Jeg møtte Neil Gaiman

De fleste som har vært innom bloggen min tidligere bør ha fått med seg hva jeg mener om Neil Gaiman. Og hvis ikke kan jeg si det kort: Min store helt. Andre blir «fangirl» av popstjerner, jeg blir skikkelig «fangirl» av Neil Gaiman. Så da jeg fikk vite at jan skulle til Norge, gjorde jeg alt i mon makt for å må til et slags «møte» med ham.

Tidlig en søndag morgen stod jeg opp tidlig, og stilte meg i kø utenfor Outland i Oslo. Jeg trodde jeg var tidlig ute, flere timer før selve signeringen, men det viste seg at 17 andre allerede hadde dukket opp. Utrolig nok gikk tiden svært fort, og plutselig dukket han opp.

Gaiman startet seansen med å lese høyt fra Fortunately the milk. Årsaken til hans Oslo-besøk var å promotere den norske oversettelsen av boka, Heldigvis hadde jeg melka, men han kunne jo ikke lese fra den norske versjonen, naturlig nok. For de frammøtte var dette selvsagt supert, Neil Gaiman har en god lesestemme, og jeg tror alle koste seg veldig med det lille utdraget.

Deretter var det bare å stille seg i kø, med kølappen. Jeg kjente jeg var ganske nervøs da jeg kom fram til Gaiman, og jeg glemte dessverre å si navnet mitt da han skulle signere Neverwhere. Jeg ønsket i utgangspunktet kun signaturen i den norske utgaven av Heldigvis hadde jeg melka, men hadde egentlig tenkt at jeg ønsket navnet mitt i Neverwhere. Ja, ja, det kom jeg på litt i seneste laget.

Uansett, dette var absolutt verdt å vente noen timer i kø. Selvsagt var jeg lei meg for at jeg ikke fikk med meg hans besøk på Rockefeller i Oslo påfølgende mandag, men det kunne jeg ikke gjøre noe med. Jeg håper han kommer tilbake til Norge snart, og at det ikke vil ta ti år, som sist.