Tre vegar til havet av Brit Bildøen

Første gangen jeg hørte om Tre vegar til havet av Brit Bildøen, var da den ble presentert på Bokdagene på Bibliotekenes hus tidligere i høst. Bokdagene er dager hvor forlagene kommer og presenterer nye bøker for bibliotekarer og bibliotekansatte. Brit Bildøen leste fra tidlig i boka, hvor ei dame går med en død katt i en trillekoffert… Med andre ord, jeg skjønte fort at dette var ei bok jeg hadde lyst til å lese!

Tre vegar til havet. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Tre vegar til havet foregår i tre parallelle historier. Boka
starter med at vi møter ei kvinne «i eksil». Hun jobber på en fuglestasjon på kysten sammen med hunden Isa, og etter hvert får vi også vite at hun jobber som oversetter. Vi forstår fort at noe har skjedd tidligere, og hun er i ferd med å bygge seg opp igjen etter dette. Denne historien fortelles i førstepersons synsvinkel.

I den andre historien, som fortelles i tredjepersons synsvinkel, møter vi ei kvinne som vi fort forstår ikke har det så godt. Dette er et menneske som av en eller annen grunn har tippet over. Hun utfører handlinger hun nok aldri hadde trodd hun skulle komme til å begå, men som avmaktsfølelsen får henne til å gjøre.

Den tredje historien, i likhet med den andre historien, fortelles også i tredje persons synsvinkel. Kvinnen vi møter her er midt i noe hun nok føler er en kamp for livet. Hun og mannen har fått avslag på ny søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet etter fire år, på grunn av alder. Dette blir som et slag i magen for henne, da hun vet at de er like før å få tildelt barn fra Kina. Med dette starter en kamp mot staten og en avgjørelse hun føler er urettferdig og diskriminerende.

Etter hvert forstår man at disse tre historiene henger sammen, og man får innsikt i hva sinne og avmakt kan få noen som i utgangspunktet er både ressurssterke og «normale» til å gjøre.

Selv om jeg personlig ikke kan relatere meg til verken ønsket om å få barn eller en kamp mot et statlig organ, var det ikke vanskelig for meg å bli glad i bokas hovedperson. Hun framstår som ekte og troverdig. Man klarer virkelig å kjenne på alle følelsene som karakteren i boka går gjennom.

Brit Bildøen skriver godt. Boka har et flott språk og et godt driv, noe som det gjorde det vanskelig å legge den fra seg. Jeg har på følelsen av at dette nok blir en av mine favoritter for 2018, selv om året på ingen måte er omme.

Jeg har Sju dagar i august stående på hylla, og gleder meg til å lese den en gang jeg får tid!

Läsarna i Broken Wheel rekommenderar av Katarina Bivald

Läsarna i Broken Wheel rekommenderar (eller Leserne i Broken Wheel anbefaler, som boka heter på norsk) av Katarina Bivald plukket jeg med meg på Bookcrossing-konventet i Oslo i april 2017. Jeg hadde tidligere hørt tittelen, men visste egentlig ingenting om boka. Det var nok tittelen som gjorde at jeg fikk lyst til å lese den, for hvilken bokelsker vil vel ikke lese om andre som er glad i bøker?

Läsarna i Broken Wheel rekommenderar. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

I boka Läsarna i Broken Wheel rekommenderar møter vi 28-årige Sara Lindqvist fra Haninge utenfor Stockholm. Hun er lidenskaplig opptatt av bøker og jobber i bokhandel. I to år har hun brevvekslet og bokbytting med Amy Harris på 65 fra Broken Wheel i Iowa. Etter at Sara mister jobben, blir de enige om at hun skal komme og besøke Amy. Sara finner fort ut at ting ikke kommer til å bli slik hun har tenkt seg, for Broken Wheel, for når hun endelig ankommer, er Amy død.

