Kan vi bare late som av Camilla Sandmo

[reklame/leseeksemplar]

Det begynner å bli ganske lenge siden Kan vi bare late som av Camilla Sandmo dumpet ned i postkassa mi som et leseeksemplar for forlaget. Selv om jeg har hatt lyst til å lese den siden jeg mottok den, har det altså tatt meg en halv evighet før jeg fikk somlet meg til å lese den. Men, som de jo sier, bedre seint enn aldri!

Bilde ab boka Kan vi bare late som av Camilla Sandmo, sammen med potteplanter og telysjoldere med tente lys. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Når Emma ikke spiller dataspillet Sims eller drømmer om å bli en toppblogger, holder hun på med kunstløp. Det er det hele livet hennes dreier seg om når hun ikke er på skolen. På skolen føler hun seg som en taper, hun kjenner ingen, og spiser lunsjen sin på do. Helt siden faren tok henne med på skøyteskole, har hun elsket å være på isen. Uka etter skøyteskolen startet hun på kunstløp, men til tross for hard trening, havner hun sjelden på pallen, og kun i klubbmesterskapet i deres egen klubb.

En dag de trener kunstløp viser det seg at det har skjedd en feil. Hallen er blitt dobbeltbooket, og de må dele banen med hokeygutta. Mens Emma strever med et vanskelig hopp, kommer pucken fykende og treffer Emma nesten i hodet, der hun ligger på isen etter et fall. Hun kjefter på hokeyspilleren som kommer for å hente pucken, og det viser seg at inni hjelmen er det slett ikke en gutt som befinner seg, men jenta Jossi. Det hele ender med en utfordring. I løpet av en måned skal de finne ut hvem av de to, Emma eller Jossi, som kan bli best i den andres sport.

Nok ei bok jeg likte godt. Jeg synes Camilla Sandmo skriver fint, og jeg satte ekstra stor pris på at måten hun beskriver kjærlighet og forelskelse på: Det spiller ingen rolle hvem du forelsker deg i, eller hvilket kjønn hen har. Forelskelse og kjærlighet er OK uansett hvem. I tillegg viser hun hvordan samhold og det å jobbe sammen er med på å skape fellesskap. Å være del av noe felles, et lag, kan være med på å få deg som menneske til å føle deg både sett, og kan styrke din mentale helse. Dette er definitivt ei bok jeg kommer til å anbefale til ungdom!

Boka var nominert til Uprisen 2018.

«Bekymringsmelding» av Adel Khan Farooq

Adel Khan Farooq kom ut med ungdomsboka Mine brødre i 2016, som handler om utenforskap og hva det kan gjøre med unge mennesker. Best er han nok kjent som journalist og dokumentarskaper, og kanskje ikke forfatter. Han var med på å skape dokumentarfilmen Den norske islamisten, som blant annet ble vist på NRK i 2017, og som har blitt vist på en rekke filmfestivaler i hele verden. Novellen «Bekymringsmelding» er den første skjønnlitterære teksten Farooq har publistert siden Mine brødre, og jeg var ganske nysgjerrig på hva han hadde skrevet.

Bilde av nettbrett med novellen "Bekymringsmelding" av Adel Khan Farooq. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Dette er en fortelling skrevet som et brev til statsministeren, satt til Oslo i 2022. Forlellerstemmen er førsteperson, men vi får aldri vite navnet eller kjønnsidentiteten til vedkommende som er jeg-personen. Egentlig får vi vite veldig lite om hen, annet enn at hen har foreldre som ikke var født i Norge, er i midten av tjueårene, har mista jobben, og at hen bor i blokk. Vi vet at det har skjedd en krise, og at denne krisen har endret menneskenes hverdag fundamentalt. Mange har mistet jobben, og blir sendt på noe som ser ut til å være meningsløse kurs. Jeg-personen skriver til statsministeren for å sende en bekymringsmelding. Det er tydelig at hen er bekymret for samfunnet hen lever i, og kanskje spesielt for området hen bor i…

Etter å ha lest novellen ble jeg sittende igjen med en skikkelig guffen følelse. Hele atmosfæren i novellen er ganske uhyggelig, og det er tydelig at Farooq er inspirert av den pågående Covid-19-pandemien og hva den kan gjøre med Oslo. Spesielt tydelig er det at han er bekymret for de svakeste, barna som allerede sliter. Når kriser rammer er det ofte de svakeste det rammer, slik er det også med den pågående pandemien, selv om det ikke nødvendigvis er de som blir syke og dør.

