Quichotte av Salman Rushdie

En av podcastene jeg følger er The Guardian Books Podcast. Det var på en epidode av denne jeg hørte et intervju med Salman Rushdie, hvor han snakket om den nye romanen han hadde skrevet, Quichotte. Og selv om boka var på kortlista til Booker-prisen, så var det først og fremst dette intervjuet som pirret nysgjerrigheten min nok til å låne boka på biblioteket. Det var på en togtur fra Oslo til Sandnes i Oktober 2019 jeg leste boka, så dette innlegge kommer kanskje sent, men forhåpentligvis godt.

Boka Quichotte sammen med blomster og en rød kopp med havrelatte. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Boka er, ikke overraskende, inspirert av klassikeren Don Quixote av Miguel de Cervantes, og kom ut i august 2019. Vi treffer en aldrende selger, som er besatt av TV, og som setter ut på en reise gjennom USA etter å ha fallt hodestups for TV-stjerna Salma R sammen med sin imaginære sønn, Sancho. Salma R er en vakker vert for et poulært talkshow, og Quichottes mål med dette eventyret er å vinne stjernas hånd.

Dette var faktisk min først Salman Rushdie-leseropplevelse, men jeg ble definitivt ikke skuffet. I likhet med at Don Quixote var satire av sin samtid, er Quichotte satire av vår. Dette er en fortelling som med humor peker på den voksende rasismen, polulismen, og det stadig økende misbruket av opioder (mer enn 130 mennesker dør av overdose fra opioder hver dag i USA).

Jeg regelrett storkoste meg med denne boka. Rushdies bruk av popkulturelle referanser, humoren, og det flotte språket løfter virkelig historien. At den til tider var surrealistisk syntes jeg var et plass. Nå vant den riktignok ikke Booker-prisen, men jeg synes den definitivt var vedig sin plass på kortlista.

Har du lest denne boka? Likte du den?

Dette er ikke oss av Neda Alaei

Boka Dette er ikke oss av Neda Alaei er ei av bøkene på kortlista for Bokbloggerpisen 2019. I følge samlesingsplplanen samleses boka i perioden 15. mai – 15. juni, men jeg leste den i april. Litt av årsaken til dette var fordi jeg trengte ungdomsbøker til en bokpresentasjon på jobb.

Boka Dette er ikke oss holder i ei hånd, med Sofienbergparken i Oslo som bakgrunn. Foto: Av en annen verden © 2020
Sofienbergparken i Oslo.
Foto: Av en annen verden © 2020

Sanna går på 10. trinn på ungdomsskolen og bor sammen med faren sin. Det er nesten et år siden moren døde av sykdom, og faren sørger fortsatt dypt over tapet. Det er Sanna som må ta seg av faren, alt han vil gjøre er å sove eller skrive. Det er hun som må lage mat, vaske klær, rydde og holde orden hjemme.

På skolen er det heller ikke så lett. Bestevenninnen, Mie, ser nesten ikke på henne lenger. Hun henger nå kun med den nye jenta i klassen, Mitra, som er den peneste jenta på skolen og vant med å få det akkurat som hun vil.

En dag hun rydder oppdager Sanna et fotoapparat i skapet til moren. Med den er det en lapp som viser at kameraet var tenkt som en bursdagsgave til Sanna fra moren. Sanna husker at moren fortalte henne at hun ikke måtte glemme å se hvor vakker verden er, men hun skjønner ikke helt hva moren mente med det.

Så starter Yousof i klassen. Yousof elsker å ta bilder, og da han oppdager at Sanna har et kamera, spør han om hun vil være med ham og ta bilder. Sammen med Yousof lærer Sanna å se verden gjennom kameralinsa.

Dette er ei fin og sår historie om å ha mistet en mamma, å ha en pappa som er i så dyp sorg at han ikke er tilstede, om vennskap, forelskelse og om det å bli sett.

Jeg likte boka veldig godt. Den har et godt språk, og det er vel umulig å la seg berøre. Karakterene virker ekte og troverdige, og det at handlingen utspiller seg i mitt eget nærmiljø gjør den nok ekstra nær. Herman Foss’ gate 12, hvor Sanna bor, er kun et steinkast unna Bjerregaards gate, hvor jeg selv har bodd. Jeg kommer definitivt til å anbefale denne for ungdomsskoleelever!

I tillegg til å være nominert til Bokbloggerprisen 2019, er boka nominert til Uprisen 2020 og tildelt Kulturdepartementets debutantpris 2019.

Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? av Åse Ombustvedt

Et av mine lesemål for 2020 er å lese diktbøker skrevet for ungdom. Da jeg så Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? av Åse Ombustvedt i hylla for dikt på ungdomsavdelingen på biblioteket, gjorde tittelen meg virkelig nysgjerrig, og jeg valgte å ta den med meg hjem. At boka var nominert til Uprisen 2020 gjorde nysgjerrigheten min om mulig større.

Boka Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? foran potteplanter. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

I denne boka møter vi en navnløs gutt, og forteller en historie om forholdet mellom han og faren hans. Ved første øyekast kan det virke som at de krangler en del, men etter hvert forstår man at faren mishandler sønnen både fysisk og psykisk. Det kommer tydelig fram at guttens mor er klar over hva som foregår, men hun gjør ingenting med det.

Denne diktboka skrevet som modernistiske dikt. Strofene er bygget opp av verselinjer som ikke rimer, og strofene har ulik lengde. Språket er enkelt og direkte, noe som gjør at boka føles ekte og realistisk. Selv om boka omhandler et sterkt, og ofte vanskelig, tema, er den relativt lett å lese. Boka er på under 100 sider, og er gjennomillustrert med svart-hvittillustrasjoner av Skinkeape. Illustrasjonene er med på å støtte opp om teksten, og forteller noe teksten kanskje ikke forteller.

Dette er ei bok som handler om hvordan man blir påvirket av å vokse opp i et voldelig hjem. «Vold avler vold» er det et ordtak som heter, og det ser vi også i denne boka. Faren til jeg-personen er voldelig fordi han selv vokste opp med en voldelig far, og vi ser hvordan jeg-personen i boka også føler en slags voldelig trang.

Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? traff meg med en knyttneve i hjertet. Selv om historien er språklig enkel å lese, synes jeg det er et tema som er vanskelig å lese om, fordi det er vanskelig å ikke la seg berøre. Man blir rett og slett sittende igjen med en guffen følelse etterpå.

Jeg tror dette er ei viktig bok, og jeg håper flere vil lese den.

De døde ser deg av Alexander Løken

Jeg har nettopp lest De døde ser deg av Alexander Løken for andre gang. Boka kjøpte jeg etter å ha hørt forfatteren på Norcon 28 i november 2017. Første gang jeg leste den var i 2018, men jeg fikk aldri somlet meg til å blogge om boka. Ikke før nå, etter å ha lest den på nytt.

Boka De døde ser deg blant planter, og med en rød telysholde med tent lys i til høyre. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Året er 2019 og vi befinner oss i Tokyo, Japans hovedstad. Norske Liv er 16 år, ambassadørdatter og bærer på en mørk hemmelighet ikke engang hennes nærmeste familie kjenner til. Hun er nekromantiker. Hun kan mane fram døde, hvileløse sjeler som fortsatt befinner seg på jorda. I rillegg har hun den dødelige sykdommen de kaller Likpesten, en sykdom som kun smitter fra døde til levende. Bare et halvt år har hun igjen å leve.

Everest Brox er verdens rikeste person under 30 år. På universitetet hadde han brutt seg inn på romkameratens PC og stjålet idéen til et nettsamfunn. Han skapte Oculink, og tre år senere hadde han tjent sin første milliard, mens romkameraten hadde dødd i en bilulykke. Aldri før har verden vært så overvåket, med kameraer med ansiktsgjenkjenning, og digital kommunikasjon som ble lagret. Ved hjelp av Oculink har Everest dermed tilgang på nesten all informasjon om mennesker, og dette vet han å utnytte til det fulle.

Ei natt kidnapper Everest Brox Liv, samt tre andre: spanske Óliver, som er litt eldre enn Liv, den lille britiske gutten Alfie, og japanske Ekko, som er på omtrent samme alder som Liv. Det viser seg raskt at også de tre andre har de samme evnene som Liv, også de er nekromantikere. Everest er maktsyk, og de forstår snart at han har planer om å utnytte evnene deres til å mane fram døde han kan utnytte for å få enda mer makt. Og etter hvert finner Liv ut at det finnes verre ting enn å dø.

Selv om denne boka har en handling som i stor grad skjer i 2019, vil jeg kalle det science fiction. Dette fori det er snakk om fiksjon som har teknologi som et sentralt tema. I tillegg har den et hint av grøss, med tanke på alle spøkelsene, eller de hvileløse som de kalles. Jeg har sett boka bli kalt fantasy av enkelte, men jeg kjenner at selv om dette definitivt er fabelprosa eller fantastisk litteratur, har jeg vansker med å kalle det fantasy.

