Kategori: forfatterintervju

Siri Pettersen (f. 1971) kom i år ut med sin første fantasyroman, Odinsbarn. Dette er første bok i serien Ravneringene, hvor vi følger jenta Hirka. Pettersen har tidligere gitt ut tegneserier, og i 2002 mottok hun Sproingprisen som årets nykommer. Jeg har vært så heldig å få intervjue den ferske fantasyforfatteren, og er glad for å kunne dele det med dere her på bloggen.

Hvilket forhold hadde du til bøker som barn?

Filmen «The Neverending Story» fengslet meg, fordi jeg følte at noen endelig hadde skjønt hva bøker betydde for meg! Bøker er og blir magiske portaler til andre verdener, og jeg elsket dem! Men jeg var ofte mer opptatt av det visuelle. Bøkene jeg husker best brukte sterke visuelle uttrykk. «Mitt skattkammer» som var knallrød, boka med hull i coveret, de enorme bøkene jeg nesten måtte bruke begge hender for å åpne, Ruffen-illustrasjonene, fargene i «Aller kjæreste søster» … Og jeg har ikke forandret meg i det hele tatt i så måte. Vakre og spennende bøker er en magnet. Og det MÅ ikke stå noe i dem. Jeg er for eksempel en notisbok-junkie av rang. Paperblanks spesielt. Jeg har snart flere notisbøker enn ordinære bøker …

Hva fikk deg til å begynne å skrive?

Jeg kan ikke huske å ha begynt. Det har alltid foregått. Barnebøkene mine er fulle av tegninger og krøklete bokstaver, jeg laget egne bøker av brevpapir med knappenåler i ryggen. Utfordringen var den konstante dragningen mellom tekst og bilde. Begge deler var alltid like viktig. Så jeg ble tatt av design og tegneserier først. Odinsbarn startet faktisk også som en idé til en tegneserie, men jeg innså at det vokste fort, og jeg var rett og slett ikke god nok til å tegne.

Hvorfor fantasy?

Det var aldri noe jeg tenkte over. Sjangeren var så riktig for meg, og for historien jeg ville fortelle. Kanskje jeg kan skylde på Astrid Lindgren. I «Aller kjæreste søster» avslutter hun med å la porten til den magiske verdenen bli borte, og det var opprørende! (Har et blogginnlegg om det på siri.net) Siden da har jeg vel jaktet på den samme porten

Var valget av en sterk, kvinnelig hovedperson et bevisst valg?

Jeg syns selv det er kjedelig å lese om hjelpeløse karakterer, og da ville jeg i hvertfall ikke skrive om dem! Og som kvinne legger jeg godt merke til hvor ofte vi portretteres som tafatte sidekicks. Selv når kvinner er hovedpersonen henger de ofte bare med på lasset. De er avhengige av andre initiativtakere. Ting skjer MED dem, ikke på grunn av dem. Det bevisste valget var rett og slett å skrive om spennende karakterer. Hirka er sterk, ja. Men likevel er det steder i boka der også hun må støttes. Til og med fysisk bæres av en sterk mann. Det morsomme er at det er hun som bærer ham psykisk. Det er steder som ligner på det mer kjente kjønnsrollemønsteret, men jeg håper jeg alltid har en annen vri.

Hvor henter du inspirasjon til historiene dine?

Å si norrøne myter er veldig fristende, men ikke helt sant. Jeg ville skape noe særpreget, som samtidig skulle virke kjent. Som en troverdig verden ved siden av vår. Et sted som kan tenkes å ha gitt opphav til ting i vår egen kultur. Men jeg graver i hva som helst, så lenge det fasinerer, og universet er farget av mange kulturer. Fjellene i Blindból minner for eksempel om de kinesiske fjellene Huang Shan, med japanske ninjaer, og nordisk natur. Så er det ravn da … Jeg elsker ravn og kråker, og jeg bruker ikke ordet «elsker» lettvint her. De har fulgt meg hele livet. En fengslende, fremmed intelligens. Misforstått, jaget, dyrket. Innflytelsen fra disse skapningene vil bli mer og mer tydelig utover i bøkene.