At Farooq forsøker å sette fokus på identitet og oppvekst bør ikke overraske, det gjorde han også med boka Mine brødre, samt dokumentaren Den norske islamisten. Hans engasjement er stort, og han har derfor startet et film- og skriveverksted i bydel Søndre Nordstrand, hvor det er mye barnefattigdom. I en melding på Facebook har han skrevet følgende:

Corona-viruset spør ikke om man er rik eller fattig, svart eller hvit, men likevel rammer krisen skjevt. For familier med lavinntekt er krisen en kjempeutfordring. De har liten plass hjemme, mange barn og lite penger. På lengre sikt vil de barna som har ressurssterke foreldre, komme lenger enn de som ikke har det. Det er en dyster skildring som innbyr til alt annet enn optimisme.

Jeg har derfor lyst til å gjøre en ekstra innsats for området som har gitt meg så mye. Før krisen startet jeg på frivillig basis et film – og skriveverksted i bydel Søndre Norstrand. Innbyggerne i bydelen har lavest utdannings- og inntektsnivå i Oslo, og dermed er det også en stor andel barnefattigdom. Når verkstedet skal starte opp igjen, kan jeg ikke svare på, men jeg har i hvert lyst til å benytte meg av muligheten til å samle inn midler til de mest sårbare barna våre, når landet åpner.

I dag lanserer jeg derfor min første fortelling siden min forrige bok. Det er en kort tekst, kall det en litterær mixtape, om hvordan livet kan bli etter en krise. Nå skal jeg ikke si så alt for mye, men jeg håper at dere har lyst til å lese den og støtte med et VIPPS-beløp på 30 kroner som går uavkortet til filmverkstedet. Oppgi e-posten din i meldingen når du Vippser, og så sender jeg over teksten. Omslaget er gjort av Sheraz Ali.

Vippsnummer er: 93865376

Del denne statusen hvis det er enklere for deg. Tusen takk til alle som bidrar!

Jeg synes det er flott at vi har engasjerte mennesker som Adel Khan Farooq, og synes det er fantastisk at han bruker sine ressurser og sitt nettverk til å hjelpe barn som har behov for det. De tretti kronene er ikke så mye for meg, så å betale en liten slump for en historie og vite at pengene går til noe så bra var ikke et vanskelig valg for meg. Samtidig håper jeg på flere godbiter fra forfatteren en gang i framtiden – kanskje etter krisen?

Udyr av Kristine Tofte

[reklame/leseeksemplar]

Selv om jeg har hatt Udyr av Kristine Tofte på hylla siden den kom ut og jeg fikk leseeksemplaret fra forlaget. I mars var det samlesing i forbidelse med Bokbloggerprisen, og det var det som skulle til for at jeg skulle få ut fingeren og få lest den. Kristine Tofte er forfatter av Song for Eirabu, hvor første bok kom ut for over ti år siden på Tiden forlag. Udyr er noe helt annet enn Song for Eirabu, ikke bare i målform, men også innholdsmessig.

I Udyr møter vi Amund, som går på Idavoll ungdomsskole og er skolelei. Det er en torsdag i juni, og han er kalt inn til møte med kontaktlærer Anita. Det viser seg at hun har ordnet arbeidspraksis for ham, og allerede neste dag skal han sendes til en avsides gård i bygda. Der skal han ha praksisplass, men Amund vet ikke helt om gårdsarbeid er noe for ham. Når Amund kommer til Bru gård fredag morgen, stikker bonden av og overlater hele ansvaret til unggutten. Dyr er ikke akkurat Amunds sterkeste side, og ikke virker mobilen hans her også. Heldigvis dukker Ida opp. Ida er skolens peneste jente, men også ei stille jente som brukte å henge på biblioteket utenom skoletid. Heldigvis for Amund, har Ida skikkelig peiling på dyr også, og snart blir de venner og forsøker å ta seg av dyrene på gården.

Det viser seg etter hvert at dyrene på Bru gård på ingen måte er som andre dyr, og plutselig er det flere enn Amund og Ida som viser interesse for gården og dyra som bor der. Før helgen er over må ikke bare Amund og Ida ta seg av dyra, men de må beskytte dem fra en fanatisk pastor og menighetens han, og en forsker som ønsker seg en nobelpris. Og alt dette bare på grunn av et veddemål mellom de norrøne gudene Loke og Odin!

