I dag, torsdag 11. august 2022, var jeg invitert til boklansering av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen sin nye bok «Eg blir her». Ann Helen bor til vanlig på Vestlandet, så det var slett ikke selvsagt at lanseringsfesten skulle finne sted på denne kanten av landet. Da jeg fant ut at den ville være i Oslo ble jeg glad, og gledet meg til arrangementet.
I tillegg til bobler i glasset og mingling, ble Ann Helen bokbadet av Merete Pharo, som jobber som salgs- og markedskonsulent for barne- og ungdomsbøker i Samlaget. Det var gøy å høre forfatteren bli intervjuet, og da det var over skulle jeg egentlig ønske at det hadde vart lenger! Det er alltid interessant å høre forfatterens tanker om det hen skriver, og Ann Helen hadde morsomme og fine svar på spørsmålene hun fikk.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bare komme en liten tur, men jeg koste meg så mye at jeg endte opp med å sitte til de siste gikk. Det var definitivt et vellykket arrangement, og nå gleder jeg meg virkelig mye til å lese boka!
Georgia er 18 år og har aldri vært forelska, aldri kyssa noen, og aldri vært betatt av noen. Hun elsker fanfic, og er en skikkelig romantiker, så klart hun en dag kommer til å treffe den rette! Og når hun starter på universitetet har hun en plan om å finne kjærligheten. I et forsøk på å finne ut av alt, roter hun det skikkelig til, og forstår at hun nok kanskje ikke er helt som de fleste andre…
Dette er en hjertevarm og nydelig historie om å finne ut av sin egen identitet som aseksuell og aromantisk (eller ace-aero som man kan forkorte det med), og at det finnes et hav av ulike identiteter. Den traff meg rett i hjertet, og jeg ble skikkelig glad i karakterene. Til tross for at jeg ikke er ungdom selv (langt i fra), så tror jeg mange av dagens unge kan kjenne seg igjen. Forfatteren er selv ace-aero, og dette tror jeg er med på å styrke troverdigheten til karakterene. Boka er godt skrevet, og jeg føyer meg definitivt inn i gjengen av de som anbefaler den!
Det hender ofte at jeg låner med meg bøker fra biblioteket fordi tanken er å skulle formidle dem til ungdom. Da Spesialklassen av Flu Hartberg kom som Kulturfond-bok, så jeg fort at den var ei bok som jeg måtte lese for å formidle, den så rett og slett ut som noe som kanskje kunne slå an!
Steven er skolens mest populære gutt: Han er kjekk, flik i gym, passe flink i teoretiske fag, og rik. Han har den nyeste nye versjonen av iBrain, en chip som er operert inn i hodet og som gjør det mulig å spille spill, ringe, chatte, og se videoer inne i sitt eget hode.
Og så har du skolens tapere, de håpløse som ingen andre liker. De har «Valgfag Egenstudier», eller bedre kjent som Spesialklassen. Her kan de upopulære elevene dyrke det Steven mener er deres sære interesser.
En dag mister Steven kontrollen over sin egen kropp. Mot sin vilje går han opp til tavla i en norsktime og skriver «Rumpedød» på tavla. Han blir sendt til skolepsykologen, uten å kunne forklare seg. Den pinlige episoden hadde ikke vært så ille, og alt hadde sikkert blitt glemt, hvis det ikke var at noe liknende skjedde igjen. For på den store festen for åttende trinn skjer det igjen, men denne gangen er det enda verre! Han stiller seg midt på dansegulvet, drar av seg buksa, og danser med rumpa bar! Og det slutter ikke der med flauheter han ikke kan kontrollere.
Steven er fast bestemt på at han gjør disse handlingene mot sin vilje, og at han ikke husker noe etterpå, men det er ingen som tror på ham. At Stevens iBrain kan være hacket og ha sikkerhetshull, avblåser faren tvert. Dette er kanskje ikke så rart, siden han er administrerende direktør for selskapet som lager iBrain. De voksne bestemmer at Steven skal ha «Valgfag Egenstudier», og på den måten havner han sammen med taperne. Det skal fort vise seg at det slettes ikke var det verste som kunne hendt ham, for her finner han uventet hjelp.
Spesialklassen er en kombinasjon av vanlig bok og tegneserie. Den er lettlest, og ikke minst, utrolig morsom! Perfekt for elever på 7. eller 8. trinn.
