Frode Grytten ut mot biografier.

I dagens Dagsavisen kan vi lese at Frode grytten er lei «avslørende» biografier. Han mener at fokuset på forfatteren disse gir er med på å drepe litteraturen.

Grytten taler sterkt mot sexfikseringen man finner i mange av dagens biografier. «Var det virkelig noen som trodde at forfattere ikke har noe sexliv, eller at de aldri gjør dumme ting og roter det til for seg selv? Hva i all verden har det med litteratur å gjøre at man får vite sånne ting om forfatteren som har skrevet den?» sier han, og mener at dette er med på å ødelegge leserens opplevelse av litteraturen. Vi gleder oss ikke over boka, men blir så påvirket av det vi har lest om forfatteren at vi «leser med det han kaller «et krysseksaminerende blikk», på jakt etter forfatteren bak teksten.» Vi glemmer rett og slett at skjønnlitteratur først og fremst er å fortelle en historie.

Jeg tror det er noe i det Grytten sier. Man skal være fordiktig med å legge for stor vekt på forfatteren av verket, man kan da miste mye av hva historien egentlig handler om. Jeg mener ikke at man ikke lengre skal skrive biografier, men hva er egentlig hensikten med å brette ut om den bigrafertes sexliv? Er det egentlig interessant? Er det ikke mer interessant å lese om hvor i livet en forfatter har skrevet sine verker, om miljøet rundt forfatteren på den tiden, og liknende?

Jeg vil avslutte dette innlegget med å sitere Grytten, i samme avisoppslag:

«Gi meg heller fortellinger om ordinære mennesker, om sånne som aldri ville fylt mer enn en halv side i en gjennomsnitts biografi! Vi trenger litteratur som tar virkeligheten på alvor. Det vanlige er eksotisk nok. Kanskje holder det ikke til en biografi, men det holder til et dikt, en novelle, en roman. Det er jeg sikker på. Det er ikke det virkelige livet som kommer til kort, det er bare å skildre det.»