Boka vil nok av mange klassifiseres som fantasy, men den er ikke det vi kaller klassisk fantasy. Den minner nok mer på den typen fantasy Harry Potter-bøkene er, altså at man trekker inn magi i vår verden, gjerne med røtter i mytologi eller folklore. Dette kan gjøres på flere måter, og Kristine Tofte har trukket inn vår egen norrøne mytologi. Kjenner man denne, vil man fort kjenne igjen elementer derfra.

Dette er ei bok med masse humor, og jeg virkelig storkoste meg med den. Selv om boka er på godt over trehundre sider, er den relativt lettlest. Språket er godt og lettbeint, og avdelt i korte kapitler er det lett å skulle lese «bare ett kapittel til». Jeg kommer definitivt til å anbefale denne boka videre til ungdom!

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

[reklame/leseeksemplar]

Jeg har sagt det tidligere, og jeg sier det igen: Å lese bøker av folk man kjenner er alltid nervepirrende. Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen var intet unntak. Forfatteren har bokblogget i flere år, og jeg har truffet henne. Da jeg fikk vite at hun skulle gi ut bok på Samlaget, ble jeg oppriktig glad på hennes vegne. Da boka dumpet ned i postkassa mi som leseeksemplar fra forlaget ble jeg glad, og det tok ikke lang tid før jeg satte meg ned for å lese den.

Sinne handler om 15 år gamle Synne, som går siste året på ungdomsskolen. Foreldrene er skilt, og Synne føler at faren har sviktet dem ved å forlate dem til fordel for en annen. Synnes største utfordring er riktignok ikke at foreldrene er skilt, men at hun har ADHD. Hun sliter med fokus, og ofte bobler og koker det innihenne. Når hun føler at noe går imot henne, mister hun lett besinnelsen, og ofte skjenner hun ut både lærere og de hun går på skolen sammen med. Rett som det er havner hun på rådgiveren sitt kontor, som med støtte fra Synnes mor foreslår at Synne skal starte på medisiner igjen. Synne er skeptisk: Hun har gått på medisiner tidligere, og vil ikke at ting skal bli som da hun gikk på barneskolen. Dessuten er det ingen på skolen som vet at hun har ADHD, bortsett fra bestevenninna Torunn.

Høsten de startet i tiende startet det to nye elever i klassen: Influenseren Kine, som er kjempepopulær på Instagram, og den mystiske og pene Johan. Synne liker Johan, og i høstferien sender de hverandre meldinger på SnapChat til langt etter lenggetid. Egentlig gleder Synne seg til å fortelle Torunn om Johan etter høstferien, men får det ikke helt til, og når det viser seg at også Torunn liker Johan, blir det enda vanskeligere. At Kine har begynt å igle seg innpå Torunn gjør ikke saken noe enklere.

Å lese Sinne har virkelig vært en berg- og dalbane. Ann Helen Kolås Ingebrigtsen skriver på en måte som virkelig fanger deg som leser, og man dras inn i hele Synnes følelsesregister. Både oppturer og nedturer, og spesielt kjente jeg på frustrasjonen hennes. Synne føler seg ofte utenfor, som de fleste andre ungdommer har hun mest lyst til å være som alle andre. Da jeg lukket boka etter å ha lest den ut, var jeg helt utslitt! Litt grining ble det også overveis.

Dette er ei flott ungdomsbok om forelskelse, vennskap, utenforskap og å leve med ADHD. Jeg kommer definitivt til å anbefale den for elever på 9. og 10. trinn, men den kan fint leses av voksne også.

Alt dette er Tokyo av Ina Strøm

Alt dette er Tokyo av Ina Strøm er antakelig ei bok som hadde passert under radaren min hvis det ikke var at boka hadde blitt presentert på Bokgildet for bibliotekarer i 2019. I motsetning til en del andre jeg kjenner, så ha verken Tokyo eller Japan generelt vært noe jeg har vært spesielt interessert i utover at jeg generelt er nysgjerrig på andre land og kulturer. Presentasjonen var uansett nok til å pirre nysgjerrigheten min, og ble etter hvert med meg hjem fra biblioteket.


