Ikke som vi tror?

«Ukjent Shakespeare kan endre litteraturhistorien» skriver Dagbladet.no og forteller at man nå har funnet et portrett av en mann de mener er William Shakespeare. Dette portrettet skal vise et ganske annet bilde av den fattige skribenten som skrev fantastiske skuespill på begynnelsen av 1600-tallet.

Den tradisjonelle fremstillingen av Shakespeare har vært som en grå, skallet dikter med tunge poser under øynene og med et sparsommelig skjegg og tilhørende bart.

Et portrettmaleri som har vært i den irske familien Cobbes eie i århundrer, kan imidlertid føre til at historien om Shakespeare må skrives om.

(…)

Etter tre år med forskning og vitenskapelige undersøkelser har man tidfestet maleriet til rundt 1610. Den gang var Shakespeare 46 år gammel, og det skal være det eneste portrettet av ham som er malt mens han fortsatt var i live.

Det vitner om en velstående dikter med høy sosial status med farge i kinnene og fyldig hår- og skjeggpryd.
Dagbladet.no

Darlah : 172 timer på månen av Johan Harstad

Det er lenge siden jeg har lest en så skummel bok! Ja, for Darlah : 172 timer på månen av Johan Harstad er ikke bare spennende, den er, unnskyld språket, dritskummel! I siste del av boka måtte jeg faktisk minne meg selv på at jeg måtte puste…

Boka vant Brageprisen i klassen barne- og ungdomslitteratur i 2008, og juryen skrev i sin begrunnelse for nominasjon av boka blant annet at dette «er en bok som tar tak i leseren fra første stund og holder grepet gjennom hele fortellingen.» Jeg kunne ikke ha vært mere enig!

Darlah er boka om de tre ungdommene Mia, Midori og Antoine. Over førti år etter at NASA sist sendte mennesker til månen har de bestemt seg for å gjøre det igjen, og for å sikre seg nok økonomisk støtte, lanserer de et lotteri. Det er dette lotteriet de tre ungdommene er vinnere av, og sammen med de andre utvalgte astronautene skal de reise til månebasen DARLAH 2, hvor de skal oppholde seg i ei uke, eller 172 timer. Mia kommer fra Stavanger, Midori fra Tokyo og Antoine fra Paris, og de blir alle tre fraktet sammen med sine familier til USA, til NASAS base i Texas. På Johnsons Space Center skal de læres og trenes opp, slik at de er egnet til å ta fatt på den lange ferden.

Selv om det underveis i boka var småting jeg ikke var så begeistret for, så var helhetsuttrykket av boka veldig bra. Språket er godt, og boka inneholder fotografier som er med på å skape den grøssende stemningen i boka. Selv om hendelsene i boka er aldri så uvirkelige, har Harstad klart å gjøre dem så troverdige at de antakelig kunne skremt vettet av hvilken som helst dreven astronom. Etter dette har i hvert fall ikke jeg lyst til å reise til månen!

Drømmebibliotekaren?

Så er det altså avgjort: Dagbladet.no og Prosa har kåret Tromsø bibliotek til Norges beste. Gratulerer, Tromsø!

I forbindelse med avstemningen hadde Dagbladet en serie intervjuer med forfattere. Denne ble av mange bibliotekarer hardt kritisert da den ga et unyansert og gammeldags bilde av bibliotek og bibliotekarer. At Dagbladet har et snevert syn på bibliotekarer er for noen av oss ikke noe nytt, gamle lesere av bloggen vil kanskje huske jeg kritiserte Dagbladet i 2006 med innlegget «En bibliotekars personlighet.»