Helt siden jeg leste om Harpa av A. Audhild Solberg i fjor høst, visste jeg at dette var ei bok jeg hadde lyst til å lese. I forbindelse med å skulle tipse om bøker for 8. trinn, lånte jeg med meg boka hjem fra biblioteket for å kunne lese den i den forbindelse. Boka vant blant annet ARKs barnebokpris i 2019.
Tretten år gamle Agnes er på besøk hos onkelen, tanta, og fetteren sin i Elverdal. Det er første gang hun er der etter at hun var i begravelsen til bestemoren for fire år siden. Siden den gangen har hun ikke sett dem og bestefaren. Å tilbringe høstferien i Elverdalen i stedet for hjemme i Oslo er noe hun absolutt ikke har lyst til. Dessuten har hun fortsatt mareritt etter det som hendte sist gang hun var her: Hun hadde forvillet seg inn i skogen og hørt noe som liknet spill med et strengeinstrument. I et kort glimt så hun et skrekkinngytende vesen på to ben med et rovdyrlignende hode. Hun fortalte om det hun så til moren, men moren trodde ikke på henne.
Fetteren, Sindre, er sur, og har ikke lyst til å sitte barnevakt for kusina. Nå som kusina har kommet på besøk, går planene om å henge med bestekompisen, Ben, i vasken. I stedet for å spille dataspill og se TV-serier i høstferien, må han underholde den jevnaldrende kusina. I tillegg har han skjønt at nabojenta og venninna Tyra har sitt å slite med.
Dette er dessuten den uka på høsten det er elgjakt. Agnes onkel, Sindres far, er med i et jaktlag. Allerede første jaktdag skjer det noe uventet: En nær venn av familien er hardt skadet etter å ha blitt angrepet av noe han ikke så, og må hastes til sykehus. Det mistenkes at det er ei gaupe med skabb som har angrepet ham. Det tror ikke bestefaren til Agnes og Sindre. Det finnes nemlig en gammel myte i bygda, om et vesen de kaller Harpa. Et vesen som når det gnir tennene sammen laget en lyd som høres ut som harpespill.
Da Sindre, Agnes, nabojenta Tyra og Ben er i skogen, oppdager de noe fælt: De finner en av de andre mennene fra jaktlaget nede ved elva. Død. Kort tid etter forsvinner plutselig Sindre sporløst. Hva er det som er i ferd med å skje i Elverdal? Går det virkelig løs ei gaupe med skabb i skogen? Eller kan det være noe i den gamle myten om Harpa?
Denne boka var skikkelig spennende! A. Audhild Solberg skriver godt, og klarer hele tiden å dra historien framover med små spenningstopper. Vi vil vite hva som skjer. Passer godt for alle som liker et godt gress, spesielt for de i alderen 12 – 15 år.
Sanna går på 10. trinn på ungdomsskolen og bor sammen med faren sin. Det er nesten et år siden moren døde av sykdom, og faren sørger fortsatt dypt over tapet. Det er Sanna som må ta seg av faren, alt han vil gjøre er å sove eller skrive. Det er hun som må lage mat, vaske klær, rydde og holde orden hjemme.
På skolen er det heller ikke så lett. Bestevenninnen, Mie, ser nesten ikke på henne lenger. Hun henger nå kun med den nye jenta i klassen, Mitra, som er den peneste jenta på skolen og vant med å få det akkurat som hun vil.
En dag hun rydder oppdager Sanna et fotoapparat i skapet til moren. Med den er det en lapp som viser at kameraet var tenkt som en bursdagsgave til Sanna fra moren. Sanna husker at moren fortalte henne at hun ikke måtte glemme å se hvor vakker verden er, men hun skjønner ikke helt hva moren mente med det.
Så starter Yousof i klassen. Yousof elsker å ta bilder, og da han oppdager at Sanna har et kamera, spør han om hun vil være med ham og ta bilder. Sammen med Yousof lærer Sanna å se verden gjennom kameralinsa.
Dette er ei fin og sår historie om å ha mistet en mamma, å ha en pappa som er i så dyp sorg at han ikke er tilstede, om vennskap, forelskelse og om det å bli sett.