Har du noen favorittfantasyforfatter(e)?

Nå har jeg så godt som nektet meg selv å lese fantasy i nesten ti år, men jeg leste mye før jeg begynte å skrive. De fleste har Ringenes Herre som sin store fantasyopplevelse, men for meg var det alltid «The Dragonbone Chair» av Tad Williams. Ellers er jeg en fryktelig illojal leser. Jeg lar meg fengsle av to-tre bøker, men hvis serien blir lengre, så faller jeg ofte av lasset. Unntaket er tegneserier. Jeg dyrket til siste slutt «Sandman» av Neil Gaiman/Dave McKean, og «Lone wolf and cub» av Kazuo Koike.

Tusen takk for intervjuet, Siri!

Jeg har vært så heldig å få lov til å intervjue forfatter J. A. Saare, som har gitt ut en rekke bøker, samt vært publisert i antologier og magasiner. Historiene hennes faller i stor grad inn under genren «urban fantasy», og har en mørk undertone. Boka hennes Dead, undead or somewhere in between har jeg skrevet bokomtale på her i bloggen.

– Leste du mye som barn? Hvis så, hva slags bøker likte du best å lese?

Det gjorde jeg! Jeg virkelig elsket Walter Farley. Jeg husker at jeg slukte serien om Den Sorte Hingsten. Choose Your Own Adventures-historier (en serie rollespillbøker (red.adm.)) hadde jeg også glede av. Det var ikke før jeg var tretten at jeg ble introdusert for skrekk (Stephen King) og romance (en type kjærlighetsromaner, minner om våre serieromaner (red.adm.)) (Kathleen Woodiwiss). Alt endret seg etter det.

– Har du ei favorittbok eller -forfatter i dag? Hvem?

Min favorittroman er Never let me go (Norsk tittel er «Gå aldri fra meg» (red.adm.)) av Kazuo Ishigur. Favorittforfatter avhenger av genre: Innen skrekk er det Stephen King, og innen romance er det Joey W. Hill.

– Hva inspirerte deg til å starte å skrive?

Jeg hadde behov for å flykte fra virkeligheten. På det tidspunktet hadde jeg akkurat født mitt fjerde barn, og jeg trengte noe som var bare mitt. Skrivingen ga meg det. Det tillot meg også å legge vekk stresset i hverdagen. Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli gitt ut, eller at noen andre skulle lese historiene mine.

– Rihannon er på alle måten en sterk, kvinnelig karakter, en av tingene jeg liker med boka di. Finnes det noen sterke kvinner, døde eller levende, som inspirerer deg?

Det er et vanskelig spørsmål. Jeg må si at det er flere av kvinnene i livet mitt som inspirerer meg: min mor, min søster, min svigermor. De slåss ikke mot monstre, men de møter hver dag med besluttsomhet og nåde. Det er de enkle tingene som ofte kan være de vanskeligste å overvinne.

– De som kjenner til arbeidet ditt vet at du også skriver under navnet Aline Hunter. Hvorfor et pseudonym?

Da jeg startet å skrive romance antok jeg at alle syntes det var greit. Dessverre er det slik at et navn er som en merkevare, og jeg fant ut at det var best å skille min urban fantasy- og skrekkpersona fra den jeg hadde for erotisk romance. På den måten fornærmer jeg ikke folkene som elsker romance, men som misliker vold og skrekk, eller de som elsker mørk urban fantasy, men som foretrekker å ikke lese erotisk materiale.

– Hvilke erfaringer har du med piratkopiering og ulovlig spredning på nettet?

