Sårt om å ikke være som alle andre

Etter å ha hørt mye postivt om denne boka, gledet jeg meg virkelig til å lese den. Dessverre skulle det vise seg at å få fatt i den på et norsk bibliotek ikke bare skulle være enkelt, men etter å ha klaget min nød på Facebook var det en snill bibliotekar som donerte sitt eksemplar til eget bibliotek, slik at jeg fikk fjernlånt boka.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

George er skrevet av forfatter Alex Gino. Gino er amerikansk, og har vært en LHBTQ+-aktivist siden midten av 90-tallet. Boka handler om ei jente, men når folk ser på henne ser de en gutt. Når klassen skal sette opp stykket Charlottes tryllevev, har George KJEMPELYST til å spille hovedrollen som Charlotte, men læreren sier at hun ikke engang får lov til å prøve seg, siden hun er en gutt. Med hjelp av bestevennen Kelly, legger George en lur plan. Ikke bare for å få lov til å spille Charlotte, men også for at alle skal kunne se hvem hun faktisk er!

Boka tar for seg det å være barn og transperson, og hvordan det kan være å oppleve å ikke bli trodd. Den handler også om hvor viktig det faktisk er å få lov til å være seg selv. George forsøker på et tidspunkt å fortelle moren at hun er jente, men hun tror faktisk ikke på henne. Det er tydelig at det er svært sårt for George å vite at hun er jente, men oppleve at alle tror hun er gutt. Ikke helt vet hun hva hun skal gjøre heller… Jeg synes boka gir et fint bilde på hvordan det er å være noe helt annet enn det man tror, og å føle at man ikke kan være seg selv 100 %.

Noe jeg mener trekker ned er spesiesismen man finner i boka. Det finnes flere eksempler på dette, men der hvor det kanskje kommer klarest fram er i kapittel tre, altså tidlig i boka, hvor George besøker bestevennen Kelly. Faren holder på å rydde, og like før George skal gå hjem, skjer følgende:

Jeg er fullstendig klar over at de aller fleste nok ikke vil reagere på dette (de fleste av oss er spesisister i mer eller mindre grad), men for meg personlig syntes jeg ikke det er så kjekt. Visste du at griser faktisk er renslige dyr? Og at de er like intelligente som en treåring?

Ser man bort ifra dette, så likte jeg boka. Den er ei slik bok man egentlig blir ganske varm i hjertet av. Målgruppa for boka er barn i alderen 8 – 12 år, og så vidt meg bekjent er det ikke noen planer om å oversette den til norsk. Det synes jeg er synd, siden den fyller et hull i barnelitteraturen. Vi trenger mangfoldige bøker, og absolutt flere barnebøker som tar for seg transpersoner!

Dette er ei bok jeg mener bør leses av alle som jobber med barn, og selvsagt også av barn selv. Og så får vi krysse fingrene for at den blir oversatt til flere språk etter hvert…

Tenk å sveve over din egen by…

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om Bobla her, siden Siri Pettersen er en bekjent av meg, men jeg synes ikke det blir riktig å la være. Det at jeg kjenner forfatteren litt har hatt null påvirkning på min mening om boka, som jeg lånte på biblioteket.

Denne boka er rett og slett et lite mesterverk! Jeg ble sugd inn i historien om Kine med det samme, og det var vanskelig å legge den fra seg. Språket er ekte og direkte, noe som passer godt med tanke på at dette er ei bok for mellomtrinnet. Og selv om jeg strengt tatt ikke er i selve målgruppa, hadde jeg stor glede av den, og syntes det var vanskelig å legge den vekk.

Kine er ei jente som ikke er som de andre i klassen. Hun bor i en liten by hun synes er en skikkelig møkkaby, og klassekameratene hennes kaller henne Bobla. Etter det hun mener er verdens verste skoledag, stikker hun av fra timen. Hun løper til kirkegården, det atedet i byen hun trives best, og der finner hun ei mystisk glasskule. Inni kula finnes det er rar tøydukke, og hun tar den med seg hjem. I løpet av natta vokser den til ei boble,og plutselig finner hun ut at hun kan stenge seg inne i den. Her føler hun seg trygg, og når hun finner ut at den kan fly, føler hun en enorm frihet…

Boka berører blant annet tema som utenforskap, å føle at man ikke hører til, og mobbing. Den er til tider sår og trist, men også morsom. Jeg både lo og gråt underveis. Nok en gang har Siri Pettersen skrevet ei bok som har truffet meg rett i hjertet. Gleder meg allerede til neste bok, uansett når den måtte komme!

