Dikt på en fredag

Nå er det lenge siden jeg har delt et dikt her. Siden høsten virkelig er her for alvor, tenkte jeg dele dette vakre skrevet av Edith Södergran. Det kan man blant annet finne i Mitt liv var en het villa, som er en norsk utgivelse fra 1998. Diktene i denne samlingen er heldigvis ikke oversatt. Jeg sier «heldigvis» fordi jeg synes svensk er et vakkert språk.

HÖST

De nakna träden stå omkring ditt hus
och släppa in himmel och luft utan ända,
de nakna täden stiga ned till stranden
och spegla sig i vattnet.
Än lekerett barn i höstens gråa rök
och en flicka går med blommor i handen
och vid himmelranden
flyga silvervita fåglar upp.

Trær med høstfarger. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Byens spor av Lars Saabye Christensen

Jeg bruker vel egentlig ikke være den som leser bøker fordi at «alle andre» leser dem, og hva som egentlig gjorde at jeg plukket med meg Byens spor av Lars Saabye Christensen fra biblioteket, er jeg litt usikker på. Uansett hva grunnen var, ble det til at jeg reserverte den, og det tok ikke så lang tid før det ble min tur til å lese den.

Byens spor. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Byens spor er satt til etterkrigstidens Oslo, hvor vi møter et knippe karakterer som på en eller annen måte er knyttet sammen. Sentralt i boka finner vi familien Kristoffersen, bestående mor Maj, far Ewald, sønn Jesper, og etter hvert også et lite søsken. Boka forteller om hvordan helt vanlige mennesker opplever hverdagen i byen etter krigen. Maj blir aktiv i Røde kors, og vi får lese referater fra møtene deres. Ewald jobber i reklamebyrå, men har sitt å stri med. Vi får være med inn i en tid hvor man kanskje måtte gå til naboen for å ta en telefon.

Noe jeg liker så godt med boka er atmosfæren. Jeg ble sugd inn i den. Det var som om jeg kunne høre lydene, eller lukte duftene. Christensens språk er tidsnært, og han har med små detaljer som får historien til å framstå som troverdeig. Det føltes som om jeg var i boka!

Dette var første bind i en trilogi, og jeg har allerede andre bind i bokhylla. Jeg gleder meg til å lese Byens spor: Maj!

Tung tids tale: boka og teateroppsetningen

I utgangspunktet hadde jeg ingen planer om å lese boka Tung tids tale, skrevet av Olaug Nilssen, siden jeg ikke likte Få meg på, for faen. Så var det slik at jeg fikk spørsmål om jeg kunne tenke meg å komme på urpremiæren til teaterstykket som er basert på Tung tids tale, en sjangse jeg ikke ønsket å la gå fra meg. Jeg lånte derfor boka på biblioteket, og leste den i løpet av sommeren.

Tung tids tale. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Heldigvis ble møtet med Tung tids tale noe ganske annet enn det jeg hadde med Få meg på, for faen for ti år siden. Dette var en ganske annen fortelling! I Tung tids tale føler jeg at jeg virkelig kom under huden til forfatteren. Vi møter en mor med et autistisk barn. Et barn som de første par årene virket helt normal. En mor som ikke ønsker å diagnosere barnet sitt, og som dermed faller mellom to stoler. Hun er frustrert, og ufattelig sliten. Men til tross av disse følelsene, elsker hun barnet sitt, det er det ingen tvil om. Tung tids tale er ei svært godt skrevet og personlig bok, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale videre.

24. august 2018 var det duket for urpremiæren, som foregikk på Riksteaterets scene i Nyddalen her i Oslo. Jeg var spent på hvordan de hadde løst det hele, spesielt med tanke på at det faktisk ikke var noen barn med på lista over skuespillere.