Hvis det er noe jeg har lært, er det at folk vil piratkopiere historiene mine, til tross for at jeg ber dem om å ikke gjøre det. Det er synd, for når alt kommer til alt, er det slik at hvis man ikke tjener penger på en serie, kan jeg ikke krysse av en dato for når den neste boka i serien skal skrives. Slik er det med Rhiannon’s Law-serien. Jeg har bedt folk om å kjøpe historiene, og ikke piratkopiere dem, men så snart The Ripple Effect (bok tre) kom ut, begynte folk på torrent-sider å spørre etter opplastinger av boka. Jeg hadde advart lesere om at seriens skjebne var avhengig av salg. Akkurat nå er jeg ikke sikker på hva som vil skje.

– Hvis du skulle gi noen kommende forfattere råd, hva skulle det være?

Fortsett med det. Skriv hver eneste dag. Og pass på å lese bøker. De to tingene er avgjørende. 🙂

– Tusen takk for at jeg fikk intervjue deg, og lykke til videre!

Foto med tillatelse fra J.A. Saare.

En av høstens debutanter er Ida Zachariassen Sagberg (27) fra Tromsø, som kommer med novelesamlinga Snart er det oss denne høsten. Boka lanseres 26. oktober på Akademisk Kvarter i Tromsø kl 14:15. Selv får jeg ikke vært der, men jeg har vært heldig og fått med den blide forfatteren.

– Selv om du nå debuterer med egen bok, så er det ikke første gang du får noe du har skrevet publisert. Fortell litt om novellen som er med i novellesamlinga Løsrivelse.

Det stemmer, det er ikke første gang. Første gang var faktisk da jeg var 17 og skreiv et svært melodramatisk dikt som kom på trykk i et lite hefte Foreningen !les og Dagbladet ga ut i 2001, etterfulgt av et sentimentalt naturdikt i antologien /Nordnorsk temperament/. Siden da har jeg jobba mer med det språklige og blitt mer og mer glad i å skrive prosa. Høsten 2009 annonserte Bokvennen forlag og Norsk litteraturfestival <> en novellekonkurranse jeg fatta interesse for. Temaet var «løsrivelse», og jeg sendte inn ei novelle med tittelen «Plaster på såret». Den var en av tretten tekster som utmerka seg i konkurransen og ble dermed trykt i novelleantologien Løsrivelse i mai 2010. Novella er skrevet fra en ung mann i tyveåra sin synsvinkel og handler om hans forsøk på å rive seg løs fra egen kjærlighetssorg.

– Hva er den største utfordringen med å skrive noveller?

Jeg syns det er vanskelig å skille ut noe som er spesielt utfordrende med novelleformatet. Sjangeren er mer fleksibel enn man skulle tro, og kan ikke reduseres til den klassiske spenningskurven og sjangerkonvensjonene man lærer på videregående. Det fins både korte og lange noveller, knappe og konsise eller langt mer fortellende. Mange spør meg om det ikke er vanskelig å skrive noveller, men jeg trives godt med formatet og plages ikke stort med det. Da syns jeg det virker desto vanskeligere å skrive hundrevis av sider om de samme menneskene og fortsatt holde på driven i teksten. Romanskriving krever oppmerksomhet og konsentrasjon rundt samme tekst i lengre perioder, mens det korte novelleformatet oppleves som friere og åpner for mer variasjon for min del. Da kan man jobbe med flere tekster samtidig, eller konsentrere seg om én tekst om man heller vil det. Det betyr ikke at jeg aldri kommer til å skrive en roman, men akkurat nå er noveller midt i blinken.

– Fortell litt om din prosess med å gi ut egen bok.