Et av spørsmålene i disse intervjuene var «[Hvordan er] den perfekte bibliotekar?» Her er noen av svarene de fikk:

– En blanding av Pia Tjelta og Annie Proulx.
Levi Henriksen

– Den perfekte bibliotekaren er for meg en som uten å blunke kan ramse opp like mange boktitler av poeter som Sigmund Mjelve og Tomas Tranströmer — som titler på bøker av storselgere som Dan Brown og Liza Marklund. Bibliotekarer som ivrer etter å få formidla også den smale litteraturen.
Øystein Hauge

– Den perfekte bibliotekar er et menneske, gjerne en mann, som gløder mer for bøker og litteraturformidling enn for de noe gammelmodige søkesystemene innenfor bibliotekfaget.
Vidar Kvalshaug

—Bør vite hvilken bok eller forfatter jeg snakker om selv om jeg ikke husker navn eller titler.
Erlend Loe

—De er jo generelt litt sjenerte og beskjedne. Men jeg føler at det er som med forfattere, at de skal få lov til være forskjellige. Jeg har egentlig ingen drømmebibliotekar.
Harald Rosenløw Eeg

– En som er hjelpsom, blid og dyktig.
Unni Lindell

– Den perfekte bibliotekar er så kvalitetsbevisst at hun ser forskjell på en Trabant og en Mercedes og på Jan Guillou og Inger Christensen. Nå i januar da meldingen kom om at Inger Christensen var død, lagde den perfekte bibliotekar en utstilling med alle lyrikerens bøker og tente et vokslys ved portrettet hennes.
Hans Herbjørnsrud

…og jeg kunne fortsatt med lista.

Jeg er usikker på hva Henriksen mener med en «blanding av Pia Tjelta og Annie Proulx», det var nok mildt sagt en litt underlig uttalelse. Jeg skjønner heller ikke helt hva de «gammelmodige søkesystemene innenfor bibliotekfaget» er for noe, men jeg har en mistanke om at vedkommende ikke er klar over at vi sitter på ganske moderne søkeverktøy, som stadig er i utviklingen.

En annen ting: Det er jo ganske sørgelig at gamle fordommer om bibliotekarer sitter så hardt i, som gammelmodige, sjenerte og beskjedne. Hva skal vi som bibliotekarer gjøre med dette? Man skulle tro at siden så mange av oss faktisk blogger, så ville det hjelpe på, men jeg har en mistanke om at det er noe mer som skal til for å synliggjøre oss. Det må noe mer til for å vise at vi ikke bare er nedstøvete og gammelmodige frøkner som tasser rundt med bøknene våre. Men hva skal vi gjøre, og hvordan? Gode forslag mottas med takk!

I anledning dagen…

8. mars og kvinnedag. En dag jeg anser for fortsatt å være viktig, spesielt i et internasjonalt perspektiv. Her i bloggen vil jeg markere den ved å poste en tekst jeg skrev da jeg studerte engelsk mellomfag ved universitetet. På grunn av at teksten som nevnt ble skrevet i forbindelse med mine engelskstudier, så er teksten på engelsk, og jeg har ingen planer om å lage en norsk oversettelse. Teksten ble skrevet i 1997.

Med denne teksen ønsker jeg med andre ord gratulerer med kvinnedagen!

In what way(s) can Sylvia Plath’s The Bell Jar be seen as an early feminist text?

Sylvia Plath was born 27 October 1932 in Boston, and was the first child of Dr Emil Otto Plath and Aurelia Schober Plath. She had her first verse published at the age of nine and went on to be a brilliant student at Smith. Her father died in 1940 after being ill for a long time. In June 1956 she married the rising British poet Ted Huges, with whom she had two children, but she separated from him in September 1962, after he had a relationship with another woman. In February 1963 she committed suicide.

The Bell Jar is said by some to be an autobiographical novel, but one cannot say this for sure. Even though many events in the novel fit with Plath’s life, it is difficult to decide how much of Sylvia Plath herself is in Esther Greenwood, the main character of the novel. The Bell Jar was first published in January 1963, with reasonably good reviews, pseudonymously under the name Victoria Lucas. Robert Taubman wrote in The Statesman that The Bell Jar was a ‘clever first novel… the first feminist novel… in the Salinger mood.’ It was republished in the United Kingdom in 1967 under her real name. After first having been rejected in the United States of America, it was finally published there as well, in 1970.

The modern feminist movement can be said to start with Betty Freidan’s book The Feminist Mystique, which was published in 1963. As this book came out during the 1960s and the protests of the civil rights movement, the two events reinforced each other, because the civil rights movement emphasised the extent to which groups were oppressed on the basis of both cultural and physical factors.