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Noen bøker jeg har lest…

Jeg har ikke blogget stort det siste året. Det har faktisk blitt svært sporadisk. Med valgår og andre ting som opptar tiden min, er det ikke ofte jeg har overskudd eller inspirasjon til å skrive, og det går til tider dessuten langsomt med lesingen. Her er det dog noen korte omtaler av bøker jeg har lest, men ikke skrevet om.

Ancillary Justice av Ann Leckie

Denne boka vant en rekke priser i 2014, blant annet Hugo-prisen, Nebula-prisen, BSFA-prisen, Arthur C. Clarke-prisen og Locus-prisen. Dette er den første i trilogien Imperial Radch, og jeg leste boka tidlige i år, da vis kulle lese den i lesesirkelen jeg er med i, hvor vi leser kun science fiction og fantasy (perfekt for sånne som meg).

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Dette er en veldig annerledes science fiction-bok, og handler om et krigsskip som er fanget i ett menneskes kropp, og hennes søken etter hevn. En gang var hun en del av et større romskip, The Justice of Toren, som var satt sammen av flere mennesker, men med samme bevissthet. Etter at skipet ble ødelagt er hun den eneste overlevende, og hun må lære seg å fungere som én enhet, noe som er en stor utfordring.

Her finner vi blant annet tema som kjønn. Hovedkarakteren i boka, som er skrevet i første persons synsvinkel, har tidligere vært en del av et skip, og hun omtaler alle konsekvent som «hun» eller «henne».

Dette er definitivt ei bok jeg kunne skrevet mye, og det er nok derfor jeg aldri kom så langt. Det var definitivt en god leseropplevelse, og den kan til tider være krevende hvis du ikke tidligere har måtte tenke kjønn på en litt annen måte enn det de fleste gjør til vanlig…

Ikkje gløym å klappe katten av Rønnaug Kleiva (tekst) og Inger Lise Belsvik (illustrasjoner)

Ikkje gløym å klappe katten kom ut i 1997, og forfatter Rønnaug Kleiva ble tildelt både Kritikerprisen for årets beste barne- eller ungdomsbok 1997 og Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur, litteraturprisen 1997, for boka. I tillegg har illustratør Inger Lise Belsvik mottatt priser for illustrasjonene.

Boka handler om søskensjalusi, og om hvordan man kan føle seg usynlig når man får et søsken som krever all oppmerksomhet. Gjennom flotte illustrasjoner og beskrivende tekst forteller denne billedboka om storesøsters Annas måte å takle sjalusi og det å føle seg usynlig på.

Retribution falls av Chris Wooding

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese steam punk (en undergenre av science fiction), og jeg husker ikke helt hvorfor jeg landet på nettopp Retribution falls av Chris Wooding. Boka ble i hvert fall fjernlånt (fra Søvberget, tror jeg…) og lest, og ble første leste bok for meg i år.

Her fikk jeg avanserte luftskip (som egentlig er romskip), rompirater, karakterer som ikke akkurat er mors beste barn, men som jeg likevel ble glad i, action og humor. Jeg rett og slett koste meg med denne boka!

Rivers of London av Ben Aaronovitch

Ben Aaronovitch er blant annet kjent for å skrive for TV-serier (som blant annet Doctor Who), og Rivers of London er første bok i en userie med samme navn.

Første bok minner om god, gammeldags britisk politikrim, men man skjønner fort at ting kanskje ikke er enkelt. Her har vi humoristisk urban fantasy, og selv om jeg kan se enkelte likhetstrekk til noen av Neil Gaimans bøker, er dette noe for seg selv. Jeg humret opptil flere ganger i løpet av boka.