Etter jeg var med i Løsrivelse hadde jeg noen å sende manus til som var interessert i å lese, uten at jeg trengte å gå gjennom nåløyet man ellers må gjennom. Det uferdige manuset mitt ble sendt direkte til redaktøren per mail, som leste det og sendte det videre til en konsulent. Konsulenten var begeistra og anbefalte at forlaget samarbeida videre med meg. Vi inngikk en muntlig avtale om utgivelse i oktober i fjor og så skreiv jeg ferdig samlinga. I sommer hadde vi noen runder med redigering, og boka var ferdig til å trykkes i september. Det har vært utrolig gøy og lærerikt å jobbe med den, og jeg har fått god oppfølging fra forlaget underveis. Nå gleder jeg meg stort til novellesamlinga lanseres, 26.oktober.

– Startet du på manuset før du skrev «Plaster på såret», eller startet du i etterkant?

Jeg hadde begynt å jobbe med noveller den høsten, og hadde noen tekster liggende før jeg skreiv «Plaster på såret», de jobba jeg videre med den våren, og etter «Plaster på såret» kom på trykk, slik at jeg kunne kontakte forlaget relativt raskt med et uferdig førsteutkast på fem tekster. De seks andre tekstene i samlinga ble skrevet etter det.

– Hva gir deg inspirasjon til å skrive?

Jeg får stadig vekk ideer, ofte mens jeg står i dusjen, eller rett etter jeg har våkna. Da er det som regel ei setning eller ei scene som ramler inn i hodet. Andre ganger kan jeg la meg inspirere av faktabiter jeg snubler over i aviser eller på nett, som informasjon om maurslukere, vepser eller brannfare. Det hender også jeg jobber ut fra et bilde jeg ser klart for meg, som en måneformørkelse, et øye, eller, for å nevne et mer spesifikt eksempel, et trafikkskilt jeg kjørte forbi som noen hadde tegna inn et stort rødt hjerte i.

Det er som regel den første fasen av skrivinga for min del, og da skriver jeg noen avsnitt som jeg lagrer, basert på det som har trigga skrivelysta. Derfra vet jeg ikke alltid hvor teksten skal. Da går jeg gjerne rundt og grunner på det lille avsnittet ei god stund, før en tydeligere sammenheng former seg og jeg skriver et ferdig førsteutkast. Etter det sender jeg den til et par gode lesere jeg stoler på, som kommer med kommentarer og innspill slik at jeg kan jobbe videre med den. Når jeg ikke jobber med en tekst, skriver jeg ofte friskriving rett etter jeg våkner, slik at jeg bruker språket nesten hver dag og holder det ved like.

Det å skrive tror jeg ofte handler om å være oppmerksom på sine omgivelser og å se på en annen måte, og da må man være åpen for å finne inspirasjonen der den dukker opp. Det er imidlertid mange ting som ikke nødvendigvis inspirerer meg. Jeg får sjelden konkret inspirasjon til å skrive av å lese, for eksempel. Sjøl om jeg kan la meg imponere av språk og narrasjon i bøker jeg leser, så er det aldri utgangspunktet for en tekst jeg sjøl skriver. Jeg vil nødig ende med å kopiere noe, eller basere teksten min på noe som ikke kommer fra min egen fantasi. Da skriver jeg heller ut ifra noe jeg ser eller hører, eller ei interessant faktaopplysning som kan gis symbolsk verdi og dermed få mer vekt enn den har i virkeligheta, for eksempel at vepsen kan stikke flere ganger, som jeg nylig leste i Aftenposten. Det begynner som regel med det visuelle, noen enkle, billedlige saker som trigger en idé. Og så er det nok karakteristisk at jeg ikke starter med en konkret tanke om hva teksten skal handle om og hva som skal skje, men med snarere noe som har med underteksten å gjøre.

– I høst startet du på forfatterstudiet i Tromsø, hvordan opplever du det?

Forfatterstudiet i Tromsø er samlingsbasert og jeg har begynt rett på det som kalles påbygningsemnet, altså andreåret, uten å gå grunnkurs. Det passer godt for meg akkurat nå, i og med at det gir meg tid og anledning til å jobbe med ei ny novellesamling og få tilbakemelding på skrivinga. Det er lange og krevende dager når vi har samling, men det er veldig givende. Man lærer jo mye av å gi andre tilbakemelding også, og vi har et godt klassemiljø.