Å lese bøker om steder man ikke har vært, er litt som å reise i fantasien, selv når boka er en reiseskildring eller dokumentarbok. Alt dette er Tokyo fikk meg til å føle at jeg vandret gjennom byen. Den er gjennomillustrert av vakre fotografier, og Ina Strøm følger oss gjennom byen, hvor vi kapittel for kapittel får se hver enkelt bydels særpreg fra gateplan. Gjennom vandringen ser vi en mangfoldig by, en by som virkelig kan tilby noe for enhver smak: Fra Shinjuku, som yrer av mennesker med ambisjoner og høy arbeidsmoral, via blant annet matparadiset Chūō og øya med de store framtidsdrømmene, Odaiba, til rebellenes tilfluktssted, Kōenji, og byens egen ødemark, Okutama.

Forfatteren tar oss med på en personlig reise, og forteller oss hvordan hun opplever det mangfoldige Tokyo. Hun beskriver arkitektur, tempo, miljø, og historie. Selv om boka er på over 200 sider, er den lettlest. Ikke bare på grunn av de mange fotografiene, men også fordi hun skriver på en lettbeint og humoristisk måte. Hun deler engasjert av sin kunnskap om japansk tenkesett, kultur, religion, design og enormt mye mer.

I bokas innledning (s. 5) forteller hun om besteforeldrene som besøkte Japan på 60-tallet, og hun forteller følgende:

«Da jeg var 25 år, ble det endelig min tur til å oppleve Tokyo og Japan, og etter det har min verden vært en annen.

Nå er det sikkert på høy tid at jeg reiser noen andre steder. Jeg har regnet ut at jeg har tilbrakt mer enn ti tusen timer her.»

Etter å ha lest Alt dette er Tokyo ble jeg virkelig smittet av forfatterens entusiasme, og nå har jeg virkelig lyst til å besøke byen selv. Jeg vet at det nok blir lenge til det skjer, men en dag håper jeg at også jeg får oppleve denne mangfoldige byen «på ekte».

Leseåret 2019

Godt nytt år! Vi har nå kommet noen dager ut i januar allerede, men forhåpentlig er det fortsatt innenfor å ønske godt nytt år. Tenk, 2019 er over, og enda et tiår er bak oss. 2019 var på mange måter et utfordrende år for min del, men nå ser jeg fram til nytt år og nye muligheter.

Når jeg setter meg lesemål, forsøker jeg alltid å sette meg mål jeg kan klare. Siden jeg kun kan snakke for meg selv, så er det dette som funker for meg. Blir målene for vanskelige å nå, blir jeg demotivert, og det er jo ikke poenget. Målene mine for 2019 var ganske generelle lesemål, siden det er disse som i stor grad funker for min del, og jeg var spent på hvordan det ville gå. Så, la oss komme til poenget, hvordan gikk det nå med disse målene?

Bilde av Fyrverkeri. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Faktisk gikk leseåret 2019 over all forventning. Som vanlig hadde jeg et mål om å lese minst 50 bøker, noe jeg har hatt siden 2005, som også var året jeg begynte å skrive ned hva jeg leste. Den gangen hadde jeg en egen hjemmeside som jeg oppdaterte manuelt med kode. I dag er det heldigvis enklere, og for et par år siden gikk jeg over til å bruke Goodreads. I 2007 og 2018 leste jeg godt over målet på 50 bøker. I år så det faktisk mørkt ut i da kalenderen viste 1. januar og jeg fortsatt var et godt stykke unna å nå målet. I november deltok jeg på NaNoWriMo, og selv om jeg kun jobbet 80%, ble det veldig lite tid til lesing, når jeg skulle skrive minst 50 000 ord på en måned! Heldigvis ble desember en veldig god lesemåned, og jeg endte opp med en årstotal på 53 bøker.

En annen ting jeg ønsket, var å lese minst 15 bøker på norsk. Etter videregående studerte jeg engelsk, noe som unektelig har preget lesingen min siden den gangen. Jeg leste, og leser, mye på engelsk, og en periode leste jeg knapt litteratur på norsk i det hele tatt. Dermed tenkte jeg at 2019 skulle bli et år jeg i hvert fall fikk opp prosentandelen litt ved å lese mer enn hva jeg gjør normalt på mitt eget morsmål. Dette målet kan jeg vel si at jeg sprengte. Da vi forlot 2019, kunne jeg med stolthet se at jeg i løpet av året hadde lest hele 29 bøker på norsk! Og aldri i mitt liv har jeg lest så mye norsk samtidslitteratur som i 2019. I tillegg var 4 av disse 29 bøkene sakporsabøker, av totalt 8 sakprosabøker lest. Målet for 2019 var å lese 3 sakprosa bøker, og i tillegg til de 4 på norsk, leste jeg 4 på engelsk, og endte opp med 8 sakprosabøker totalt. Også et mål jeg endte med å sprenge helt.