Dette er en lettlest feelgood-roman. Den inneholder en god «dæsj» kjærlighet, både til bøker og til mennesker. Jeg kan vel ikke påstå at den er spesielt dyptgående, men ei fin underholdningsbok man godt kan ha med seg på tur. Eller kose seg med i jula.

The Immortalists av Chloe Benjamin

Jeg tror det var fordi jeg hadde sett The Immortalists av Chloe Benjamin «poppe opp» flere ganger på Instagram, at jeg lånte den på biblioteket. Boka kom ut på norsk i år, og har fått navnet De udødelige. I utgangspunktet visste jeg ikke så mye om boka, men hadde hørt den skulle være bra. Hvilke forventninger jeg hadde er jeg faktisk usikker på, men det tok ikke lang tid før jeg ble dratt inn i fortellingen.

The Immortalists. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

I The Immortalists møter vi de fire søsknene Simon, Klara, Daniel og Varya Gold. Det er sommeren 1969, og i New York City tar Daniel søsknene med til en spådame, som de har hørt kan forutse når de skal dø. En og en går de inn til henne, og hver og en får de vite sin egen dødsdato. Dette er starten på historien i boka, og vi følger så søsknene og deres liv en for en.

Det store spørsmålet som stilles i denne historien er «hva gjør du hvis du vet når du skal dø?» Hvilke livsvalg tar du? Velger du å tro på det du blir fortalt? Blir du redd for at noe skal skje deg, eller bestemmer du deg for å leve livet fullt og helt, og tar risikofyllt valg? Hva de forskjellige søsknene velger er ulikt: Homofile Simon reiser til San Francisco for å leve som den han faktisk er, Klara følger drømmen om å bli tryllekunstner, Daniel velger et trygt liv som lege, og Varya vier sitt liv til studier og forskning.

Boka kan sies å ha fire deler, en del for hvert søsken. Selv om fokus i hver del blir den enkelte, og vi ser verden gjennom deres øyne, er de andre søsknene naturlig nok en del av de andres historier. Boka flettes på denne måten fint sammen og gir et godt bilde med ulike synsvinkler.

Om The Immortalists blir den beste boka jeg har lest i 2018, kan jeg ikke si noe om enda (året er tross alt ikke omme, og jeg må se nærmere på hva jeg har lest). At jeg elsket boka, kan jeg derimot med hånden på hjertet innrømme. Boka har et godt driv, en orginal historie og et godt språk. Den er rett og slett vanskelig å legge fra seg!

Har du lest boka? Likte du den?

Barnet av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg da jeg lånte med meg Barnet av Kjersti Annesdatter Skomsvold hjem fra biblioteket. Av ukjente grunner har jeg ikke lest noe av forfatteren tidligere, selv om jeg lenge har hatt lyst. At det ble Barnet som ble mitt første møte med forfatterens verker er egentlig ganske tilfeldig, da den ble med meg hjem fra biblioteket.

Bilde av boka Barnet. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Hvis jeg skal si hva Barnet handler om i ett ord, ville jeg sagt at den handler om livet. Egentlig trodde jeg den handlet om å få barn, noe som er litt morsomt med tanke på at jeg ikke har barn selv. Jovisst handler den om å få barn, men selv om dette er ei lita bok, handler den om så mye mere! Den handler om å miste noen man er glad i, om å finne kjærligheten, og om å mestre sin egen hverdag og utfordringene livet kaster til oss.

Språklig sett er boka et lite stykke mesterverk, etter min mening. Det er tydelig nøye gjennomtenkt, og forfatteren viser at hun er god på å bruke bilder. Samtidig er den lett å lese, med god flyt gjennom hele boka.

Selv om livet som beskrives i boka er ganske langt unna hvordan mitt eget liv er, og jeg personlig ikke klarer å identifisere meg med det, så var dette ei bok jeg virkelig likte. Boka forteller en realistisk og troverdig historie, og man blir lett berørt av den. Definitivt ei bok jeg kan anbefale andre å lese!

