Vi har vel alle lest bøker vi har hatt store forventninger til, for så å bli veldig skuffet. Ofte bøker som har blitt mye omtalt, og kanskje beskrevet med store ord og entusiasme. Dessverre er ikke alle bøker for alle, og her er noen av mine skuffelser de siste årene.
Ut og stjæle hester av Per Petterson: Denne skulle i følge flere være ei knakende god bok. Både kritikere og andre litteraturelskere ropte over seg av begeistring, så da jeg plukket den med meg fra biblioteket var jeg riktig spent. Skuffelsen ble ikke desto mindre. Hva var greia? Gikk jeg glipp av noe? Den var jo kjedelig! Holdt på å sovne flere ganger, og merket at jeg lett startet å tenke på helt andre ting. Dessverre, denne stod ikke til forventningene.
The Da Vinci Code av Dan Brown: Mye ståhei rundt denne boka i media, og en kompis elsket den. Jeg måtte selvsagt finne ut hva som gjorde denne boka så populær. Jeg har fortsatt ikke forstått det. For meg var den et eneste stort gjesp. Den har blitt kalt «pageturner». Skulle det vare noen grunn for meg til å bla kjapt til neste side måtte det være for å komme meg fortest mulig gjennom dette makkverket. Spennende? Eh… Nei.
Ligge i grønne enger av Anne B. Ragde: Denne har jeg egentlig sagt mitt om tidligere. Hun burde som sagt ha droppet å skrive denne.
Ellers har det selvsagt vært bøker jeg ikke egentlig har forventet meg så mye av, de går derfor ikke under «skuffelser». De var heller like dårlig som forventet. Akkurat dét kunne ha blitt en helt annen post.
Å lese Per Petterson krever jo en moden leser, vet du. 😉
Nei, jeg har ikke lest den.
Moden leser?! He, he. Sikkert derfor jeg likte «Ut å stjæle hester» så sinnsykt godt jeg da. Kanskje er jeg overmoden til og med? 😉
Men det forundrer meg stadig dette, hvordan en og samme bok kan treffe en leser rett i hjertet og falle på steingrunn hos en annen. Alle disse bøkene som du nevner er vel typiske eksempler på at noen bøker kan ende opp som både «elsk»- og «hat»-bøker til veldig mange?
Det forundrer meg også, hvordan to lesere kan oppleve en bok så ekstremt forskjellig. «Ut og stjæle hester» kjøpte jeg for noen år siden og prøvde å komme i gang med den, men la den fra meg. Uten at man skal legge altfor mye i det. Men akkurat denne boka har jeg hørt mange som ikke har klart å lese.
I sånne tilfeller (hvor det er snakk om en omtalt og prisbelønt bok som «alle» sier er så bra) blir man litt usikker på seg selv. I hvert fall blir jeg det. Er det boka eller meg det er noe galt med? Kanskje hverken eller. Man må tillate seg å se subjektivt på dette, følge sin egen smak og lyst. Men samtidig være objektiv i den forstand at man ikke nødvendigvis stempler en bok som dårlig bare fordi man selv ikke klarer å lese den og undres over hva andre ser i den.
HPL: Aha, jeg er rett og slett for barnslig? 😉
Leselama: Jeg tror faktisk ikke jeg hater noen bøker. Bortsett fra Nattsøsteren av Unni Lindell, vel og merke, men det er en helt annen historie. 😉
Theme Melck: Tja, jeg leste faktisk hele boka. Og jeg mener ikke at den nødvendigvis var dårlig (det sa jeg ingenting om), men jeg syntes den var fryktelig kjedelig.
elin: Jeg mente heller ikke at du hadde sagt at boka var dårlig. Det jeg sa om subjektive og objektive meninger, mente jeg helt generelt. Men det var kanskje litt uheldig av meg å bruke begrepet «dårlig» i den forbindelse.
Elin: Må bare få stille meg bak deg når det gjelder nattsøsteren. I likhet med deg er det bare én bok jeg hater, og det er akkurat den. Slike bøker får meg nesten til å tenke at ytringsfriheten har sine mørkere sider. Men bare nesten altså.
Elin: Jeg synes «Ut og stjæle hester» var vakker. Det er egentlig artigere å høre fra lesere som IKKE har likt en bok jeg selv hatt glede av, for istedet for å nikke enig, oppdager man kanskje nye aspekter og måter å se ting og tekster på – selv om man slett ikke behøver å dele disse måtene å se dem på. 🙂
Tehme: Interessant det du sier om objektivt ikke stemple en bok som dårlig fordi man ikke selv liker den. Jeg er sjelden flink til å legge det subjektive til side og se objektivt på en bok jeg ikke liker. Ta «Forbrytelse og straff» for eksemepl. Mannen min elsket den, og jeg hatet den. Den skal jo være en klassiker, så hodet mitt sier at jeg har gått glipp av noe, at jeg ikke har skjønt ‘greia’, men hjertet mitt sier at «F&S» var noe sentimentalt selvmedlidende møl. Jeg har nok et stykke igjen før jeg klarer å se objektivt på saker jeg føler sterk avksy for…
Cassandra Mortmain: Det fine med blogg er salvsagt at man ikke trenger være objektiv. Blogg er jo ren synsing uansett. 😉
Jeg elsket «Ut å stjæle hester»! Her forleden leste jeg imidlertid en grusom bok. Hadde lest «Bienes hemmelige liv» Av Sue Monk Kidd, og likt den veldig godt – og kastet meg over «Havfruestolen». Aiaiaiaiai for en skuffelse, boka ligger nært opp til legeroman-sjangeren og må brennes umiddelbart.
Har ikke lest noe av Sue Monk Kidd selv, men har Secret life of bees i bokhylla mi. Hadde tenkt å lese den, men har aldri kommet så langt. 😉