Uansettt genre, så er dette ei skikkelig spennende bok, og definitivt det jeg vil kalle en «page turner». Jeg anser ikke meg selv som en person som leser kjapt, tvert i mot, men denne boka slukte jeg begge gangene jeg leste den. Og den siste gangen leste jeg den ut i løpet av et par dager. Kan absolutt anbefale denne boka, både til ungdom som er ute etter noe spennende, men også voksne som har sansen for det fantastiske.

Miss Austen av Gill Hornby

Helt siden jeg leste Pride and Prejudice på en togreise hjem fra Warsawa i Polen, etter å ha vært flere uker på interrail sommeren 1995, har jeg elsket Jane Austens romaner. Hver roman har jeg lest minst to ganger, og jeg har dessuten lest noen av de kortere historeiene hennes også. Da jeg så at Gill Hornby kom ut med boka Miss Austen, hvor hun fabulerer over hva som skjedde med brevene Cassandra, Jane Austens søster, brente til forvirring og fortvilelse for ettertidens akademikere, visste jeg at denne boka bare måtte jeg lese. Heldigvis rakk jeg å låne med meg boka hjem fra biblioteket før de stengte i forbindelse med koronakrisen.

Bilde av boka Miss Austen av Gill Hornby og en kopp kaffe. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

I denne romanen møter vi Jane Austens søster Cassandra. Året er 1840, og det har gått 23 år siden søsteren døde. Cassandra har reist til landsbyen Kintbury for å besøke familievennene Fowles. Hun vet at det på denne prestegården befinner det seg flere brev med familiehemmeligheter, og hun ønsker ikke at disse skal havne i feil hender! Spesielt hemmelighetene om hennes søster ønsker hun å holde skjult, men det finnes også hemmeligheter om henne selv.

Cassandra finner fort brevene, og gjennom disse og Cassandras egne minner, blir vi med på en reise i søstrene Jane og Cassandras liv. Det blir beskrevet et kjærlig forhold mellom Cassandra og hennes geniale, men kompliserte søster. Å være ugift kvinne på denne tiden var ikke enkelt, og hadde man ikke egen formue, var man prisgitt hjelp fra andre. Var man heldige hadde man andre nære familiemedlemmer eller slektninger som kunne hjelpe, hvis ikke var man dømt til et liv i fattigdom.

Denne boka har virkelig fanget atmosfæren i Jane Austens eget forfatterskap, synes jeg. Den tar tiden på kornet, og viser at forfatteren i aller høysete grad vet hva hun skriver om. Det er kanskje ikke så rart, når man vet at hun tidligere har skrevet biografien Jane Austen : the girl with the golden pen. Miss Austen er spådd å bli et større TV-drama, og har fått strålende kritikker av blant annet The Guardian, The Observer, The Times, og flere andre. Per april 2020 er boka ikke oversatt til norsk, men man kan alltids håpe at det skjer etter hvert.

Miss Austen er boka for de anglofile, for de som liker historisk drama, eller for de som rett og slett vil kose seg med noe godt sammen med en kopp te. Og for Jane Austen-fans er den et absolutt «must» å lese.

The Traitor’s Tunnel av C. M. Spivey

Jeg husker ikke helt hvem som anbefalte meg The Traitor’s Tunnel av C. M. Spivey, og jeg har ikke klart å finne tilbake til anbefalingen. Hvis jeg ikke husker helt feil, tror jeg at det var noen på Twitter som ga meg anbefalingen. Boka startet jeg å lese på juleferie i Irland, etter å ha hatt den liggende på lesebrettet noen måneder.

Bilde av boka The Traitor's Tunnel foran et pyntet juletre. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Boka har to hovedkarakterer: Bridget, som er tyv og født med hekseblod, og Theodor, den unge håndtverkeren som har kommet til hovedstaden for å være lærling og som har en drøm om å bli ingeniør. Bridget har klart å opprette et aldri så lite rykte om seg selv som «spøkelsestyven» i byen. Hun kan nemlig bruke magi for å kunne forsvinne! Det går rykter om at flere av de unge tyvene i byen forsvinner sporløst, men hun tenker mest på seg og sitt. Å bli med i Tyvenes laug er hun ikke interessert i. Så en dag robber hun en person hun nok ikke skulle ha robbet, og oppdager at hennes egen bror, Teddy, er en av dem. Theodor drommer om å få stillingen Lord Engineer of Arido, og å være lærling for en kjent byingeniør kommer både med nye regler og nye utfordringer for den unge mannen, men det er det verdt, da han det også medfører at blir synliggjort for The Imperial Council. Mens Bridget spionerer på broren, overhører hun en samtale med noen som avslører en grusom plan, og etter mer enn et tiår må de to søsknene finne tilbake til hverandre og stoppe den forræderske planen.

