Beistet av Per Schreiner

Da boka Beistet av Per Schreiner er ei av disse kulturfondbøkene som virkelig pirret nysgjerrigheten min da jeg leste bakpå boka. Den ble med meg fra biblioteket i forbindelse med en tur jeg skulle til Stavanger (intet er bedre enn å lese bok på lange togturer), og den var akkurat passe kort for en helg. Kun 86 sider er boka på, og den kom ut i år på Tiden.

Beistet. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Det er vår, og etter en løpetur i skogen kjører Knut på noe som blir hengende fast under bilen. Han stopper og sjekker hva det kan være med en pinne, og merker at det har pels. Plutselig kjenner han et bitt, og dyret forsvinner inn i skogen. Han forbinder såret, og reiser hjem. I løpet av de kommende dagene begynner han å forandre seg: Han får et slags utslett på halsen, hånda hovner opp, luktesansen forsterkes, han får en enorm lyst til å spise rått kjøtt, og stemmen hans forsvinner. Forandringene skjer langsomt og gradvis, men menneskene rundt ham ser ikke ut til å merke noe. Verken kona, datteren eller kollegaer viser tegn til at de oppfatter endringen.

Jeg tror Beistet er den merkeligste boka jeg har lest i år, i hvert fall så langt. Og da mener jeg merkelig på en bra måte. For boka har et godt språk, og selv om man tenker at «dette kunne aldri ha skjedd i virkeligheten», så er det fiksjon, og jeg synes i hvert fall det hele virker troverdig.

Slik jeg leser boka, så handler den rett og slett om fremmedgjøring. Avstanden mellom Knut og verdenen rundt ham er tydelig, og hans egen identitet viskes ut, ikke bare på grunn av den fysiske forvandlingen han gjennomgår, men også ved at han rett og slett mister stemmen. Et utrolig spennende tema i litteraturen, synes jeg.

Min nysgjerrighet til Per Schreiners forfatterskap er virkelig pirret etter å ha lest Beistet, og jeg har virkelig lyst til å lese flere bøker av ham!

Tips til årets påskekrim

Siden det snart er påske, og tid for påskekrim, tenkte jeg at jeg skulle dele noen gode krimbøker som tips om hva man kan lese i påsken. Dette er ikke en genre jeg leser veldig mye av, selv om mye krim er veldig spennende. Tiden strekker rett og slett ikke til når det gjelder alle bøkene jeg ønsker å lese, men før påske synes jeg det er greit å få litt påfyll innen nettopp denne genren. I år har jeg lest disse tre krimbøkene jeg gjerne ønsker å anbefale videre.

The taking of Annie Thorne av C.J. Tudor

I fjor leste, og anbefalte, jeg The Chalk Man (eller Krittmannen) av samme forfatter. Da jeg fant ut at C. J. Tudor hadde kommet med ei ny krimbok, visste jeg at den måtte jeg lese. Boka kom ut på norsk i år, og har fått tittelen Gullungen. Heldigvis var jeg nummer én i køen for å låne The taking of Annie Thorne på biblioteket, og jeg ble fort grepet av historien.

The Taking of Annie Thorne av C. J. Tudor og en kopp svart kaffe. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

I denne boka møter vi Joe Thorne, som flytter til den lille hjembyen Arnhill for å jobbe som lærer. Eller, er det er ikke egentlig det han har kommet tilbake for. 25 år tidligere forsvant søsteren hans, Annie, en kveld. Det ble arrangert leteaksjoner for å finne henne igjen, men de fant ingen spor etter henne. Så, mirakuløst, dukket hun opp igjen, 48 timer senere. Etter dette var hun ikke som før, hun var ikke «min Annie», som Joe sier. Spol fram til i dag, og Joe får en e-post som sier «jeg vet hva som skjedde med søsteren din. Nå skjer det igjen…» Hva var det som egentlig skjedde den gangen? Og hvis det er i ferd med å skje igjen, hva kan man gjøre?

Denne thrilleren tok grep meg omtrent fra første side. Igjen har Tudor skrevet en annerledes krim, og jeg liker det! Godt språk, og veldig spennende.

Kastanjemannen av Søren Sveistrup

Denne boka fikk jeg som et leseeksemplar på Bokdagene hos Bibliotekenes Hus i fjor høst. Jeg må innrømme at det bare var så vidt jeg leste ut denne boka, for etter å ha lest 80 sider hadde jeg egentlig bestemt meg for å legge den vekk. Hva som egentlig fikk meg til å plukke den opp igjen, er jeg ikke sikker på, men etter en kort pause ga jeg boka en ny sjangse.