Teateroppstningen skulle på ingen måte skuffe. Faktisk er dette nok et av de beste stykkene jeg har sett på lenge. Fire skusepillere skifter på rollene, noe som fungerer overraskende bra. Og man blir berørt. Man kan ikke la være å bli berørt av stykket. Jeg tror det er hele stabelen av parter som gjør at resultatet blir så fabelaktik. Selvfølgelig er det Olaug Nilssen som skal ha den største æren, det er tross alt hennes historie, men også resten av teamet er med på å gjøre sluttresultatet til det er. Scenografi, lys, lyd, kostymer, sminke… Alt! Det er helheten som skaper inntrykket og setter atmosfæren på scenen.

Riksteateret er nå på turne med stykket, og etter nyttår settes det opp på Det norske teateret. Og kanskje kommer jeg til å se stykket igjen, når det er tilbake på ei scene i Oslo.

South of the Border, West of the Sun av Haruki Murakami

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese noe skjønnlitterært av Haruki Murakami, men det har tatt lang tid før jeg kom så langt. South of the Border, West of the Sun plukket jeg opp fra bookcrossing-hylla på Gjesdal bibliotek i oktober 2015. Det skulle altså ta meg nesten tre år før jeg fikk somlet meg til å lese den.

I boka blir vi kjent med Hajime, som vokser opp i etterkrigstidens Japan. Han er enebarn, og byen han vokser opp i er liten. Han blir kjent med Shimamoto, som også er enebarn, og de knytter et nært vennskap. I tolvårsalteren bytter Hajime skole, og de mister etter hvert kontakten. Det skal gå over tjue år før de treffes igjen. Haijme er da i midten av tredveårene, gift, har to døtre og eier to jazzklubber. Dette til tross, følelsene dem imellom er ikke borte, og de to treffes i hemmelighet.

Siden jeg ikke hadde lest noe av Murakami tidligere, viddte jeg ikke hva jeg egentlig kunne forvente meg. Jeg tror dog ikke at boka var som jeg forventet meg… Hvis det gir mening? Dette mener jeg positivt, for jeg likte boka kjempegodt. Karakterene er troverdige, og historien uforutsigbar. At Murakami skriver godt ante meg etter å ha lest selvbiografien/løpeboka hans, og jeg er glad for at jeg endelig kom meg til å lese skjønnlitteratur av ham. Dette ga definitivt mersmak!

Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Slaveriets arv

Det er kanskje en overflatisk ting å si at det var bokas forside som fikk meg til å låne med meg boka Homegoing av Yaa Gyasi fra biblioteket, men sånn er det faktisk. Om jeg egentlig hadde noen forventninger er vanskelig å si, men jeg ble uansett ikke skuffet!

Denne romanen starter på 1700-tallet, og handler om to halvsøstre som vokser opp i hver sin landsby i det vestlige Afrika, i et område som i dag er Ghana. Først møter vi Effia, som er født i en landsby i Fanteland, under en stor brann. Effias far forlater sin første kone, Baaba, med babyen, slik at han kan sjekke avlingen, og se hvor store skader denne har fått. Baaba klarer ikke å amme babyen, og folk i landsbyen sier babyen er født av ilden, og at dette er grunnen til at Baaba ikke har noen melk. Effia blir derfor ammet av farens andre kone, som fikk en sønn bare tre måneder tidligere. Heller ikke dette lykkes, og Effia sliter med å ta til seg næring. Dette er starten på et dårlig forhold mellom mor og datter. Til tross for morens mishandling, som faren heldigvis klarer å sette en stopper for, vokser Effia opp til å bli en vakker kvinne. Selv om hun drømmer om å gifte seg med den kommende høvdingen, kommer det noe i veien for dette, og i stedet blir hun giftet bort til den britiske slavehandleren James Collins, og sammen får de en sønn.

Når vi møter Esi, Effias halvsøster, er hun 15 år gammel og befinner seg i et fangehull for kvinner, tilhørende Cape Coast Castle, men hun vokste opp i en landsby i hjertet av Asanteland. Selv om faren er en mektig kriger, har hun blitt tatt som slave, og sendes til USA for å bli solgt der.

Historien i boka fortsetter med å fortelle historien til de to søstrenes etterkommere, og gjennom 300 år blir vi kjent med generasjoner av ulike skjebner. Gjennom ulike etterkommere får vi oppleve vi de ulike utfordringene disse møter. Boka beskriver realistiske fordommer og til tider brutale hendelser, og spesielt kvinnene får kjenne utnyttelse på kroppen.