Selv om jeg i utgangspunktet er veldig glad i dikt, leser jeg lite diktsamlinger. Dette ville jeg gjøre noe konkret med i 2019, og satte et mål på å lese minst 2 diktbøker. Jeg endte opp med å lese totalt 4, alle på norsk og alle kom ut i 2018. At alle kom ut i 2018 var faktisk en tilfeldighet jeg ikke var klar over før jeg satt meg ned for å skrive dette blogginnlegget.

Mitt siste mål for 2019 var å lese maks 5 bøker samtidig i det vi gikk over i 2020. Også her bestod jeg med glans, og var nede i kun 3 bøker samtidig i det rakettene lyste opp nattehimmelen. Med andre ord klarte jeg å nå alle lesemålene mine for 2019, noe jeg er svært fornøyd med. Hvordan var ditt leseår i 2019? Nådde du målene du hadde satt deg, eller gikk det skikkelig skeis?

Mine personlige lesemål for 2020

Et nytt år står for trappene, og det er tiden hvor jeg legger nye lesemål. Hvordan det gikk med målene jeg hadde satt meg for 2019 skal jeg komme tilbake til når jeg jeg summerer opp leseåret 2019. Siden jeg starter 2020 i ny jobb, kommer lesemålene mine for det nye året til å bære preg av at jeg skal jobbe som ungdomsbibliotekar. Det kommer derfor til å bli mange ungdomsbøker framover. Heldigvis er det noe jeg liker, så det blir nok bra.

Målene mine for 2020 blir:
– lese minst 50 bøker
– lese minst 15 bøker på norsk
– lese minst 5 ungdomsbøker av norske forfattere
– lese minst 2 diktbøker som passer for ungdom
– lese minst 2 sakprosabøker, hvorav én skal være for ungdom

Hvilke lesemål har du satt deg for 2020?

Åpen bok med bakgrunn av bærbusker med snø. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Mørke : Stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg

[reklame/leseeksemplar]

Mørke : Stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg er ei av disse bøkene som virkelig pirret nysgjerrigheten min. Bakpå boka kan man lese at forfatteren alltid har vært mørkeredd, men allikevel reiser hun til fjells alene på vinteren. Til Finse, intet mindre, langt uenfor allfarvei. Og dette skulle boka handle om, i tillegg til lysforurensning, stjerner, og annet interessant. Boka kom ut på Samlaget våren 2019.

Bilde av boka Mørke av Sigri Sandberg foran hytte og en bakgrunn av fjell med snø og trær med høstfarger. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Jeg tror at noe av årsaken til at jeg ble dratt til boka er mitt eget forhold til mørke. Mørkeredd er jeg ikke, men synes heller det er noe vakkert ved det. De tre årene jeg bodde i Finnmark, var det ikke mørketiden jeg likte minst, men sommeren. Blåtimen vi hadde cirka midt på dagen i mørketida (hvis vi hadde klarvær) var noe annet enn det vi tenker på som blåtimen her sørpå. Jeg var heldig og kunne se fjellene fra kontorvinduet, og det blålige lyset som la seg over snøkledte topper var nærmest magisk.

Sigri Sandberg har definitivt klart å sette i gang tankeprosesser hos meg. Tidligere i høst overnattet ei venninne og kollega på Fuglemyrhytta i Nordmarka. Hytta hadde fantastisk utsikt over Oslo, og hadde ikke innlagt strøm (kun solcellelamper). Om kvelden, etter at alt lys var slukket kunne vi se et teppe av lys som lå over byen. Og det er klart jeg ikke er uberørt når Sandberg kan fortelle om hvordan alt liv på planeten vår påvirkes av alt dette kunstige lyset. Visste du at 2/3 av Norges befolkning bor slik til at de ikke kan se Melkeveien fra der de bor? Jeg visste ikke det før jeg leste Sandbergs bok.

Bilde av utsikt over Oslo om natta, men et teppe av kunstig lys over byen. Foto: Av en annen verden © 2019
Fra Fuglemyrshytta så vi teppet av kunstig lys over Oslo.
Foto: Av en annen verden © 2019

Mørke er et godt eksempel på at sakprosa som ikke er biografisk ikke tenger være kjedelig. Denne boka var utrolig interessant om et tema som bør berøre oss mer. Jeg har allerede anbefalt boka til andre i jobben min som bibliotekar, med hell, og jeg kommer fortsatt til å anbefale den til flere!

