I august skrev Leselama om den insisterende boka. Som jeg skrev i kommentaren til hennes innlegg, så har også jeg det slik noen ganger, at enkelte bøker bare dukker opp og presser seg på en. «Les meg!» roper den etter meg. Og ikke nok med at hun skriver om et fenomen som for meg er kjent, men boka hun skriver om er faktisk den samme som jeg opplever presser seg på meg for tiden, nemlig den som på norsk har fått tittelen Boktyven.
Jeg husker ikke hvor jeg så boka først, muligens i en bokhandel, men jeg tenkte nok at den kommer jeg kanskje ikke til å lese. Kult omslag, men det er vel ikke nok… Kul tittel, men… Nei, tror jeg står over. Siden har den dukket opp flere ganger, i anbefalinger av bøker, i blogger, og overalt! Og senest i dag dukket den opp da jeg kikket innom Tanums hjemmesider for å se etter informasjon om årets «Bok i sentrum». Der var den nemlig profilert som «Tanum anbefaler i september».
Jeg får vel bare kaste inn håndkleet og lese boka (etter at jeg er ferdig med Brageprislesing).
Jeg ser at forlaget (Damm) lanserer boka både som voksenbok og crossover/ for ungdom.
Jeg er altså i den spede begynnelse av denne insisterende romanen akkurat nå. Men det har ennå ikke gått opp for meg hvorfor den insisterte seg på meg. For å være helt ærlig, så har jeg litt startvansker her. Det glir ikke. Jeg leser altså mer fordi så mange sier den har noe ved seg, enn fordi jeg føler det slik selv. I alle fall ennå. Vet ikke hvor mange ganger jeg har lest litt, lagt den vekk, tatt den opp, lest litt og lagt den vekk igjen… Jeg håper det snart girer om her. 😉