Jeg likte boka veldig godt. Den har et godt språk, og det er vel umulig å la seg berøre. Karakterene virker ekte og troverdige, og det at handlingen utspiller seg i mitt eget nærmiljø gjør den nok ekstra nær. Herman Foss’ gate 12, hvor Sanna bor, er kun et steinkast unna Bjerregaards gate, hvor jeg selv har bodd. Jeg kommer definitivt til å anbefale denne for ungdomsskoleelever!
I tillegg til å være nominert til Bokbloggerprisen 2019, er boka nominert til Uprisen 2020 og tildelt Kulturdepartementets debutantpris 2019.
Et av mine lesemål for 2020 er å lese diktbøker skrevet for ungdom. Da jeg så Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? av Åse Ombustvedt i hylla for dikt på ungdomsavdelingen på biblioteket, gjorde tittelen meg virkelig nysgjerrig, og jeg valgte å ta den med meg hjem. At boka var nominert til Uprisen 2020 gjorde nysgjerrigheten min om mulig større.
I denne boka møter vi en navnløs gutt, og forteller en historie om forholdet mellom han og faren hans. Ved første øyekast kan det virke som at de krangler en del, men etter hvert forstår man at faren mishandler sønnen både fysisk og psykisk. Det kommer tydelig fram at guttens mor er klar over hva som foregår, men hun gjør ingenting med det.
Denne diktboka skrevet som modernistiske dikt. Strofene er bygget opp av verselinjer som ikke rimer, og strofene har ulik lengde. Språket er enkelt og direkte, noe som gjør at boka føles ekte og realistisk. Selv om boka omhandler et sterkt, og ofte vanskelig, tema, er den relativt lett å lese. Boka er på under 100 sider, og er gjennomillustrert med svart-hvittillustrasjoner av Skinkeape. Illustrasjonene er med på å støtte opp om teksten, og forteller noe teksten kanskje ikke forteller.
Dette er ei bok som handler om hvordan man blir påvirket av å vokse opp i et voldelig hjem. «Vold avler vold» er det et ordtak som heter, og det ser vi også i denne boka. Faren til jeg-personen er voldelig fordi han selv vokste opp med en voldelig far, og vi ser hvordan jeg-personen i boka også føler en slags voldelig trang.
Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? traff meg med en knyttneve i hjertet. Selv om historien er språklig enkel å lese, synes jeg det er et tema som er vanskelig å lese om, fordi det er vanskelig å ikke la seg berøre. Man blir rett og slett sittende igjen med en guffen følelse etterpå.
Jeg tror dette er ei viktig bok, og jeg håper flere vil lese den.
Jeg har nettopp lest De døde ser deg av Alexander Løken for andre gang. Boka kjøpte jeg etter å ha hørt forfatteren på Norcon 28 i november 2017. Første gang jeg leste den var i 2018, men jeg fikk aldri somlet meg til å blogge om boka. Ikke før nå, etter å ha lest den på nytt.
Året er 2019 og vi befinner oss i Tokyo, Japans hovedstad. Norske Liv er 16 år, ambassadørdatter og bærer på en mørk hemmelighet ikke engang hennes nærmeste familie kjenner til. Hun er nekromantiker. Hun kan mane fram døde, hvileløse sjeler som fortsatt befinner seg på jorda. I rillegg har hun den dødelige sykdommen de kaller Likpesten, en sykdom som kun smitter fra døde til levende. Bare et halvt år har hun igjen å leve.
Everest Brox er verdens rikeste person under 30 år. På universitetet hadde han brutt seg inn på romkameratens PC og stjålet idéen til et nettsamfunn. Han skapte Oculink, og tre år senere hadde han tjent sin første milliard, mens romkameraten hadde dødd i en bilulykke. Aldri før har verden vært så overvåket, med kameraer med ansiktsgjenkjenning, og digital kommunikasjon som ble lagret. Ved hjelp av Oculink har Everest dermed tilgang på nesten all informasjon om mennesker, og dette vet han å utnytte til det fulle.
Ei natt kidnapper Everest Brox Liv, samt tre andre: spanske Óliver, som er litt eldre enn Liv, den lille britiske gutten Alfie, og japanske Ekko, som er på omtrent samme alder som Liv. Det viser seg raskt at også de tre andre har de samme evnene som Liv, også de er nekromantikere. Everest er maktsyk, og de forstår snart at han har planer om å utnytte evnene deres til å mane fram døde han kan utnytte for å få enda mer makt. Og etter hvert finner Liv ut at det finnes verre ting enn å dø.