…og så videre…

Jeg har lest langt flere bøker enn disse, og kunne godt ha skrevet mer om flere av dem. Som Oslo 2084 : fire fortellinger om fremtidige forbrytelser av Bing & Bringsværd, The Bone Clocks av David Mitchell, og The Faerie Guardian av Rachel Morgan, som er alle bøker jeg likte godt. Kanskje får jeg ånden over meg en dag og skriver mer om noen av dem, men det er nok ikke noen vits i å holde pusten. Vi får se.

De som ikke finnes av Simon Stranger

I april samleste vi De som ikke finnes av Simon Stranger, og jeg tok med meg boka på ferie til England første del av måneden. Det er med andre ord over en måned siden jeg leste den, men jeg har ikke fått somlet meg til å blogge om den før nå. Og selv om jeg kunne ha skrevet et langt og utfyllende blogginnlegg, så kommer jeg ikke til å gjøre det. Blogging kommer ganske langt nede på prioriteringslista for tiden, men jeg synes liksom jeg bør si noe om den, siden den tross alt er nominert til Bokbloggerpriden 2014.


Boka ble lånt på biblioteket.
Boka ble lånt på biblioteket.

Jeg innrømmer at jeg ikke visste noe om boka på forhånd, dermed var jeg heller ikke forberedt på det som ventet meg. Det var egentlig tøff lesing, og jeg tror boka er viktig. Den sier noe om hvor vanskelig det er å få opphold og hvordan det kan oppleves å være papirløs.

Denne boka er flott å brukes som diskusjonsgrunnlag i ungdomsskolen eller den videregående skole. Perfekt for norsk- eller samfunnsfagslærere. Dette sitatet fra boka er vel i seg selv ganske talende:

«Det var ingen mulighet for at han skulle få lovlig opphold. Han hadde ingen av kvalifikasjonene som Nederland trengte, og historien hans var ikke tragisk nok. Han var ikke torturert. Han hadde ikke flyktet fra krig. Han hadde bare blitt voldtatt.»

Går man inn i boka er det med andre ord mye man kan bruke og diskutere rundt, fra EU og Schengen-avtalen, migrering, asyl og flyktninspolitikk. At jeg selv ligger godt på venstresiden i politikken er ingen hemmelighet (jeg er førstekandidat for Rødt i Rogaland og Sandnes til valget denne høsten), så det er ingen tvil om at boka rørte meg. Jeg satt igjen med følelsen av at dette er ei bok flere bør lese. Tema er interessant og viktig, og jeg likte hvordan den var skrevet med to synsvinkler.

Som sagt, jeg kunne ha skrevet om boka i det vide og det brede, men jeg avslutter her, og så får vi se om jeg klarer å blogge om neste bok før mai er forbi…

Det er mandag, hva leser du?

image
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

Det er egentlig tilfeldig at jeg lånte Bian Shen av Torbjørn Øverland Amundsen på biblioteket. Jeg har kommet omtrent halvveis i boka, og liker den godt så langt. Konseptet er annerledes, og jeg kjenner jeg er nysgjerrig på hva som skjer videre.

Hva leser du for tiden?

Hvem skal trøste Knøttet?

Som barn syntes jeg nok Hvem skal trøste Knøttet? av Tove Jansson var litt skummel, men nå synes jeg det er en skikkelig tristvakker historie. Denne lille filmen husker jeg godt fra da jeg var barn, her med Kine Hellebust.

Odd and the Frost Giants av Neil Gaiman

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014 Da jeg var i Oslo for å delta på Norcon 27, hadde jeg ikke med meg verken PC eller nettbrett, kun mobiltelefon og lesebrett. Dermed fikk jeg lest en hel masse både på reisen til og fra Oslo, samt mellom slagene og på kveldene. Dermed ble det tid til å lese Odd and the Frost Giants, ei lita barnebok av Neil Gaiman.