– Hvor mange er det som går på studiet? Er det flere klasser?

Det er 15 studieplasser både på grunnkurset og påbygningsemnet, og som regel er det rundt 70 søkere eller mer, så det er vanskelig å komme inn. Påbygningsemnet er et 50% deltidsstudium, mens grunnkurset er 60 studiepoeng. Vi er kun en klasse, og de ulike studentene har svært variert bakgrunn. Det har jeg blant annet blogga om.

– Har du noe forfatterforbilde?

Nei. Jeg syns det er vanskelig å velge bare noen få, det er så mange forfattere jeg ser opp til og setter pris på bøkene til. Det gjelder spesielt de som bruker det norske språket for alt det er verdt, med den fleksibiliteten det innebærer. Ingvar Ambjørnsen, for eksempel. Se bare på forskjellen i det språklige uttrykket mellom Pelle og Proffen-bøkene og Elling-bøkene! Harald Rosenløw-Eeg er en annen forfatter jeg har sansen for, han er også svært språkbevisst. Vi er utrolig heldige som lever i et land som Norge, der vi har så mye valgfrihet i målformene våre. Da er det lettere å skape et særegent uttrykk. Om vi sammenligner det norske språket med det franske eller til og med det svenske, blir den fordelen svært tydelig.

Språket kan brukes på så mange måter, og både ordvalg og syntaks kan skape et særegent uttrykk. Det jeg mener er at vi har en fordel på norsk fordi vi har så stor valgfrihet, spesielt med tanke på verb- og substantivsendinger. På norsk kan jeg velge et mer radikalt og muntlig bokmål og skrive «sola» med -a, «øya» istedenfor «øynene», «sia» istedenfor «siden», og jeg holder meg likevel til tillatte former fra ordboka. Det gir muligheter som mer normerte språk som fransk og svensk ikke har, og det er jeg svært takknemlig for.

Ida Zachariassen Sagberg på Tante Ingers tehus i Tromsø, august 2011.

Tor Åge Bringsværd ble født i Skien nøyaktig for 70 år siden, altså 16. november 1939. Han er, etter min mening, en av Norges dyktigste og mest allsidige forfattere, og det har vært en stor ære å få intervjue ham til bloggen min.

Først vil jeg gratulere deg så mye med dagen! Har du noen spennende planer for bursdagen din?

Nei. Men jeg tror mange andre har!

Du har tidligere jobbet mye sammen med forfatter Jon Bing. Har du et spesielt kjært minne fra denne tiden?

Jeg leker med Jon fremdeles. Helt siden 65-66 har vi møtt hverandre hver tirsdag og jobbet sammen med et eller annet. Akkurat nå har vi avsluttet arbeidet med årets julehefte om ingeniør Knut Bergs nye eventyr. Det er en gammel, nynorsk tegneserie som Fonna forlag har gitt ut siden førtitallet, men så ble det stopp i mange år, og for tre år siden ba de Jon og meg om å fortsette serien. Vi har nå laget tre julehefter om denne norske Lyn Gordon-skikkelsen. Og tegneren heter Knut Wæstad og har tegnet Fantomet tidligere.

Du har et forfatterskap som spenner vidt, fra barnelitteratur til science fiction. Har du selv en favorittgenre?

Nei, ikke som forfatter. Men som leser har jeg alltid hatt en forkjærlighet for myter, eventyr og legender.

Er det noe du liker spesielt godt ved å skrive for barn?

Den språklige utfordringen! Barn er akkurat like lure og kloke som voksne. Men de har færre opplevelser og et mindre ordforråd. Derfor må alle voksne floskler og tillærte Blindern-ord vaskes bort. Man må ned på et språklig grunnfjell. Og det liker jeg. Dette er erfaringer jeg også tar med meg når jeg skriver for voksne. Jeg anstrenger meg for å bruke et nakent “menneskespråk”. Derfor er det for eksempel ingen i mine romaner som er ambivalente. De er bare rett og slett i tvil.

