Kategori: bokbloggturné

Dagene før mai skrevet av Sanne Mathiassen er kanskje den siste boka jeg skriver om for Bokbloggturnéen. Jeg har bestemt meg for heller å konsentrere meg om bøker jeg har lyst til å lese, og ikke ha frister å forholde meg til. Det føles bra! Siden dette da altså er en bokbloggturnébok, så ble den blogget om av Sindre i går, og i morgen er det Åshild sin tur.

Helt siden jeg leste ut boka har jeg tenkt mye på hvordan jeg skulle kunne skrive en bokomtale av denne boka. Saken er nemlig den at jeg ikke liker den. På ingen måte. Problemet er bare at jeg ikke klarer å putte fingeren på hvorfor.

For, språket er fint. Det er til tider poetisk og vakkert. Men hva hjelper det, når innholdet ikke taler til meg? Det handler ikke om temaene, de er greie nok: Sjalusi, sorg, ulike mellommennesklige forhold… Jeg har lest mange flotte bøker som handler om dette, bøker jeg har likt veldig godt. Kanskje Dagene før mai er litt rotete? Jeg er usikker. Jo mer jeg tenker på det, jo mer i villrede blir jeg. Jeg leter etter og leter etter gode grunner for å ikke like boka, men det eneste jeg kan komme på er at jeg-personen er helt ufordragelig (selv om det ikke i seg selv gjør ei bok dårlig), og at den ikke taler til meg.

Egentlig hadde det vært best å bare la være å skrive om denne boka, men jeg føler at jeg er forpliktet til det, som deltaker av turnéen. Jeg beklager at jeg ikke klarer å gi en god omtale med bra resonnementer. Saken er at jeg virkelig ikke liker Dagene før mai, jeg klarer bare rett og slett ikke forklare hvorfor.

Da Himmelfallen dumpet ned i postkassa mi, ble jeg først og fremst overrasket over hvor tjukk boka var. Over 600 sider skulle konsumeres på relativt kort tid (boka kom vel for et par uker siden, og jeg har hatt det hektisk i det siste). Igjen er jeg nemlig med i Bokbloggturnéen, og i går var det Åshild som skrev om boka. I morgen er det Mari sin tur, og jeg er spent på hva hun har å si!

Men alstå – jeg skulle da lese denne musrsteinen av ei bok. På kort tid. «Hjelp!» tenkte jeg, «Dette kommer jeg aldri til å rekke!» Men da jeg begynte å lese boka, gikk det unna. Én ting er at jeg falt pladask for hovrdpersonen, Ben, som kort tid før vi møter ham har mistet moren i ei uklykke. Ben er døv på det ene øret, men da han under et veldig uvær skal forsøke å ringe noen, slår lynet ned, og han blir helt døv.

En stor del av boka fortelles i bilder. De nydelige illusrasjonene forteller mer enn hva ord kan gjøre, noe som følte at jeg kom inn i boka på en helt annen måte. I tekst følger vi Ben, og illustrasjonene forteller oss historien om en ung, døv jente. Disse to historiene skal etter hvert flettes inn i hverandre, på en litt underfundig måte.

Det var spennende å få et innblikk i hvordan det kunne være å leve som døv tidligere, og hvordan døve ble behandlet. Selv om det, heldigvis, er bedre i dag, ser vi også litt om hvordan det er i dag. Det blir mer eller mindre tatt for gitt at alle kan høre, og mye informasjon blir gitt på denne måten. Dette er faktisk noe jeg har tenkt på flere ganger, siden jeg tidligere jobbet på en skole med flere døve elever.

Bøker med døve hovedpersoner er det ikke mange av på markedet, derfor er Himmelfallen et kjærkomment tilskudd. Jeg håper boka kan bli trukket fram og lest av unge, døve mennesker. Som hørende er det nok vanskelig å fullt ut sette seg inn i døves situasjon, men jeg håper boka har satt litt lys på det allikevel. (Det kunne forøvrig vært interessant å høre hva døve som har lest boka mener om den…)

Hvis man kun baserer bokas historie på tekstdelen, kan den nok kanskje virke noe tynn, men illustrasjonene forteller en historie som går ut på langt mer enn bare ord. De brører følelser og sanseuttrykk man ikke nødvendigvis kan beskrive med tekst. Sammen utgjør de to delene en flott bok, og jeg håper mange leser den. Mitt eksemplar har jeg i hvert fall planer om å gi videre til ei venninne.