Freidan describes in ‘The Problem That Has No Name’, one of the chapters in her book, how ‘no name’ probably describes what thousands, or perhaps millions, of American suburbian housewifes felt. During the fifties this had been a personal and private problem, which one did not talk about. There was something wrong with the woman who did not feel that her life as a housewife was fulfilling. Billy Graham, a Baptist minister, says in ‘Jesus and the Liberated Woman’ that ‘the problem that has no name’ is boredom, and that males are as subject to this syndrome as females. He also says that ‘many of the frustrations of life are caused by our failure to accept our role, our God-given duty’, and argues that woman’s role is to be a wife and a mother, because this is what God biologically made her for. ‘The biological assignment was basic and simple: Eve was to be the child-bearer, and Adam to be the breadwinner.’ By ‘breadwinner’ he means the one who should work for the food.

At the end of the fifties the average age of marriage had actually fallen to 20, and was still dropping. It was not uncommon for girls to drop out of college (or high school) and to marry, in fact education was seen as a bar to marriage. During all of the fifties housewifery tasks were glorified as ‘proof’ of a ‘complete’ woman. One could see loving couples embracing under the trees of the new suburban house everywhere: on TV, in advertising, and in the movies. The birthrate was at the end of the fifties overtaking India’s. People before had two children, they were now having four, five, six. By the 1960s, the employment of women was rather the norm than the exception, but they were holding mostly part-time jobs, to help put their husbands through college, or widows supporting families.

Betty Freidan founded, and became the first president of the National Organization for Women (NOW) in 1966. When the Civil Rights Act was passed in 1964, Title VII included a ban on discrimination in employment on the basis of sex as well as race. Older women activists, particularly business and professional women, and veterans seized the Title as an instrument of change. When the government failed to act on complaints of sex discrimination, exhibiting the same reluctance it had shown with the civil rights violations, these activists formed NOW to mobilise pressure on behalf of women’s rights.

The fight for equal rights for women were flowering in the late sixties and the seventies, and that The Bell Jar came out before those ideas were debated, shows that it is an early feminist text. There were few literary novels about female characters during the fifties, and this fact makes The Bell Jar a feminine text of its time. The Bell Jar was an attempt to write sympathetically about growing up in the United States of America during the forties and fifties, especially about being a woman. Recognising that females faced difficult decisions about their own and their family life was at this time a feminist realisation in itself, as women were not supposed to be as smart as men were.

Esther Greenwood is in New York at the beginning of The Bell Jar. One can say that ‘the problem that has no name’ is sort of described here. She says ‘I knew something was wrong with me that summer […] I was supposed to be having the time of my life […] Only I wasn’t steering anything, not even myself.’ One can say that Esther has the empty feeling Freidan talks about in The Feminine Mystique: ‘I felt very still and very empty’. All Esther wants to be is a poet. The scene of Esther’s being photographed with the rose signifies her desire to be a poet, and stands as an image of her frustration. The woman of the fifties were not supposed to want careers. As Freidan says in ‘The Problem That Has No Name’: ‘They were thought to pity the neurotic, unfeminine, unhappy women who wanted to be poets or physicists or presidents.’

Sylvia Plath has become sort of an martyr to women’s rights, an implicit criticism of women’s role in the fifties, the mid-century system that denied women ways to become professionals. She is, as most women during the fifties, expected to marry. Esther Greenwood sees herself as something else that primarily a housewife, and she uses a lot of her energy to try to avoid marrying the one she is expected – Buddy Willard.

The last comment Buddy gave Esther gives a good picture of the attitude towards women, that is women’s role as partners in marriage, in the fifties: ‘»I wonder who you’ll marry now, Esther. Now you’ve been,» and Buddy’s gesture encompassed the hill, the pines and the severe, snow-gabled building breaking up the rolling landscape, «here»‘, but Esther seems to understand the full import of his question. After her well publicised story about her psychic breakdown, her chances for marrying well has become smaller, as she is no longer a ‘normal’ college student, she has become a woman with a frightening past.