Du har også et nært forhold til Milnes Ole Brumm, og var med på å oversette bøkene på nytt for noen år tilbake. Hvorfor ble bøkene oversatt på nytt?

Rett og slett fordi vi tidligere bare hadde hatt forkortede utgaver her i landet. Hvert kapitel var tilpasset minuttene i Barnetimen for de minste. Og oversettelsen var full av feil og misforståelser. Bøkene fortjente bedre. Fremdeles er det jo mange som tror at Brumm bare svarer “Ja takk. Begge deler.” Men sjekk originalen eller den nyere norske oversettelsen, så ser du at han egentlig forstår seg godt på kunsten å prioritere. Jeg kunne nevnt mye mer, men er redd jeg bare ville hisse meg opp.

Du har også vært i den ordentlig Hundremeterskogen. Følte du at den var slik du forestilte deg etter å ha lest bøkene?

Det var en opplevelse å stå på stedet hvor Brumm og Kristoffer Robin tar farvel med hverandre. (Jeg la ned blomster der!) Og det var en fin følelse å stå på den virkelige Brumm-brua og kaste pinner…

Du har også skrevet ei bok om London, som faktisk er min favorittreiseskildring. Kan du fortelle litt om ditt forhold til byen?

Det er en gammel kjærlighetshistorie. Jeg falt for byen ved første besøk, og siden har jeg vært der utallige ganger. Jeg liker at London ikke bare er en stor metropol (for jeg er faktisk ikke så glad i storbyer), men byen er en diger samling av små landsbyer. (Og landsbyer liker jeg best!) Så jeg liker å kunne besøker bokhandler og teatre i sentrum – og så siden vende hjem til “min landsby”, hvor man hilser vennlig og gjenkjennende på meg i matbutikken og hvor den lokale pub vet hva jeg liker. I London kan man være tilreisende og likevel føle seg hjemme! Og når det gjelder bokhandler: I London kan jeg gå inn i en bokhandel og finne bøker jeg ikke visste eksisterte, og komme ut med en hel pose bøker jeg ikke visste at jeg hadde lyst på. I Norge er bokhandlene sørgelig like. Her er det de samme bøkene overalt.

Hvordan kom du egentlig på dette med kartozoologi? Og kan du kanskje si kort hva det er for de av leserene som ikke vet hva det går ut på?