Dei sju dørene av Agnes Ravatn

[reklame/leseeksemplar]

Jeg må nok innrømme at dette nok ikke er ei bok jeg ville ha plukket opp hvis det ikke var for at jeg fikk den tilsendt som leseeksemplar fra forlaget. Tidligere har jeg lest Fugletribunalet av samme forfatter, og var ikke overbegeistret. Dei sju dørene skulle, heldigvis, vise seg å være noe helt annet, og her gjør nok Agnes Ravatn det hun kan best: Å skrive humoristisk.

Boka "Dei sju dørene" av Agnes Ravatn i blomsterbed. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Dei sju dørene av Agnes Ravatn blir av noen kalt krim, men flere bibliotek har satt boka sammen med «vanlige» romaner. Jeg skal ikke mene som mye om genre her, for den kan både leses som krim og som samtidsroman, alt etter hva man ønsker å legge vekt på. Uansett er det først og fremst ei humoristisk bok, det er det ingen tvil om.

Boka handler om litteraturprofessor Nina Wisløff, som er i ferd med å miste hjemmet sitt, jobben gir ikke lenger like mye mening, og hun har et litt anstrengt forhold til datteren. Dagen etter at Nina og datteren har avlagt leieboren, Mari, et besøk, hvor datteren oppfører seg ganske ufint, forsvinner Mari sporløst, og det tar ikke lang tid før politietterforskningen stanser opp. I det stille begynner Nina selv å nøste opp tråder, noe som skal vise seg å få langt større virkninger enn hun nok først hadde trodd, i det hun i sin nysgjerrighet avdekker det som har vært godt skjulte familiehemmeligheter.

Jeg storkoste meg med denne boka, til tross for at jeg strevde med å egentlig like noen av karakterene. Det er ikke ofte jeg leser bøker med så markant, og til tider ganske mørk, humor, men jeg liker det virkelig! Språket er dessuten svært godt, noe som også trekker boka opp. Dette er definitivt ei bok jeg kan anbefale videre, både til krimlesere og de som normalt ikke leser krim til vanlig.

Ungen av Aina Basso

[reklame/leseeksemplar]

Jeg har fulgt Aina Bassos forfatterskap siden hun debuterte med Ingen må vite i 2008, og jeg har lest og likt alle romanene hun har skrevet. Da den nye boka hennes dumpet bed i postkassa mi fra forlaget ble jeg veldig glad, og jeg gledet meg til å lese den. Boka ble i hovedsak lest på en togtur fra Sandnes til Oslo tidligere denne måneden, og skuffet heldigvis ikke.

Bilde av boka Ungen av Aina Basso, sammen med en kopp kaffelatte av havremelk. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Ungen handler om Anna, ei kvinne i midten av tredveåra som har mistet husposten hos grossereren etter at han gikk konkurs. Hun flytter inn hos Puline på Grønland, som hun kjenner fra da de jobbet på fabrikken sammen. Å skaffe seg nytt arbeid er vanskelig, og de bestemmer seg for å ta til seg pleiebarn for å tjene noen ekstra slanter. Å ta til seg disse ungene virker som lettjente penger, men når hovedfokuset er å overleve, blir det kanskje ikke like stort fokus på å ta godt vare på ungene.

Noe av det jeg liker så godt med Aina Bassos bøker, er det grundige forarbeidet hun har foretatt. Romanene har stort sett rot i virkelige hendelser, og når jeg leser bøkene er det som om jeg reiser med en tidsmaskin og ender opp i tida Basso skriver om. Og slik var det definitivt med Ungen også. Forfatteren har tatt utgangspunktet i barnedrapssaken som kom opp for lagretten i Kristiania i 1901, den såkalte «Pleiemødre-Sagen». Det var lett å forestille seg Oslo på den tiden, og jeg kjente nærmest armoden på kroppen. Lettelse og takknemlighet for at jeg lever i 2019 og ikke 1900 er også følelser jeg sitter igjen med.

Basso har et usedvanlig godt språk og levende skildringer, så boka havner definitivt i bunken for årets norske favoritter. Dessuten er den drivende spennende, og vanskelig å legge fra seg. Dette er uten tvil en roman jeg kommer til å anbefale videre, både i jobb og privat!