Boka gir et bilde av ulike personligheter, som vi blir mer eller mindre godt kjent med. Noen blir man gladere i enn andre, og atter andre føler man kanskje ikke at man blir like godt kjent med, og gjerne skulle ha visst mere om. Historien blir knyttet fint sammen til slutt, og jeg syntes ikke man satt igjen med noen løse tråder.

Jeg syntes boka var en fin leseopplevelse, tross alt, og gir et fint innblikk i svart historie. Dette er rett og slett en sterk debut av forfatteren, og jeg gleder meg til å lese flere bøker som eventuelt kommer fra hennes kant!

Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Årets påskekrim?

The Chalk Man er C. J. Tudors debutbok, og den kom ut på norsk under tittelen Krittmannen i år. Boka fikk terningkast 5 av Tom Egeland i VG, og var solgt til 39 land allerede før den kom ut!

I 1986 møter vi tolvåringen Eddie, som bor i en liten landsby sammen med foreldrene. Faren er en mer eller mindre mislykket freelanceskribent, og moren er lege og driver en abortklinikk. Ei gruppe kristenfundamentalister, demonstrerer mot klinikken. Eddie er en ganske vanlig gutt, som liker å henge sammen med den lille vennegjengen bestående av Fat Gav, Metal Mickey, Hoppo og Nicky. Nickey får vi etter hvert vite er datteren til byens prest, fader Martin, presten som også er leder for gruppa som demonstrerer mot Eddies mors abortklinikk.

Vi møter igjen Eddie som voksen mann og lærer i 2016. Han bor i huset han vokste opp i, etter at moren har flyttet sammen med en ny mann etter farens død. Her bor han sammen med leieboeren Chloe. Selv er han enslig, desillusjonert og drikkeferdig.

Det er kanskje vanskelig å si hvor historien egentlig starter. Var det med den fryktelige ulykken hvor «The Waltzer Girl (Tekopp-jenta på norsk) ble brutalt skadet, eller startet det egentlig med at Eddies kompis, Gav, fikk ei bøtte kritt i bursdagsgave?

Vennegjengen begynner å tegne krittfigurer som beskjeder til hverandre, og i begynnelsen er det hele en morsom lek. Når krittfigurene etter hvert leder vennene til liket av en ung jente, er ikke leken like morsom lenger. Tretti år etter har Eddie for lengst lagt det hele bak seg, men plutselig en dag får han et brev. Dette brevet inneholder kun en tegning av en krittmann og et stykke kritt. Det tar ikke lenge før Eddie forstår at leken slett ikke var over…

Boka skifter mellom 1986 og 2016, og vi blir fortalt to historier, men historiene handler om de samme menneskene, og knyttes sammen av hendelsene som skjedde i 1986. Langsomt nøstes trådene opp, og boka ender definitivt ikke på en måte som jeg hadde forventet. For alt er ikke alltid som det kan virke som i små, engelske landsbyer.

Jeg kan godt innrømme at jeg slukte denne boka, for selv om den på mange måter er en langsom historie, syntes jeg allikevel den var spennende, og den hodt på nysgjerrigheten min hele veien. Den hadde noen (i hvert fall for meg) uventede vendinger, og overrasket meg stadig. I tillegg likte jeg språket og atmosfæren i boka, og kan definitivt anbefale den som påskekrim i år!

Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

En uvanlig krim

Jeg oppdaget Myrkongens datter, eller The Marsh King’s Daughter (jeg har tross alt lest boka på engelsk), av Karen Dionne da den ble presentert av en kollega på en bokkafé. Nysgjerrigheten min ble såpass pirret at jeg endte opp med å låne den på biblioteket for litt siden, og jeg ble ikke skuffet!