Det hele begynte 18. mars 1974, sånn ca. 7000 fot over Nordsjøen. Jeg var på vei til Island for å lage et radioprogram om spiritisme, spøkelseshus og oppblomstring av gammel åsatro. Det var gjerne den slags jeg drev med den gang. (I hvert fall en gang i måneden.) Sammen med Ingrid Sahlin-Sveberg virret jeg på Norsk Rikskringkastings regning omkring i Norden på jakt etter uforklarlige fenomener. Nok om det. Der satt jeg altså i en Boeing 727-maskin fra Icelandaír Flugfelag, stirret sløvt ned i en turistbrosjyre for Reykjavik og lette på kartet etter hotellet vi skulle bo på. Jeg har alltid vært glad i kart. Lenge før jeg begynte i første klasse, hendte det ofte at jeg tok med meg min tantes gamle skoleatlas på sengen. Det var fra 1930-tallet, så grensene gikk litt annerledes – og mange land fantes ikke lenger, eller hadde fått nye navn. Men det gjorde ingenting. Jeg reiste verden rundt på liksom. Ikke på tommeltotten, men ved hjelp av pekefingeren… Jeg lot den vandre over fjell og røde streker. Senere i livet hadde jeg en periode hvor jeg tapetserte et helt toalett med kart fra forskjellige øyer jeg hadde besøkt. Så kart har alltid osv. Nok om det – og tilbake til flyet på vei mot Reykjavik. Der satt jeg altså og lette på et altfor lite kart etter hotellet vi skulle bo på. – og så plutselig spratt det (billedlig talt, naturligvis) en diger fisk rett i fjeset på meg! Sagt på en litt mer forståelig måte: Gatemønstret tegnet en fisk – med et stort, klart øye. Jeg sjekket straks flere andre kart – på noen var fisken synlig og i fin form, på andre var den nærmest blind! Samme ettermiddag besøkte jeg den. Gikk rundt den. Fotograferte den fra alle vinkler. Snakket med folk som bodde på den. (Fant øyet, som viste seg å være en liten lekeplass. Fisken hadde med andre ord et godt øye til barn!) Og hva fant jeg vel ikke lenger nede? Jeg fant at Den britiske ambassaden faktisk lå og bet fisken i halen! Og NB: Dette var på den tiden – eller rettere sagt: det var midt under den hissige torskekrigen mellom islendinger og engelskmenn. (Hvor islandske fiskere til og med avfyrte rifleskudd mot engelske krigsskip, en ild som heldigvis ikke ble besvart…) Alt dette fant jeg naturlig nok såpass inspirerende at jeg noen dager senere skrev dokumentar-novellen ”Den store fisken i Reykjavik”. Den er i årenes løp blitt trykt mange steder, og hver gang har jeg forsøkt å friste mine medmennesker til å bli med på denne leken, oppfordret leserne til å lete på sine egne kart (gjerne over hjemstedet) etter andre dyr, fugler og fisker. Men ingen dyrevenner meldte seg. Ikke før 28 år senere. Ting tar tid – og i Norge kan ting av og til gå veldig langsomt. For selv om unnfangelsen skjedde i 1974, så er det altså ikke før i 2003 at kartozoologien har sin virkelige og offisielle fødsel. To åndelige fettere tok nemlig kontakt – og fordi tilfeldighetene er våre venner, meldte de seg så og si samtidig. Så da var vi tre, og det er et akkurat passe antall for å stifte en forening: Norsk kartozoologisk forening, hvor vi er tre likeverdige generalsekretærer. Vi har også gitt ut bøker sammen. For eksempel bør ingen som har tenkt seg til København reise før de har lest vår guide. Den heter ”Det dyriske København” og bør fremdeles finnes på bakrommet i enhver respektabel bokhandel.

Var dette kort nok?

Hvor ble det egentlig av Bløtkakemannen?

Akkurat nå sitter han neddopet av gammelmannsmedisiner på aldersheimen, er jeg redd for. Men jeg har hørt rykter om at en del yngre mennesker har til hensikt å bortføre ham og få ham skikkelig på beina igjen. For Bløtkakemannen vil absolutt være Bløtkakemannen igjen, selv om han kanskje må bruke rullator.

Hva tror du Bløtkakemannen hadde gjort i dag, hvilke kriser ville han ha forsøkt å løse, og hvordan?

Bløtkakemannen ville vært enormt opptatt av klimaspørsmål. Han ville motarbeidet å strekke digre kabler i luften over våre vakreste fjorder, han ville protestert mot oljeboring i Lofoten – rett og slett fordi han ønsker å beskytte den siste store torskestammen i verden. Den siste! Og han ville vært rasende mot alle som bruker øks i regnskogen. Trærne er verdens lunger, dreper vi regnskogen, vil vi før eller siden slutte å puste! Jeg tror også han ville vært opptatt av dyrevern. Faktisk tror jeg at han egentlig liker dyr og trær bedre enn mennsker. Men dette må jeg nok spørre ham mer inngående om…

Tor Åge Bringsværd og Tigris

Tusen takk for intervjuet, Tor Åge! Og igjen: Gratulerer så mye med dagen din i dag!