Dikt på en fredag

Nå er det lenge siden jeg har delt et dikt her. Siden høsten virkelig er her for alvor, tenkte jeg dele dette vakre skrevet av Edith Södergran. Det kan man blant annet finne i Mitt liv var en het villa, som er en norsk utgivelse fra 1998. Diktene i denne samlingen er heldigvis ikke oversatt. Jeg sier «heldigvis» fordi jeg synes svensk er et vakkert språk.

HÖST

De nakna träden stå omkring ditt hus
och släppa in himmel och luft utan ända,
de nakna täden stiga ned till stranden
och spegla sig i vattnet.
Än lekerett barn i höstens gråa rök
och en flicka går med blommor i handen
och vid himmelranden
flyga silvervita fåglar upp.

Trær med høstfarger. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Byens spor av Lars Saabye Christensen

Jeg bruker vel egentlig ikke være den som leser bøker fordi at «alle andre» leser dem, og hva som egentlig gjorde at jeg plukket med meg Byens spor av Lars Saabye Christensen fra biblioteket, er jeg litt usikker på. Uansett hva grunnen var, ble det til at jeg reserverte den, og det tok ikke så lang tid før det ble min tur til å lese den.

Byens spor. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Byens spor er satt til etterkrigstidens Oslo, hvor vi møter et knippe karakterer som på en eller annen måte er knyttet sammen. Sentralt i boka finner vi familien Kristoffersen, bestående mor Maj, far Ewald, sønn Jesper, og etter hvert også et lite søsken. Boka forteller om hvordan helt vanlige mennesker opplever hverdagen i byen etter krigen. Maj blir aktiv i Røde kors, og vi får lese referater fra møtene deres. Ewald jobber i reklamebyrå, men har sitt å stri med. Vi får være med inn i en tid hvor man kanskje måtte gå til naboen for å ta en telefon.

Noe jeg liker så godt med boka er atmosfæren. Jeg ble sugd inn i den. Det var som om jeg kunne høre lydene, eller lukte duftene. Christensens språk er tidsnært, og han har med små detaljer som får historien til å framstå som troverdeig. Det føltes som om jeg var i boka!

Dette var første bind i en trilogi, og jeg har allerede andre bind i bokhylla. Jeg gleder meg til å lese Byens spor: Maj!

Tung tids tale: boka og teateroppsetningen

I utgangspunktet hadde jeg ingen planer om å lese boka Tung tids tale, skrevet av Olaug Nilssen, siden jeg ikke likte Få meg på, for faen. Så var det slik at jeg fikk spørsmål om jeg kunne tenke meg å komme på urpremiæren til teaterstykket som er basert på Tung tids tale, en sjangse jeg ikke ønsket å la gå fra meg. Jeg lånte derfor boka på biblioteket, og leste den i løpet av sommeren.

Tung tids tale. Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Heldigvis ble møtet med Tung tids tale noe ganske annet enn det jeg hadde med Få meg på, for faen for ti år siden. Dette var en ganske annen fortelling! I Tung tids tale føler jeg at jeg virkelig kom under huden til forfatteren. Vi møter en mor med et autistisk barn. Et barn som de første par årene virket helt normal. En mor som ikke ønsker å diagnosere barnet sitt, og som dermed faller mellom to stoler. Hun er frustrert, og ufattelig sliten. Men til tross av disse følelsene, elsker hun barnet sitt, det er det ingen tvil om. Tung tids tale er ei svært godt skrevet og personlig bok, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale videre.

24. august 2018 var det duket for urpremiæren, som foregikk på Riksteaterets scene i Nyddalen her i Oslo. Jeg var spent på hvordan de hadde løst det hele, spesielt med tanke på at det faktisk ikke var noen barn med på lista over skuespillere.