Bokas hovedperson er Helena, og når vi møter henne er det ingen som kjenner til hennes fortid, ikke engang mannen hennes. Både fortiden og sin virkelig identitet har hun holdt skjult i mange år. Det er når den beryktede Jacob Holbrook, også kjent som «The Marsh King» (Myrkongen), dreper to fengelsvoktere og rømmer fra et høyrisikofengsel hun forstår at ikke bare står hennes eget liv i fare, men også døtrenes. Mannen er ingen ringere enn hennes far, og brått blir hun innhentet av fortiden.

Myrkongen kidnappet Helenas mor da hun bare var ei ungjente, og to år inne i fangenskapet blir Helena født. Hun vokser opp i en isolert verden, og møter ingen andre mennesker før hun har rukket å bli 12 år. Faren er en ekspert i sporfinning og vet alt om å overleve i ødemarken. Denne kunnskapen viderefører han til datteren, og han oppdrar henne til å drepe. Ingen er klar over at Myrkongen er bedre enn noen annen til å jakte og overleve i villmarka. Det finnes kun ett unntak, og det er Helena.

Helena bestemmer seg for å jakte på sin far. Hun vet at hvis noen kan få Myrkongen bak lås og slå igjen, så er det henne. Med dette starter en jakt på liv og død: Hvem vil triumfere? Mannen hun elsket som barn, eller henne selv?

Fortellingen skifter mellom fortid og nåtid, og vi blir på denne måten godt kjent med Helena og hennes oppvekst. På denne måten blir boka ikke bare en unik krim- eller spenningsbok, men også en anderledes oppvekstroman.

Jeg oppfattet boka som troverdig, og jeg likte den uvanlige vinklingen på historien. Den var virkelig spennende fra start til slutt.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2018
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2018

Historisk spenning basert på virkelige hendelser

I The underground railroad møter vi slaven Cora. Vi befinner oss i de amerikanske sørstatene på 1800-tallet, og Cora er 16 år. Hun lever i daglig frykt for harde straffer og ydmykelser. Når vennen Caesar første gang spør henne om hun vil være med på flukt forsøk sier hun nei. Hennes mor, Mabel, klarte å flykte å flykte da Cora var ti-elleve år gammel, noe som gjorde henne hjemløs. Det var også med på å gjøre henne sterkere, og tre uker senere har hun skiftet mening og sier ja til å flykte sammen med vennen.

De bestemmer seg for å rømme med den myteomspunne underjordiske jernbanen, som tar med seg rømte slaver nordover fra stat til stat. Med slavejegeren Ridgeway i hælene flykter de, og selv ikke på steder som virker trygge kan de slappe av. Hele tiden lever de med bevisstheten om at de kan innhentes og føres tilbake til plantasjen Randall. Til tider kan denne historien være brutal, men det er bare med på å understreke hvordan det faktisk var på den tiden, og noe som er med på å gjøre den til en troverdig historie.

Boka bygger på virkelige, historiske hendelser. Den underjordiske jernbanen var et nettverk av hemmelige ruter og trygge hus som hjalp slaver med å flykte fra sørstatene til frihet lenger nord i USA og i Canada. De fikk hjelp av hvite som var motstandere av slaveriet og andre allierte, som kvekere. Begrepet om den underjordiske jernbanen oppstod i USA på 1800-tallet, og fluktruten hadde sin storhetstid i perioden 1850 – 1860. Hvor mange som klarte å flykte via «jernbanen» er vanskelig å anslå, men de mener at over 100 000 klarte å finne friheten på denne måten. Den underjordiske virksomheten opphørte i 1863, under den amerikanske borgerkrigen.

The underground railroad er en spennende og svært realistisk fortelling, og man risikerer å lære en bit amerikansk historie man kanskje ikke kjente til fra før.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Sårt om å ikke være som alle andre

Etter å ha hørt mye postivt om denne boka, gledet jeg meg virkelig til å lese den. Dessverre skulle det vise seg at å få fatt i den på et norsk bibliotek ikke bare skulle være enkelt, men etter å ha klaget min nød på Facebook var det en snill bibliotekar som donerte sitt eksemplar til eget bibliotek, slik at jeg fikk fjernlånt boka.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

George er skrevet av forfatter Alex Gino. Gino er amerikansk, og har vært en LHBTQ+-aktivist siden midten av 90-tallet. Boka handler om ei jente, men når folk ser på henne ser de en gutt. Når klassen skal sette opp stykket Charlottes tryllevev, har George KJEMPELYST til å spille hovedrollen som Charlotte, men læreren sier at hun ikke engang får lov til å prøve seg, siden hun er en gutt. Med hjelp av bestevennen Kelly, legger George en lur plan. Ikke bare for å få lov til å spille Charlotte, men også for at alle skal kunne se hvem hun faktisk er!