Kastanjemannen av Søren Sveistrup og kaffe latte med havremelk. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Vi befinner oss i nåtidens København, og i en forstad blir en ung mor funnet bestialsk myrdet i hagen hvor hun bor. Naia Thulin er en ung etterforsker, som aller helst ønsker seg vekk fra kriminalavdelingen for å jobbe med cyber-kriminalitet. Mark Hess er nylig sendt hjem til Danmark fra Europols hovedkvarter i Haag, og sammen blir de satt på saken. Etter hvert dukker en ny sak opp, og det to sakene koples fort sammen. Det utvikler seg til å bli en heseblesende kamp om tiden, men hele tiden ligger seriemorderen et hakk i forkant.

Til tross for at boka kjedet meg i begynnelsen, tok det seg opp, og etter hvert ble den rett og slett vanskelig å legge fra seg. Det er tydelig at Søren Sveistrup har erfaring som film- og TV-serieskaper, og at boka egner seg på en skjerm er det ingen tvil om.

The Mitford Murders av Jessica Fellowes

The Mitford Murders, som har fått tittelen Mysteriet på Asthall på norsk, kom ut i Storbritannia i 2017 og er den første i en serie krimbøker. Forfatteren, Jessica Fellowes, er journalist og er kanskje best kjent for sakprosabøkene hun har skrevet om Downton Abbey, og The Mitford Murders er hennes første roman. Boka har blitt beskrevet som «Agatha Christie møter Downton Abbey», noe jeg synes er en passende beskrivelse.

The Mitford Murders av Jessica Fellowes avbildet over jernbanespor. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Dette er virkelig et godt, gammeldags krimmysterium! Året er 1919, og vi møter Louisa Cannon som drømmer om å flykte fra Londons fattigdom, og en vodelig og undertrykkende onkel. Onkelen forsøker å selge henne til en bekjent i Hastings for en natt, men på veien oppdager hun et brev i onkelens lomme, og hun mistenker (ganske riktig) at det er et brev som forteller henne at hun er inkalt til intervju i forbindelse med en jobb som barnepike hos familien Mitford på Asthall Manor i Oxfordshire. Hun flykter fra onkelen, hopper av toget, og får på hengende håret jobben. Det skal så vise seg at sykepleieren Florence Nightingale Shore blir myrdet på det samme toget som Louisa reiste med mot Hastings, noe som trigger nysgjerrigheten til både Louisa og Nancy, det eldste av Midtford-barna på 16. Sammen med den unge politimannen Guy Sullivan begynner de å grave i mysteriet, og de finner etter hvert ut at det er mange som har mye å skjule.

Jeg storkoste meg med denne boka, og den kan virkelig anbefales for de som elsker Agatha Christies bøker! Og kanskje de som er begeistret for Downton Abbey også?

Dette er tre ganske ulike krimbøker, men verdt å lese på hver sin måte. Og med dette håper jeg at du har fått inspirasjon til hva DIN krimlektyre kan være denne påsken!

Damer med ryggen til

Onsdag 27. mars satt jeg på Bokdagene på Bibliotekenes hus og fikk presentert vårens nye bøker fra en rekke forlag. Det slo meg hvor mange bøker som så mer eller mindre like ut: damer man ser bakfra. Altså, dette er selvfølgelig noe jeg har lagt merke til før, disse «dameromanene» med løkkeskriftoverskrift og damer som stirrer ut over havet, eller et annet landskap. Men akkurat der og da ble det virkelig så åpenbart for meg hvor utrolig mange slike bøker som gis ut. Dermed kom jeg med følgende hjertesukk på Twitter:

Bilde av bøker med damer med ryggen til. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Jeg hadde faktisk ikke tenkt at det skulle skape videre diskusjon, men det så ut til å engasjere mer enn jeg hadde forventet. Jeg fikk en forklaring på at dette nok ble gjort fordi forlagene da mente de ville selge flere bøker (noe jeg i og for seg er klar over), men veldig mange svarte også at det nok heller ville medføre det motsatte for deres vedkommende:

«Ser jeg en slik bok snur jeg ryggen til jeg også.» – @ToveKje
«(…)det er ingenting for meg, og ved å ha rygger på coveret kan jeg lett utelukke dem!» – @skattebu
«Disse, hodeløse damer og løkkeskrift-romaner holder jeg meg ofte unna.» – @Kaffesnobb

Interessant er det også at kanskje ikke alle forfattere er like overbegeistret for at boka deres får et slikt omslag, som @trinestroemme gjorde meg oppmerksom på med artikkelen «Sexy Backs and Headless Women: A Book Cover Manifesto».