Selv om denne boka har en handling som i stor grad skjer i 2019, vil jeg kalle det science fiction. Dette fori det er snakk om fiksjon som har teknologi som et sentralt tema. I tillegg har den et hint av grøss, med tanke på alle spøkelsene, eller de hvileløse som de kalles. Jeg har sett boka bli kalt fantasy av enkelte, men jeg kjenner at selv om dette definitivt er fabelprosa eller fantastisk litteratur, har jeg vansker med å kalle det fantasy.
Uansettt genre, så er dette ei skikkelig spennende bok, og definitivt det jeg vil kalle en «page turner». Jeg anser ikke meg selv som en person som leser kjapt, tvert i mot, men denne boka slukte jeg begge gangene jeg leste den. Og den siste gangen leste jeg den ut i løpet av et par dager. Kan absolutt anbefale denne boka, både til ungdom som er ute etter noe spennende, men også voksne som har sansen for det fantastiske.
Det begynner å bli ganske lenge siden Kan vi bare late som av Camilla Sandmo dumpet ned i postkassa mi som et leseeksemplar for forlaget. Selv om jeg har hatt lyst til å lese den siden jeg mottok den, har det altså tatt meg en halv evighet før jeg fikk somlet meg til å lese den. Men, som de jo sier, bedre seint enn aldri!
Når Emma ikke spiller dataspillet Sims eller drømmer om å bli en toppblogger, holder hun på med kunstløp. Det er det hele livet hennes dreier seg om når hun ikke er på skolen. På skolen føler hun seg som en taper, hun kjenner ingen, og spiser lunsjen sin på do. Helt siden faren tok henne med på skøyteskole, har hun elsket å være på isen. Uka etter skøyteskolen startet hun på kunstløp, men til tross for hard trening, havner hun sjelden på pallen, og kun i klubbmesterskapet i deres egen klubb.
En dag de trener kunstløp viser det seg at det har skjedd en feil. Hallen er blitt dobbeltbooket, og de må dele banen med hokeygutta. Mens Emma strever med et vanskelig hopp, kommer pucken fykende og treffer Emma nesten i hodet, der hun ligger på isen etter et fall. Hun kjefter på hokeyspilleren som kommer for å hente pucken, og det viser seg at inni hjelmen er det slett ikke en gutt som befinner seg, men jenta Jossi. Det hele ender med en utfordring. I løpet av en måned skal de finne ut hvem av de to, Emma eller Jossi, som kan bli best i den andres sport.
Nok ei bok jeg likte godt. Jeg synes Camilla Sandmo skriver fint, og jeg satte ekstra stor pris på at måten hun beskriver kjærlighet og forelskelse på: Det spiller ingen rolle hvem du forelsker deg i, eller hvilket kjønn hen har. Forelskelse og kjærlighet er OK uansett hvem. I tillegg viser hun hvordan samhold og det å jobbe sammen er med på å skape fellesskap. Å være del av noe felles, et lag, kan være med på å få deg som menneske til å føle deg både sett, og kan styrke din mentale helse. Dette er definitivt ei bok jeg kommer til å anbefale til ungdom!
Selv om jeg har hatt Udyr av Kristine Tofte på hylla siden den kom ut og jeg fikk leseeksemplaret fra forlaget. I mars var det samlesing i forbidelse med Bokbloggerprisen, og det var det som skulle til for at jeg skulle få ut fingeren og få lest den. Kristine Tofte er forfatter av Song for Eirabu, hvor første bok kom ut for over ti år siden på Tiden forlag. Udyr er noe helt annet enn Song for Eirabu, ikke bare i målform, men også innholdsmessig.
I Udyr møter vi Amund, som går på Idavoll ungdomsskole og er skolelei. Det er en torsdag i juni, og han er kalt inn til møte med kontaktlærer Anita. Det viser seg at hun har ordnet arbeidspraksis for ham, og allerede neste dag skal han sendes til en avsides gård i bygda. Der skal han ha praksisplass, men Amund vet ikke helt om gårdsarbeid er noe for ham. Når Amund kommer til Bru gård fredag morgen, stikker bonden av og overlater hele ansvaret til unggutten. Dyr er ikke akkurat Amunds sterkeste side, og ikke virker mobilen hans her også. Heldigvis dukker Ida opp. Ida er skolens peneste jente, men også ei stille jente som brukte å henge på biblioteket utenom skoletid. Heldigvis for Amund, har Ida skikkelig peiling på dyr også, og snart blir de venner og forsøker å ta seg av dyrene på gården.