Jeg har fått Nødinngang skrevet av Charlotte Glaser Munch fra Cappelen Damm i forbindelse med bokbloggturnéen. I går kunne du lese om boka i bloggen Secret Pages, og i morgen er det Silje som skal i vinden.

Nødinngang handler om Julie, som akkurat har blitt ferdig på videregående. Planen er å flytte sammen med kjæresten Martin og studere jus etter sommerferien. Men før det skal hun tilbringe fem uker med venninnen Ida i London og jobbe på restaurant, som en test for å bevise at planene med Martin er den rette.

Når Julie kommer til London viser det seg at Ida ikke har fikset jobb på en restaurant, men på en geishaklubb. Julie blir Julia, og sommeren blir på ingen måte slik Julie hadde tenkt seg.

Da jeg startet å lese boka var jeg veldig usikker på hva jeg egentlig syntes om den. Språket var kort og nakent. Etter hvert vokste dette på meg, og det tok ikke så lang tid før dette var en av de tingene jeg virkelig likte med boka.

En annen ting jeg likte godt var persongalleriet. Julie står fram som troverdig, hun sliter med egne følelser og gjør innimellom ting hun angrer. Som i virkeligheten er ikke ting svart/hvitt, og hun er verken spesielt god eller ond. Det samme gjelder Martin. Han kan til tider virke noe usympatisk, men man skjønner etter hvert at det han sier og gjør er på grunn av egen usikkerhet.

Dette er på mange måter ei typisk «finne seg sjøl»-historie, men den er godt fortalt. Jeg tror denne kan treffe målgruppa (litt eldre ungdom) godt, men tror også mange voksne kan få noe ut av å lese den.

Finn gårsdagens omtale i bokbloggturnéen hos Grasrota, og morgendagens kan du finne hos Eirin-surr.

«Jeg møtte Violet etter at hun var død, men det hindret meg ikke i å bli kjent med henne. Og det jeg prøver å bevise, er at jeg ikke er like sprø som jeg høres ut.»
(s. 27)

Jakten på Violet Park skrevet av Jenny Valentine handler om 16-åringen Lucas Swain. Lucas’ far forsvant sproløst for nesten fem år siden. En dag, eller rettere sagt natt, finner han ei urne med asken til en død dame på en drosjesentral, og der har hun etter sigende vært i et års tid. På et eller annet vis føler Lucas at den gamle damen i urnen snakker til ham, at hun forsøker å fortelle ham noe. Og han er overbevist om at dette noe har med faren hans å gjøre. Med dette som utgangspunkt og enkelte tilfeldigheter, begynner Lucas å nøste opp noen tråder som skal lede ham i en retning han ikke ville tro de skulle lede ham.

Først vil jeg bare si at jeg likte boka. Jeg skulle bare ønske jeg hadde lest den på orginalspråket. Enkelte ting fikk meg til å stusse. Det engelske ordet «darling» (som jeg aner kan være ordet forfatteren har brukt) kan oversettes på forskjellige måter, og får litt ulik betydning alt ettersom hvilket ord man oversetter det til på norsk. Oversetteren har valgt å bruke «elskling», men jeg må innrømme at jeg på disse stedene følte det mer naturlig å bruke ordet «kjære». Men sikker kan jeg ikke være, siden jeg ikke har lest orginalen.

Når det er sagt, så sitter jeg med et generelt positivt inntrykk av boka. Den hadde noen overraskende og orginale vendinger jeg ikke forventet, og var fyllt både med humor og alvor. Tematisk kan man vel si at den handler om å bli voksen, og å oppdage sider ved seg selv man ikke er klar over som barn. Rett og slett på sett og vis finne seg selv. Men den handler også om en ødelagt familie, om det å bli gammel, og om døden. Det kan kanskje virke som mange ting på én gang, men jeg syntes det fungerte bra. Dette er ei av disse ungdomsbøkene jeg gjerne kan anbefale til voksne, for jeg tror de kan ha like stor glede av dem som ungdommen selv.