Boka, som ble gitt ut i forbindelse med World Book Day i 2008, handler om gutten Odd. Så langt i livet har han ikke hatt mye flaks. Faren døde på et vikingtokt (og ikke på en særlig ærefull måte), han fikk foten sin knust da han skulle forsøke å felle et tre for første gang, og vinteren vil ingen ende ta. En natt stikker han av fra landsbyen han bor i, til farens tømmerhoggerkoie. Ute i skogen møter han tre dyr som oppfører seg underlig, og etter hvert skjønner han at disse dyrene ikke er som andre dyr…

Dette er ei leken barnebok, og Neil Gaiman bruker her norrøn mytologi som utgangspunkt. Vi møter norrøne guder og opplever æsenes hjemby, Åsgård. På en morsom måte viser Gaiman at det ikke alltid er rå makt som gjelder, man at selv man er liten og svak, kan man komme langt med kløkt.

Jeg koste meg veldig med denne lille boka, selv om den kanskje passer best for et litt yngre publikum. Boka har også kommet ut på norsk, med tittelen Odd og frostkjempene, og ble utgitt på Kagge forlag i 2011.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Fugl av Lisa Aisato

Mitt første møte med Lisa Aisatos illustrasjoner var, så vidt jeg kan huske, da jeg leste Don Fridtjof (tekst av Anna Bache-Wiig). Da jeg blogget om boka i 2010, skrev jeg at jeg trodde «Lisa Aisato (…) virkelig er en illustratør vi kommer til å se mer fra i framtiden». Det fikk jeg faktisk rett i, i dag har 32-åringen illustrert flere barnebøker, samt gitt ut billedbøkene Odd er et egg (2010) og nå i år Fugl. "Fugl" av  Lisa Aisato

Boka Fugl leser jeg som å handle om en lengsel etter å høre til – om å føle seg annerledes enn andre og å ha en følelse av å være litt på utsiden. Men også om å drømme, og å gjøre det man kan for at drømmen skal gå i oppfyllelse.

Det er illustrasjonene i boka som driver historien framover, og Lisa Aisato gjør dette på mesterlig vis. Jeg vil faktisk anbefale å ta deg god tid til å studere tegningene, og er du som meg, vil du oppdage nye små detaljer hver gang.

Jeg har ikke forsøkt å lese denne for barn, og er veldig nysgjerrig på hva barn synes om den. Noen der ute med erfaringer? Uansett, dette er definitivt ei bok man fint kan ha stor glede av som voksen.

Kort sagt: Om jeg var Lisa Aisato-fan fra før, så er jeg det definitivt nå!

Har du møtt Unni og Gunni?

Anna R. Folkestad (1983) kommer fra Stord, og debuterte som billedbokforfatter i 2011 med den artige boka Henrik And, anda som helst ville være noe annet. I fjor kom de første bøkene om pingvinene Unni og Gunni, og i år har det per i dag kommet ut én. Alle bøkene er utgitt på Samlaget.

Unni og Gunni
Her er Unni og Gunni!
Mitt første møte med disse snodige pingvinene var da jeg en morgen satte på plass bøker på hylla i min forrige jobb. Jeg har en forkjærlighet for pingviner, og måtte bare plukke opp Unni og Gunni reiser. Det lille jeg kikket på boka ga meg mersmak, og jeg skjønte at dette var en serie jeg måtte kikke nærmere på.

Unni og Gunni bor i en iglo, sannsynligvis i Antarktis. Visste du at alle pingviner bor på den sørlige halvkule? Riktignok bor ikke alle i Antarktis, det bor for eksempel pingviner på New Zealand… Ikke kan pingviner fly heller, selv om de er fugler: Istedet for skikkelige vinger har de «loffer». Det skal finnes minst hele 17 arter pingviner! Jeg er ikke sikker på hvilken art Unni og Gunni er, det har jeg så langt ikke klart å finne ut.

Pingviner møter mange farer ute i naturen, men den største trusselen for disse fantastiske dyrene er global oppvarming, miljøforurensning, tap av habitat og konkurranse om ressursene i havet med mennesket. Dette har ført til at det i dag er arter som er utrydningstruet.