The Traitor’s Tunnel ble min første leste bok i 2020, og en av tingene jeg merket meg fort var at det nok kom til å bli ei av de mest mangfoldige bøkene jeg ville lese i 2020. Dette er rett og slett er en av de mest mangfoldige bøkene jeg har lest noen sinne! Her har vi karakterer med ulike kjønn, legning, hudfarge, osv. I tillegg var boka utrolig spennende. Det eneste jeg egentlig har å utsette på boka var at den var en anelse kort. Men kanskje kan vi bli bedre kjent med karakterene i en annen historie, en annen gang?

Kan vi bare late som av Camilla Sandmo

[reklame/leseeksemplar]

Det begynner å bli ganske lenge siden Kan vi bare late som av Camilla Sandmo dumpet ned i postkassa mi som et leseeksemplar for forlaget. Selv om jeg har hatt lyst til å lese den siden jeg mottok den, har det altså tatt meg en halv evighet før jeg fikk somlet meg til å lese den. Men, som de jo sier, bedre seint enn aldri!

Bilde ab boka Kan vi bare late som av Camilla Sandmo, sammen med potteplanter og telysjoldere med tente lys. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Når Emma ikke spiller dataspillet Sims eller drømmer om å bli en toppblogger, holder hun på med kunstløp. Det er det hele livet hennes dreier seg om når hun ikke er på skolen. På skolen føler hun seg som en taper, hun kjenner ingen, og spiser lunsjen sin på do. Helt siden faren tok henne med på skøyteskole, har hun elsket å være på isen. Uka etter skøyteskolen startet hun på kunstløp, men til tross for hard trening, havner hun sjelden på pallen, og kun i klubbmesterskapet i deres egen klubb.

En dag de trener kunstløp viser det seg at det har skjedd en feil. Hallen er blitt dobbeltbooket, og de må dele banen med hokeygutta. Mens Emma strever med et vanskelig hopp, kommer pucken fykende og treffer Emma nesten i hodet, der hun ligger på isen etter et fall. Hun kjefter på hokeyspilleren som kommer for å hente pucken, og det viser seg at inni hjelmen er det slett ikke en gutt som befinner seg, men jenta Jossi. Det hele ender med en utfordring. I løpet av en måned skal de finne ut hvem av de to, Emma eller Jossi, som kan bli best i den andres sport.

Nok ei bok jeg likte godt. Jeg synes Camilla Sandmo skriver fint, og jeg satte ekstra stor pris på at måten hun beskriver kjærlighet og forelskelse på: Det spiller ingen rolle hvem du forelsker deg i, eller hvilket kjønn hen har. Forelskelse og kjærlighet er OK uansett hvem. I tillegg viser hun hvordan samhold og det å jobbe sammen er med på å skape fellesskap. Å være del av noe felles, et lag, kan være med på å få deg som menneske til å føle deg både sett, og kan styrke din mentale helse. Dette er definitivt ei bok jeg kommer til å anbefale til ungdom!

Boka var nominert til Uprisen 2018.

«Bekymringsmelding» av Adel Khan Farooq

Adel Khan Farooq kom ut med ungdomsboka Mine brødre i 2016, som handler om utenforskap og hva det kan gjøre med unge mennesker. Best er han nok kjent som journalist og dokumentarskaper, og kanskje ikke forfatter. Han var med på å skape dokumentarfilmen Den norske islamisten, som blant annet ble vist på NRK i 2017, og som har blitt vist på en rekke filmfestivaler i hele verden. Novellen «Bekymringsmelding» er den første skjønnlitterære teksten Farooq har publistert siden Mine brødre, og jeg var ganske nysgjerrig på hva han hadde skrevet.