Jeg fikk boka i forbindelse med bokbloggturnéen. Denne gangen var jeg den siste til å omtale boka, og før meg var det Sindre som fortalte om sin mening.

I dag er det min tur til å ta stafettpinnen videre fra Synne Larsen, som blogget for Bokbloggturnéen i går:

Med egne øyne av Arne Svingen (tekst) og Christoffer Grav (illustrasjoner) er ei billedbok for ungdom. Ja, for dette er absolutt hva jeg vil kalle ei billedbok: Bilder og tekst henger nøye sammen, og flere steder er det selve bildene som forteller en del av historien, og ikke teksten.

Boka handler om rockestjerna Jim. Jim føler at livet for tiden ikke er så bra, han føler en tomhet i tilværelsen. Etter en konsert skjer det noe som fører til at han trekker seg tilbake for ei tid, og tilbringer tid ved havet, langt unna folk. Der møter han ei blind jente, som ikke kjenner ham igjen. Han sier han heter noe annet, og slik starter et vennskap som ikke baserer seg på hans stjernestatus.

Dette er ei bok om mellommenneskelige forhold. Det er også ei bok om å være blind, og om det å kunne se ting på en helt ny måte, både med og uten syn.

Illustrasjonene i boka er flotte og vakre. Teksten består i stor grad enten av dialog eller tankespinn. Sammen skaper det en fin flyt, og gir boka en kanskje litt melankolsk stemning. Jeg ble rett og slett sugd inn i boka, og klarte ikke å legge den fra meg. Med både tekst og bilder rørte den ved noe i meg, og jeg håper mange vil lese denne nydelige boka.

Jeg fikk Alltid Andrea av Tor Fretheim tilsendt som ei av bøkene jeg er med på å lese i forbindelse med Bokbloggturneen. Tidligere har jeg lest et par andre bøker av forfatteren, så jeg var spent på hva denne ville handle om.

Jeg sier det først som sist: Jeg kommer ikke til å si noe om handlingen i denne boka. Det vil nemlig ødelegge hele leseropplevelsen til en ny leser. Og akkurat dét vil jeg ikke ha på min kappe. Det tok meg over 30 sider før jeg begynt å like boka. Før det følte jeg den var vanskelig å gripe, den ga meg liksom ikke noe. Dette var noe som undret meg, siden Fretheim ikke har hatt problemer med å levere tidligere. Dette endret seg heldigvis etterhvert som jeg skjønte tegninga.

Det skulle egentlig ikke mange puslespillbitene til før jeg forstod hele bildet. Allerede tidlig i boka skjønte jeg hva som var «tingenes tilstand», hvis man kan kalle det dét. Det betyr ikke at det ødela min leseropplevelse – snarere tvert imot! Fra å være ei bok jeg bare hadde lyst til å skyve unna, ble det til ei jeg knapt kunne legge vekk.

Alltid Andrea er ei av disse ungdomsbøkene som like gjerne kan leses av voksne. Pokker heller, den BURDE leses av voksne. Den burde rett og slett leses av alle! For Tor Fretheim skriver godt. Han tar opp noe som tas opp så alt for sjelden, og han gjør det på en brilliant måte. Han skriver språklig godt, og får oss til å tenke. Dette er ikke ei sånn bok man glemmer når man er ferdig med å lese den, men tankene spinner videre, og man kommer på stadig nye ting man har lest, selv om det kanskje ikke ga mening der og da. Kort sagt: Løp og kjøp eller lån den på biblioteket!

I går var det Karin som fortalte hva hun mente om boka, og i morgen er det Nadiyya sin tur.

Etter festen av Hans Petter Laberg er ei bok jeg har sett fram til å lese. Jeg har egentlig ikke hatt så mange forventninger, da jeg visste lite om boka på forhånd, men jeg liker det Laberg skriver.

Etter festen var for meg ingen enkel bok å lese. Dermed blir heller ikke det å skulle skrive om Etter festen en enkel sak. Den var ikke tung å lese fordi den var dårlig skrevet, for det var den absolutt ikke, men fordi det var en ubehagelig opplevelse.

