Okei, okei, jeg har ikke kommet så langt i denne boka, men skal jeg i det hele tatt gi den de sedvanlige 100 sidene før jeg gir den opp? Så langt har med andre ord ikke The File on H av Ismail Kadare fenget meg. Jeg kan egentlig ikke helt sette fingeren på hva det er som gjør at denne boka føles som sirup, men noe er det helt klart. Noen som har lest den og mener noe om den?
Nei, jeg har ikke lest den, men jeg fryser gjenkjennende på ryggen av fenomenet sirupbok.
Når noe ikke treffer en og en sitter og vurderer om man skal legge vekk hele greia – hvilket man egentlig har mest lyst til – eller om man skal holde ut for å se om det var noe der man ikke heller hadde lyst til å gå glipp av.
Og for å gjøre ting vanskeligere – om man sitter med prisvinnere i handa, så er det nesten enda verre, siden det faktisk er andre lesere som har vært ellevilt begeistret for akkurat denne.
Selv tror jeg at jeg skal prøve å bli litt flinkere til å legge vekk sirupbøker. Det har jeg nemlig utrolig vanskelig for. Men jeg har kommet til at av og til fungerer bare ikke kombinasjonen av leser og bok like bra som andre ganger.
Som jeg har skrevet andre steder, elsket jeg boka, men jeg skal villig innrømme at den kanskje er litt underlig. I tillegg til at de herlige karakterene fenget meg, likte jeg den først og fremst på grunn av at den tar opp temaer om de gamle muntlige fortellertradisjonene og hvordan de har forsvunnet. Men det må sies at akkurat dette temaet er av spesiell interesse for meg, siden jeg har studert muntlige fortellertradisjoner i andre land.
På den annen side hater jeg sirupbøker selv, og tar svært lite for å gi opp en bok. Det kan jo ha så mange årsaker at den ikke fenger der og da, og det er tross alt nok av andre bøker der ute jeg har lyst til å lese. At folk har helt andre meninger om en bok enn jeg, er jo dessuten bare moro (se for eksempel denne). Jeg skjønner med andre ord godt om du legger fra deg The File on H selv om jeg likte den veldig godt selv.