Bilde av nettbrett med novellen "Bekymringsmelding" av Adel Khan Farooq. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Dette er en fortelling skrevet som et brev til statsministeren, satt til Oslo i 2022. Forlellerstemmen er førsteperson, men vi får aldri vite navnet eller kjønnsidentiteten til vedkommende som er jeg-personen. Egentlig får vi vite veldig lite om hen, annet enn at hen har foreldre som ikke var født i Norge, er i midten av tjueårene, har mista jobben, og at hen bor i blokk. Vi vet at det har skjedd en krise, og at denne krisen har endret menneskenes hverdag fundamentalt. Mange har mistet jobben, og blir sendt på noe som ser ut til å være meningsløse kurs. Jeg-personen skriver til statsministeren for å sende en bekymringsmelding. Det er tydelig at hen er bekymret for samfunnet hen lever i, og kanskje spesielt for området hen bor i…

Etter å ha lest novellen ble jeg sittende igjen med en skikkelig guffen følelse. Hele atmosfæren i novellen er ganske uhyggelig, og det er tydelig at Farooq er inspirert av den pågående Covid-19-pandemien og hva den kan gjøre med Oslo. Spesielt tydelig er det at han er bekymret for de svakeste, barna som allerede sliter. Når kriser rammer er det ofte de svakeste det rammer, slik er det også med den pågående pandemien, selv om det ikke nødvendigvis er de som blir syke og dør.

At Farooq forsøker å sette fokus på identitet og oppvekst bør ikke overraske, det gjorde han også med boka Mine brødre, samt dokumentaren Den norske islamisten. Hans engasjement er stort, og han har derfor startet et film- og skriveverksted i bydel Søndre Nordstrand, hvor det er mye barnefattigdom. I en melding på Facebook har han skrevet følgende:

Corona-viruset spør ikke om man er rik eller fattig, svart eller hvit, men likevel rammer krisen skjevt. For familier med lavinntekt er krisen en kjempeutfordring. De har liten plass hjemme, mange barn og lite penger. På lengre sikt vil de barna som har ressurssterke foreldre, komme lenger enn de som ikke har det. Det er en dyster skildring som innbyr til alt annet enn optimisme.

Jeg har derfor lyst til å gjøre en ekstra innsats for området som har gitt meg så mye. Før krisen startet jeg på frivillig basis et film – og skriveverksted i bydel Søndre Norstrand. Innbyggerne i bydelen har lavest utdannings- og inntektsnivå i Oslo, og dermed er det også en stor andel barnefattigdom. Når verkstedet skal starte opp igjen, kan jeg ikke svare på, men jeg har i hvert lyst til å benytte meg av muligheten til å samle inn midler til de mest sårbare barna våre, når landet åpner.

I dag lanserer jeg derfor min første fortelling siden min forrige bok. Det er en kort tekst, kall det en litterær mixtape, om hvordan livet kan bli etter en krise. Nå skal jeg ikke si så alt for mye, men jeg håper at dere har lyst til å lese den og støtte med et VIPPS-beløp på 30 kroner som går uavkortet til filmverkstedet. Oppgi e-posten din i meldingen når du Vippser, og så sender jeg over teksten. Omslaget er gjort av Sheraz Ali.

Vippsnummer er: 93865376

Del denne statusen hvis det er enklere for deg. Tusen takk til alle som bidrar!

Jeg synes det er flott at vi har engasjerte mennesker som Adel Khan Farooq, og synes det er fantastisk at han bruker sine ressurser og sitt nettverk til å hjelpe barn som har behov for det. De tretti kronene er ikke så mye for meg, så å betale en liten slump for en historie og vite at pengene går til noe så bra var ikke et vanskelig valg for meg. Samtidig håper jeg på flere godbiter fra forfatteren en gang i framtiden – kanskje etter krisen?

Udyr av Kristine Tofte

[reklame/leseeksemplar]

Selv om jeg har hatt Udyr av Kristine Tofte på hylla siden den kom ut og jeg fikk leseeksemplaret fra forlaget. I mars var det samlesing i forbidelse med Bokbloggerprisen, og det var det som skulle til for at jeg skulle få ut fingeren og få lest den. Kristine Tofte er forfatter av Song for Eirabu, hvor første bok kom ut for over ti år siden på Tiden forlag. Udyr er noe helt annet enn Song for Eirabu, ikke bare i målform, men også innholdsmessig.