The title of the novel is pointing to that this is a feminine text as well. The image of a ‘bell jar’, to be placed under a glass enclosure, a confined space for the purpose of being observed, caught in a vacuum, separated from other lifes, would surely be a negative experience. To be such an observed object, and woman, indicates the image which is to be used often by the later feminist movement, that all too often women are looked upon as objects of their men and their culture. Therefore Sylvia Plath’s use of the idea of being a scientific object, staked out as it were for the explicit purpose of observation, can only be negative and dehumanising. The word ‘bell’ written ‘belle’ was used during the nineteenth century for the ‘belle’ of the ball. It was meant to be a positive term in American culture, and was a ladylike southern woman with many suitors. This was a woman who knew her role and was happy to be the desired object of her lover’s and family’s attention. The woman’s role in the fifties might be a bit different, but as the ‘belle’ she was also supposed to be happy in her role, as a housewife.

The ideal look for women during the fifties was being slim and blonde, like Marilyn Monroe, the ultimate sex symbol of the fifties. Three out of every ten American women dyed their hair, and since 1939 their dress sizes had become three and four sizes smaller. Women were more objects than individuals. In The Bell Jar, Doreen says ‘Jay Cee’s ugly as sin, I bet that old husband of hers turns out all the lights before he gets near her or he’d puke otherwise.’ Esther cannot imagine her boss in bed with her husband, and actually like her: ‘She wasn’t one of those fashion magazine gushers with fake eyelashes and giddy jewellery. Jay Cee had brains, so her plug-ugly looks didn’t seem to matter.’ Esther does not care how her boss looks; for her, it is her boss’ intelligence which is relevant.

According to many critics of the eighties, particularly those who employed feminist strategies, the novel is caught up in the mid-century thinking. Ether’s dilemma is real to the fifties, but the times were changing. The critics say that if Plath had not moved to England, she would even by the early sixties have seen improvement in attitudes about women working and being independent. There are many who presume that Plath started to write The Bell Jar after her first nervous breakdown, in the mid-fifties, and in light of this one can say that it is a novel of the fifties.

Even though the ideas in The Bell Jar are not exactly new, they were not discussed until later. It was only after Betty Freidan’s The Feminine Mystique came out, that the debate began. After her book was published, Freidan began appearing on radio and TV talk shows. The feminist movement peaked in the late sixties and early seventies, and The Bell Jar can therefore be said to be an early feminist text.

KILDER

The Death and Life of Sylvia Plath – Hayman, Ronald, New York 1991.
The Bell Jar, A Novel of the Fifties – Wagner-Martin, Linda, New York 1982.
The Proud Decades, America in War and Peace, 1941-1960 – Diggins, John Patrick, New York/London 1989.
Bitter Fame, A Life of Sylvia Plath – Stevenson, Anne, London 1990.
The American Experience, A sourcebook for Critical Thinking and Writing – Behrens, Laurence and Nelson, Annabel, Boston/London/Toronto/Sydney/Tokyo/Songapore 1992.
The Unfinished Journey, America Since World War II – Chafe, William H., New York 1995.

Dikt på en fredag.

FORGLEMMEGEI

Forelskelse (fritt etter Basho)

Blomstrende i mai
mellom jernbanesviller.
Å ikke huske.

– fra Herbarium av Øyvind Rimbereid

Nei, dette handler ikke om rustfritt stål…

A Cheater’s Armoury
av Hanne Hukkelberg

All above board,
And we see nothing at all.
Clean and empty hands,
But still there’s something lurking.
We believe you when you lie
Buy your word, then you deny,
Pay your wealth, you leave us high and dry

You gamester,
You tell us our
Fortunes by your cards
And you’re rubbing
Yourself deep
Into our wounds.

You gamester
You fool us
We watch your spinning wheel
And we scratch
And we itch,
And the longer it
Takes for us
To heal.

You promise ten birds
In the bush,
Each and every Sunday
Sell your ”letters of indulgence”
We believe you when you lie
Buy your word, then you deny,
Pay your wealth, you leave us high and dry
A cheater’s armoury

All you’ve got
Is shifty eyes,
A black dress,
A false name.



Link.

