Anne B. Ragde har, som sikkert de fleste har fått med seg, kommet ut med oppfølgeren til Berlinerpoplene og Eremittkrepsene, nemlig Ligge i grønne enger. I går kunne Dagsavisens nettutgave fortelle at den nye boka selger rekordmye.
Førsteopplaget til Ligge i grønne enger var på utrolige 200 000 (120 000 var forlagets og 80 000 var Bokklubbens opplag), og allerede nå, kort tid etter at den kom ut, trykker forlaget opp 50 000 til. Svimlende 250 000 bøker i et lite land som Norge.
I det siste har debatten rast om hvorvidt Radges bøker er bra eller ikke. Jeg har selv lest de to første, og disse ga meg stor glede, så jeg kommer definitivt til å lese den siste i triologien også, selv om den må vente enn så lenge. Om de er bra litteraturmessig? Tja… Jeg vil kanskje ikke kalle det stor litteratur, men de har definitivt stor underholdningsverdi. Og er ikke dette en verdi i seg selv, så vet ikke jeg. Det er i hvert fall bedre enn å se Hotell Cæsar på TV2.
Eg har allereie hatt gleda av å lese Ligge i grønne enger. Og ja, eg må seie at eg liker denne slektshistoria til Ragde.
Det er ikkje bare Hotell Cæsar som er dårlegare – det finst ogdå ein haug med bøker og som er mykje dårlegare enn dette.