Unni og Gunni er små historier fortalt på utrolig morsomt vis. Selv om det egentlig ikke er så mye tekst i bøkene, så forteller bildene desto mer. Disse bøkene er med andre ord et veldig godt eksempel på hvordan gode billedbøker ikke kun handler om tekst, eller kun om bilder, men at de sammen gjør en helhet. Folkestads strek er virkelig gøyal, og selv om illustrasjonene i og for seg er enkle, er de fulle av humor og mening.

Unni og Gunni reiser

I fjor vant Folkestad Nynorsk barnelitteraturpris for Unni og Gunni reiser, første bok i en serien, hvor de to pingvinene finner ut at det hadde vært kjekt å komme seg litt vekk. Fram med flygerbrillene og det flyvende teppet, kart og kompass, og så flyr de avsted! Hvor? Jo, det er bare å bruke magefølelsen!

På en enkel og forståelig måte kan barna lære begreper som over og under, opp og ned, og liknende.

Unni og Gunni malar

Når vi treffer Unni og Gunni denne gangen, står de utenfor igloen sin og kikker på hjemmet sitt. De synes kanskje det er en aning fargeløst, og bestemmer seg for å male det. Og selvsagt skal alle fargene de har brukes!

Her lærer vi ikke bare om hva slags utstyr man trenger når man skal male hus, men også at selv om man i utgangspunktet har tre malebøtter, med henholdsvis gult, blått, og rødt, så kan man fint blande disse for å få flere farger. Med andre ord – her får vi elementær fargelære, framført på Unni og Gunni sitt vis.

Unni og Gunni gjer det fint

Det er vel ingen grunn til å ikke pynte innendørs selv om man bor i en iglo? Unni og Gunni synes i hvert fall de kan gjøre det fint inne hos seg selv, og finner fram det de trenger. Også i denne boka er det noe å lære – man trenger verktøy som vater, målebånd og hammer når man skal henge opp gardiner eller sette opp ei bokhylle. Også her lærer man enkle begreper som stor, liten, lang og kort, akkurat som i første bok.

Kommer det flere…?

Så langt har det kommet ut tre bøker om Unni og Gunni. Om det kommer flere bøker om Unni og Gunni vet jeg ikke, men det er alltids lov å håpe…

Bøkene er nok beregnet på de minste barna, men jeg tror både foreldre og andre voksne (kanskje med et barnslig sinn) kan ha stor glede av disse bøkene.

Unni og Gunni

Inn i elden av Aina Basso

Når det gjelder Aina Basso føler jeg meg som skikkelig «fangirl», og det er egentlig litt flaut. Dette til tross (eller på grunn av?) var gleden stor da Samlaget sendte meg den nyeste boka hennes, Inn i elden. Jeg har rett og slett gledet meg til at den skulle komme siden jeg leste forrige bok, og før jeg visste hva den skulle handle om.

Boka slukte jeg da jeg var i London i ferien. Den var vakker og den var sterk. Jeg gråt og jeg mistet pusten! Jeg ble glad i både Elen fra Kiberg og Dorothe fra København. Som vanlig fortryllet Aina Basso meg med sitt fantastiske og poetiske språk.

At en stor del av handlingen ble lagt til Finnmark var nok også med på å gjøre dette til en så flott leseropplevelse for meg. Etter tre år der oppe, har fylket fått en del av hjertet mitt. Selv om jeg bodde i Vest-Finnmark, fikk jeg besøkt østfylket noen ganger, og har vært i Vardø hele tre ganger på besøk, samt lagt turen innom Kiberg. Jeg kunne se festningen i boka klart for meg, og løp nærmest selv over knausene sammen med Elen.

Urettferdigheten gjorde meg dessuten sint. At sjalusi og mistenksomhet var med på å dømme sterke, flotte kvinner til døden er høyst troverdig. Når jeg i tillegg vet hvor god Aina Basso er på å gå til kildene, skulle det ikke forundre meg det minste om noen av disse kvinneskjebnene er hentet fra historien. Trolldomsprossessene i Vardø er et fascinerende tema.

Tusen takk til Aina Basso for nok en gang å fange meg i sin ordkunst! Og jeg får si som jeg bruker si etter å ha lest ei av hennes bøker: Gleder meg til neste bok!

Inn i elden