Twilight av Stephenie Meyer

Jeg hadde lenge tenkt jeg skulle lese denne boka, og målet var å lese den før jeg skulle se den på kino. En av grunnene til at det tok meg så lang tid var at jeg faktisk hadde en underliggende skepsis til boka… Det er noe med meget populære bøker, man lurer veldig på om de egentlig er så bra som alle sier… Men så kom filmen til Hammerfest, og jeg fant ut at skulle jeg se filmen, var det nå eller aldri.

TwilightTwilight handler om Bella. Bella har flyttet til den lille byen Forks i USA for å bo hos faren. Hun flytter fra varme, solrike Phoenix, til Olympic Peninsula nordvest i delstaten Washington, hvor det nesten alltid regner. Der starter hun på ny skole, hvor hun lett får seg venner. I Phoenix, derimot, hadde hun vært noe av en outsider. Så møter hun den usedvanlig vakre Edward, en mystisk gutt som går på skolen hennes. Han og fostersøsknene hans holder seg for seg selv, og det er først når hun blir kjent med ham hun oppdager deres mørke hemlighet…

Man kan på mange måter merke at dette er ei bok som har tenåringer som målgruppe, men den er velskrevet. Boka har et godt språk, og ikke minst: den er spennende! Min skepsis var fort blåst vekk for alle vinder, og det er lenge siden jeg har slukt ei bok på denne måten! Jeg klarte knapt å legge den fra meg, og hadde til tider bare lyst til å lese istedet for å dra på jobb. Det sier nok litt, for jeg elsker jobben min!

Én time før jeg skulle se filmen på kino lukket jeg boka. Da var det bare å hive på seg ytterklærne og springe ned til kinoen. Nå skal jeg ikke påstå at det egentlig var så lurt å lese boka så tett opptil jeg skulle se filmen. Jeg hadde den så friskt i minne som jeg egentlig kunne ha, og det ble vanskeligere enn normalt å skulle skille filmen fra boka.

Twilight - filmenDet var med blandede følelser jeg forlot kinosalen. Jeg kunne nok brukt frasen «boka var bedre», for det var det ingen tvil om. Filmen hadde ikke den samme spenningen som boka, og Edward, som i boka blir beskrevet som et vidunderlig vakkert vesen er rett og slett ikke så vakker som man forventer seg. Ikke får de fram hans blendende utsenede ved å vise andres reaksjoner heller, også noe jeg ser på som framtredende i boka.

En annen karakter i boka jeg syntes ble helt riv ruskende feil i filmen var Jasper. I boka er han beskrevet som veldig følsom og empatisk. I filmen virket han bare sprø. Det var ikke noe ved rollen som virket troverdig, og i hvert fall ikke som den Jasper vi kjenner fra boka. Han er antakelig den mest skuffende rollen i mine øyne, for jeg hadde gledet meg til å se denne på mange måter sympatiske karakteren bli tolket. Da jeg så ham i filmen tok det litt tid før jeg faktisk skjønte at han var Jasper, jeg lurte litt på om dette var en karakter de hadde tatt med i filmen, men som ikke fantes i boka. På sett og vis kan man nok kanskje si det sånn også, siden Jasper i boka og Jasper i filmen er som natt og dag.

Selv om filmen i mine øyne hadde en del «feil» (det vil si at jeg mener filmskaperene nok kunne ha gjort en bedre jobb enn som så), så hadde den også sine høydepunkter. Spenningen var ikke totalt forsvunnet, den hadde et snev av humor og det var en del ting jeg syntes de hadde løst fint. I boka foregår det blant annet en del dialog mellom Bella og Edward mens de kjører bil. Hadde de gjort dette på film kunne det lett ha blitt kjedelig, så jeg synes det var bra at de hadde løst det på en annen måte, med å ta dialogen andre steder som alikevel ikke føltes unaturlig.

Konklusjonen blir vel at filmen definitivt er severdig for underholdningens skyld, men at boka absolutt bør leses.

Noen som kan hjelpe?

På biblioteket hvor jeg jobber er vi i ferd med å lage nye hjemmesider. Der skal vi ha en blogg for barne- og ungdomsavdelingen. Så er det store spørsmålet: Hva skal bloggen hete? Helst ikke noe «typisk voksne som prøver å lage et kult navn for unge» eller noe annet traurig. Kanskje noen av dere kan komme med forslag?