Forfatter: Elin

Etter å ha hørt mye positivt om boka fant jeg ut at jeg skulle lese den. Jeg måtte jo selv finne ut hva det dreide seg om. Jeg satte meg på venteliste på biblioteket, og ventet spent på melding om at nå var den klar til å hentes.

Boka er utgitt på det relativt ukjente Versal forlag, og de sier følgende om boka:

Åsas pappa arbeider som herder på metallverket i Västerås. Han har de fineste blomstene på balkongen, men starter dagen med å kaste opp gårsdagens øl. Han setter av Åsa i mørket utenfor barnehagen, så hun kan vente der til de åpner. Og hun synes han er verdens beste pappa.

Meg eier ingen er Åsa Linderborgs fortelling om dyp kjærlighet til en alenepappa som hun samtidig skammet seg over, om klassetilhørighet og alkoholens makt. Boken er en roman, men er basert på Åsas egne erfaringer og hun forteller også om sin egen klassereise. Dette er en av høstens fineste leseropplevelser!

Etter å ha lest boka klarer jeg dessverre ikke se på den som en roman, slik forlaget beskriver den som. Det er definitivt en fortelling, det er det ingen tvil om, en velskrevet fortelling med godt språk. Men roman? Nei, for meg er og blir den en biografi. Riktignok tar den ikke for seg dyptgående beskrivelser av farens oppvekst, men noen innblikk får vi. I hovedsak handler boka om Åsa Linderborgs forhold til sin far. For meg blir dette en for personlig beretning for å kunne kalles en roman, for hvor er fiksjonen? Finnes den der, er den godt skjult. For meg skal en roman inneholde fiksjon. Den kan godt inneholde en troverdighet som stiller spørsmålet om det er fiksjon eller virklighet, men den skal ikke levne noen tvil om at mye av boka faktisk er oppdiktet. Dette inntrykket får jeg ikke av Meg eier ingen.

Noe av det jeg likte best med boka, er Lindeborgs beskrivelser av arbeiderklassen. Den gir et visst innblikk i deler av Sveriges miljø på den politiske venstresiden. Dette er et område for meg som er ganske ukjent, derfor var det med interesse jeg leste om dette.

Noen ganger når jeg leser biografier får jeg en følelse av å få vite ting jeg godt kunne ha vært foruten. Med det mener jeg at jeg ikke har behov for å grave i andres privatliv, det får meg til å føle et visst ubehag av å vite noe jeg selv ikke ønsker å vite. Personlig foretrekker jeg å lese biografier som handler om personers offisielle liv og virke, de som ikke går dypt i personers privatliv. I Meg eier ingen føler jeg at denne grensen blir krysset. Noen ganger føler jeg at jeg får vite ting som kanskje best hadde forblitt usagt.

En annen ting jeg mislikte med Åsa Linderborgs bok var at den føltes så lang. Flere ganger tenkte jeg at nå måtte det vel være over, men alikevel fortsatte den. Dette til tross for at boka ikke er spesielt lang med sine 274 sider, små sådanne.

Til tross for enkelte interessante deler i boka, og til tross for velskrevethet og godt språk sitter jeg igjen med en bismak etter å ha lest den. Jeg klarer ikke dele den entusiasmen så mange anmeldere og andre lesere har vist. Denne blir desverre ikke å finne blant årets virkelig gode leseopplevelser.