I følge Dagsavisen er krim greia å skrive hvis man er politibetjent, journalist eller jobber innen næringslivet. Det vil si, hvis man ønsker å skrive bøker. I Gerd Elin Stava Sandves artikkel «Krim fra folket» forklarer reklamemannen Kjetil Try at grunnen til at han valgte å skrive krim var enkelt: det var den typen litteratur han hadde lest mest av.
«Jeg har ingen kunstnerambisjoner, skal ikke slåss med språket eller undersøke menneskets eksistens. Jeg er opptatt av å fortelle historie.»
Og Try er ikke alene om å ikke være en typisk «forfatter», og Dagsavisen lister blant annet opp følgende:
– Jo Nesbø (siviløkonom og finansanalytiker)
– Anne Holt (jurist)
– Tom Egeland (journalist)
– Alf Tande-Petersen (journalist)
«Lekmannsforfattere» blir disse kalt av avisa. Også andre av denne type forfattere som de har intervjuet mener «at det er lettere å skrive krim enn andre romaner. Dessuten er det god terapi.»
Jeg vet ikke helt hva dette sier om genren, men én ting er sikkert. Jeg tror ikke dette er med på å øke min lyst til å lese krim (selv om jeg faktisk leser litt av det).
For min del held eg meg til (den britiske) gullalderen. Der var det mykje flott krim, krim som ikkje berre var «lettere å skrive» enn anna litteratur. Ved sidan av Agatha Christie, har vi Dorothy L. Sayers, Margery Allingham, Patricia Wentworth, samt meistarar som John Dickson Carr og vår eigen André Bjerke. Dei skriv krim som gir meg noko og som er herleg underhaldande!
Jeg leser noe krim. 🙂 André Bjerke er fabelaktig. Men det er disse forfatterene som sier de skriver krim fordi det er lettvint jeg tror jeg vil skygge unna. 😉
Trur eg held med deg i den! 🙂