Etter å ha lest noen artikler om tema, har jeg forstått at blant annet i Asia er det ikke uvanlig med disse damene med ryggen til på bøker av kvinnelige forfattere, samt bilder hodeløse damer. Mannlige forfattere, derimot, får mer abstrakte bilder, eller av mennesker i becegelse eller bygninger. Og etter hva jeg har forstått, er det ikke så ulikt her i vesten.

Om disse ryggene og hodeløse kvinnene får folk til å kjøpe flere bøker vet jeg ikke, og jeg vet ikke hvor mye forskning det finnes på feltet, men for min helt personlie del vet jeg at sansynligheten nok er at jeg velger noe annet.

Hvordan er det med deg, kjøper du gjerne slike bøker, eller gjør du som @ToveKje og snur ryggen til?

Årets første DNF

Livet er for kort til å skulle lese bøker man ikke liker. Det er i hvert fall min mening. Å skulle slite seg gjennom ei bok bare for å ha lest den er lite hensiktsmessig, spesielt med tanke på alle bøkene der ute man faktisk har lyst til å lese, og som kanskje til og med faller bedre i smak. Derfor er jeg blant dem som DNF-er, eller «Did Not Finish», bøker som ikke fenger meg. Som regel gir jeg ei bok 50 – 100 sider, selv om jeg noen ganger legger dem vekk tidligere. Det kommer litt an på.

Den første boka jeg valgte å ikke lese ut i 2019 var Så mye hadde jeg av Trude Marstein. Etter drøye 100 sider fant jeg ut at det ikke var verdt det. Nok en gang har det vist seg at bøker «alle andre» liker, ikke nødvendigvis er min kopp te. Egentlig var det litt trist å legge vekk denne, for jeg hadde gledet meg til å lese den. I månedsvis hadde jeg ventet på boka på biblioteket, og jeg var ikke bare litt spent da det endelig ble min tur. Kanskje var forventningene så høye til denne boka, at fallhøyden ble ekstra stor?

Boka så mye hadde jeg av Trude Marstein, og en kopp kaffe. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Hvis jeg skal starte med det positive med boka, i hvert fall med utgangspunkt i den fjerdedelen jeg leste, så må jeg si at jeg synes Marstein har et flott språk. Det er ingen tvil om at hun mestrer det språklige. Dessverre er det slik at jeg trenger mer for å kunne si at jeg synes ei bok er god.

Det første jeg la merke til med boka var hovedkarakteren, Monika. Hun er egosentrisk og sytete, og virkelig ikke særlig sympatetisk. Ikke klarte jeg å like de andre karakterene heller, kanskje med unntak av Liv. Liv likte jeg, i hvert fall det lille jeg så av henne i boka. En annen ting var at jeg ikke klarte å relatere til noen av karakterene. Faktisk enda mindre enn jeg kunne relatere til Monika, og det sier sitt.

Disse tingene i seg selv er ikke nødvendigvis nok til å kunne si at «derfor liker jeg ikke boka», men i tillegg kjedet den meg. Selv om karakterene i boka levde livene sine, så følte jeg ikke at det skjedde noe. Jeg opplevde at den rett og slett manglet driv. En historie må, slik jeg ser det, ha en retning. Man må føle at den tar deg videre. Og det følte jeg ikke at denne historien gjorde. Tidligere har jeg lest bøker som i og for seg handler om ganske vanlige liv, og på sett og vis trivielle ting, men som allikevel har et slags driv. Det savnet jeg her.

Har du lest boka? Og hvis du har lest den, likte du den eller likte du den?

Girls Burn Brighter av Shobha Rao

Det var etter at jeg så at Girls Burn Brighter av Shobha Rao var nominert for både «Best Fiction» og «Best Debut Author» på Goodreads i 2018 at jeg bestemte meg for at dette var ei bok jeg ville lese. I utgangspunktet satte jeg meg på venteliste på biblioteket, men i romjula bestemte jeg meg for at jeg rett og slett ønsket å kjøpe boka.