Det viser seg etter hvert at dyrene på Bru gård på ingen måte er som andre dyr, og plutselig er det flere enn Amund og Ida som viser interesse for gården og dyra som bor der. Før helgen er over må ikke bare Amund og Ida ta seg av dyra, men de må beskytte dem fra en fanatisk pastor og menighetens han, og en forsker som ønsker seg en nobelpris. Og alt dette bare på grunn av et veddemål mellom de norrøne gudene Loke og Odin!
Boka vil nok av mange klassifiseres som fantasy, men den er ikke det vi kaller klassisk fantasy. Den minner nok mer på den typen fantasy Harry Potter-bøkene er, altså at man trekker inn magi i vår verden, gjerne med røtter i mytologi eller folklore. Dette kan gjøres på flere måter, og Kristine Tofte har trukket inn vår egen norrøne mytologi. Kjenner man denne, vil man fort kjenne igjen elementer derfra.
Dette er ei bok med masse humor, og jeg virkelig storkoste meg med den. Selv om boka er på godt over trehundre sider, er den relativt lettlest. Språket er godt og lettbeint, og avdelt i korte kapitler er det lett å skulle lese «bare ett kapittel til». Jeg kommer definitivt til å anbefale denne boka videre til ungdom!
Jeg har sagt det tidligere, og jeg sier det igen: Å lese bøker av folk man kjenner er alltid nervepirrende. Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen var intet unntak. Forfatteren har bokblogget i flere år, og jeg har truffet henne. Da jeg fikk vite at hun skulle gi ut bok på Samlaget, ble jeg oppriktig glad på hennes vegne. Da boka dumpet ned i postkassa mi som leseeksemplar fra forlaget ble jeg glad, og det tok ikke lang tid før jeg satte meg ned for å lese den.
Sinne handler om 15 år gamle Synne, som går siste året på ungdomsskolen. Foreldrene er skilt, og Synne føler at faren har sviktet dem ved å forlate dem til fordel for en annen. Synnes største utfordring er riktignok ikke at foreldrene er skilt, men at hun har ADHD. Hun sliter med fokus, og ofte bobler og koker det innihenne. Når hun føler at noe går imot henne, mister hun lett besinnelsen, og ofte skjenner hun ut både lærere og de hun går på skolen sammen med. Rett som det er havner hun på rådgiveren sitt kontor, som med støtte fra Synnes mor foreslår at Synne skal starte på medisiner igjen. Synne er skeptisk: Hun har gått på medisiner tidligere, og vil ikke at ting skal bli som da hun gikk på barneskolen. Dessuten er det ingen på skolen som vet at hun har ADHD, bortsett fra bestevenninna Torunn.
Høsten de startet i tiende startet det to nye elever i klassen: Influenseren Kine, som er kjempepopulær på Instagram, og den mystiske og pene Johan. Synne liker Johan, og i høstferien sender de hverandre meldinger på SnapChat til langt etter lenggetid. Egentlig gleder Synne seg til å fortelle Torunn om Johan etter høstferien, men får det ikke helt til, og når det viser seg at også Torunn liker Johan, blir det enda vanskeligere. At Kine har begynt å igle seg innpå Torunn gjør ikke saken noe enklere.
Å lese Sinne har virkelig vært en berg- og dalbane. Ann Helen Kolås Ingebrigtsen skriver på en måte som virkelig fanger deg som leser, og man dras inn i hele Synnes følelsesregister. Både oppturer og nedturer, og spesielt kjente jeg på frustrasjonen hennes. Synne føler seg ofte utenfor, som de fleste andre ungdommer har hun mest lyst til å være som alle andre. Da jeg lukket boka etter å ha lest den ut, var jeg helt utslitt! Litt grining ble det også overveis.
Dette er ei flott ungdomsbok om forelskelse, vennskap, utenforskap og å leve med ADHD. Jeg kommer definitivt til å anbefale den for elever på 9. og 10. trinn, men den kan fint leses av voksne også.