I boka møter vi HP. HP er en ung gutt, som bor sammen med to (relativt) normale foreldre og to små brødre. Han virker som en oppegående og intelligent fyr, men vi skjønner fort at han ikke har det godt med seg selv. Det er to ting som plager ham: At bestemora, som han har hatt et nært forhold til, ligger på sykehus uten å kunne kommunisere, og en ting til, vi ikke får vite hva er. Spesielt dette siste gnager på ham, og vi skjønner fort at det er noe som skjedde på en fest tidligere på sommeren. Med små drypp tar vi del i HPs minner, som kommer i bruddstykker innimellom det som skjer. Vi skjønner hele tiden at det er noe ubehagelig, noe som er med på å gi boka en litt uhyggelig stemning. Denne ekle atmosfæren gjorde at jeg måtte legge vekk boka for å trekke pusten innimellom.

Jeg liker det ungdommelige, nærmest rå, språket. Det har i stor grad et muntlig preg, men det funker veldig godt. Det er en god del dialog, men ikke så mye at man føler det blir overveldende. Det gode språket og selve atmosfæren i boka er hovedelementene som gjør boka så god. Dette, og at det er en god, om enn ubehagelig, historie.

Jeg leste boka som en del av Cappelen Damms bokbloggturné. I går kunne du se den omtalt i Marianne leser, og i morgen kan du lese om den i Shauri’s Blog.

Jeg fikk Hestenes klan av Live Bonnevie i posten før jeg var ferdig med Merket, som jeg omtalte her i bloggen om for halvannen uke siden. Da jeg stod med den i hendene første gang kunne jeg ikke en gang huske at jeg hadde sagt jeg ønsket å lese boka, så jeg hadde egentlig ingen høye forventninger til den.

Hestenes klan av Live Bonnevie handler om Amanda Fivel, 17 år og konkurranserytter. Amandas far, Wilhelm Fivel, er en gambler, og i all hemlighet satser han gård og grunn i et veddemål som setter Amanda på prøve. Følgende av dette skal vise seg å bli større enn verken faren eller Amanda noen sinne kunne ha forestilt seg.

Jeg må innrømme at jeg elsket boka. Jeg vet ikke om det er hestejenta i meg som gjør at jeg liker den som godt, men jeg velger å tro at det ikke er det. Boka har et godt språk, den er spennende og jeg liker historien. Jovisst hjelper det å kjenne til en del av heste-terminologien som brukes i boka, men det er ikke verre enn at man kan slå opp i ei ordbok skulle man føle det blir for vanskelig…

Boka er på mange måter en fortelling med mange nivåer. Det er en fortelling om Amanda og hennes forhold til hestene sine, det er en fortelling om en dysfunksjonell familie, det er en fortelling om ei jente som gjennomgår en reise, ikke bare fysisk, men også psykisk. For å nevne noe.

I begynnelsen syntes jeg ikke Amanda virket som en bra person, men etterhvert som jeg lærte henne å kjenne så jeg at det rørte seg langt mer under overflaten enn det man får inntrykk av ved første blikk. Hun er helt klart farget av presset hun får fra foreldrene, spesielt fra faren.

Wilhelm Fivel er antakelig en av de mest usympatiske romankarakterene jeg har vært borti, han har en sterk selvmedlidenhet etter en ulykke, og bruker handicapet han fikk i denne ulykken til å presse og utnytte menneskene rundt seg. Han framstår rett og slett som en ond jævel. Men er han egentlig så kald og kynisk som han virker som? Eller er det noe mer der, som vi ikke kan se? Jeg skal ikke si for mye, vil heller oppfordre til å lese boka!

Før jeg avslutter vil jeg si at boka er utgitt som ei ungdomsbok. Jeg er litt usikker på hvorfor, da jeg synes den like godt kunne ha blitt utgitt som voksenbok. Jeg regner med at grunnen er at Amanda bare er 17 år. Men jeg håper ikke dette vil skremme vekk voksne lesere, for denne kan definitivt leses av oss over 30!

Jeg var den første til å blogge om boka i denne omgangen i Cappelen Damms bokbloggturné, og i morgen er det Ingalill som skal si hva hun mener om boka. Blir spennende å se hva de andre synes!