Først må jeg ønske alle et riktig godt nytt år! Jeg har ikke vært så god på blogging i 2015, av ulike årsaker. Blogging skal være lystbetont, og det har ikke vært så mye overskudd etter alt det andre jeg holder på med, men jeg har i det minste lest litt og her kommer en aldri så liten oppsummering av mitt leseår 2015.
Det er ikke hvert år jeg finner en ny favorittforfatter, men i 2015 gjorde jeg faktisk det. I forkant av at jeg skulle reise på science fiction- og fantasy-conevntionen Octocon i oktober, startet jeg å lese bøkene hennes. Dette skjedde like etter EasterCon, og jeg leste Split Worlds-bøkene som har kommet ut og novellesamlingen hennes, og likte alt sammen. Spesielt godt likte jeg Split Worlds, og jeg gleder meg til bok fire kommer ut i begynnelsen av august! Hun kom også ut med en science fiction-bok i november, Planetfall, som er en av bøkene jeg leser nå. Jeg var så heldig å få hilse på henne på Octocon, og var ganske «star struck» og rimelig skjelven da jeg hilste på henne. Må dog si at hun er like fin mot fansen som hun framstår på nett og podcast!
En annen høydare i 2015 var å lese avslutningen på Ravneringene-trilogien, Evna. Jeg fikk leseeksemplaret midt i valgkampen, men klarte selvsagt ikke å vente med å sette i gang med å lese den, og ble definitivt ikke skuffet!
Jeg har igrunnen hatt mange gode leseropplevelser i løpet av året. Det blir nok litt i overkant å skulle nevne alle bøkene jeg likte godt, men jeg vil allikevel trekke fram noen. My Real Children av Jo Walton har jeg faktisk blogget om (kunne skrevet mye mere, men…), så det kommer neppe som en overraskelse at jeg vil trekke fram denne. Så er det bøkene av Emma Newman, som jeg nevnte over. Kalifens gave av Tor Åge Bringsværd likte jeg også veldig godt, og det er ikke uten grunn at han er en av mine favoritter. Ancillary Justice av Ann Leckie vant Hugo-prisen i 2014, og vel fortjent! Novellene til Ingvild H. Rishøi var også et hyggelig møte. The Martian av Andy Weir var den siste boka jeg leste ut i 2015, og jeg koste meg glugg. Skikkelig humoristisk! Det eneste jeg kanskje ikke var så begeistret for var slutten, men det ar greit.
Når det er sagt har det også vært noen nedturer. Unnskyld av Ida Hegazi Høyer var den første. Den var irriterende, og jeg klarte ikke å finne den troverdig. Dødsskipet av Yrsa Sigurðardóttir var også en skuffelse, spesielt siden jeg har likt de andre bøkene jeg har lest av henne. At jeg ikke likte Like sant som jeg er virkelig av Hanne Ørstavik kom ikke som en overraskelse. Jeg leste den i forbindelse med faget jeg tok i høst, og jeg visste vel egentlig at jeg nok ikke ville like boka. Noe jeg jo heller ikke gjorde, som sagt. Årets Hugo-vinner hadde jeg derimot høye forventninger til da den dukket opp på kortlista. The Three-Body Problem av kinesiske Liu Cixin hadde bevare meg vel mye potensiale, men jeg syntes den ble ALT for gjentagende. I tillegg hadde den lange vitenskaplige utredninger, noe forsåvidt The Martian også hadde, men den store forskjellen var at The Martian klarte å gjøre det morsomt. The Three-Body Problem var dessverre ikke morsom. Den ble rett og slett for langtekkelig.
Alt-i-alt et godt leseår, med andre ord, med noen få nedturer, en god del oppturer, og møter med nye forfattere. Nå gleder jeg meg til leseåret 2016, og mitt mål er kun ett: Å få lest flere bøker enn i 2015. Klarer jeg det, mon tro?