Jeg skal ikke påberope meg å være en stor leser av krim, men jeg blir litt matt av disse som skal mene så om om hva man bør eller ikke bør lese. I avisene kan man for tiden følge en debatt om hvorvidt krim er litteratur eller ikke, eller om hvorvidt norsk krim er for bestialsk. Forfattere som Gert Nygårdshaug og Jon Fosse går hardt ut mot genren i henholdsvis gårsdagens utgave av Dagbladet og Morgenbladet for et par måneder siden.
Joda, jeg kan være enig i at en del scener i en del krimbøker nok ikke arter seg for sarte sjeler, jeg følte selv stor vemmelse av åpningen av Jo Nesbøs Panserhjerte, men det var i seg selv ikke grunnen til at jeg ikke kom meg videre (det hadde mer med tid og lyst å gjøre akkurat da, planen er å plukke den opp igjen på ett eller annet tidspunkt.) Men hva så? Er det ikke litteratur bare fordi det skaper vemmelse? Og hva er egentlig galt med å lese bøker for underholdningens skyld? Hvis man liker å lese om blod, gørr oginvoller som tyter, burde man ikke få lov til det, da?
Det begynner å bli en stund siden jeg skrev et innlegg her på Av en annen verden om det jeg kaller lesesnobberi, men jeg står fullt og fast på det jeg mente den gang. Jeg synes ingen har rett til å sette seg på sin høye hest og mene hva man bør eller ikke bør lese, selv om man tilfeldigvis heter Jon Fosse og bor i Grotten. Litteratur har, og bør ha, ulike funksjoner, etter min mening. Ønsker man en virkelighetsflukt og leser bøker av den grunn, bør man kunne gjøre det. Man skal ikke undervurdere å lese for underholdningens skyld. OK, så er det kanskje ikke «åndelig føde», men det betyr ikke at det ikke har verdi. Gir det leseglede er det en verdi i seg selv. Jeg tør faktisk påstå at det kan ha betydning for ens mentale helse, uten at jeg har belegg for påstanden min.
Jeg er så evig enig! Kom på et innlegg jeg hadde på egen blogg i mai ifjor da jeg ble gjort oppmerksom på fra en bekjent at jeg jo ikke leste «skikkelig litteratur»..?!? Smaken er som baken, og jeg bryr meg lite om Jon Fosse’s utspill. Innlegget mitt kan du lese her, om du vil 🙂
Ja, smaken er som baken. Akkurat det som er en del av mitt poeng.
Enig med du.
Forøvrig er den boken jeg er blitt mest kvalm av Hamsuns Sult, så hvis det er et kriterium så…
Haha, du kan så si.
«Det er noe av et problem i det ellers gode norske likhetssamfunnet, at man går glipp av slike distinksjoner. Det kan virke ufarlig, men det er egentlig skadelig for kulturen å utviske skillene mellom det som har åndelig verdi og det som har underholdnings- eller om du vil, «kjødelig» verdi. Jeg er absolutt ikke ‘mot’ krim, eller ‘mot’ pornografi, for den del, men hvis du tror det er høyverdig litteratur, er du på ville veier.» Sa Jon Fosse. Et helt realt utsagn, spør du meg. Her definerer han hva han ser på som litteratur, og det må han da få lov til å gjøre, uten å ble beskyldt for å sette seg på sin høye hest. Så vidt jeg ser, sier han ingenting om hva man bør eller ikke bør lese.
Som bibliotekar er jeg jo enig med deg om at det viktigste er at folk leser, og ikke hva de leser, men så opphauset krim er blitt de siste årene, synes jeg det er fint å få stemmer som mener det motsatte av Folk Flest.
Og når det gjelder hyppigheten av grusomme drap i den nye kriminallitteraturen, leser jeg Nygårdshaug slik at han synes det går på bekostning av den godt oppbygde historie, det godt uttenkte plot’et.
Og jeg sitter ikke på noen høy hest, altså. Faktisk liker jeg ikke hester i det hele tatt. Hest er best på brødskiva!
Jeg synes strengt tatt kanskje den godeste forfatteren av Mengele Zoo kaster litt stein i glasshus. (Men nå hører det med til historien at jeg syntes akkurat den boka var svært dårlig skrevet, og at handlingene var ganske forkastelige).
Mengele Zoo har jeg ikke lest. Kommentaren til Nygårdshaug dreier seg vel om en trend der det er om å gjøre å skildre de jævlisgste måter å drepe på, uten å belegge det psykologisk. Mao ikke nødvendigvis at det blir drept på grufulle måter, men heller at det blir gjort det … bare for å gjøre det.
Dårlig formulert av meg, men …
(Og et malapropos her: En setning som «Jeg synes ingen har rett til å sette seg på sin høye hest og mene hva man bør eller ikke bør lese, selv om man tilfeldigvis heter Jon Fosse og bor i Grotten», minner meg litt om hvordan enkelte politikere i mangel av bedre argumentasjon trår til og stempler noen som «kulturelite som sitter på Kunstnernes hus og drikker rødvin»)
Jeg er enig med deg! Selv orker jeg ikke lese så mye krim, men det er veldig mange mennesker spom koser seg med krim, og det må være lovl Man kan eventuelt ytre bekymring for all volden i bøkene, men selv om innholdet er fælt, så kan det allikevel være (god) litteratur.
Det var forøvrig en artikkel i (jeg tror det var) fredagens Dagbladet, intervju med en annen krimforfatter (husker i farten ikke hvem), som også jobber som etterforsker. Han sa at virkeligheten ofte overgår litteraturen.
Dette er jo en evig diskusjon, hva som er «ordentlig» litteratur, og hva som ikke er det. Jeg trekker bare på skuldrene. Folk kan lese hva de vil. Serieromaner fra butikken på hjørnet kommer neppe inn på pensum for litteraturstudenter (med mindre det er en studie av sjangeren, da), men gjør det egentlig noe?
Jeg har dessuten vanskelig for å forstå hvordan man eventuelt skal sortere hva som er «bra» og hva som er «dårlig», når forskjellige mennesker får forskjellige ting ut av det de leser. Selv om jeg for eksempel får veldig lite ute av typisk «chick-lit», utelukker jeg ikke at andre kan oppleve det som mer relevant eller identifiserbart for dem selv. Og hvis det bare gir dem underholdning… Hva så?
Vi skal ikke så veldig langt tilbake i tid før det satte gamle, skjeggete menn og uttalte at (alle) romaner bare var tull for kvinner. 😉 Jo mer populært og folkelig det blir, jo mer skeptiske blir akademikerne og proffene. 😛 (se for eksempel på debatten om bokbloggenes verdi i forhold til litteraturviternes anmeldelser.)
..det samme er vel sagt om alle andre medier også? «Den slags lesestoff/film/musikk etc er bare ræl..» Jeg leser det jeg leser, så kan folk passe sine egne saker.
Ellers har vi jo de som kommer med negativ kritikk men ikke har lest boka/typen litteratur. «Jeg har selvfølgelig ikke lest …., men den er dårlig».