sønn er slike som får sagt mye på kort tid, så vi fikk mange morsomme historier. Visste du for eksempel at noen barn i Canada en gang ønsket å reise en statue av roboten Matilda i byen sin? Eller at hun faktisk ble laget tegnefilm av? Eller at det var planer om at boka skulle filmatiseres, men at de som satt på pengesekken ombestemte seg, slik at alle filmplaner falt i grus?
Etter intervjuet fulgte debatt om scince fiction-noveller (hvem leser dem?), og deretter en diskusjon om norsk fantasy med Ruben Eliassen, Sigbjørn Mostue og A. R. Yngve. Forfatterene snakket blant annet om sitt forhold til Tolkien, enten de hadde lest eller ikke lest Lord of the Rings, og hva de ble inspirert av. Det oppstod også en liten diskusjon om kampen mellom det gode og det onde i fantasy, og om hva barn ønsket når det gjalt litteratur.
Det kom også fram at jeg var den eneste blant tilhørerene som faktisk hadde lest alle de fire første bøkene i Phenomena-serien, og jeg hadde lyst til å klappe hardt til forfatteren, Ruben Eliassen, for at han avslørte et par viktige elementer i bok 5 (som kommer ut til høsten) og bok 6. Det synes jeg var riktig så slemt gjort. Heldig for ham at jeg ikke er en voldelig person.
Etter debatten gikk vi for å høre hvem som hadde vunnet festivalens novellekonkurranse, og begge vinnerene (det ble faktisk delt førsteplass) fikk sine noveller lest opp høyt, og jeg må si jeg ble imponert over resultatet. Deltakerene hadde kun hatt helgen på seg, og hadde et ganske bestemt tema og var bundet til å benytte minst åtte av ti oppgitte ord. Jeg gleder meg til å lese novellene på trykk til neste år, etter at de har blitt jobbet med.
Resten av festivalen gikk for min del med på ikkelitteraturrelaterte foredrag, et om «matte painting» og et om menneskets utvikling de neste 100 000 år. Begge interessante og spennende.
Så var festivalen over, og det var bare å vende nesa hjemover.
Lørdagen var full dag for meg på Oslo Science Fiction-festival. Jeg skal ikke gå inn på alle programpostene jeg var på, men vil gjerne nevne et par.
Jeg startet dagen med et panel, som bestod av fire forfattere som skriver fantastisk litteratur for barn: Philip Newth, Ruben Eliassen, Sigbjørn Mostue og Kristian Kapelrud. Disse diskuterte det å skrive fantastisk litteratur for barn og unge, og hele seansen var halvveis alvorlig og halvveis veldig humoristisk. Jeg syntes i hvert fall det var moro, og eksta gøy var det å slå av en prat med både Sigbjørn Mostua, som skriver bøkene i Alvetegn-serien som jeg liker så godt, og min barndoms helt Philip Newth, som har skrevet de fantastiske bøkene om verdens morsomst robot, Matilda.
Et annet høydepunkt for meg var å få signert første utgave av tegneseriebladet «M» av Mads Eriksen. Helt klart en serieskaper som sitter inne med mye kunnskap, og jeg elsker hans strek og til tider veldig nerdete striper. Det er nok en del der som kanskje ikke treffer det brede lag, men det er nettopp dette som gjør serien så genial. Den er virkelig forseggjort og har særegenhet. Når en tegneserie mister sin særegenhet så blir den fort lite spennende, noe man jo har sett med Nemi: etter at serien ble «stor» mistet den plutselig mye av sin særegenhet. En av grunnene til at jeg ikke lenger kjøper bladet. Etter min mening er i dag «M» Norges beste tegneserie.
Avsluttet dagen med en morsom diskusjon om «time loops», tidsreiser og slikt, som var veldig interessant. Etter det dro kompisen min og jeg til meg for å se litt på Invader Zim før vi sa ha det, trøtte som strømper.
Jeg dro rett fra jobb til festivalen, og fikk registrert meg. Jeg rakk så vidt siste del av programposten «Det norske SF-året 2006», som var interessant nok.
Det neste jeg ville ha med meg var æresgjest Tim Powers’ tale, som var både morsom og inspirerende. Hva er egentlig meningen med science fiction og fantasy? Trenger det egentlig ha noen dypere mening? Disse og flere andre spørsmål ble tatt opp under denne timen.
Den neste timen ble viet til paneldebatt for min del. Det vil si, jeg deltok ikke, jeg var der kun som tilhører. Mads Eriksen, Torbjørn Lien og Terje Pedersen diskuterte temaet «Hvor blir det av den store norske fantasy-/sf-tegneserien?» Om man faktisk kom fram til et svar er nok heller tvilsomt. Konklusjonen var vel at det måtte bli av en riking som gjorde det av egeninteresse, siden det er vanskelig å tjene penger på noe slikt.
Siste post programmet på fredagen for min del var en pandeldebatt på engelsk med tema fantasy vs myter i litteraturen. Forholdsvis interessant, egentlig, selv om det kanskje ble noen digresjoner.
Lørdag byr på nye programposter. To be continued!