Girls burn brighter av Shobha Rao. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

I Girls Burn Brighter møter vi Savitha og Poornima. Jentene kommer fra den lille landsbyen Indravalli i Karnataka, India, og de er født inn i fattigdom. De tilhører den laveste kasten, og lever uten strøm, og som så mange andre jenter har de måtte avslutte skole for å måtte jobbe. Vi forstår fort at de lever et hardt liv, og som kvinner er de langt mindre verdt enn menn. Hvis familien ønsker å gifte dem bort, må de betale medgift til den tiltenkte ektemannen. Vi følger de unge kvinnenes hverdagsliv, og får nærmest kjenne på kroppen hvordan deres liv som kvinner nederst på rangstigen er. Dette til tross, de to kvinnene utvikler et svært sterkt vennskap, og man forstår snart at dette utvikler seg til et sterkt vennskap som vil vare livet ut.

Boka er godt skrevet, og man forstår hvor utrolig priviligert man er som vokser opp i rike Norge. Selv om jeg har sett anmeldere (i hovedsak vestlige menn) som kritiserer forfatteren for å være ubalansert, tror jeg nok kanskje at det ikke nødvendigvis er så langt unna hvordan virkeligheten kan være for de aller fattigste kvinnene i India. Forfatteren har selv indisk bakgrunn, og jeg gjetter på at hun nok ikke tar alt fra løse lufta.

Dette er definitivt ei bok jeg kan anbefale, spesielt hvis du har litt interesse for India. Undertegnede er mer enn litt interessert i India, og jeg koste meg med den, selv om det definitivt ikke alltid var like hyggelige ting som vi fikk ta del i.

Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger

Siste bok ut i 2018, var Simon Strangers bok Leksikon om lys og mørke. Nok ei bok jeg hadde stått lenge på venteliste på hos biblioteket, og ei bok jeg hadde gledet meg til å lese. Jeg har tidligere lest De som ikke finnes, som jeg likte veldig godt. Boka vant Bokhandlerprisen 2018, og sammen med alle de andre godordene om denne nye boka, var jeg spent på hvordan jeg ville like den.

Boka Leksikon om lys og mørke, skrvete av Simon Stranger. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

I boka møter vi Henry Rinnan, skomakersønnen som ble en av Norges mest fryktede og forhatte menn under 2. verdenskrig. Vi møter også den jødiske familien som flytter inn i huset som under siste del av krigen var Rinnanbandens hovedkvarter. Boka beskriver både hva utenforskap og mobbing gjorde med Henry Rinnan, men også hvordan det å bo i huset hvor mennesker hadde blitt torturert og drept gjør med en jødisk familie.

Kapitlene i boka er delt inn som et leksikon, og fra A til Å blir historiene fortalt. For det er definitivt to historier vi blir fortalt, selv om de på sitt vis er vevd inn i hverandre. Om strukturen av boka funket? Tja. Både og. Noen ganger syntes jeg det funket bra, andre ganger syntes jeg det ble litt «tvungent». Med andre ord får Stranger det til med varierende hell. Om det noen sinne kunne ha funket er jeg ikke sikker på, og det er uten tvil en vanskelig oppgave å skulle skrive en roman med en slik form.

Jeg syntes selve fortellingen, eller fortellingene, er godt fortalt på mange måter, og Stranger har stort sett et godt språk (men jeg får fnatt av at han gjennom hele boka konsekvent skriver kafé med «c»).

Alt-i-alt likte jeg boka, og koste meg med å lese den den siste helgen av året. Det er kun de ovennevnte faktorene som gjorde at boka ikke nådde helt opp hos meg. Med andre ord, en forfatter jeg definitivt liker, men dette er nok ikke min favoritt av ham.

Når landet mørknar av Tore Kvæven

Sansynligheten for at jeg hadde plukket med meg denne boka fra biblioteket hadde neppe vært stor hvis ikke min kollega hadde snakket så varmt om den. Hennes entusiastiske omtale av boka, sammen med at den vant årets Bragepris, gjorde at jeg bestemte meg for å lese den. Og det kan jeg love deg at jeg ikke angret på!