Teateroppstningen skulle på ingen måte skuffe. Faktisk er dette nok et av de beste stykkene jeg har sett på lenge. Fire skusepillere skifter på rollene, noe som fungerer overraskende bra. Og man blir berørt. Man kan ikke la være å bli berørt av stykket. Jeg tror det er hele stabelen av parter som gjør at resultatet blir så fabelaktik. Selvfølgelig er det Olaug Nilssen som skal ha den største æren, det er tross alt hennes historie, men også resten av teamet er med på å gjøre sluttresultatet til det er. Scenografi, lys, lyd, kostymer, sminke… Alt! Det er helheten som skaper inntrykket og setter atmosfæren på scenen.

Riksteateret er nå på turne med stykket, og etter nyttår settes det opp på Det norske teateret. Og kanskje kommer jeg til å se stykket igjen, når det er tilbake på ei scene i Oslo.

South of the Border, West of the Sun av Haruki Murakami

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese noe skjønnlitterært av Haruki Murakami, men det har tatt lang tid før jeg kom så langt. South of the Border, West of the Sun plukket jeg opp fra bookcrossing-hylla på Gjesdal bibliotek i oktober 2015. Det skulle altså ta meg nesten tre år før jeg fikk somlet meg til å lese den.

I boka blir vi kjent med Hajime, som vokser opp i etterkrigstidens Japan. Han er enebarn, og byen han vokser opp i er liten. Han blir kjent med Shimamoto, som også er enebarn, og de knytter et nært vennskap. I tolvårsalteren bytter Hajime skole, og de mister etter hvert kontakten. Det skal gå over tjue år før de treffes igjen. Haijme er da i midten av tredveårene, gift, har to døtre og eier to jazzklubber. Dette til tross, følelsene dem imellom er ikke borte, og de to treffes i hemmelighet.

Siden jeg ikke hadde lest noe av Murakami tidligere, viddte jeg ikke hva jeg egentlig kunne forvente meg. Jeg tror dog ikke at boka var som jeg forventet meg… Hvis det gir mening? Dette mener jeg positivt, for jeg likte boka kjempegodt. Karakterene er troverdige, og historien uforutsigbar. At Murakami skriver godt ante meg etter å ha lest selvbiografien/løpeboka hans, og jeg er glad for at jeg endelig kom meg til å lese skjønnlitteratur av ham. Dette ga definitivt mersmak!

Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Slaveriets arv

Det er kanskje en overflatisk ting å si at det var bokas forside som fikk meg til å låne med meg boka Homegoing av Yaa Gyasi fra biblioteket, men sånn er det faktisk. Om jeg egentlig hadde noen forventninger er vanskelig å si, men jeg ble uansett ikke skuffet!

Denne romanen starter på 1700-tallet, og handler om to halvsøstre som vokser opp i hver sin landsby i det vestlige Afrika, i et område som i dag er Ghana. Først møter vi Effia, som er født i en landsby i Fanteland, under en stor brann. Effias far forlater sin første kone, Baaba, med babyen, slik at han kan sjekke avlingen, og se hvor store skader denne har fått. Baaba klarer ikke å amme babyen, og folk i landsbyen sier babyen er født av ilden, og at dette er grunnen til at Baaba ikke har noen melk. Effia blir derfor ammet av farens andre kone, som fikk en sønn bare tre måneder tidligere. Heller ikke dette lykkes, og Effia sliter med å ta til seg næring. Dette er starten på et dårlig forhold mellom mor og datter. Til tross for morens mishandling, som faren heldigvis klarer å sette en stopper for, vokser Effia opp til å bli en vakker kvinne. Selv om hun drømmer om å gifte seg med den kommende høvdingen, kommer det noe i veien for dette, og i stedet blir hun giftet bort til den britiske slavehandleren James Collins, og sammen får de en sønn.

Når vi møter Esi, Effias halvsøster, er hun 15 år gammel og befinner seg i et fangehull for kvinner, tilhørende Cape Coast Castle, men hun vokste opp i en landsby i hjertet av Asanteland. Selv om faren er en mektig kriger, har hun blitt tatt som slave, og sendes til USA for å bli solgt der.