I Udyr møter vi Amund, som går på Idavoll ungdomsskole og er skolelei. Det er en torsdag i juni, og han er kalt inn til møte med kontaktlærer Anita. Det viser seg at hun har ordnet arbeidspraksis for ham, og allerede neste dag skal han sendes til en avsides gård i bygda. Der skal han ha praksisplass, men Amund vet ikke helt om gårdsarbeid er noe for ham. Når Amund kommer til Bru gård fredag morgen, stikker bonden av og overlater hele ansvaret til unggutten. Dyr er ikke akkurat Amunds sterkeste side, og ikke virker mobilen hans her også. Heldigvis dukker Ida opp. Ida er skolens peneste jente, men også ei stille jente som brukte å henge på biblioteket utenom skoletid. Heldigvis for Amund, har Ida skikkelig peiling på dyr også, og snart blir de venner og forsøker å ta seg av dyrene på gården.

Det viser seg etter hvert at dyrene på Bru gård på ingen måte er som andre dyr, og plutselig er det flere enn Amund og Ida som viser interesse for gården og dyra som bor der. Før helgen er over må ikke bare Amund og Ida ta seg av dyra, men de må beskytte dem fra en fanatisk pastor og menighetens han, og en forsker som ønsker seg en nobelpris. Og alt dette bare på grunn av et veddemål mellom de norrøne gudene Loke og Odin!

Boka vil nok av mange klassifiseres som fantasy, men den er ikke det vi kaller klassisk fantasy. Den minner nok mer på den typen fantasy Harry Potter-bøkene er, altså at man trekker inn magi i vår verden, gjerne med røtter i mytologi eller folklore. Dette kan gjøres på flere måter, og Kristine Tofte har trukket inn vår egen norrøne mytologi. Kjenner man denne, vil man fort kjenne igjen elementer derfra.

Dette er ei bok med masse humor, og jeg virkelig storkoste meg med den. Selv om boka er på godt over trehundre sider, er den relativt lettlest. Språket er godt og lettbeint, og avdelt i korte kapitler er det lett å skulle lese «bare ett kapittel til». Jeg kommer definitivt til å anbefale denne boka videre til ungdom!

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

[reklame/leseeksemplar]

Jeg har sagt det tidligere, og jeg sier det igen: Å lese bøker av folk man kjenner er alltid nervepirrende. Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen var intet unntak. Forfatteren har bokblogget i flere år, og jeg har truffet henne. Da jeg fikk vite at hun skulle gi ut bok på Samlaget, ble jeg oppriktig glad på hennes vegne. Da boka dumpet ned i postkassa mi som leseeksemplar fra forlaget ble jeg glad, og det tok ikke lang tid før jeg satte meg ned for å lese den.

Sinne handler om 15 år gamle Synne, som går siste året på ungdomsskolen. Foreldrene er skilt, og Synne føler at faren har sviktet dem ved å forlate dem til fordel for en annen. Synnes største utfordring er riktignok ikke at foreldrene er skilt, men at hun har ADHD. Hun sliter med fokus, og ofte bobler og koker det innihenne. Når hun føler at noe går imot henne, mister hun lett besinnelsen, og ofte skjenner hun ut både lærere og de hun går på skolen sammen med. Rett som det er havner hun på rådgiveren sitt kontor, som med støtte fra Synnes mor foreslår at Synne skal starte på medisiner igjen. Synne er skeptisk: Hun har gått på medisiner tidligere, og vil ikke at ting skal bli som da hun gikk på barneskolen. Dessuten er det ingen på skolen som vet at hun har ADHD, bortsett fra bestevenninna Torunn.

Høsten de startet i tiende startet det to nye elever i klassen: Influenseren Kine, som er kjempepopulær på Instagram, og den mystiske og pene Johan. Synne liker Johan, og i høstferien sender de hverandre meldinger på SnapChat til langt etter lenggetid. Egentlig gleder Synne seg til å fortelle Torunn om Johan etter høstferien, men får det ikke helt til, og når det viser seg at også Torunn liker Johan, blir det enda vanskeligere. At Kine har begynt å igle seg innpå Torunn gjør ikke saken noe enklere.

Å lese Sinne har virkelig vært en berg- og dalbane. Ann Helen Kolås Ingebrigtsen skriver på en måte som virkelig fanger deg som leser, og man dras inn i hele Synnes følelsesregister. Både oppturer og nedturer, og spesielt kjente jeg på frustrasjonen hennes. Synne føler seg ofte utenfor, som de fleste andre ungdommer har hun mest lyst til å være som alle andre. Da jeg lukket boka etter å ha lest den ut, var jeg helt utslitt! Litt grining ble det også overveis.

Dette er ei flott ungdomsbok om forelskelse, vennskap, utenforskap og å leve med ADHD. Jeg kommer definitivt til å anbefale den for elever på 9. og 10. trinn, men den kan fint leses av voksne også.