Bai, forfatteren av Boklesebloggen min, har skrevet et innlegg som heter «Biblioteket«. Her skriver hun om sitt forhold til bibliotek, og hvordan det utviklet seg fra å være nærmest en «avhenghighet» som barn, til at hun etter hvert startet å kjøpe bøkene sine selv:
På eit eller anna tidspunkt begynte eg å samle på bøker sjølv (…). Eg klarer ikkje la vere å kjøpe bøker. Etter ei stund utvikla denne trangen til å kjøpe bøker seg til eit stadig sterkare behov for å eige bøker – finne dei fram igjen og bla i dei, lese avsnitt om igjen og bla litt i dei.
Dette påvirket hennes bruk av biblioteket. Hun lånte mindre enn før. I tillegg fikk hun motvilje mot å låne bøker siden hun følte de var møkkete:
Men klimakset i min aversjon mot biblioteksbøker oppstod då eg ein dag las ei bok kor sidene var klistra igjen av ei svært illeluktande og motbydeleg væske. Det var kvalmande og ekkelt! Og etterkvart begynte eg å mislike dei, særleg viss dei verka veldig møkkete – eg klarte ikkje lese møkkete biblioteksbøker på senga, utan å tenke på kva folk kunne ha finne på å ta i medan dei las bøkene.
Jeg tror det er mange som har det som Bai, at de nærmest er redde for hva tidligere lånere har «overført» til bøker, filmer, musikk-CDer osv. som man kan låne på biblioteket. Som bibliotekar vet jeg jo at det hender seg at det kommer inn bøker som har vært utsatt for skjødesløse lånere, som ikke tenker over at det de låner er et felles gode som andre skal låne etter seg. Og skulle man oppdage at noe man har lånt er ødelagt, er det veldig fint om man sier ifra! Vi som jobber på bibliotek har det som regel for travelt til å sjekke om noen har sølt el. l. i boka. Da er det viktig at vi får vite det, slik at det ødelagte/tilsølete kan rengjøres, eller om det ikke er mulig, tas ut av samlinga og kasseres. Vi ønsker jo ikke å låne ut det som er ødelagt eller tilgriset!
I dag er, heldivis vil jeg si, forholdet til biblioteket for Bai sin del bedre igjen. Hun låner igjen bøker på biblioteket, og i det siste har hun «til og med klart å lese møkkete biblioteksbøker på sengekanten.» Behovet hennes for å eie bøkene er der fortsatt, riktignok, og som så mange andre drømmer hun om et eget bibliotek.
Selv er jeg nærmest omvent: Jeg har nesten helt sluttet å kjøpe bøker. Det er kun få bøker jeg virkelig ønsker å eie. Når jeg kjøper bøker i dag er det oftest med tanke på at de skal sendes videre som bookcrossing-bøker. Veldig få bøker kjøpes for å beholdes. Ellers er det nesten utelukkende bibliotekbøker og bookcrossing-bøker som kommer inn i stua mi. Jeg kjøpte massevis av bøker før, spesielt under opphold i Storbritannia, noe som har resultert i at jeg nå har flere esker stående med bøker. Som enslig har man ikke råd til stort hus, og dermed begrenser plassen seg. I tillegg har jeg flyttet en del, og å dra rundt på så mange bøker er og blir et herk.
En annen ting med å låne: Liker man ikke boka kan den leveres tilbake uten at man får dårlig samvittighet fordi man har brukt penger på ei bok man ikke kan fordra. Ikke får man dårlig samvittighet over uleste bøker heller, man kan jo eventuelt bare låne dem siden, skulle behovet melde seg.
Hvordan er det for deg? Foretrekker du å låne eller eie? Og hvorfor?
Vi møter dem stadig: Brukerene som har vært uheldige og mistet/rotet bort/blitt frastjålet bøker de har lånt. De kommer til oss med halen mellom bena, kikker beskjemmet i gulvet og forklarer stotrende at de ikke finner igjen boka. Hva skal de gjøre? Kjøpe ny bok? Be om regning? Eller finnes det en annen løsning?
