Har ikke kommet så langt at jeg har fått lest noe som helt av Knausgård, men jeg tenker at jeg skal prøve ihvertfall. Men det er noe overveldende med å skulle lese 3000 sider som handler om livet til en mann jeg ikke kjenner engang. Har startproblemer, og det blir spennende å se hvordan det går med deg og boka fremover.
Jeg forstår deg godt, Elin. Jeg er selv kommet et stykke ut i samme bok (som lydbok). Jeg hadde først hørt på de første kapitlene og konkludert med at her var det fint lite av interesse, det ble for mye prat om for lite. Jeg droppet prosjektet og glemte hele Knausgård. Slettet imidlertid ikke boken fra spilleren. Men en dag var det bare «Min kamp» på spilleren som jeg ikke hadde hørt på, og da begynte jeg på nytt for å gi den en sjanse til. Merkelig nok likte jeg den bedre på annet forsøk, så denne gangen har jeg kommet et godt stykke lengre (han er nå i ferd med å gjøre sine første erfaringer med en jente). Jeg vet ennå ikke om jeg kommer til å fullføre.
Noe av det han skriver om å være ungdom traff noen strenger i meg. Jeg har altså gitt ham en sjanse nummer to, og er spent på om han klarer å holde på min interesse. Hvis ikke tror jeg ikke at det kommer noen sjanse nr. 3.
Hvorfor? Klapp igjen boka og les noe du har lyst til å lese. Og viss – viss – interessen skulle dukke opp, så kan du jo prøve på nytt. Innen den tid er det garantert opptil flere ledige eksemplarer på biblioteket 😉 Jeg mista også interessen og den har ikke dukka opp igjen, og etter å ha hørt radiodokumentaren om x-kona Tonje (takk for anbefalingen!) fikk jeg en guffen smak i munnen av hele Knauser’n: kan man tillate seg å skrive om alt (og bruke alle som man vil) sålenge man kaller det et litterært prosjekt? Ingen grenser for kunsten? Men – enig; han skriver godt og skulle jeg få lyst igjen, skal jeg gi han en sjanse til. I mellomtida finnes det mange andre bøker jeg heller vil lese. 😀
Jeg la den fra meg når jeg var halvveis, da mistet jeg totalt interessen for hele Knausgård og hybridlitteraturen hans.
Føler ikke at jeg har gått glipp av noe.
Nei… Jeg må innrømme at jeg føler en viss plikt til å ha lest i det minste første bind pga jobben.
Har ikke kommet så langt at jeg har fått lest noe som helt av Knausgård, men jeg tenker at jeg skal prøve ihvertfall. Men det er noe overveldende med å skulle lese 3000 sider som handler om livet til en mann jeg ikke kjenner engang. Har startproblemer, og det blir spennende å se hvordan det går med deg og boka fremover.
Jeg kjemper og har ikke helt gitt opp enda… 😉
Toget kjørte over bekken etter vann mens du bannet høylytt, presten gråt, smør, flesk og jeg er sååå uenig 🙂
Rart det der, boka gir meg liksom ikke noe…
Nei ÆRLIG talt! Jeg leste 180 sider av det første bindet og dermed føler i hvert fall jeg at jeg har gjort min borgerplikt for denne forfatteren!
Lest ca 260 sider nå. Kjemper meg videre…
Jeg forstår deg godt, Elin. Jeg er selv kommet et stykke ut i samme bok (som lydbok). Jeg hadde først hørt på de første kapitlene og konkludert med at her var det fint lite av interesse, det ble for mye prat om for lite. Jeg droppet prosjektet og glemte hele Knausgård. Slettet imidlertid ikke boken fra spilleren. Men en dag var det bare «Min kamp» på spilleren som jeg ikke hadde hørt på, og da begynte jeg på nytt for å gi den en sjanse til. Merkelig nok likte jeg den bedre på annet forsøk, så denne gangen har jeg kommet et godt stykke lengre (han er nå i ferd med å gjøre sine første erfaringer med en jente). Jeg vet ennå ikke om jeg kommer til å fullføre.
Noe av det han skriver om å være ungdom traff noen strenger i meg. Jeg har altså gitt ham en sjanse nummer to, og er spent på om han klarer å holde på min interesse. Hvis ikke tror jeg ikke at det kommer noen sjanse nr. 3.
Spent på å høre hva du mener om boka når du er ferdig med den, Jannike. 🙂
Hvorfor? Klapp igjen boka og les noe du har lyst til å lese. Og viss – viss – interessen skulle dukke opp, så kan du jo prøve på nytt. Innen den tid er det garantert opptil flere ledige eksemplarer på biblioteket 😉 Jeg mista også interessen og den har ikke dukka opp igjen, og etter å ha hørt radiodokumentaren om x-kona Tonje (takk for anbefalingen!) fikk jeg en guffen smak i munnen av hele Knauser’n: kan man tillate seg å skrive om alt (og bruke alle som man vil) sålenge man kaller det et litterært prosjekt? Ingen grenser for kunsten? Men – enig; han skriver godt og skulle jeg få lyst igjen, skal jeg gi han en sjanse til. I mellomtida finnes det mange andre bøker jeg heller vil lese. 😀
Leser resten på pur f…. 😉 Om ikke annet, kan jeg forklare hvorfor jeg ikke liker den. 😉