Jeg er ikke helt ferdig med Charing Cross Road enda: Noen av dere vil kanskje synes at det ringer en bjelle når jeg sier nummer 84? Jo, ganske riktig, det var dette nummeret hvor kanskje en av verdens mest kjente bruktbokhandler, Marks & Co, lå. Denne ble kjent først gjennom Helene Hanffs bok 84 Charing Cross Road, og deretter filmatiseringen med samme navn. I dag ligger det dessverre ikke noen bokhandel der lenger, men en plakett er hengt opp som minne og til glede for de av oss som liker boka (eller eventuelt filmen, som jeg ikke har sett).
84 Charing Cross Road i dag.
En annen ting jeg liker å gjøre når jeg er i London er bookcrossing. Min plan var først å dra på en av sonene hvor jeg har sluppet bøker tdligere, men da jeg var der denne gangen møtte jeg stengt dør, selv om det var tidlig på ettermiddagen. Jeg vet ikke om det var fordi det var en søndag, eller om den faktisk var stengt hele jula, men jeg endte opp med å slippe alle bøkene jeg hadde med meg for å bookcrosse «vilt».
Jeg la igjen bøkene på litt forskjellige steder, men i hovedsak endte bøkene opp i Soho-/Leicester square-området. En av bøkene la jeg igjen på dametoalettet på en kafé jeg satt og leste lenge, men da jeg besøkte kaféen dagen etter, så jeg boka liggende i hylla markert «book club». Egentlig helt i orden, men jeg vet ikke om de skjønte at dette var ei bookcrossingbok. Nåvel, det spiller ikke så stor rolle. Nå venter jeg bare i spenning og håper noen registrerer ei av bøkene jeg slapp som funnet.
Boka jeg la igjen på dametoalettet…
Noen ganger er jeg nok litt «geek» i forhold til yrket mitt: Jeg synes nemlig det er veldig gøy å kikke på bibliotek når jeg besøker steder. I romjula besøkte jeg intet mindre enn to bibliotek, begge i Islington. Hovedmålet var i utgangspunktet å kikke på bøkene (eller, retteresagt bilder av bøkene) som Joe Orton og Kenneth Halliwell i sin tid hadde tuklet med (hvis man kan kalle det dét). De hadde i hvert fall smuglet med seg bøker ut av Islington bibliotek, og gjort om på bøkenes smussomslag eller forsider, eller de hadde laget ny tekst på innsiden av smussomslaget. I følge ei bok jeg hadde lånt på biblioteket skulle disse befinne seg på Islington Central Library, så jeg tok tuben til Highbury & Islington, og fant raskt biblioteket etter en liten kafétur.
Jeg startet nederst og kikket meg rundt inne på voksenavdelingen, som nok sist ble pusset opp en gang på 80-tallet etter pastellfargene å dømme, for så å rusle opp på barneavdelingen. Der skal jeg hilse og si det var liv! Barnebibliotekaren kunne fortelle at de denne dagen hadde en liten playstationkonkurranse, noe som var veldig populært. Han kunne også fortelle at dette var den andre de hadde i løpet av en firemånedersperiode, men at han nok selv ikke var så veldig begeistret for spillet. At barna var entusiastiske var det derimot liten tvil om.
Voksenavdelingen på Islington Central Library.
Barneavdelingen på Islington Cantral Library hadde dekorasjoner
lett gjenkjennelige for de av oss som liker Dr Who!
Etter å ha fått nok av Britney Spears på playstation, tok jeg så turen opp på referanseavdelingen, hvor jeg hadde fått vite av tidligere nevnte bok at bøkene skulle befinne seg. Etter en hyggelig samtale med bibliotekaren hadde jeg fått vite at bøkene dessverre ikke befant seg der lenger, men jeg fikk en brosjyre som fortalte meg hvor og hvordan jeg kunne finne bøkene: Jeg skulle ta tuben til Angel og gå derfra til Local History Centre of Islington. Som sagt så gjort.
Local History Centre of Islington befinner seg på Finsbury Library, og da jeg ankom biblioteket var det et bibliotek som så moderne ut som møtte meg. Jeg spurte den unge mannen i skranken om hvor jeg kunne finne Local History Centre, og han beklaget så mye, men det var dessverre stengt denne dagen. Snakker om uflaks! Det viste seg nemlig at på grunn av oppvarmingsproblemer hadde de måtte holde stengt, men at det visstnok skulle være åpent dagen etter. Siden jeg skulle reise hjem dagen etter, kunne jeg ikke komme tilbake, men jeg lærte meg at det kunne være lurt å ringe og sjekke på forhånd, i tilfelle liknende situasjoner i framtida. Om ikke annet kunne jeg kikke på biblioteket, og jeg merket meg at også her hadde de playstation på barneavdelingen. Om dette er vanlig generelt, eller om det kun er i Islington vet jeg ikke, men det er kanskje noe å tenke på en annen gang jeg befinner meg i England?
Voksenavdelingen på Finsbury Library.
Med andre ord måtte jeg innse at jeg igjen måtte forlate biblioteket uten å oppnå mitt mål. Til tross for dette følte jeg ikke at jeg hadde gjort fullstendig bomtur, for jeg hadde definitivt glede av å besøke bibliotekene.
Og med dette avslutter jeg min litterære London-reise for denne gang, og gleder meg allerede til neste gang, når enn det måtte bli.
Alle foto i innlegget er tatt av Elin Bekkebråten Sjølie.