Historien i boka fortsetter med å fortelle historien til de to søstrenes etterkommere, og gjennom 300 år blir vi kjent med generasjoner av ulike skjebner. Gjennom ulike etterkommere får vi oppleve vi de ulike utfordringene disse møter. Boka beskriver realistiske fordommer og til tider brutale hendelser, og spesielt kvinnene får kjenne utnyttelse på kroppen.

Boka gir et bilde av ulike personligheter, som vi blir mer eller mindre godt kjent med. Noen blir man gladere i enn andre, og atter andre føler man kanskje ikke at man blir like godt kjent med, og gjerne skulle ha visst mere om. Historien blir knyttet fint sammen til slutt, og jeg syntes ikke man satt igjen med noen løse tråder.

Jeg syntes boka var en fin leseopplevelse, tross alt, og gir et fint innblikk i svart historie. Dette er rett og slett en sterk debut av forfatteren, og jeg gleder meg til å lese flere bøker som eventuelt kommer fra hennes kant!

Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018

Årets påskekrim?

The Chalk Man er C. J. Tudors debutbok, og den kom ut på norsk under tittelen Krittmannen i år. Boka fikk terningkast 5 av Tom Egeland i VG, og var solgt til 39 land allerede før den kom ut!

I 1986 møter vi tolvåringen Eddie, som bor i en liten landsby sammen med foreldrene. Faren er en mer eller mindre mislykket freelanceskribent, og moren er lege og driver en abortklinikk. Ei gruppe kristenfundamentalister, demonstrerer mot klinikken. Eddie er en ganske vanlig gutt, som liker å henge sammen med den lille vennegjengen bestående av Fat Gav, Metal Mickey, Hoppo og Nicky. Nickey får vi etter hvert vite er datteren til byens prest, fader Martin, presten som også er leder for gruppa som demonstrerer mot Eddies mors abortklinikk.

Vi møter igjen Eddie som voksen mann og lærer i 2016. Han bor i huset han vokste opp i, etter at moren har flyttet sammen med en ny mann etter farens død. Her bor han sammen med leieboeren Chloe. Selv er han enslig, desillusjonert og drikkeferdig.

Det er kanskje vanskelig å si hvor historien egentlig starter. Var det med den fryktelige ulykken hvor «The Waltzer Girl (Tekopp-jenta på norsk) ble brutalt skadet, eller startet det egentlig med at Eddies kompis, Gav, fikk ei bøtte kritt i bursdagsgave?

Vennegjengen begynner å tegne krittfigurer som beskjeder til hverandre, og i begynnelsen er det hele en morsom lek. Når krittfigurene etter hvert leder vennene til liket av en ung jente, er ikke leken like morsom lenger. Tretti år etter har Eddie for lengst lagt det hele bak seg, men plutselig en dag får han et brev. Dette brevet inneholder kun en tegning av en krittmann og et stykke kritt. Det tar ikke lenge før Eddie forstår at leken slett ikke var over…

Boka skifter mellom 1986 og 2016, og vi blir fortalt to historier, men historiene handler om de samme menneskene, og knyttes sammen av hendelsene som skjedde i 1986. Langsomt nøstes trådene opp, og boka ender definitivt ikke på en måte som jeg hadde forventet. For alt er ikke alltid som det kan virke som i små, engelske landsbyer.

Jeg kan godt innrømme at jeg slukte denne boka, for selv om den på mange måter er en langsom historie, syntes jeg allikevel den var spennende, og den hodt på nysgjerrigheten min hele veien. Den hadde noen (i hvert fall for meg) uventede vendinger, og overrasket meg stadig. I tillegg likte jeg språket og atmosfæren i boka, og kan definitivt anbefale den som påskekrim i år!

Foto: Av en annen verden © 2018
Foto: Av en annen verden © 2018