Når landet mørknar. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Når landet mørknar av Tore Kvæven er lagt til den norrøne Vesterbygda på Grønland, og vi befinner oss på slutten av 1200-tallet. Vi følger med unggutten Arnar Vilhjalmson på hans første hvalrossjakt, og og etter jakta møter han ei jente som gjør uslettelig inntrykk på ham. Unggutten har store drømmer, og ønsker å bygge seg et skip og segle vestover mot Vinland. Dit vil han seile sammen med Eir, jenta han traff den gangen. For å nå drømmen er han villig til å trosse ikke bare sin egen høvding, men også sine egne guder og de lovene som gjelder i landet.

Hvis jeg skulle velge ett ord for å beskrive denne romanen, ville det være «episk». Dette er en historie som beveger seg langsomt, samtidig som den er fylt av spenning. Med sine beskrivelser av naturen og landskapet der vi befinner oss i historien, minnet den meg om romaner fra romantikken, som Frankenstein av Mary Shelly.

Personlig syntes jeg boka var vanskelig å legge vekk, jeg følte at jeg måtte vite hva som skjedde videre. Språket er poetisk, og jeg mener Kvæven skriver virkelig godt. Definitivt ei bok som fortjente Brageprisen, og som jeg håper flere vil lese!

Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman

Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman er ei sånn bok som stadig dukket opp i feeden min på Instagram. Uten at jeg egentlig visste så mye boka, gjorde tittelen meg nysgjerrig nok til at jeg bestemte meg for å låne den på biblioteket. Boka er oversatt til norsk, og har fått en godt oversatt tittel, Eleanor Oliphant har det helt fint. Dette til tross, så ønsket jeg å lese den på engelsk. Hun vant The Costa award for boka i 2017.

Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Eleanor oliphant er ei ung kvinne som lever et enkelt, rutinemessig liv. Hun har jobbet i den samme bedriften siden hun ble ferdig med studiene sine, bor i samme leilighet, bruker samme antrekk hver dag, spiser det samme til lunsj daglig, og har det faktisk helt fint. Det er i hvert fall det hun svarer hvis noen spør. Det ærlige svaret ville nok ha vært noe annet, for egentlig har hun det slettes ikke så bra.

En sår og vakker fortelling om ensomhet og utenforskap. Historien forteller også om hvilken betydning det kan ha å bli sett av et annet menneske, og hvordan dette kan snu livet på hodet, på godt og vondt.

Selv om det finnes mange bøker om mennesker med en vanskelig oppvekst, eller om det å ikke være som alle andre, så berørte denne meg på en helt egen måte. Jeg tror rett og slett det var språket og nærheten i boka som gjorde at jeg likte den så godt. Dette var forfatterens debut, og jeg gleder meg til å se hva som kommer fra henne i framtida.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn er ei av de bøkene som «alle» trillet høye terningkast på i fjor. I tillegg til god omtale, ble boka nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris for 2018. Ikke overraskende var det venteliste på boka på biblioteket, men da det var min tur til å lese den, passet det egentlig ganske bra tidsmessig. Og det kan man kanskje kalle flaks, for jeg hadde mulighet til å lese boka i løpet av en lørdag, og trengte ikke ha større avbrytelser.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

I Kinderwhore møter vi jenta Charlotte. Charlotte har ei mor som alltid er hjemme. Vi skjønner fort at hun sliter med psykisk sykdom og rus, for hun sover hele tiden. Moren benytter seg av sterke medisiner for å holde seg i søvn, og Charlotte overlates i stor grad til seg selv.

Hvem faren til Charlotte er får verken hun eller vi vite, men innimellom tar moren med seg nye «fedre» hjem til henne. En kort periode har hun en «far» som gir henne glimt av trygghet og et godt liv, men etter kun et års tid er det over. Som tolvåring har hun en ny «far», en man som forbryter seg mot henne, og snur hele det ustabile livet på hodet. Hun oppdager morens piller, og finner på denne måten en måte å skru av egne følelser på.

Kan Charlotte bryte med de destruktive mønstrene hun har vokst opp med? Og kan hun noen sinne tilgi moren?

Kinderwhore er en utrolig sterk leseopplevelse, som sitter igjen i kroppen lenge etter at du har lagt fra deg boka. Jeg er veldig glad for at jeg hadde mulighet til å lese den i ett strekk, da den virkelig er vanskelig å legge fra seg. Ei bok for sarte sjeler er den kanskje ikke, og blir man trigget av å lese om overgrep mot barn, bør den nok leses med forsiktighet. For meg personlig var dette ei av de beste romanene utgitt på norsk i 2018 jeg har lest, og som jeg gjerne anbefaler videre!

