Av en annen verden

Jeg levde i den villfarelse å tro at jeg hadde lest alle av Jane Austens bøker, men fant fort ut at jeg ikke hadde lest Lady Susan. Siden jeg nå er i gang med å lese Jane Austens bøker omigjen, tenkte jeg at det var en god idé å starte med denne, siden jeg tross alt ikke hadde lest den tidligere.

Lady Susan antas å være skrevet allerede i 1791, og var et av de tidligste verkene til Jane Austen. Hun mente egentlig ikke å utgi den, men i 1871, mange år etter hennes død, ble den allikevel utgitt. Boka er antakelig den korteste av Jane Austens romaner, og selv om karakterene kan gjenkjennes i andre av hennes verker, skiller denne seg fra det hun skrev senere på flere måter.

Hovedpersonen i boka, Lady Susan, er på ingen måte en sympatisk karakter. Hun er enke, og til tross for at det er på sett og vis kun er kort tid siden hennes ektemann gikk bort, forsøker hun nå å finne en ektemann både til seg selv og til sin datter. I kjølvannet av dette oppstår det en del intriger, da ikke alle er enige i hennes valg. Vi får ta del i disse intrigene gjennom brevvekslingen mellom karakterene i boka.

Dette er altså en brevroman, noe som på mange måter står i stil med Jane Austens tid: Man skrev ofte brev til hverandre. Jane Austen var selv en flittig brevskriver, og for de som er interesserte i brevskrivingen hennes bør lese Jane Austen’s Letters, redigert av Deirdre Le Faye. «Kapitlene» i boka er altså brev, og er sortert etter nummer. Man starter med «Letter 1»:

LADY SUSAN VERNON TO MR. VERNON

Langford, Dec.

MY DEAR BROTHER,—I can no longer refuse myself the pleasure of profiting by your kind invitation when we last parted of spending some weeks with you at Churchhill, and, therefore, if quite convenient to you and Mrs. Vernon to receive me at present, I shall hope within a few days to be introduced to a sister whom I have so long desired to be acquainted with. My kind friends here are most affectionately urgent with me to prolong my stay, but their hospitable and cheerful dispositions lead them too much into society for my present situation and state of mind; and I impatiently look forward to the hour when I shall be admitted into Your delightful retirement.

I long to be made known to your dear little children, in whose hearts I shall be very eager to secure an interest I shall soon have need for all my fortitude, as I am on the point of separation from my own daughter. The long illness of her dear father prevented my paying her that attention which duty and affection equally dictated, and I have too much reason to fear that the governess to whose care I consigned her was unequal to the charge. I have therefore resolved on placing her at one of the best private schools in town, where I shall have an opportunity of leaving her myself in my way to you. I am determined, you see, not to be denied admittance at Churchhill. It would indeed give me most painful sensations to know that it were not in your power to receive me.

Your most obliged and affectionate sister,
S. VERNON.

Av alle Jane Austens bøker må jeg nok si at denne er den jeg liker minst, og jeg har nok en vag anelse om hvorfor Jane Asuten selv ikke hadde planer om å utgi den. Jeg mener ikke at boka var dårlig, jeg hadde definitivt glede av å lese den, men den er dessverre ikke på høyde med hennes andre romaner. Karakterene er nok en anelse mer overflatiske, og historien en anelse tynnere. Dette er med andre ord ikke ei bok jeg vil anbefale for dem som aldri har lest Jane Austen før, da ville jeg nok heller ha holdt fram ei av hennes andre bøker. Men for oss som har lest Austen tidligere, tør jeg påstå at denne er et must for å få ei «komplett samling».

Boka kan lastes ned som gratis e-bok fra Gutenberg-prosjektet.

Dette kan strent tatt ikke kalles en bokomtale, siden jeg ikke har giddet å lese boka fra perm til perm, men heller lest litt her og litt der. Signaler er Cappelen Damms årlige debutantantologi. Det vil si, ikke alle er skribentene er debutanter, for den inneholder også tekster skrevet av allerede etablerte forfattere. Jeg er usikker på hva grunnen til dette er, selv mener jeg det hadde vært fint om det var ei ren debutantsamling, men slik er det nå en gang ikke.

Her har jeg da altså tatt en kikk på årets utgave, og her er noen små tanker rundt noen av tekstene jeg har lest, eller forsøkt å lese. Hvis jeg kan virke noe negativ rundt det hele, så er det egentlig ikke meningen. Stort sett er det bra greier.

Jeg er usikker på hva jeg skal teksten til Inger Bråtveit. Én ting er dog sikkert: Jeg orket ikke å lese mer enn de første få linjene. Blå strek er skrevet på dialekt, og er det noe jeg misliker sterkt, er det tekster på dialekt. Jeg kan godta at enkel dialog kan være skrevet på dialekt. Knapt. Men en hel tekst blir rett og slett for mye. Jeg er ikke blant dem som «hører stemmen til forfatteren» når jeg leser, så å lese dialekt blir litt som å streve seg gjennom ett eller annet språk jeg er halvgod i. Dette gjelder også dialekten som snakkes der jeg kommer fra. Som jeg bruker si: Dialekt skal snakkes, ikke skrives. For å være ærlig, synes jeg det kan virke som om man skriver på dialekt for å skjule at man egentlig ikke har spesielt godt språk. Vi har to standardiserte skriftspråk: Bruk dem!

Ane Nydal har skrevet dikt. Best likte jeg de to siste: «Linje» og «Anneksjon».

Romanutdrag er slikt jeg helst hopper over. Ikke fordi det nødvendigvis er dårlig (det vet jeg ingenting om, jeg har jo ikke lest teksten), men fordi jeg tenker som så at skulle jeg komme til å like teksten veldig godt, så vil det være en stor skuffelse å ikke få lest resten. I hvert fall ikke med det samme. Kanskje er dette meningen? At man skal få lyst til å lese bøkene? Men jeg tror flere er som meg: Når det ikke kan leses videre kan det fort bli glemt, og det er slettes ikke sikkert man tar opp igjen tråden senere.

Novellen Smeltet iskrem er skrevet av debutant Simen Johnsen. Jeg kjenner mye finnmarsk (kan man si det?) igjen i teksten: De små flyplassene på de små stedene hvor alle kjenner alle, for eksempel. Et ukjent fenomen for meg før jeg flyttet til Finnmark. Flyplassene her er virkelig kjempesmå. Det har helt klart sin sjarm. Skal jeg være dønn ærlig hadde jeg antakelig funnet teksten litt kjedelig hadde jeg fortsatt bodd i Oslo. Det er en del detaljer man rett og slett ikke klarer å relatere til uten å ha bodd på et liknende sted, tror jeg. Teksten er absolutt bra skrevet, og jeg tror spesielt finnmarkinger vil komme til å nikke gjenkjennende.

Restavfall er en liten samling dikt av Arne Borge. Jeg liker dem. Det kan virke som jeg foretrekker diktene i slik samlinger.