Hvis du skulle være «en av oss» som liker Science-Fiction og fantasy, så kan det kanskje være interessant å vite at i morgen starter Oslo Science Fiction-Festival (tidligere ShadowCon). Stedet er som det bruker være på Helga Engs hus, Blindern, Universitetet i Oslo. Som hvert år er det æresgjester på fetivalen, og i år er det ikke mindre enn fire æresgjester, i følge hjemmesidene:
Tim Powers
Philip Newth
Mads Eriksen
Carolina Gómez Lagerlöf
Det kommer også andre forfattere og det vil være en masse spennende program. Gleder meg!
Så var det over. Etter å ha ventet i åtte år på slutten sitter man her og kikker ned på boka man leste ut for et par dager siden. Man har for siste gang kastet seg over en helt ny bok om vår helt. For siste gang har man slukt en vanvittig tjukk bok bare i løpet av noen ganske få dager. For siste gang har man lurt «hvem dør i denne boka her?»
Jeg tror det spørsmålet jeg har fått flest ganger er «Hvem døde?» Mitt svar er og blir: «Les boka selv!» Og har man ikke lest de seks foregående, ja da er det bare å sette i gang. Bøkene om Harry Potter er noe jeg synes alle bør ha lest. Jeg sier som jeg sa til journalisten fra Budstikka som intervjuet meg: Bøkene er sinnsvakt spennende og har hele tiden et driv. I tillegg er de fulle av referanser, så for den våkne leser kan man finne mange morsomheter eller finurligheter som forfatteren har lagt inn. Men det var ikke det jeg skulle snakke om her, jeg skulle snakke om den siste boka om Harry Potter.
Jeg nærmest løp til postkassa da jeg kom hjem søndag kveld etter å ha vært i Nord-Trøndelag for å ha workshop. Jeg fisket pakkelappen opp av postkassa og forbannet at det var søndag. Mandag morgen våknet jeg, og kjente til min misnøye at nesa var tett, halsen sår og at jeg hadde vondt i kroppen. Alikevel dro jeg meg selv avgårde til bussen, og fikk hentet den lenge etterlengtede boka. Vel hjemme igjen var det bare å krype under dyna med te, lakris, lommetørklær, nesespray og en fin, tykk og vakker bok.
Det tok meg ca fire dager å lese boka på 607 sider. Det vil si ca 150 sider i snitt per dag, noe som er langt mindre enn mange andre. Men hva gjør vel det? Jeg er overbevist om at jeg på den måten får med meg flere detaljer enn enkelte andre, og dessuten kan jeg nyte den lengre.
Mitt første inntrykk da jeg var ferdig med boka var at jeg følte meg tom. Jeg følte meg veldig usikker på om jeg likte den eller ikke. Jeg er faktisk fortsatt usikker på hva jeg egentlig synes. Det vil si, det er klart jeg likte den. Den er til tider genial! Den har partier som er så spennende at jeg nesten glemmer å puste! Når jeg tenker etter nå er nok det jeg likte aller minst med boka epilogen. Til slutt i boka finnes den en epilog som forteller hva som skjer 19 år senere. Totalt unødvendig, etter min mening. Jeg har full forståelse for at Rowling har en masse idéer og planer for hva som skjer etter det store oppgjøret, men jeg synes faktisk hun kunne latt være å skrive det inn i boka. La heller leserene lage sine egne historier om hva som skjer siden.
Konklusjonen blir vel da at boka er ei god bok, og etter min mening årets «må leses» (men les for all del de seks første før du leser bok nummer sju), og at «manglene» ved boka egentlig ikke er så store, og noe man absolutt kan leve med.
Jeg må innrømme at det er en stund siden jeg leste The Wiz Biz som er skrevet av Rick Cook, men jeg har alikevel lyst til å anbefale denne boka. Det er ikke så ofte jeg anbefaler fantasybøker, til tross for at dette er en genre jeg er veldig glad i selv.
The Wiz Biz er ikke som annen fantasy jeg har lest. Den er nok litt smånerdete, for hovedpersonen i boka, som kalles Wiz, er egentlig en programmerer som jobber for et IT-selskap i vår egen verden. Wiz får livet snudd på hodet den dagen han plutselig blir hentet inn i en helt annen verden. Den nye verdenen er det man kan kalle en standard fantasy-verden, med drager og magi, men hvor vår moderne teknologi ikke eksisterer. Wiz har det ikke så lett med å tilpasse seg denne, og ingen kan forklare ham hvorfor han har blitt hentet over, da trollmannen som utførte ritualet nå er død.
Etter hvert oppdager Wiz at magi kan brukes på en måte som er litt lik programmering, og siden dette, som mange andre fantasy-fortellinger, handler om kampen mellom det gode og det onde, får det store konsekvenser for både Wiz’ nye liv og verdenen han nå lever i. «The Dark League» har lenge sittet med mye makt, men nå får de plutselig en ny og ukjent «trollmann» å kjempe mot.
Boka er veldig humoristisk skrevet, og jeg tror at spesielt smånerdete fantasyelskere som meg selv vil ha stor glede av å lese den.
The Linköping Science Fiction & Fantasy Archive – her kan man bl. a. finne en oversikt over SF- og fantasyforfattere, og tekster om og av disse. Denne oversikten kan vises både alfabetisk og kronologisk.