Leseåret 2018

Godt nytt år! I dag er det første dagen i 2019, og jeg synes det er på sin plass å se tilbake på leseåret som har vært. Hva leste jeg egentlig? Var det noen positive overraskelser? Og var det noen skuffelser?

Fyrverkeri. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Mine lesemål for 2018 satte jeg tidlig på året, og jeg øsnket å sette mål som var overkommelige. For hva er vel poenget med å sette mål man ikke kan nå? Og hvis man sprenger målene sine, som jeg faktisk gjorde i 2018, så er det vel et bonus? Antall bøker jeg skulle lese var 50, noe som igrunnen har vært mitt vanlige årsmål siden 2005. Man kan sikkert tenke at det er et enkelt mål å nå, men det har faktisk vært dårlige leseår, hvor jeg ikke engang har kommet halvveis. I tillegg skulle jeg lese minst 10 bøker på norsk, siden jeg har vært dårlig til å lese norske bøker lenge, minst 2 sakprosabøker, og ved årets utgang skulle jeg ikke lese mer enn 5 bøker samtidig. Det siste virket som litt av en jobb da jeg satte målet, for i januar 2018 leste jeg hele 17 bøker samtidig!

Kort oppsummert kan man si at 2018 var et flott leseår for min del. Jeg klarte å nå alle mål, og vel så det. I tillegg har det vært mange gode leseopplevelser, noe jeg har satt pris på. Det hjelper nok også på at jeg siden midten av august har hatt en ny jobb som både krever og inspirerer meg til å lese på fritiden (å lese på jobb er det definitivt aldri tid til).

Etter en liten leseinnspurt på tampen av året, endte jeg opp med å lese hele 70 bøker i 2018! Det er det meste jeg har lest på veldig mange år. Man kan si jeg er mer enn godt fornøyd med det. Av disse var faktisk hele 30 bøker på norsk, noe jeg ikke er rent lite imponert over meg selv for. Dessuten leste jeg 4 sakprosabøker, og da rakettene gikk av i natt var jeg nede i å lese 4 bøker samtidig. Så, mange klapp på skulderen til meg selv for god innsats. Ja, det må jo være lov å skryte litt av seg selv?

Som nevnt var det mange gode leseopplevelser i året som gikk. Det startet med at jeg leste ut Svøm med dem som drukner av Lars Mytting, ei bok som startet langsomt, men som etter hvert ble så spennende at jeg ikke klarte å legge den fra meg. Noe som egentlig passet godt. Jeg startet med boka på nyåret, på en koselig kafé i Seminyak, Bali, og avsluttet den på den lange reisen fra Bali og hjem til Oslo.

Svøm med dem som drukner, på kafé på Bali. Foto: Av en annen verden © 2018
På kafé, Bali. Foto: Av en annen verden © 2018

Å skulle velge favoritter for 2018 merker jeg er veldig vanskelig, siden det har så mange gode bøker. Det ble et gjensyn med Neverwhere av Neil Gaiman, som jeg har lest mange ganger, og som fortsatt er min klare favorittroman. Jeg har lest bøker av forfattere som jeg elsker, som Emma Newman, Nnedi Okorafor, Cecilie Enger, Tor Åge Bringsværd, Jane Austen, og Simon Stranger. Nye bokbekjentskaper har det også blitt, og flere svært positive. Blant dem må jeg nok nevne Tore Kvæven, som vant Brageprisen i år (bokomtale kommer), Brit Bildøen, som jeg har tenkt jeg skulle lese lenge, Chloe Benjamin, Matt Haig, David Levithan, Yaa Gyasi, Naomi Alderman, og Zeshan Shakar.

Hvis jeg skal trekke fram noen skuffelser, må det være All the Crooked Saints av Maggie Stiefvater, Fransk åpning av Vigdis Hjorth, og The Blind Assassin av Margaret Atwood. Alle forfattere jeg har lest bøker av tidligere, og elsket. The Blind Assassin av Margaret Atwood var i og for seg ikke en dårlig bok, og en helt OK leseopplevelse, men jeg hadde nok høye forventninger etter The handmaid’s Tale. De andre to var dessverre ikke gode bøker, etter min mening, noe jeg synes var trist, med tanke på hvor gode jeg vet forfatterene kan skrive.

Hvordan var ditt leseår i 2018? Nådde du målene dine, eller kom livet i veien?