Boka tar for seg det å være barn og transperson, og hvordan det kan være å oppleve å ikke bli trodd. Den handler også om hvor viktig det faktisk er å få lov til å være seg selv. George forsøker på et tidspunkt å fortelle moren at hun er jente, men hun tror faktisk ikke på henne. Det er tydelig at det er svært sårt for George å vite at hun er jente, men oppleve at alle tror hun er gutt. Ikke helt vet hun hva hun skal gjøre heller… Jeg synes boka gir et fint bilde på hvordan det er å være noe helt annet enn det man tror, og å føle at man ikke kan være seg selv 100 %.

Noe jeg mener trekker ned er spesiesismen man finner i boka. Det finnes flere eksempler på dette, men der hvor det kanskje kommer klarest fram er i kapittel tre, altså tidlig i boka, hvor George besøker bestevennen Kelly. Faren holder på å rydde, og like før George skal gå hjem, skjer følgende:

Jeg er fullstendig klar over at de aller fleste nok ikke vil reagere på dette (de fleste av oss er spesisister i mer eller mindre grad), men for meg personlig syntes jeg ikke det er så kjekt. Visste du at griser faktisk er renslige dyr? Og at de er like intelligente som en treåring?

Ser man bort ifra dette, så likte jeg boka. Den er ei slik bok man egentlig blir ganske varm i hjertet av. Målgruppa for boka er barn i alderen 8 – 12 år, og så vidt meg bekjent er det ikke noen planer om å oversette den til norsk. Det synes jeg er synd, siden den fyller et hull i barnelitteraturen. Vi trenger mangfoldige bøker, og absolutt flere barnebøker som tar for seg transpersoner!

Dette er ei bok jeg mener bør leses av alle som jobber med barn, og selvsagt også av barn selv. Og så får vi krysse fingrene for at den blir oversatt til flere språk etter hvert…

Tenk å sveve over din egen by…

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om Bobla her, siden Siri Pettersen er en bekjent av meg, men jeg synes ikke det blir riktig å la være. Det at jeg kjenner forfatteren litt har hatt null påvirkning på min mening om boka, som jeg lånte på biblioteket.

Denne boka er rett og slett et lite mesterverk! Jeg ble sugd inn i historien om Kine med det samme, og det var vanskelig å legge den fra seg. Språket er ekte og direkte, noe som passer godt med tanke på at dette er ei bok for mellomtrinnet. Og selv om jeg strengt tatt ikke er i selve målgruppa, hadde jeg stor glede av den, og syntes det var vanskelig å legge den vekk.

Kine er ei jente som ikke er som de andre i klassen. Hun bor i en liten by hun synes er en skikkelig møkkaby, og klassekameratene hennes kaller henne Bobla. Etter det hun mener er verdens verste skoledag, stikker hun av fra timen. Hun løper til kirkegården, det atedet i byen hun trives best, og der finner hun ei mystisk glasskule. Inni kula finnes det er rar tøydukke, og hun tar den med seg hjem. I løpet av natta vokser den til ei boble,og plutselig finner hun ut at hun kan stenge seg inne i den. Her føler hun seg trygg, og når hun finner ut at den kan fly, føler hun en enorm frihet…

Boka berører blant annet tema som utenforskap, å føle at man ikke hører til, og mobbing. Den er til tider sår og trist, men også morsom. Jeg både lo og gråt underveis. Nok en gang har Siri Pettersen skrevet ei bok som har truffet meg rett i hjertet. Gleder meg allerede til neste bok, uansett når den måtte komme!

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017