Kategori: julekalender

Jeg skjønte at han prøvde å late som han var en vanlig nisse. Jeg skulle ønske at Dan hadde vært der. Han hadde mye mer erfaring med utenomjordiske og ville sikkert ha visst hva jeg burde gjøre.

Plutselig kom jeg til å tenke på Halvorsen. Kanskje nissen hadde tatt han.
– Halvorsen er ikke Magnus, sa jeg.
– Hæ?
Han hadde gått tilbake og satt seg på krakken.
– Halvorsen er bare en vanlig rotte! ropte jeg.
Sauene skvatt til igjen, føyk i alle retninger og smalt i veggen som tennisballer.
– Hei! Ro deg ned. Du skremmer jo alt som kan krype og gå her. Jeg hører deg. Jeg skjønte ikke hva du mente. Men ja, det er klart. Bare en vanlig rotte. Halvorsen. Uhmmmm.
Han lente seg forover med albuene på knærne og så granskende på meg.
– Si meg, hvilken planet er egentlig du fra? Ja, unskyld at jeg spør, men…
– Denna, sa jeg.

Fra Svein og rotta feirer jul på landet av Marit Nicklaysen.

Sent på natten, straks før arbeidets slutt, listet Karl-Bertil Jonsson seg bort til sekken, stappet pakkene riktig godt ned så han kunne snøre den sammen, festet en av postens adresselapper utenpå, der han skrev sitt eget navn og adresse. Så slepte han sekken bort til den store haugen med pakker som skulle fraktes ut i byen neste dag.

Neste dag var selveste julaften. Karl-Bertil Jonsson ble vekket klokken tolv av sin hulde mor, som stod ved sengen med glitter i håret og et frokostbrett med pepperkakegriser i hendene og sa:
«Karl-Bertil, det er kommet en sekk med gaver til deg!»
«Å,» svarte Karl-Bertil bråvåken, «det er sånne jeg skal sortere. Hjemmearbeid, altså.»
«Stakkars gutt,» sa hans hulde mor, «må du slite og streve på selve julaften òg?»

Fra Historien om Karl-Bertil Jonssons julaften av Tage Danielsson og Per Åhlin.

Link.

«Nå kommer’n mor! Nå kommer snekker Andersen! Se på’n! Er’n ikke lang?»
«Så da, unger, en skulle tru dere ikke hadde sett folk før,» sa nissekona.
«Men vi har aldri sett en orntli snekker!» ropte ungene. «Kom inn da, snekker Andersen!»
«Ja, du får værsågod gå inn,» sa nissekona og løfta på en grein, og Andersen bøyde den lange ryggen sin og smaug under greina og fulgte etter nissefolket innover – og så sto han i ei lita stue med steingolv og stubbestoler og mosesenger med tepper av tyttebærlyng. I den minste senga lå en liten unge, og borti kroken satt en gammel nisse og nikka med hue.

Fra Snekker Andersen og Julenissen av Alf Prøysen.

– Kra! Hvorfor driver du og hopper? Kuer skal jo stå og tygge og glo i fred og ro.
Mamma Mø så seg omkring.
– Hysj, det er en hemmelighet. Hvis jeg hopper masse, kan det hende melka blir til kremfløte. Jeg har tenkt å overraske bonden i morgen. På selveste julaften.
Kråka stirret på henne.
– Bondekrem … fløteaften … jeg mener julaften. Kra … hvorfor har du ikke sagt noe? Er det julaften? I morgen?
Kråka begynte å løpe frem og tilbake over fjøsgulvet.
Han bråstppet foran Mamma Mø.
– Hvorfor løper jeg?
– Jeg vet ikke. Du a julaften …
– Ja, jeg har ikke skaffet en eneste julepresang til meg selv. Hvordan skal jeg rekke det? Jeg får vingeslag!
– Men mø? Til deg selv? Skal du gi julepresanger til deg selv?
Kråka begynte å løpe igjen.
– Javisst. Det er jeg pent nødt til. Ellers får jeg jo ingen presanger! Må skynde meg! Må hjem! Ha det!

Fra Mamma Mø og Kråka feirer jul av Jujja Wieslander og Sven Nordqvist (illustrasjoner).

Maina Sofie løper rett fra verkstedet til bestefar og til lavvoen. Hun har med seg reinhorn til knivskaft og redskap til å lage det med. I lavvoen venter boka fra den gamle kona, og de andre skattene som Maina Sofie har samlet i det fine skrinet sitt.

Idet hun går inn i lavvoen, husker hun på lysglimtet hun så herfra i går kveld. Var det virkelig noen her inne i går kveld?

Det kiler i magen til Maina Sofie, og hun ser på teltet som om hun ser på det for første gang.
For tenk om det var noen her i går? Og hva gjorde de her?

Fra Lasso rundt julestjerna : Maina Sofies advent av Marit Rasten

The traditional time for celebration, 25 December, coincides with pagan festivals and follows closely on from the winter solstice, when the Sun reaches its greatest excursion south of the Equator. Late December marked an important turning point in the Sun’s apparant course, as the daily quota of sunlight grew longer and stronger. Since ancient times, people have lit candles, bonfires and yule logs to help nourish the sun god when he was at his weakest and drive winter and its hardships away. The Roman festival of Saturnalia in mid-December is one example. In keeping with its name – saturnus means ‘plenty’ or ‘bounty’ – the celebration involved feasting, gambling, dancing and singing in honour of Saturn, the Roman god of agriculture. Hats were worn, though not paper ones. At these festivals, the master served the slave, a ritual that can still be seen at office parties today. Gifts were also given, including branches of sacred wood (these evolved into the switches left to punish bad boys and girls in some seasonal festivities). This festival was swiftly followed by the Kalends, a new-year celebration. Already we can see the genesis of the celebrations we enjoy today.

Fra Can Reindeer Fly? : The Science of Christmas av Roger Highfield.

Hun tente en ny svovelstikke, og plutselig så hun et praktfullt juletre. Det var enda større og mer pyntet enn juletreet hun hadde fått et glimt av gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen den julen. Det lyste fra tusen juletrelys på grønne greiner, og bilder i mange farger, slike som var til pynt i butikkvinduene, stirret på henne.

Fra Den lille piken med svovelstikkene av H. C. Andersen.

I’m dreaming of a white christmas,
with every christmas card I write
May your days be merry and bright,
and may all your christmases be white

Fra «White Christmas» av Irving Berlin

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Mannen tok sekken på ryggen og sparket av garde bortover vegen. Kjerringa satt i sekkelommen og pratet med seg sjøl, men hu pratet veldig lågt så ikke mannen skulle høre det.

«Du verdens rike så pent det er her i bygden,» sa hu. «Så mange pene hus, og julenek utafor hvert eneste ett! Fuglebrett framfor glaset og sikkert mistel-kvister over dørkarmen. Ja, ja, bare vent, det skal snart bli like fint hos meg!»

Fra Teskjekjerringa på julehandel av Alf Prøysen.

Reinsdyret hoppet høyt av glede. Røverjenta løftet lille Gerda opp og var så hensynsfull at hun bandt henne fast, ja, hun gav henne til og med ei lita pute å sitte på. – Se her, sa hun, – her har du de lodne støvlene dine, for det blir kaldt, men muffen beholder jeg, den er altfor pen. Men du skal likevel ikke fryse. Her har du de store vottene til mor, de rekker deg helt opp til albuen. Stikk hendene inn! Nå ser du akkurat ut som den ekle moren min på hendene!
Og Gerda gråt av glede.

Fra Snødronningen av H. C. Andersen.